Tag Archives: Okkervil River

Okkervil River – In the Rainbow Rain

Standard

Og der går Okkervil River sitt niande album inn på niandeplass på lista over deira beste album.

  Det kjem nok ikkje til å gå gjetord om det niande albumet til Okkervil River. Eg kan ikkje høyre at det er to nok i det til det. Tittelen er lovande. In the Rainbow Rain. Eg kunne sagt at den er det beste med heile albumet. Det skal eg ikkje gjere, det ville vore ufortent, for det finst bra saker med lyd i seg her også. Det gjer då det.

Det beste på plata kjem først. Som song nummer ein. Den ber den sjuke tittelen Famous Tracheotomies, og fortel akkurat som tittelen lovar om berømte folk som har vore innlagt på sjukehus, og kirurgisk fått ein opning inn til luftrøyret. Frå låtskrivaren sjølv, Will Sheff, til Mary Wells, til Dylan Thomas, og til slutt Ray Davies. Sistnemnte, fortel Sheff, opplevde det som trettenåring, og gjennomgjekk etterpå ein lengre rekonvalesens. Om ettermiddagane, frå sjukehusbalkongen, skoda tenåringen mot solnedgangen, og såg London og elva som eit måleri framfor seg, noko som «freaked-out future Kink». I ein slik grad at han ti år seinare skreiv ein song om det. Og der, når Sheff har sunge det, som dei siste orda i songen, kling, snedig nok, tonane av Waterloo Sunset frå ei keyboard. I ein luftig og Sheff-melodisk popsong eg gladeleg tar imot med opne armar.

Det nestbeste på plata kjem heilt til slutt. Som song nummer ti. Den ber den menneskelege tittelen Human Being Song, og er ein psykedelisk lada ballade om menneskeslekta og det som er, eller snarare ikkje går an, å seie om den. Låta sitt soniske vesen er vel sånn cirka albumets minst tilgjengelege, men etter kvart smyg den seg på plass. «It’s hard to be a human being» høyrer eg Sheff opne songen med. Og det er vel grunn til å tru at det som kjem etter ikkje er heilt upåverka av eit visst amerikansk presidentval. Sjølv om her er filosofiske betraktningar av absolutt meir tidlaus karakter. Om ikkje akkurat grensesprengande. Kort sagt: menneske gjer vondt, menneske gjer godt, vi når aldri heilt inn til kvarande, «but brother, I believe in love».

Det er mellom desse to songane at eg ikkje finn så altfor mykje å dvele ved. Eg kan seie at albumet er eit av dei meir lysare orienterte Okkervil-albuma. Eg kan seie at synthesizer og programmerte lydar har ei meir framståande rolle enn på noko anna Okkervil-album. Eg kan seie at nokre låtar, spesielt då Pulled Up the Ribbon, blir noko lydmessig overlessa etter min smak. Eg kan seie at Sheff etter mi oppfatning kjem greitt frå det når han drar inn velsmurte vestkysttonar i songen om å ikkje flytte til Los Angeles, talande nok titulert Don’t Move Back to LA. Eg kan seie at eg lever heilt greitt med at Okkervil River med In the Rainbow Rain har laga sitt svakaste album. Eg kan seie at det på ingen måte har ført til at eg har mista trua på bandet. Eg ser fram til neste møte eg. Og så spelar eg Famous Tracheotomies ein gong til, minst.

6/10

TIDAL: OKKERVIL RIVER – IN THE RAINBOW RAIN

Popkroken sitt årsoppgjer 2016

Standard

50 bra plater frå 2016 – og ein del bra bøker.

Bilderesultat for parquet courts human performanceBilderesultat for wussy forever soundsBilderesultat for leonard cohen you want it darkerBilderesultat for angel olsen my womanBilderesultat for årabrot the gospelBilderesultat for a tribe called quest we got it from here... thank you 4 your serviceBilderesultat for steve gunn eyes on the lineBilderesultat for the switch the albumBilderesultat for kate tempest let them eat chaos

Det er nok mogeleg at musikkåret 2016 først og fremst vil bli huska for alle som fall ifrå i løpet av dei 366 dagane. Frå David Bowie til Prince til Phife Dawg til George Martin til Merle Haggard til Alan Vega til Glenn Frey til Guy Clark til Leon Russell til Leonard Cohen til George Michael og fleire med dei. Men eg skal huske det for ny bra musikk også.

I det store perspektivet. Det som rekk langt utafor Popkroken er det nok ymse meiningar om kor bra nett dei 50 platene eg nemner under er. Og ikkje minst vil det kunna bli hevda at her er det jammen meg essensielle saker som manglar. Slike som årets plater frå Radiohead, Kanye West, Jenny Hval, Anohni eller Rihanna. Til det kan eg ikkje seie at eg ikkje har høyrt dei. For det har eg. Den einaste årsaka til at dei ikkje er på lista er at dei ikkje trefte meg like bra som dei som er der gjorde. I subjektivitetens heilage namn er det nett slik det må vere. Noko verre er det då med plater eg ikkje har høyrt. Men som kan ha eit vesen som kunne ha treft meg. Dei rakk dessverre ikkje fram i tide til dette årsoppgjeret, men eg ser fram til å møte dei.

1. Car Seat Headrest – Teens of Denial
Tonane tar verkeleg fyr i dette verket til unge Will Toledo, og eit par medsamansvorne av han. Meir presist er det 70 minuttar med gitarbasert rock, der nittitalet møter nåtid, i songar det osar melodisk kraft og glødande vilje av.

2. Parquet Courts – Human Performance
Femte albumet til New York-kvartetten, og punktonen er litt meir raffinert. Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                                                     

3. Wussy – Forever Sounds
Gitar, gitar, elektrisk gitar. Det er Forever Sounds det. Ein stad der heartland møter shoegaze, der psykedelia møter vindskeiv country.

4. Leonard Cohen – You Want it Darker
Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                     

5. Angel Olsen – My Woman
Frå det elektrisk pågåande til det praktfullt ettertenksame.                                                      

6. Årabrot – The Gospel
Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                       

7. A Tribe Called Quest – We Got it From Here… Thank You 4 Your Service
Nittitalets beste hiphop-ensemble hadde litt meir på lager.                                                      

8. Steve Gunn – Eyes On the Lines
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i.                                                             

9. The Switch – The Switch Album
Oslobandet serverer her ein raffinert poptriumf av det verkeleg uimotståelege slaget.

10. Kate Tempest – Let Them Eat Chaos
Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                                 

11. Beyoncé – Lemonade
Ei samling sterke songar som går vegen frå kneståande fortviling til glødande styrke.                      

12.Okkervil River – Away
Med ny besetning seglar Will Sheff vidare, ny og attkjenneleg og med folkrocken sin glødande intakt.                                                                             

13. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree
Eitt år etter at Cave mista sonen sin i ei tragisk ulykke serverer han eit album kledd i sorg.              

14. The Jezabels – Synthia
Synth-smart, melodisk forførande, og ei stemme som eig kvart ord.                                       

15. Ryley Walker – Golden Sings That Have Been Sung
Folkrocksongar som er meir enn det.                                                                            

16. Lambchop – FLOTUS
Kurt Wagner har skaffa seg vokalprosessor – Men Lambchop er no Lambchop likevel.        

17. David Bowie – Blackstar
Bowie si siste forvandling, ei gripande ei.                                                                    

18. Kevin Morby – Singing Saw
Musikken, naturen, melankolien, varmen og ei mystisk sag.                                                   

19. Drive-By Truckers – American Band
Ei handfull sterke historier frå vår tids beste sørstatsrockeband                                         

20. Stein Torleif Bjella – Gode Liv
Kan Bjella vere vaksinert mot å gje ut anna enn strålande plater?                                           

21. Kendrick Lamar – Untitled Unmastered
«Pimp pimp hooray», eit lite upolert supplement til fjorårets allereie legendariske To Pimp a Butterfly.                                                                           

22. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville.                                                         

23. Anderson .Paak – Malibu
Ein fargerik og varm time i hiphop og r&b-regionen.                                                               

24. Woods – City Sun Eater In the River of Light
Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                           

25. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Dylan og vestlandet og skikkeleg musikalsk omsetjing                                                            

26. Diiv – Is The Is Are
Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                     

27. Savages – Adore Life
Livet er elektrisk, hånda er knyta og groovet gløder.                                                               

28. Kyle Craft – Dolls of Highland
Ein stad mellom Glam og Dylan hiv Kyle Craft seg ut i det.                                                   

29. Thee Oh Sees – A Weird Exits
Ein bra dose groovy psykedelia frå ein produktiv fyr og hans medsamansvorne.                   

30. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power
Stillferdige folk-songar som smyg seg tett innpå.  

Og sidan eg først var så godt i gang, og ikkje har vit til å gje meg medan leiken er god, så listar eg altså like godt opp tjue til:                                                                      

31. Preoccupations – Preoccupations
32. Heron Oblivion – Heron Oblivion
33. William Tyler – Modern Country
34. Cian Nugent – Night Fiction
35. Solange – A Seat at the Table
36. Bon Iver – 22, A Million
37. Whitney – Light Upon the Lake
38. Frøkedal – Hold On Dreamer
39. Frank Ocean – Blonde
40. Hiss Golden Messenger – Heart Like A Levee
41. Pinegrove – Cardinal
42. Mayflower Madame – Observed in a Dream
43. Marissa Nadler – Strangers
44. Exploded View – Exploded View
45. Michael Kiwanuka – Love and Hate
46. Chance The Rapper – Coloring Book
47. The Mystery Lights – The Mystery Lights
48. Haley Bonar – Impossible Dream
49. Daniel Romano – Mosey
50. Miranda Lambert – The Weight of These Wings


Bilderesultat for johan harstad max mischaBilderesultat for pedro carmona-alvarez bergen ungdomsteaterBilderesultat for frode grytten menn som ingen trengBilderesultat for tomas espedal året

Bøker har eg også lese. Nye bøker og gamle bøker. Gode bøker og dårlege bøker. Eller kanskje ikkje, kanskje har eg ikkje lese dårlege bøker. I alle fall ikkje ferdig. Og då kan eg vel kanskje ikkje seie at eg har lese dei. For eg veit jo ikkje alt om dei. Og kanskje er dei ikkje dårlege, kanskje har eg berre ikkje funne dei interessante. Og det er jo noko anna. Kanskje har eg ikkje gitt dei ein skikkeleg sjanse. Eller kanskje var det slik at dei ikkje fortente ein skikkeleg sjanse, nokon av dei i alle fall. Den siste boka eg leste har eg nett lagt frå meg, den var ikkje dårleg. Den heiter Europeana. Den tar for seg den europeiske historia frå 1900 til 1999 (pluss nokre blikk utafor kontinentet). Skarve 130 sider blir sett av til det. Ført til torgs i eit språk som får meg til å tenke at slik skulle eg ynskje eg klarte å skrive. Lett, suggererande (ja poetisk) og konsist. Nokre gonger fekk boka meg til å humre litt, før den like etterpå sørga for at humringa sette seg grundig fast i halsen. Historias groteske handlingar blir skildra i ei iskald faktaform. I spedd små anekdotar som ytterlegare synleggjer kva menneske kan få seg til å gjere av bestialske saker. Temaa er sjølvsagt mange, men nazismen, kommunismen, religionen og psykoanalysen er blant dei sentrale raude trådane. Forfattaren er tsjekkisk og heiter Patrik Ouředník. Han skreiv boka ferdig i 2001, og har mottatt både prisar og internasjonal åtgaum for den. I norsk omsetjing, som er den eg har lese, kom den i 2015.

Eg starta året med å lese ei langt tjukkare bok. Johan Harstad sin Max, Mischa & Tetoffensiven (utgitt seint i 2015). Max fortel historia. Frå han som gutunge, tidleg på åttitalet, sterkt ufrivillig flyttar frå Stavanger til New York. Og det er der i verdsmetropolen størstedelen av historia breier seg ut. Det handlar om vennskap og avstand, og ein onkel. Og alt er slett ikkje slik ein skulle tru det var. Det handlar om teater og film og kunst og musikk. Frå Hüsker Dü til jazz til lyrisk pianospel. Frå Apokalypse Nå til stormen Sandy. Romanen går fram og tilbake i tid, men surrar seg aldri vekk frå sin eigen historie. Med både lett og eigenarta penn skriv forfattaren fram ei forteljing eg forsvann inn i nokre veker i januar 2016. Den blei ikkje borte etterpå heller.

Frå den same storbyen, frå New York City, har også Garth Risk Hallberg skrive fram ei omfangsrik historie. En by i brann er den norske tittelen på ei bok som i tid spenner over nokre månader i 1977. Frå eit skjebnesvangert pistolskot til byen bokstaveleg talt blir mørklagt eit heilt døgn. Persongalleriet er stort, og dei kryssar og kryssar ikkje kvarandre sine spor. Her er folk som går over lik, og her er folk som blir til lik. Her er folk som surrar det til og her er folk som berre vil det beste. Her er kunst og punk og ein by på randen. Forfattaren har store ambisjonar med historia, og skriv stundom fram passasjer som gnistrar. I andre passasjer mister han momentum, og det blir litt dødt. Så ei litt ujamn bok.

Om våren er den tredje boka i Karl Ove Knausgård sin kvartett med årstidene som gjennomgangstema. Av desse fire er det den boka som har mest slektskap med Min kamp-serien. I korte trekk handlar den om ein far og ei nyfødt dotter, hennar eldre søsken, og mora som har forsvunne inn i ein depresjon. Boka fortel meg at det er det daglegdagse strevet og livet som er sjølve livet, enten ein vil det eller ikkje. Tomas Espedal ville også skrive ei bok om årstidene. Den startar i april og sluttar i november og heiter Året. Forfattaren kretsar rundt sitt eige, men transformerer det om til det allmenngyldige. Det handlar om døden og kjærleiken. Det handlar om reiser og drikking. Eller livet, om du vil. Ei lita, snøgglest, og poetisk bok.

Tore Renberg tok i år ein liten pause ifrå det han har kalla Teksas-serien sin og fortalte ei lita vond historie om ein mann som med sitt vesen blendar dei han møter. Før noko anna byrjar å melde seg. Ein mistanke, ei uro. Du er så lys er mørkare enn tittelen tilseie. Renberg har forresten for første gong tydd til nynorsk i denne boka, og gjer det bra. Å skrive bra på nynorsk er noko Frode Grytten har gjort i ein del år no. Med årets bok Menn som ingen treng er han tilbake i novellesjangeren han ved nokre høve tidlegare har vist at han har eit spesielt grep om. Slik også denne gongen. Gjennom ti historier om menn som lever opp til bokas tittel. Frå dei hjelpelause til dei uheldige. Frå dei ærlege til dei uærlege. Fortalt med akkurat dei orda som skal til. Aller sterkast gjort i opningsnovella 1974, der eg-forteljaren ser tilbake på nokre skilsetjande månader då han var ung. Prega av svik, erotikk og klassemotsetnad. Tre ord som heller ikkje ville vere heilt fjerne i eit forsøk på å beskrive Pedro Carmona-Alvarez sin roman Bergen Ungdomsteater. Den andre om Marita. Ho som blei fødd nokre år etter at tvillingsøstrene hennar omkom i ei tragisk ulykke. Og som forfattaren starta å fortelje om i romanen Og været skiftet og det ble sommar og så videre. I bok to er faren reist tilbake til USA, og Marita flyttar til Bergen med mora, utan at mora kjem seg vidare i livet av den grunn. Men Marita prøver. Ho er tenåring, ho blir kjent med Johannes, og ho blir kjent med Andreas. Forfattaren fortel i eit melankolsk og rytmisk språk, eit godt språk, om vennskap, om einsemd og det å komme i andre rekke.

Dei to siste bøkene i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett (Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet) har også stått på menyen dette året. Lena og Lila blir vaksne, delvis i vennskap, delvis i fiendskap, men heile tida med ein avhengigheit av kvarandre. Åleine og saman utfordrar dei normene i bydelen dei vaks opp. På same vis og på ulikt vis er dei begge prega av bydelens jantelover og valdelege løysingar. Forfattaren evnar framleis å halde på lesaren frå side til side. Sjølv om det i desse to bøkene er parti der enkelte tema blir dvela vel lenge med. Slik opplevde eg det ikkje i dei to første.

2016 skulle også bli året då Nobels litteraturpris for første gong gjekk til ein songskrivar. Det har vore snakka om det nokre år. Snakka om at Bob Dylan burde få denne prisen. Snakka om kor vidt han fortener denne prisen. Den diskusjonen stilna ikkje akkurat av når han no endeleg fekk den. Sjølv har eg ei ganske så klar oppfatning av at mannen fortener prisen. Det har Gisle Selnes også. Tilfellet ville det slik at han kort tid etter at kunngjeringa var klar kom ut med ei fyldig bok om songane til Dylan. Den store sangen har han kalla den, med den noko audmjuke undertittelen «Kapitler av en bok om Bob Dylan». Han går her grundig inn i korleis Dylan har henta inspirasjon og drive med kreative tjuveri ifrå den amerikanske musikkarven. I tillegg dreg han linjer frå songane hans til dikt og skjønnlitteratur (frå Shakespeare til Edgar Allan Poe til T.S. Elliott til Jack Kerouac, og så vidare). Om ein har ei litt over gjennomsnittleg interesse for Dylans musikk skulle ein ha mykje glede av Selnes utlegningar om stoffet.

Okkervil River – Away

Standard

Med ny besetning seglar Will Sheff vidare utan særlig til stress.                                      8

Bilderesultat for okkervil river away  Først seier Will Sheff farvel. Farvel til Okkervil River. Han gjer det ved å døype opningssongen for Okkervil River R.I.P., for så å halde fram i selskap med … vel, Okkervil River. Eit litt anna Okkervil River rett nok.

Sjølve songen, opningssongen, Okkervil River R.I.P. er ein halvsurrealistisk tale som startar med utsikt utover ein innsjø og den fantastiske himmelen over den (ta ein titt på albumcoveret, som denne gongen ikkje er illustrert av William Schaff, men er flott likevel). Men derifrå går det nedover. Songaren, altså Will Sheff, fortvilar over at det ikkje er ein einaste trygg plass på jorda å plassere dette fantastiske synet. Han ser seg sjølv kledd i «a white suit and black sunglasses» på veg til «the last mass». Før han vandrar inn i eit lengre vers om døden. Den tragiske døden til Judee Sill, til eit par av medlemmene i soulgruppa Force MDs, og til hans eigen bestefar. Men, kjem han på, i det songen har vart i fem minuttar, han vil ikkje opne munnen «just to piss and moan», så etter eit kort mellomspel nyttar han siste verset til å skildre eit hyggelig besøk i skøytehallen, samt fortelje om bandet han såg her om dagen, og som han vennlig vende seg til og sa «play that cover song again». Med denne, si medvitsstraumaktige skildring av menneskelig veikskap, der det også er sett av god plass til sjølvransaking og trekk av det kvardagslige, teiknar Sheff eit varmt og ganske så sympatisk bilde av korleis det er å snuble rundt i dette livet. Og eg tykkjer det er stort sett der han er på denne plata, i den eine lange songen etter den andre.

For eitt år sidan vart Okkervil River sitt gjennombrotsalbum Black Sheep Boy feira med ei fortenestfull og flott tiårsjubileum-utgåve. Eit album som frå den frådande For Real til ulmande A Glow  vel er det kraftigaste og mest intense stryket bandet har forsert. Rundt neste sving fant dei med The Stage Names fram til rock’n roll-tonar som tok beinvegen inn i ryggmargen (i alle fall til underteikna). Via ein ekstrasving med slikt som ikkje kom med på The Stage Names kalla The Stand Ins gjekk så ferda ned i den heller svarte hølen I Am Very Far, før den atskilleg lysare nostalgistraumen The Silver Gymnasium gjorde eit dugande inntrykk for tre år sidan.

Tida som så fylgde har Sheff i intervju og liner notes beskrive som ei noko forvirrande overgangstid. Både på den personlige plan og på planet som handlar om hans musikkliv. Bandet hans byrja å gå alvorlig i stykke. Gjennom åra hadde det vore mannskapsendringar hos Okkervil River, men no forsvann omtrent alle. På eit tidspunkt fekk han låne eit hus i Catskills, for å klarne hovudet. Då strøymte det nye songar utav han, både når han var i sober tilstand og når han hadde hatt i seg litt fleinsopp. Det er ikkje blitt verdshistoria, og heller ikkje Will Sheff, sine tristaste songar dette her, det er det ikkje. Men døden spelar like fullt ei større eller mindre rolle i alle.

I’m not scared to die
as long as I know the universe
has something really to do with me

Call Yourself Renee fylgjer i hælane på opningssporet, og er i grunn ein ganske så vedunderlig song. Der den startar med eit nennsamt strykar/blåsar-orkestrert arrangement, før den snirklar seg melodisk grasiøst av garde, litt jazzig, litt psykedelisk og med varleg koring frå fintfolk som Marissa Nadler og Jonathan Meiburg. Teksten er i god Sheff-ånd temmelig ordrik. Og ikkje heilt til å forstå. Og nett det, det siste der, er meir det vanlige enn det uvanlige på albumet. Der Sheff på tidlegare album ofte har presentert meir eller mindre forståelige historier er Away sine songar meir surrealistiske, meir over i medvitsstraum-farvatnet.

Wild wild nights, Heavy romance
There was Percodan spilled on the dance floor
There were corpses in plain sight, and they were just walking around

Frontman In Heaven er albumets aller mest ordrike nummer. I, i alle fall til denne plata å vere, eit noko pesande tempo, formulerer her Sheff tankar, for ikkje å seie viltre draumar, som både omfamnar den store fridomen og etterlyser verdigheit. Ein kronglete og medrivande song. Særdeles medrivande opplever eg også Judey On a Street å vere. Den låta på plata der rytmikken er lengst framme i bildet. Ein monoton suggererande rytmikk og ein luftig lettbeint song, om kjærleik og død. Om å vente på ei jente som ikkje heilt kan bestemme seg, og eit ynskje om å bli hjelpa over på andre sida for der å kunne klunke på harpa, dunke i trommeskinnet, og halde fram med å vente. Noko meir jordnært er då kanskje temaet i The Industry. Albumets kortaste song (berre fire og eit halvt minutt lang), der Sheff kjem med eit og anna spark mot musikkindustrien. Ikkje så kraftige spark, men for så vidt treffande nok. Som det mot Pitchfork og det noko pedantiske karaktersystemet der (med utgangspunkt i karakteren som Silver Gymnasium blei tildelt, og som kanskje svei litt): «All while you’re out there, grinding on some poor girl, Who is backstage at the 6.8 rock fest».

Og bandet då, Okkervil River, kven er no det då, denne gongen? Sånn utanom Will Sheff. Ja kanskje er det berre han no, og så musikarar han finn det spennande og invitere med seg? På Away har han med seg folk som oftare har spelt musikk over i jazz og avant-garde leiren. Dei tar ikkje så mykje av slikt med seg over til Away, men dei gjer absolutt sitt til at albumet har eit luftig og ledug lydbilde, og ein nennsam klang, i låtar som hovudsaklig ikkje forhastar seg. At Will Sheff tok innspelinga med seg frå New York til Los Angeles og fekk Jonathan Wilson til å mikse den har nok heller ikkje gjort nokon skade. Så då sit eg her då og har lite anna enn fint å seie om nok ei Okkervil River-skive.

TIDAL: OKKERVIL RIVER – AWAY

Musikalsk årsoppgjer 2013

Standard

2013: Det beste eg høyrte i år

Eg har ikkje tenkt å hevde at dei 25 platene eg har laga ei liste av under er dei 25 beste platene frå 2013. Men, av dei platene eg har høyrt frå dette året (og det er jo langt frå alle) trur eg desse 25 må vere dei beste. Om då ikkje John Grant eller The Sadies eller Neko Case eller Ashley Monroe eller Unknown Mortal Orchestra eller Eleanor Friedberger eller Erlend Ropstad eller Kanye West eller Ty Segall eller Houndstooth eller Mona & Maria eller Sudan Dudan eller Samantha Crain sine respektive utgjevingar burde ha fått ein plass her då. Det kan veldig godt vere.

25. Bill Callahan – Dream River
Ein av våre tiders beste songpoetar. Med klar og særeigen røyst tar han nokre steg i ein litt meir optimistisk retning. Og han er vel verdt å fylgje dit også.

24. Mark Kozelek & Desertshore – Mark Kozelek & Desertshore
Detaljerte betraktningar over dagliglivets prosaiske vesen, tilsatt velkjente Kozelek-
tonar (les Sun Kil Moon, les Red House Painter). Gode tonar.

23. Caitlin Rose – The Stand-in
Countrysongar og andre songar som lever sitt liv utafor tidas avgrensa rammer.
Fengande, brennande, swingande, varlege. Registeret er breitt nok, og songane har ein friskleik som vil vare.

22. Atlanter – Vidde
Bandet er nytt, men mannskapet, i alle fall Jens Carelius, har gjort seg bemerka før. Men dette er meir bemerkelsesverdig. Eit fjellpsykedelisk, vidtrekkande, bluesvandrande og groovy stykke norsk verdensmusikk.

21. Kacey Musgraves – Same Trailer Different Park
Countrytonen er konvensjonell, og nesten på permanent basis svingar den seg inn på eit fengande spor. Men den skrur seg ikkje fullstendig opp. Det er noko som held den att, som jordar den. Ein flittig bruk av akustiske instrument. Eit fråvær av glimmer og fjas. Friske tekstar, rammande tekstar, ein varme, eit mot.

20. Monica Heldal – Boy From The North
Ei ung norsk dame har funne fram til den engelske folktonen. Med den akustiske gitaren i fanget fingerplukkar ho seg gjennom låtane. Men ho har også ordna seg med nokre medmusikantar der elektrisiteten har ei rolle. I lag skapar dei eit rastlaust, bluesblått og groovy stykke musikk. Det handlar om inderlig kjærleik, bevegelse og fridom.

19. Houndmouth – From the Hills Below the City
Originalitet får andre ta seg av bjeffar dei, og omfamnar den amerikanske grunntonen med heile sitt glødande hjerte. Alle fire. Gitaren er alltid elektrisk, orgelet duvar og grev, og rytmeduoen er ikkje utprega anonym. Det er southern style, countryrock og rotekte rock. Og syng gjer dei alle. Åleine, og i medrivande harmonisk utfalding.

18. Yo La Tengo – Fade
Tida går ikkje i frå Yo La Tengo. I eit kvart århundre har dei sysla med sitt. Litt av kvart i grunn, men er like fullt alltid til å kjenne att. I år bydde dei på ei ganske så støysvak og homogen plate. Og tradisjonen tru var den rett så flott.

17. The Men – New Moon
The Men er absolutt ikkje eit trongt, einsarta og uniformert band. The Men vil mykje og mang slags. Først og fremst energisk rock’n roll. Gjerne med litt innebygd hengslete melodiøsitet. Men dei går heller ikkje av vegen for litt countryrock, hissig støy eller groovy kraut. Upolert og reinspikka.

16. Mikal Cronin – MCII
Det er power i den melodisk velorienterte poptonen til Cronin. Den klassiske beatleske poptonen. Tidvis skyllar fyren ei elektrisk gitarbølgje av nesten tsunamiske dimensjonar innover den. Men han spelar på andre instrument også (så godt som alle ein kan høyre på plata). Og han kan roe støyfaktoren, men det er aldri ei overordna målsetjing.

15. Oblivians – Desperation
Femten år etter at Oblivians var her sist dukkar dei opp att. Utan å ha forbetra seg, og takk for det. Her flyg dei vegg imellom, i full desperasjon, og er alt anna enn slutt. Dei sveittar og rockar som om tida aldri har flydd ifrå dei. Det gjer dei sjølvsagt heilt rett i.

14. Stein Torleif Bjella – Heim For Å Døy
Nei lystelig er det definitivt ikkje, men like fullt ein ny porsjon med ganske så udødelige viser. Meir presist elleve songar om å kjenne seg einsam og neglisjert, og ein om nokre gitarar. Formidla med akkurat så mange ord som trengst. Ikkje overtydelig, men heller ikkje utydelig. Forankra i eit Hallingdalsmiljø, men i grunn ganske så universelt.

13. Savages – Silence Yourself
Det er ikkje nokon grunn til å tvile på Savages. Deira agenda er å gå aggressivt til verks, dei sviktar den aldri. Verken på det soniske eller det tekstlige plan. «This album is to be played loud in the foreground» proklamerar dei. Du skal ikkje la deg forstyrre av andre signal. Du skal ha fokuset retta ein stad, hit, på debutplata til dei fire kvinnene i Savages. Det er i grunn ikkje så vanskelig.

12. Okkervil River – The Silver Gymnasium
Scena er den vesle staden der bandets songar og eminente låtskrivar Will Sheff vaks opp. Han skildrar ein barndom som handla vel så mykje om sjukdom og å bli mobba som om ubekymra leik i skogsholtet. Men det er ingen bitter flyktning som kryssar sine spor. Det er ein mann midt i trettiåra som evnar å vere både oppriktig og ettertenksam. Og som finn fram til poptonen i sitt eige orkester. Ein god tone det.

11. The National – Trouble Will Find Me
I eit moderat og smidig modus lirkar Brooklynkvintetten nok ein gong fram ei plate som vinn i det lengre løp. Der den lakoniske barytonrøysta til Matt Berninger behandlar låt etter låt med skarpskodde tekstlinjer. «I have only two emotions» syng han, «careful fear and dead devotion». Og eg tenker at nett det kanskje er eit aldri så lite manifest. På ei plate som ikkje veldig annleis, frå eit band som framleis er veldig bra.

10. Wooden Wand – Blood Oaths Of the New Blues
Eg opplever lydbildet på Blood Oaths som det luftigaste Wand har presentert i nyare tid. Som det rikaste også, men like fullt spartansk. Wand sine medspelarar skikkar seg, dei går ut og inn av bildet, dei har fått rolla som subtile understrekarar. I novellistiske songar av det heimsøkte og støvete slaget, dyppa i country og blues. Der tristessen og lengten rår, men der Wand også finn det føremålstenlig å minne om at «after the darkness there’s a light».

9. My Bloody Valentine – MBV
Det er då noko alvorlig apokalyptisk over mbv, er det ikkje? Poptonen som dansa som ein kaleidoskopisk draum gjennom store deler av Loveless den høyrer eg ikkje så mykje til her. Her høyrer eg noko dunklare noko. Ein slags klagesong kanskje, eller ein jamrande blues, eller ….. Eller for å seie det slik: Shields og hans kumpanar (som ikkje er særlig fleire enn Bilinda Butcher denne gongen) har endå ein gong skapt eit verk som eg ikkje heilt ut forstår, som sikkert alltid vil vere utydelig, og som eg derfor aldri vil bli ferdig med. Og bra er vel det?

8. Kurt Vile – Wakin On A Pretty Daze
Dei drar seg ut i respektable lengder fleire av spora på plata. Såpass at dette endar
opp som eit godt gammaldags dobbeltalbum. Der gitaren, og då spesielt den akustiske varianten, har ei viktig rolle. Gitaristen Kurt Vile har aldri vore noko å kimse av. Men denne gongen gjer han seg sjølv større arbeidsrom, og skapar meir meditativ godlyd, enn nokon gong.
I songar der Vile fører ein slags dialog med seg sjølv. Om eg då ikkje skal kalle det for monologar til ein person som ikkje er til stades. Eller refleksjonar over livet, musikken, kjærleiken, lengselen, og det å vere mann og far.

7. Laura Marling – Once I Was An Eagle
Utan unntak, femten songar til ende, handlar Once I Was An Eagle om kjærleiken. Det startar i eit stummande mørke. «You should be gone beast» lyde opningslinja. Det lysnar litt undervegs. Til slutt adresserar songaren ei oppriktig takkseiing til naiviteten «for failing me again».
Stemma og den akustiske gitaren har hovudrolla. Men utan produsent Ethan Johns si tilføring av rytmisk svir hadde ikkje dette blitt den plata det har blitt. Med handslegne trommer og perkussiv virilitet skaper han eit organisk groove som stikk innom og vitjar dei fleste låtane.
Det har blitt ei plate som er den openbare motsetninga til det fragmenterte. Den krev at ein har tid, at ein tek seg tid, den er verdt kvart eit minutt.

6. Jason Isbell – Southeastern
Ei plate full av countrysoul. 12 sterke melodiar som provar at Jason Isbell har eit grep om det melodiske slik gode låtskrivarar oftast harhar. Det er likevel hans grep om det tekstlige som verkelig imponerer. Han sirklar ikkje rundt med ord som fordampar, han går direkte til verket med ord som brenn seg fast. Han bruker ikkje fleire ord enn nødvendig, han økonomiserer, han er presis, som ein Carver. Han har noko å formidle. Og det han formidlar skildrar også det som ikkje blir uttalt. Eller det kan handle om noko eg først ikkje oppdaga det handla om. Det kan ha ei dobbeltyding. Isbell er ikkje eindimensjonal.
Jason Isbell har endelig laga plata eg ein gong trudde han var i stand til å lage, men som eg hadde byrja tvile på at han ville lage.

5. Vampire Weekend – Modern Vampires of the City
Det finst fleire grunnar til å tvile enn til å tru. Gud er i trøbbel. Sola går minst like ofte ned som den står opp. Visdom er ikkje synonymt med ungdom. Døden er uunngåelig, men heller seinare enn før. «There’s a lifetime right in front of you».
Med betraktningar av dette slaget tar Vampire Weekend oss med på ein liten tur inn i sinnet og sjela til Modern Vampires of the City. På ei plate som er like nådelaus som den er medgjerlig, like absurd som den er lettfattelig, like eksentrisk som den er fengande.
Vokalist Ezra Koenig fer til verket med reinspakka glød og tvillaust nærvær som fremste kjennemerke. Rundt han føregår det saker og ting. Multiinstrumentalist og produsent Rostam Batmanglij er ein mann rik på idear. Han skikkar inn det eine instrumentet etter det andre. Men lite samtidig. Det er godt med rom her. Eit rom som blir nytta til å gje kvar enkelt låt sitt preg, sitt stempel, sitt groove.

4. Ezra Furman – Day Of The Dog
Når Ezra Furman 13 sekund inn i opningsnummeret startar å synge så er det frå djupast nede i magen og utover det heile. Det er fullt åtak, og ein aggresjon mot det han ser der ute og det han kjenner der inne. «All the world is rising up like vomit, filling up my ugly little mouth, there’s a sickness deep inside my eyeball, got to find that tool to cut it out». At refrenget då blir «I wanna destroy something, I wanna destroy myself» er vel bortimot heilt naturlig.
Punk eller ikkje punk, det er for så vidt ikkje spørsmålet. Men svaret er ja, og nei. Dette er punk men langt meir enn som så. Dette er Bo Diddley-beat og femtitalet som tar seg via Dylan og Velvet Underground til punkens gullalder, derifrå går den i klinsj med Violent Femmes, sparrar med Bright Eyes, og sveittar opp ein dose gospel, for så å bli friskt og tydelig signert med Ezra Furman sitt eige handlag.
Ein kan vanskelig hevde at tematikken plata igjennom er av det lystelige slaget. Det handlar mykje om å vere i ein tilstand nokre sjelelige kilometer unna der ein helst kunne tenkt seg å vere. Men det handlar også om å prøve å komme seg ut av tilstanden, og å søke og finne fram til ein som svir mindre. Det handlar i liten grad om å lukkast med det.
Men du verden som Ezra Furman har lukkast med denne si femte plate.

3. Phosphorescent – Muchacho
Sånn mot slutten av plata, i nest siste song, høyrer eg Matthew Houck synge «oh, you’ll spin your heartache into gold». Eg tar like godt og stel den linja eg, for så i neste omgang å rette den mot opphavsmannen sjølv. «You’ll spin heartache into gold, Matthew Houck». Noko du har gjort, for så vidt, i alle fall tidvis, på plate etter plate dei siste ti åra, men denne gongen sannelig meir fullkome enn nokon gong.
Houck seglar framleis, slik han har gjort alle desse ti åra, under fana Phosphorescent. Om enn ikkje, slik det ein gong var, ganske så åleine. Eit visst mannskap har han med seg. Ikkje eit så reint lite eit heller denne gongen. Cirka 10 i talet trur eg det må vere. Det er nå likevel aldri nokon tvil om kven som har grepet om spakane. Houck har, vanen tru, produsert, arrangert, miksa, og skrive låtane. På det mest mangfaldig utforma Phosphorescent-albumet til dags dato.
Houck tek her i bruk elektroniske lydkjelder på ein måte han ikkje har gjort før, og han vitjar fengande poprefreng og tar eit par skikkelig groovy tak. Sonisk sett er albumet kanskje fyrens lettast tilgjengelige. Utan at det har gått utover tonane sin levedyktigheit, eller Houck si evne og interesse for å skildre kjelkete mellommenneskelige tilhøve.

2. Parquet Courts – Light Up Gold
Eg høyrer på Stoned and Starving, og songar frå tidlegare tider kryssar sporet. Det har noko med groovet å gjere, tenker eg. Først og fremst groovet. Det enkle groovet. Sjølve ur-groovet. Eit slikt eit som finn sitt tempo, og som så går, og går, og går, medan tonar av ulik karakter kravlar, kjælar eller piskar kring det.
– Eg spaserte gjennom Ridgewood Queens, innleiar Andrew Savage. Og groovet går, Det groovet. Der har Pablo Picasso spasert ein gong også, tenker eg. Og jentene kunne ikkje motstå blikket hans, og han blei aldri «called an asshole». I fylgje Jonathan Richman, tenker eg. Og groovet går, Det groovet. Ein gong var Lou Reed der også, tenker eg, og formidla morbide og syndige scener, og eit stadig gjentakande «she’s busy sucking on my ding-dong». Gitarane var primitive, orgelet brutalt, og Moe Tucker slo. Det var Det groovet. «I was so stoned and starving» syng Andrew Savage, og fortel om då han stod der med tåkete syn og funderte over om han skulle velje geléfiskar, rista peanøtter eller ei pakke lakris. Veslebror Max Savage administrerar takten, og ein krakilsk gitarsolo krøllar seg rundt den. Som ein svolten orm på jakt etter godsaker. Det er Det groovet.
Og saman med groovet, Dette groovet, går dei heim, utan napp, for så vidt, både Savage og Richman og Reed, både Parquet Courts, Modern Lovers og Velvet Underground. Og naglar kvar sin meisterlige rock’n roll song fast i det tidlause. Sister Ray, Pablo Picasso og Stoned and Starving. 1968, 1976, 2013, whatever, tenker eg.
Årets låt, tenker eg.
Med sine fem minuttars varigheit, og sine gitarsoloar er ikkje Stoned and Starving den typiske låta på plata. Den typiske låta varer ifrå eitt til drygt to minutt, har ikkje utprega god tid, gjer det den har intensjonar om å gjere, og slepp så neste til. Rå, energisk og primitiv punk, postpunk og rock’n roll. Det har sett seg i blodomlaupet til den unge kvartetten. Debutalbumet kokar over av det.

1. Jonathan Wilson – Fanfare
Å du heilage psykedelia! Her er det ambisjonar, her er det musikalitet, her er det ein kosmisk overflod av medrivande tonar.
Med Fanfare utvidar Jonathan Wilson sitt soniske univers. Han lar låtane få lov til å bli større. Gjev dei ein ikkje ueffen nyanserikdom, og sveivar tidvis opp ein energi som ikkje var der på den førre plata, Gentle Spirit. Fanfare er på mange vis eit konglomerat av soniske innfall, men du verden det er eit saumlaust konglomerat. Det hakkar ikkje undervegs. Dansen mellom dei djupaste søkk og dei høgaste tindar høyrest fullkommen naturlig ut.
Over 78 minuttar og gjennom 13 songar, i skiftande tempo, i mangslags fargar, og med vekslande krefter, har Fanfare grepe eit stadig sterkare tak i meg. Varmen har si tvillause skuld i det. Varmen som Wilson har inkorporert i kvar einaste spelte tone. Og så det melodiske då, det er heller ikkje skuldlaust. Det har sin divergerande personlegdom frå låt til låt, men presenterer seg alltid i ei form eg vil kalle smidig, og slik evnar det å smyge innunder huda, og inn til det inste.
Plata har flust av referansar til musikk som blei gitt ut i tidsrommet 1967 – 1977. Men den står aldri fast i noko som ein gong var. Eigentlig står den ikkje fast i det heile. Eigentlig flyg den som ei fri sjel mellom det den fangar og det den skapar, og har like mykje 2013 i seg som all anna musikk som har komme rekandes min veg i år. Men den har garantert meir framtid i seg enn det meste av den. For ikkje å seie all.

Musikalsk årsoppgjer for 2008

Standard

Eg er litt usikker på om eg har fylgt godt nok med i musikktimen i år. Det står mellom anna att å sjekke ut årets utgjevingar frå Department of Eagles, Deerhunter, Atlas Sound og The Walkmen.

Men noko har eg då fått med meg. Sånn cirka nok til at eg til slutt makta finne fram til ei liste eg meiner inneheld berre bra plater.

Ei lita handfull plater var i tillegg nær ved å trenge seg inn i nedre halvdel av lista, men måtte vike i siste juletime:
Trouble In Mind – Hayes Carll
Vampire Weekend – Vampire Weekend
Lie Down In the Light – Bonnie Prince Billy
Rook – Shearwater
Carried To Dust – Calexico
Nouns – No Age

Here we go:
10.Teddy Thompson – A Piece of What You Need
Han har sin arv, men gjer det på sin måte, Teddy Thompson.
Han veit kva popdynamikk er den unge Thompson. At luft og rom er like viktig som sonisk rikdom. Og at sveisne svingar, hektande refreng og eit sterkt melodisk ganglag er sentrale element for å lukkast. Så han gjennomfører det likeså godt bortimot heile plata igjennom. «Stop getting everything you want, and get a piece of what you need», syng han freidig nok. Det kan sjølvsagt stillast spørsmål ved om ein treng denne plata, men den er ganske så kjekk å vere saman med, så du skal ikkje sjå heilt bort frå det.

9.Kathleen Edwards – Asking For Flowers
Den ordkløktige og countryfolk-rockande dama frå Ottawa viser for tredje gong at ho er verdt å opne døra for. For sjølv om tonefylgjet ho gjer sine tidvis sitatfreistande tekstlinjer er langt unna å kunne gjere krav på karakteristikkar som originalt eller spektakulært, står ho definitivt fram som noko av det aller fremste 2000-talet har velsigna oss med, i det folkerike Joni Mitchell møter Lucinda Williams segmentet. Med Asking For Flowers gjer ho det kanskje endå litt meir overtydande enn på sine to førre framstøyt.

8.Lambchop – OH (ohio)
Eg spurde meg sjølv då eg fekk denne i henda: Treng vi endå ein ny runde med Kurt Wagner sine lakoniske og gåtefulle grubleri? Treng vi bli smurt langs ryggrada og stroken over pulsen av endå fleire grasiøse og saktevandrande tonar, som alle har nære slektningar på Lambchop-album vi allereie har frå før?
Etter nokre rundar med OH (Ohio) var eg ikkje i tvil om at Lambchop framleis er heilt greitt å ernære seg på. Sjølv om manerane er dei same gamle.
Kryptisk, surrealistisk, haustvakkert, kveldsstemt, skjørt og godgjerande. Ingen grunn til å pensjonere Wagner enno.

7.Okkervil River – The Stand Ins
Det gnistra av The Stage Names. Og det var meir. For frå same seanse: The Stand Ins. Ein del to. Ein svirebror. Ein litt meir svartsynt slektning, men definitivt ein slektning. Ein slektning som kjem opp frå under scenegolvet for å rette lyset mot både dei scenevante og dei som aldri vart til noko særskilt.
Påkjenningane ved å vere berømt og ettertrakta, strevet etter å bli det, og den evige kampen det er å få mellommenneskelige interaksjonar til å fungere er The Stand Ins sine sentrale tema. Tonen er ein tanke mørkare enn for eitt år sidan, utan at den eggande popen dei omfamna den gongen er borte. Og når Sheff sine tekstlige bravader i tillegg stadig er blant dei beste i dagens popverden, skulle det vere få grunnar til å takke nei.

6.Sun Kil Moon – April
Drygt 15 år etter at han kom luskande Down Colorful Hill er det ikkje så mykje som har endra seg hos Mark Kozelek. Mollstemte tonar i eit stoisk format, der ei ikkje uvesentlig uro ulmar i skuggane. Sjølv om endringsiveren er laber kan eg likevel ikkje sjå at April står tilbake for noko av det Kozelek har komme opp med tidlegare. Snarare tvert om, den er etter alt å døme nær det sterkaste han har levert. Varleg, akustisk, harmonistetta, elektrisk, dvelande, varm, trist (”sorrow came in floods this april”) og vakker som den er.

5.Drive-By Truckers – Brighter Than Creation’s Dark
Korta fortalte meg ingenting om at sørstatsbanden i Drive-By Truckers skulle varte opp med stoff for årbestelista i 2008. Men litt mindre buldrande og rockande og meir folk og country lada manifesterer årets utgåve av bandet seg som den mest varierte, låtsterke, givande, ektefølte. Og beste.
Brighter handlar om folk. Folk vi kjenner att. I nabohuset, i det målingavskala huset borte ved kiosken, i familiefaren på andre sida av gata, eller i den rastlause fyren i tredje etasje som stadig er på farten med Buicken sin. Folk midt i livet. Dei har sitt å strid med. Dei har sitt å fryde seg over. Stundom stirer dei nok inn i mørkret, men dei rettar også blikket mot håpet. Og mest av alt prøver dei å gjere det rette. Kva no det måtte vere.

4.Bon Iver – For Emma, Forever Ago
Bandet gjekk i oppløysing, kjærleiken likeså. Justin Vernon søkte einsemda i ei hytte i skogen. For rekreasjon og kontemplasjon. Og så hadde han med seg gitaren, innspelingsutstyr og, viser det seg, ei gudegjeven låtskrivarevne. Det kunne blitt sutrande og stereotypt. Det er blitt inderlig vakkert. Samstundes som det er full på ein nervøs energi som ikkje den gjennomsnittlege peiskos-trubadur er i nærleiken av å få fram.
Nei, Bon Iver er det lite gjennomsnittleg ved. Han har denne sjelfullt dynamiske måten å synge på, og han har desse songane. Skinny Love, The Wolves, Flume, For Emma, Re: Stacks,………. ”This is not the sound of a new man or crispy realization” syng han erkjennande mot slutten. Men det er i alle fall lyden av ein ny mann det skal bli spennande å fylgje framover.

3.Black Mountain – In the Future
Ein kan kanskje arrestere Black Mountain i å servere ei løgn med platetittelen på sitt andre album. For tonane på In the Future har meir enn ei solid forankring i saker vi har høyrt før. Black Sabbath, Led Zeppelin, Pink Floyd, Fairport Convention. Hard rock, prog, psykedelia og folk.
Men dei er langt meir enn ein etterlevning etter noko som hende for ein mannsalder sia. Black Mountain behandlar fortidstonane som om dei er heilt nyoppfunne. Tøft, coolt, glødande, inderlig og spektakulært. Der dei ikkje minst viser fram ei velutvikla forståing for kontrastar og snedige temposkift, og temperaturskift. Lys og skygge. Brutalitet og skånsemd. Mareritt og flower train. Maskulinitet og feminitet.
Slik svever Black Mountain inn i framtida på ei sky av både musikkhistorie og ungdommelig vitalitet. Helpless, hurting, holy, halo.

2.Fleet Foxes – Fleet Foxes
Seattlebandet Fleet Foxes tar oss med langt bort frå der eksosen flyt, asfalten kokar og betongen veks. Dei tar oss med ut i naturen, der fuglesongen er nær og sinnsroa kan få slå rot. Våren 2008 stod dei fram som eit aldri så lite ruralt folkpop-under tufta på gamle tonar, like naturleg og friskt framstilt som lerkesong ein grønkledd vårdag.
Og alle saman syng dei. Slik høyrest det i alle fall ut i vokalharmoniane som dekorerer dei fleste låtane her på slikt eit erobrande vis.
Ein harmonifull lyd som har mykje sakralt og intimt med seg, men som samstundes har noko monumentalt og høgstemt over seg. Og det er ein eller annan stad midt inne i denne syntesen at deira eigenart vert skapt. Ei eigenart også farga av lovprising, surrealisme og varleg melankoli.

1.Portishead – Third
På midten av nittitalet var trip-hop og Portishead det coolaste ein kunne like. I 2008 var trip-hop, for dei aller fleste av oss, og Portishead spesielt, noko som var rimelig passé. I 2008 utfordra Portishead oss derfor med andre tonar. Tonar som nok ikkje står i fremste rekke når soundtracket til middagsselskapet skal planleggast. For Portishead anno 2008 gjekk motsatt veg av det dei fleste band gjer 15 år etter at dei starta opp. Portishead er blitt ei bistrare, farlegare og langt meir pågåande greie. Ei kompromisslaus greie som sender sushien i vrangstrupen og sjampanjen ut vindauga.
Third er ingen lettfordøyelig og enkel plate. Third er eit dunkelt, komplekst og mangesidig stykke musikk som veks seg stadig meir interessant. Third er detaljrikdom, men også ei sonisk presis og rasjonelt arrangert affære. Third er ein mosaikk som gys og gnistrar i ein psykedelisk månedans, ganske så langt borte frå dei lykkelige poplåtane og trivielle stemningane.
Når det var på dette viset trioen skulle vende tilbake, ja då får ein vel kanskje håpe at det ikkje var deira siste sukk.

 

Sånn i ettertid er det jo blitt klinkande klart for meg at (det tok berre eit par veker):

Jamey Johnson sin That Lonesome Song

og

The Walkmen sin You & Me

er to av dette årets aller beste plater.

Nokre andre plater det i ettertid har gått opp for meg er storarta greier:

Paul Weller – 22 Dreams
Dungen – 4
Songdog – A Wretched Sinner’s Song
Gjermund Larsen Trio – Ankomst
Lykke Li – Youth Novels

Musikalsk årsoppgjer for 2007

Standard

Joda, det vart gjeve ut ein del bra plater i 2007 også. Eg har heilt sikkert ikkje høyrt alle. Men i alle fall nok til at eg har klart å sette saman ei liste med ti album eg med handa på hjerta kan seie inneheld mykje god musikk. I tillegg ligg det fleire og vaker like under, desse kunne sikkert ved eit anna høve om ei veke eller sju ha erstatta nokre av dei som til slutt vart valt.

Det gjeld album som:
The Sadies – New Seasons
Phosphorescent – Pride
Yeasayer – All Hour Cymbals
P.J. Harvey – White Chalk
Sarabeth Tucek – Sarabeth Tucek
Nina Nastasia & Jim White – You Follow Me
Robert Plant & Alison Krauss – Raising Sand
Andrew Bird – Armchair Apocrypha
Blanche – Little Amber Bottles
Grinderman – Grinderman
Black Cab – Jesus East
Wilco – Sky Blue Sky
Dungen – Tio Bitar
Oakley Hall – I’ll Follow You
The Bees – Octopus

Av norske utgjevingar, skulle i alle fall desse vere verdt å nemne:
Salvatore – Days of Rage
Valkyrien Allstars – Valkyrien Allstars
Texum – Different Strokes For Different Folks
The Lionheart Brothers – Dizzy Kiss
Arve Henriksen – Strjon
I Was a King – Loosing Something Good For Something Better

Så over til dei ti eg landa på:

10.Battles – Mirrored

Musikk oppstår aldri utan å ha ei forankring i noko som har vore der før. Heller ikkje Battles. Men dei er no likevel noko for seg sjølv. Der dei miksar suggererande elektronisk framdrift med rock-riff, jazzige glimt, sugande rytmar og ein forvrengt vokal som har trakka ned fleire dusin smurfar på sin veg fram i lyset. Og Atlas har vel alt som skal til av slikt for å kunne gå av med sigeren i kåringa ”årets mest vanedannande låt”.

9.Radical Face – Ghost

Radical Face er Ben Cooper. Ghost er det andre albumet hans. Det ber sitt namn med rette. Den grunnleggjande tanken til Cooper denne gongen var å skape noko kring ideen om at eit gammalt hus har ein historie. Ein historie saman med menneske. Så kva om huset sine veggar kunne fortelje sin historie? Kva om menneska som har levd i huset no bur i veggene, eller under golvplankane?
Det skikkelig storarta er at i dette knirkande, dunkle og atmosfærekallande opplegget dukkar det fram den eine flotte popsongen etter den andre. Litt for like i både puls og tone er det kanskje nokon som vil hevde. Sterkt forførande i både puls og tone hellar nok underteikna ganske så kraftig mot å hevde.

8.Animal Collective – Strawberry Jam

Eg skal innrømme at eg ved tidlegare høve har opplevd Animal Collective som eit litt i drygaste laget merkverdig tiltak. Der rare påfunn stundevis har vore på kollisjonskurs med groovy framdrift og det melodiske prinsipp. Denne gongen derimot finn eg brygget deira særdeles velsmakande. Skarpt, røft og hasardiøst. Javisst. Men det yppale groovet vik aldri ein tomme og den melodiske tone gøymer seg aldri for lenge bak atonale påfunn. Strawberry Jam forever.

7.Panda Bear – Person Pitch

Noah Lennox snik seg av og til bort frå det noko ustyrlige Animal Collective, kler seg i pandadrakt, og serverer tonar av ein noko meir yndefull karakter. Person Pitch er ein suggererande og surrealistisk popsymfonisk draum henta utav eit landskap der Brian Wilson sine idear flyt rundt på ei dunlett men ikkje heilt ufarlig sky. Ei rekke av subtile påfunn flyt saman til eit dynamisk heile, og blir til ein mektig, mangestemt og vidunderlig vakker popkollasje.

6.The Shins – Wincing The Night Away

Vegen inn til dei skinande poptonane er smalare denne gongen. Den tredje gongen. Litt farga av natta dei prøver å røske bort. Litt farga av psykedeliske undertonar. Litt farga av eit noko meir intrikat vesen. Men dei er der. Og dei skin. Frå Sleeping Lessons til A Comet Appears. Og James Mercer syng minst like overtydande som han har for vane å gjere. Så derfor blir det også denne gongen ei flott plate, frå eit gnistrande band.

5.Corrina Repp – The Absent and the Distant

Eg oppdaga Corrina Repp i 2007. Det er eg glad for. Mark Kozelek oppdaga ho før meg, og gav ut denne plata på sin eigen label.
Det er ikkje så vanskelig å skjøne kvifor Kozelek falt for denne dama. The Absent and The Distant hentar sine tonar og sin stemning frå dei same dunkelt opplyste kveldstimar som Kozelek sjølv har for vane å rote seg inn i. Dvelande rundt, og midt i, eit folksy uttrykk syng Corrina Repp om sjelelige plager og strevet med å halde seg flytande. Stemma hennar har sitt slektskap med soniske medsøstrer som Cat Power, Nina Nastasia og Julie Doiron. Men det er ikkje noko ein skal henge seg altfor mykje opp i, og i alle fall ikkje bruke mot henne. Ho viser seg nemlig å vere noko meir enn ei i mengda.
Eit sinnbilde som står sentralt i mi oppleving av denne plata, er sinnbildet av eit stort og dunkelt opplyst rom. Månelyset prøver å trenge gjennom nokre sprekkar i tak og vegger, og ei 40 watts lyspære sukkar medtatt og blå bakom ein haug med rusta jern. Anar eg havet utafor? Eg trur det er varmt utafor. Det er klamt innafor. Det dryp. Pianodråpar fell mot klangfullt underlag. Pianotårer fell på steingrunn.
I sanning eit kjærkome funn.

4.Ben Weaver – Paper Sky

Det er som kjent ikkje berre himmelen som er laga av skjørt material. Livet i seg sjølv er jo også ein svakt armert konstruksjon. For ikkje å snakke om illusjonane vi fyller det med, og kjærleiken vi krydrar det med, og hjerta som prøver å halde det heile i gang. Så derfor sit han der då, den einsame trubadur, og prøver å ”draw with black on black”. Det er definitivt ikkje alle som får slikt til. Men Ben Weaver får det til. Kanskje fordi han har denne røffe og uforfalska røysta? Kanskje fordi han har spora opp tonar som slett ikkje høyrest nye eller originale ut, men som er sterkt medrivande, og som brenn? Eller kanskje fordi han har eit skarpskodd instinkt for å handtere ord?
Ein kan verken sonisk eller tematisk skulde Weaver for å operere innafor eit vidtfemnande eller grensesprengande territorium. For sjølv om det er nokre desibel som skil den nennsame haustvisa In November og den nesten Crazy Horse harvande Geisha så har dei begge grodd fram på den same americana-enga der Weaver ruslar rundt og plukkar sine tonar. Med låtane han fyller Paper Sky med, set Weaver sine spor der han også. Definitivt.

3.LCD Soundsystem – Sound of Silver

LCD Soundsystem vil ha oss opp av indiestolen og ut på dansegolvet. Ikkje golvet der plastikkrytmane rår, men eit anna eit, der staffasjen og narrespelet må vike for innhald og groove. LCD Soundsystem er eit funky punky tiltak der forførande rytmar og uimotståelige melodilinjer svingar seg saman i siamesisk skapnad. Smart, tøft og heitt, og med store deler av rockehistoria klistra tett til ryggraden.
På sin debutsingle Losing My Edge frå 2002, namnedroppar LCD Soundsystem sitt alter ego James Murphy ein heil drøss av artistar som har inspirert han til å gjere det han gjer. Frå Can og Lou Reed via Gil Scott Heron til Daft Punk. Det doble sjølvtitulerte debutalbumet som kom nokre år seinare var eit viltveksande oppkomme av spenstige idear og fabelaktige låtar.
På sitt nyaste framstøyt flyttar han lydsystemet sitt eit par sølvkanta steg i popmotorisk retning. Det har definitivt ikkje gjort han mindre inspirerande å frekventere. Lada med rytmisk kåtskap, hooks og melodisk vellyst er så definitivt Sound Of Silver lyd som skin. Her fresar han mot sit eige heimland i råheftige North American Scum, miksar Neu og episk rock på sterkt vanedannande vis i All My Friends, og avsluttar med ei særdeles minneverdig ode til heimbyen sin i New York, I Love You But You Bringing Me Down.
Til å bli sterkt oppspelt av.

2.Okkervil River – The Stage Names

Der Okkervil River sitt førre album Black Sheep Boy ikkje slapp lyttaren inn på seg utan ein viss motstand opnar The Stage Names døra med det same. Utan at alt dei har by på vert avslørt av den grunn, her er for mange rom til det. Og utan at desse tonane, som så raskt finn beinvegen inn i ryggmargen min, luskar mindre inspirerande ut bakvegen nokre rundar seinare. Slett ikkje, dei er der framleis, og er like utkrope fengande, og like vemodsfullt vakre som då dei kom.
The Stage Names gjer inntrykk av å vere Okkervil River si mest sofistikerte og arrangerte plate. Samstundes som eg opplever at den kanskje har eit vel så laust og luftig vesen som det deira tidlegare verk kan skilte med. Ja er dei ikkje litt meir leikne tru? Litt meir på veg til fest og lått? Men ikkje utan at dei byrdefulle kjenslene og sjela sine mørkare krokar slår følgje. Seriøst følgje. Og få er det i dag som gjer uttrykk for slikt med like intens bravur som Okkervil River sin songar og låtskrivar Will Sheff. Han er over songen, han er i songen, ja han er songen. Songar og skildringar som denne gongen er plassert på meir nåtidige scener. Livet som ein sveitt og rotlaus, men også glorifisert, rock’n roller på veg frå by til by dukkar opp som tema i fleire av låtane. Eit liv som vert både feira og forbanna. På ei plate definitivt verdt å feire.

1.The National – Boxer

Ja slik er det. Den subtile New York-kvintetten har levert årets beste i år også, akkurat som i 2005. Det finst meir enn ein grunn til det.
Matt Berninger er ein av dei mest eigenarta rockepoetane som har komme til etter årtusenskiftet. Tematisk kan vel det han har føre seg neppe kallast originalt. Det handlar om relasjonar på randen av undergang, kanossagang eller til nød på veg mot ein ekstraomgang. Han gjer det imidlertid med særdeles låg klisjéfaktor, høg fintefaktor og ein lakonisk poetisk klang.
Men The National er ikkje berre Berninger. Bandet er også brødreparene Dressner og Devendorf. Og dei gjer absolutt sitt for at deira fjerde album blir den vinnaren det er.
Over tolv rundar prøver aldri The Boxer å få inn det eine avgjerande støyte, i staden flyr, flyt og dansar den rundt i ringen på raffinert vis. Den lener seg mot taua. Den stiller seg for slag. Den blør. Den reiser seg. Den får inn ein hook, og ein til, og ein til. Det er til å bli sveitt av. Det er til å miste pusten av. Det vert aldri slått i tomme lufta. Det vert aldri spelt ei unødig note. Den dansar bakover, sidevegs og framover. Den fintar og den dukkar. Den er upretensiøse og raffinerte. Den er ikkje til å bli heilt klok på. Men idet gongongen går for siste gong har den prikka inn så tett med melodiske vinnarar og sitatfreistande linjer at det sjølvsagt ikkje kan bli noko anna enn ein einstemmig og overlegen poengsiger.


Så skulle eg nokre månader etter at året var omme oppdage Elisabeth Cook si friske plate Balls. Det er eg glad for.

Okkervil River – The Silver Gymnasium

Standard

’We can never go back, we can only remember’. Ein låtskrivar minnast barndomen, og finn fram til poptonen i sitt eige orkester.

8

cover

Det er blitt skrive mange bøker om barndom, om å vekse opp. Mange er det som har laga songar om det også. Frå Bruce Springsteen til The White Stripes, frå Pink Floyd til Pearl Jam. Med The Silver Gymnasium har Okkervil River laga eit heilt album der dei formative åra står i fokus. Scena er den vesle staden der bandets songar og låtskrivar Will Sheff vaks opp. Meriden, New Hampshire, med sine ca 500 innbyggarar. Her hadde han, på åttitalet, ein barndom med sin dose idyll samstundes som det usikre og det smertelige også var med og prega den. Han finn ein balanse i framstillinga som gjer den fengslande å fylgje.

Will Sheff er ein eminent låtsmed. Han har øyre for å fange både dei gode og dei fengande tonane, og med sin omgang med ord overgår han det meste av det som blir forfatta av songtekstar der ute i rock’n roll. Sånn har det i grunn vore frå første stund. Frå han presenterte seg med krokete viser i grumsete farvatn (Don’t Fall In Love With Everyone You See), til han no i 2013 søker meir mot den soniske hovudstraumen i midten, med tonar av breiare karakter. Orda dei har alltid komme i imponerande straumar, som toneforfølgde noveller. Og har handla om slikt som oftare gjer vondt enn godt. Han drog det ganske så grundig i retning av den svartaste natta på førre plate, I Am Very Far. På The Silver Gymnasium fer han motsatt veg. Gluggar blir opna. Noko sorglaust skin på tonane. Det såre som ligg i botn blir ikkje tungt og traurig. Blikket som vender seg bakover er ikkje eit oppgjerets blikk.

Avstanden gjer nok sitt til at det blir slik. Dei tjue åra som er gått sidan oppveksten førte han ut av fødestaden, og etter kvart til Austin Texas, har nok lega ein del sår. Og gjort minna av ein barndom som handla like mykje om sjukdom og mobbing som om ubekymra leik i skogsholtet handterlige. I alle fall, det er ingen bitter flyktning som kryssar sine spor på denne plata. Det er ein mann midt i trettiåra som evnar å vere både oppriktig og ettertenksam, og som i tillegg krydrar forteljinga med ein solid gåtefull faktor.

Down the River of Golden Dreams heiter ei av dei eldste platene til Okkervil River. Det kan avgjort diskuterast kor gylne dei var draumane som dukka opp langs ferda. Men tittelen, tilliks med bandnamnet, er i alle fall med og illustrerer at elva, som bilde, som metafor, som kraft, har ei viktig rolle hos Sheff. At det sentrale kuttet på The Silver Gymnasium ber tittelen Down Down the Deep River kan derfor vanskelig hamne i kategorien for dei store overraskingane. Det er ein song som dekker så godt som heile spekteret av kva barndomen hadde å by på. Frå gleda over dei store filmane og dei fantastiske songane «that you taped from off the radio», til spenninga «and all that difficult shit in those tender years», til redsla, til smerta då du låg der mørbanka, og far din kom og bar deg heim og lova deg at han alltid ville vere der. Versa dansar lettbeint fram, har eit dynamisk sting og eit visst slektskap til Pulp sin legendariske Common People. Teksten har ei livslyst i seg, men den er alt anna enn blåøygd. Kvart vers vert avslutta med eit åtvarande «it’s not all right, it’s not even close to all right». Før eit drivande refreng kjem inn og breier både ytterligare uro og hektande harmonitonar over sakene, i nokre sekund. Det er ein song av den sorten eg ikkje klarer å få nok av.

I produsentrolla har Sheff denne gongen plassert John Agnello. Ein fyr som var der og dreiv med slikt allereie på åttitalet. Utan at han verken har fått lov til eller prøvd å legge eit utprega åttitalssound over sakene. Men den sonisk reinaste plata i Okkervil-katalogen har det blitt. Det går kanskje an å kalle den Okkervil River si popplate. Nokon vil sikkert seie at dei likte bandet betre då dei var litt meir rufsete og indie-aktige. Eg kan også greitt finne to-tre plater i katalogen eg sikkert vil hevde er betre (Black Sheep Boy, The Stage Names, Down the River of Golden Dreams), men eg har på ingen måte vanskar med å finne bandet særs attraktive i årets drakt heller. For det finst meir enn ein song på plata som gjer underverker.

Lido Pier Suicide Car opnar nennsamt. Berre Sheff, ein akustisk gitar og forsiktig gnissel. Den flyt av garde, vakker og trist, før den ekspanderer og blir ganske så heftig. Kva den handlar om er ikkje soleklart. Men døden er i alle fall på visitt, og krefter, store krefter, guddommelige og øydeleggande. Den er eit drama, eit fasettert drama.

Pink Slips er ein kraftfull popsong. Sonisk likefram, samstundes som den flørtar med noko toneskakt, halvpsykedelisk. Sheff er i Texas, desillusjonert, og stiller spørsmål ved om denne barndomen er noko å sjå tilbake på i det heile. «This wish to go back… when I know I wasn’t ever happy! show me my best memory – it’s probably super crappy». Songaren filosoferer sjølvironisk med kraftfull røyst. Ser seg sjølv utanifrå, og er ikkje veldig imponert. Den guten som var lykkelig i «227» dagar, kva vart det eigentlig av han? Eit svar, framført med eit litt skjelmsk blikk, er «He’s the laureate of the Granite State, and now he doesn’t even write, he just riffs».
På sitt mest urovekkande er plate i låta Walking Without Frankie. Eit rop etter ein som ikkje lenger er her. Ein som tok livet sitt. Det mest Springsteenske augeblikket heiter On A Balcony. Medan songar som Where the Spirit Left Us og White har trivelig popynde i seg utan at det blir fornekta at livet alltid møter på ein vinter, og det blir for kaldt til å drukne. «Then the winter’s here, and it’s too cold to drown, and I’m nearly whited-out, snowblind, like it’s no business of mine if life doesn’t want me around».

Og til slutt kjem Black Nemo. Med lette steg, popraffinement, ultradynamiske overgangar og harmonisong per excellence. Ein song eg har blitt ufattelig glad i. «I’m going away, floating away on a tide» er eit slags omkved. Meriden er fjern. Songaren var innom, blant minner, blant spøkelse, alt vart ikkje klart for han, for det å gå tilbake slik går eigentlig ikkje an, no dreg han. «Light as air he’s leaving. There… he’s gone».

Men The Silver Gymnasium er her, og vil nok ikkje bli borte med det første.

Først publisert på Groove.no (i 2013)

 

Okkervil River – I Am Very Far

Standard

Austinbandet utfordrar, forandrar, nyanserer, og kastar seg endå ein gong med liv og lyst inn i det mørksindige rocketerreng.

8

cover

Dette er annleis. Dette er annleis enn The Stand Ins og The Stage Names. Dette er annleis enn Black Sheep Boy. Dette er Okkervil River i eit anna rom. Eit større Okkervil River. Eit stormfullt Okkervil River. Eit neddempa Okkervil River. Eit Okkervil River som femnar vidare over 11 låtar enn dei har gjort før. Eit Okkervil River utan det tematiske limet frå sine føregåande platene.

Black Sheep Boy fortalte, slik tittelen indikerar, om menneske som søkte finne tilværets balansepunkt i ein annan retning enn den kompassnåla peika ut. Det enda oftare med hol på knea (og verre stader) enn med euforisk lykke. Eit mørklagt album. Eit inspirerande mørklagt album.

The Stage Names og The Stand Ins fortalte begge om menneske i eit eller anna forhold til rampelyset. Om det å leve livet med litt for mange lyskastarar retta mot seg, om å falle frå den opplyste manesjen og ned i ein kjellar få er interessert i, om å ønske seg fram og opp, men mangle talent, mot eller flaks. Albuma hadde ein noko meir popmelodisk tone. Ein inspirerande tone.

Det var i 2008 at det siste av desse albuma kom ut. Frontfigur Will Sheff har ikkje nytta dei tre åra som har gått til å praktisere lediggang. Snarare må eg tilkjenne han å ha drive med ganske så eklektisk verksemd. Litt utafor det eg vel kanskje har oppfatta som hans soniske felt, har han skrive ein song for Norah Jones, og han har forfatta eit essay til ei bokutgjeving om norsk black-metal. Meir i tråd med hans Okkervil River-liv, har han sunge og spelt med The New Pornographers, produsert ei plate for eit ferskt Brooklynband (Bird Of Youth), og både produsert og spelt (saman med resten av Okkervil-gjengen) på Roky Erickson sitt comeback-album av i fjor, True Love Cast Out All Evil.

I Am Very Far er blitt Okkervil River sitt mest eklektiske album. Det jobbar høgt og rungande, det smyg lågt og skjørt. Det meste som finst av instrument i den vestlige verda verkar å vere representert. Av og til i fleirtalsformer utover det tilrådde. Sju gitarar blir sagt å vere i arbeid samstundes på to-tre av låtane her. Slike opplegg som eg raskt tenker minner om stormannsgalskap og pompøse tilstandar eit godt stykke unna sunn sonisk åtferd. Og etter første avspelingsrunde var eg betenkt. Låtane virka å kave i eit bombastisk hav med begrensa flytevilkår. Eg tok skammelig feil.

I sluttfasen av den tredje avspelingsrunden flata siste bekymringsrynke ut. Dette var jo ikkje bombastisk. Sheff og hans talrike gjeng vanærar aldri ei låt med soniske valdtektsforsøk. Aldri. Det dundrande og instrumentmektige har eit elastisk og lystig vesen. Samspelshugen er stor. Songane lever. Og mange av dei er jo ikkje ein gong høge på røslig lyd. Dei finn sin plass meir på det varlige og moderate plan. Og alle blir dei gjødsla med fiffige detaljar og små utfordrande sidesteg.

Songtekstar har alltid vore noko Will Sheff har vist han har taket på. Ofte i form av meir eller mindre konsise og/eller surrealistiske historier. Alltid formidla med ei formuleringsevne langt over det gjennomsnittlige, og langt unna det klisjéaktige. Tekstar han så syng med glødande intensitet, og ei tåre dansande rundt nede i strupen ein stad. Sheff viser fram eit litt breiare register av songstemma si denne gongen.

Den tematiske fellesnemnaren finst altså ikkje på I Am Very Far. Ei heller er songane små historier. Dei har eit meir abstrakt, mystisk og kjenslesøkande innhald. Eller dei kan fange ein situasjon lada av ei fortid og sirkle tett kring denne.

What this night wants is what it gets,
strung in silken knots,
lit by cigarettes flaring side by side,
with the streets all wet,
as the only thing that’s bright. 

Hanging From a Hit er songen. Ein varlig song, ein einsam song, i eit Raymond Carversk stemningsleie. Ein mann tenker nattlige tankar, om slikt som å segle over ein mørk avgrunn. Ho ligg ved sida av han. Han legg seg tilbake på puta. Han spør henne, -korleis er ektemannen din. Ho svarar, med ein tiltakande desperasjon i sitt svar. Ein flod av noko innestengt renn ut av henne. Før songen brått stansar opp og slepp røyndomen innover seg. «And then every dream inside turns to flames, fades to grey, and is dying». Pianotonane er hule, og det er trist. Så trist som trist kan vere. Og så vakkert som vakkert kan bli.

Til same modererte soniske kategori høyrer også Lay of the Last Survivor. Den startar som ein historie. Om ei jente som gjekk ut «and found her father face down on the ground, out in the cold». Teksten glir etterkvart over i ein drøymetilstand, og fleire lik dukkar opp. Det meste er skremmande, og lite er å forstå. Desperasjonen ulmar, men gjer seg aldri utslag i soniske eksplosjonar. Låta held seg nedpå, ber i seg ei fortviling, og sluttar med eit sukk.

I den andre enden av den Okkervilske lydskala finn eg Rider. Definitivt ingen Easy Rider. Den startar med eit «one-two-three-four», og dundrar så i gang. Den er mektig på gitarlyd, har eit fyrig strykearrangement, og det er høg aktivitet langs pianotangentane. Eit rock’n roll anthem, meir attraktivt enn dei fleste slike. Meir attraktivt enn The Valley, som også gjer sakene sine med kraft og musklar, men er mindre melodiorientert.

Imellom desse, dei dempa og dei rungande, held resten til. Klaustrofobiske White Shadow Waltz med sitt monotont gnagande stryktema. Sonisk omskiftelige og psykedeliske We Need A Myth. Den lauslige, vagt haltande men definitivt groovy Show Yourself. Den nonchalant melodiske og smidig ekspanderande Your Past Life As A Blast, med sitt subtile innslag av noko afrikansk. Og The Rise, ein call/response-arrangert poppsykedelisk vinnar i eit mildt melodisk landskap.

Og det er mørkare enn det er lyst. Regnet er uggent, vinden klynkar, og mordaren gøymer seg i villniset. «I scream my smiles», «we’re cut adrift», «heat is lost», «do you want to come and make me shiver». Nei, dei dansar på ingen måte pardans med optimismen og dei lyse utsikter denne gongen heller. Dei er Okkervil River. Dei har laga endå ei plate verdt å gå inn i.

Først publisert på Groove.no (i 2011)

 

Okkervil River – The Stand Ins

Standard

Fleire songar frå den inspirerte seansen som The Stage Names først sprang ut av.

8

cover

Det er ei kjensgjerning at musikarar kan ha hovudet, skrivebordskuffa eller taperullane fulle av stoff dei av ulike årsaker held unna ei offisiell albumutgjeving. B-sider, og seinare oppsamlingsheat av slikt materiale stadfestar som oftast at det var ei fornuftig avgjerd. Men som alltid, det finst unntak. Seansar der så mykje bra har svirra i lufta, at det absolutt ikkje hadde sett noko dempar på opplevinga om meir hadde fått plass på det endelege resultatet. Dei to siste gongene Austinbanden Okkervil River har vore i studio har dette vore tilfelle.

Kort tid etter at albumet Black Sheep Boy var blitt sendt ut til folket gjekk det opp for bandet at her var det meir. Ei lita handfull med låtar til som absolutt burde få komme fram i lyset. Og ganske så riktig, det viste seg raskt at innhaldet på vedhenget Black Sheep Boy Appendix ikkje stod tilbake for det som var å finne på sjølve albumet.

Då Will Sheff og hans medsamansvorne dreiv og spelte inn det som skulle bli The Stage Names var det mange låtar i lufta. Så mange at Sheff på eit tidspunkt fabulerte om eit dobbeltalbum. Det vart det ikkje, men i staden eit gnistrande ni-låtars opus om medaljen og rampelyset sine ulike sider.

Allereie på utgjevingstidspunktet av The Stage Names visste Sheff at mykje av stoffet han ikkje hadde gjeve plass her måtte få sin plass det også, ein annan stad. Men ein Appendix skulle denne gongen vise seg å ikkje vere nok. Derfor, eit album til. Ein del to. Ein svirebror. Ein litt meir svartsynt slektning, men definitivt ein slektning. Ein slektning som kjem opp frå under scenegolvet for å rette lyset mot både dei scenevante og dei som aldri vart til noko særskilt.

Påkjenningane ved å vere berømt og ettertrakta, strevet etter å bli det, og den evige kampen det er å få mellommenneskelige interaksjonar til å fungere er The Stand Ins sine sentrale tema. Ikkje så heilt ulikt det ein fant både i kulissane og i spotlysa på The Stage Names. Men som sagt, med ein liten tanke mørkare undertone. Utan at poptonen Okkervil River for alvor omfamna for eitt år sidan er borte. Slett ikkje, her fleire tilfelle av spretten, Motown-eggande og rakt fram uimotståelige pop blant dei 11 spora på The Stand Ins også.

Sentralt plassert dukkar den heseblesande og medrivande Pop Lie opp. «Sweetly sung and succinctly stated, words and music he calculated to make you sing along» syng Sheff i den første linja. Og legg grunnlaget for ein liten intrikat rakkar, der musikaren, lyttaren, kjærleiken, løgnene, draumane og sanninga møter kvarandre på kryss og tvers, før bandet dempar seg og songaren konkluderer: «this is respectfully dedicated to the woman who concentrated all of her love to find that she had wasted it on the liar who lied in this song».

Og løgner kan det godt vere at Sheff fortel ved fleire høve her. Steikande godt fortalte løgner (og for den saks skyld steikande godt fortalte sanningar, eller draumar, der det måtte vere tilfelle). Ikkje tydelige og lett handterlige, men dulgte, snedige og symboliserande, og med avgjorte poetiske kvalitetar.

Den maritime språkdrakta som kler opp spretne og litt Magnetic Fields-slekta Lost Coastlines er meint å fortelje om utfordringa det er å halde eit band saman. Dei er ikkje så små; «every night finds us rocking and rolling on waves wild and white, where we have lost our way, but no one will say it outright». Ironisk nok syng nyleg abdisert Okkervil-medlem Jonathan Meiburg duett med Sheff på denne. Utan at det på noko vis er med å gjere den til eit mindre attraktivt høgdepunkt. Snarare tvert om.

Eit anna høgdepunkt er intense Blue Tulip. Ei låt eg tolkar å handle om ein fan sitt kjærleiksfulle tilhøve til sitt idol; «I’ve got my ear against the screen, I feel your feelings crackling through every inch of me». Den startar akustisk og varleg, lik mang ei låt på albumet, men buktar seg inn i eit crescendo som endar opp i gnistrande høgelektrisk former.

Med Starry Stairs presenterer dei del 2 av den tragiske historia om den avlidne pornoskodespelaren, påbyrja i varlege Savannah Smiles på The Stage Names. Starry Stairs er med sine blåsarparti og sitt ekspanderande uttrykk forma i eit meir popdynamisk mønster enn sitt føregåande kapittel.

Sjølv om Singer Songwriter er tufta på vinnande countryfolktonar eg føler å ha vore borte i før kan eg ikkje finne ein direkte føregjengar til den i Okkervil-katalogen. Drar eg derimot ei linje i retning av den ikkje heilt ukjente trubaduren Bob Dylan meiner eg å finne noko. For er det ikkje Dylanske trekk over måten Sheff går til åtak på songen sin hovudperson på? Ei kvinne, trur eg. «I heard cuts by the Kinks on your speakers. I saw Poe and Artaud on your shelves, while The Last Laugh’s first scene, on your flat panel screen, lit Chanel that you wrapped around yourself» snerrar Sheff. Men kan jo ikkje gjere anna enn å erkjenne at dama har smak. Før han syrlig legg til; «what a waste that that’s all that you have». Spegl denne mot Like a Rolling Stone og eit par andre av Dylan sine beiskare saker og du vil sikkert sjå visse kongruente linjer du også.

Visse kongruente linjer er det vel også mellom avslutningsspora til The Stand Ins og The Stage Names. Ved førre korsveg fekk vi høyre om skjebnen til diktaren John Barryman. Ei ganske så ublid og tragisk ei. Denne gongen byr Sheff og hans gjeng på Bruce Wayne Campbell Interviewed On the Roof Of the Chelsea Hotel, 1979. Ja så heiter den. Og sjølv om han ynskjer seg tilbake til sitt tidlegare liv, er det ikkje ei historie farga av suksess og lykke denne Campbell fortel. Han kalla seg nokre år tidlegare Jobriath, og vart av plateselskapet sitt, Elektra, marknadsført med store ord, større plakatar, og eit busslass av dollar, som den kommande glamrock-stjerna. Den første plata hans selde elendig. Den andre plata hans endå dårlegare. Ei tredje plate vart det aldri noko av. Han måtte ta til takke med å synge andre sine songar om att og om att i alt anna enn fancy barar. Før han anda ut, fattig, illusjonslaus og AIDS-sjuk fire år etter intervjuet Sheff viser til. Sheff si respektfulle skildring er nennsamt strykar- og blåsardrapert, litt folksy, ørlite psykedelisk og veldig vakker.

Så nei, ein kjem ikkje utanom Okkervil River i år heller.

Først publisert på Groove.no (i 2008)

 

Okkervil River – The Stage Names

Standard

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

9

cover

Det var den store overmannande midnattskjensla som rei Okkervil River på deira førre album, Black Sheep Boy. Eit intenst storslått drama som nekta å sleppe inn lyset. Eit album som gradvis vaks fram til å bli eit av 2005’s aller sterkaste.

To år seinare har dei opna gluggane fanga nokre poptonar og dansar fram i dagslyset med eit litt lettare hjerte. Der Black Sheep Boy ikkje slapp lyttaren inn på seg utan ein viss motstand opnar The Stage Names døra med det same. Utan at alt dei har by på vert avslørt av den grunn, her er for mange rom til det. Og utan at desse tonane, som så raskt finn beinvegen inn i ryggmargen min, luskar mindre inspirerande ut bakvegen nokre rundar seinare. Slett ikkje, dei er der framleis, og er like utkrope fengande, og like vemodsfullt vakre som då dei kom. Eg trur ikkje dei nokon gong kjem til å bleikne.

The Stage Names gjer inntrykk av å vere Okkervil River si mest sofistikerte og arrangerte plate. Samstundes som eg opplever at den kanskje har eit vel så laust og luftig vesen som det deira tidlegare verk kan skilte med. Ja er dei ikkje litt meir leikne tru? Litt meir på veg til fest og lått? Men ikkje utan at dei byrdefulle kjenslene og sjela sine mørkare krokar slår følgje. Seriøst følgje. Og få er det i dag som gjer uttrykk for slikt med like intens bravur som Okkervil River sin songar og låtskrivar Will Sheff. Han er over songen, han er i songen, ja han er songen. Utan at eg har grunn til å tru det er sitt eige liv han vekselvis jagar og lirkar fram i lyset. Det er nok heller liv han har dikta opp, eller skikkelsar han har lest om, høyrt om, eller kanskje sett på film eller TV. Heilt utan ironisk distanse kryp han så under huda på dei og framstiller deira lengsler, traumer, feidar, draumar og smerter med stor innleving og oppriktig medkjensle.

Sheff har denne gongen plassert skildringane sine på meir nåtidige scener. Livet som ein sveitt og rotlaus, men også glorifisert, rock’n roller på veg frå by til by dukkar opp som tema i fleire av låtane. Eit liv som vert både feira og forbanna. Forsøksvis feira når Sheff innleiar den riffsterke og frydefullt spretne Unless It’s Kicks med å stille det sentrale spørsmålet «What gives this mess some grace unless it’s kicks, man?» Litt seinare i den same songen, nærare bestemt på den sjuande dagen, ser han så songaren stå der djupt fortapt i «that heavenly song». Ein song han innerst inne veit er ei løgn, men likevel gjer all sin kjærleik. Den store utfordringa dukkar opp når «the ghost of some rock and roll fan» etter konserten kjem opp frå salen «with her heart opened up», og vil ha meir terapi.

Terapeutiske råd vert det også innleiingsvis søkt etter i den handklappa og smått Motown-inspirerte A Hand to Take Hold of the Scene. Før den etterkvart glir over i ei lett surrealistisk scene virrande mellom realitet, fiksjon og draum, på ei fortvila jakt etter ei hand som kan ta styringa. Eit litt anna forhold til hender har fyren i Okkervil River sin store desillusjonerte sex & drugs & rock’n roll kantate You Can’t Hold the Hand of a Rock and Roll Man. Presentert i ei skitten Faces-aktig boogiedrakt. Langt meir varleg blir forholda handtert, både tekstlig og sonisk, i den vagt country-inspirerte og nydelige balladen A Girl In Port. Hovudpersonen hevdar å ikkje vere av «the ladykilling sort», men frå si ferd frå hamn til hamn endar han stadig opp i ei ny famn, der han forsiktig men slett ikkje ufarlig syng sitt refreng; «let fall your soft and swaying skirt, let fall your shoes, let fall your shirt».

At Our Life Is Not a Movie or Maybe vart singelvalet kan eg greitt forstå (eller kanskje ikkje?). Tittelen seier i grunn ganske så eksakt kva det dreier seg om; den ikkje alltid heilt tydelige grensa mellom røyndom og fiksjon. Låta sitt melodiske vesen kan kallast catchy, men også frådande. Og Sheff går James Mercer i næringa i refrenget, med eit litt meir rustent, men ikkje nødvendigvis svakare, resultat. Så kan det sjølvsagt stillast spørsmål ved om det ugode pianopartiet midtvegs har hitpotensiale. Svaret på det må vel bli; det burde det, det burde det.

Tittelkuttet, fikst titulert Title Track, talar i sår balladeform om å ta på seg litt for store sko. Å kle seg opp til ei rolle ein kanskje ikkje heilt er skapt for. «So take this thin, broken-down circus clown reject and give her the name of a queen». Sheff rakkar ikkje ned på henne, han viser henne snarare sympati. «Don’t call her a prostitute… just call her a proper little statue come unfroze».

Den mest tragiske historia frå det myteomspunne rock’n roll livet har Sheff henta frå verkelegheita. Savannah Smiles heiter den, og er ei spartansk og smertelig skildring av ein far som les i dagboka og ser på gamle bilde av ei ung dotter som vaks opp og smakte på meir enn kva sunt var. Historia er inspirert av skjebnen til groupien og pornoskodespelaren Shannon Wilsey, som tok sitt eige liv etter først å ha blitt kvesta i ei bilulykke.

Sjølvmord er også temaet i den andre låta her som hentar sin inspirasjon frå det verkelige liv, John Allyn Smith Sails. I ei enkel og naken viseform fortel Sheff den gripande historia om poeten John Berryman og hans skjebnesvangre hopp frå ei bru langs Washington Avenue ein iskald januardag i 1972. Det er trist, samstundes som bandet skapar eit inntrykk av forløysing idet sjølvmordaren stemmer i med sitt «I hear my father fall, and I hear my mother call». Det spektakulært raffinerte er at dei no brått er midt inne i tonane av Sloop John B (den som Beach Boys gjorde til sin for førti år sidan ja). Og det tar av, noko veldig av, men like fullt; «this is the worst trip I’ve ever been on… I feel so broke, I want to go home».

Eg trur definitivt eg kan driste meg til å gje nett den seansen ein ganske så framtredande plass i kategorien for smarte påfunn. Ein kategori der driftige Plus Ones også lyt få sin plass. Opplegget her er å inkorporere fleire kjente låttitlar med nummer i tittelen i ein gåtefull tekst om lykke snudd til armod, eller applaus snudd til forakt (eller kanskje noko heilt anna). I alle fall ? & the Mysterians sin 96 Tears blir til «the 97th tear», REM sin 7 Chinese Brothers blir til 8 kinesiske brør, og når Sheff & co etterkvart kjem fram til «the 51st way to leave your lover», ja då er det ikkje ein særlig godlynt måte det er snakk om.

Dei gode ideane og dei sterke låtane renn med andre ord i minst like strie straumar som det dei plar gjere når desse karane serverer nytt stoff.

Først publisert på Groove.no (i 2007)