Tag Archives: Leonard Cohen

Popkroken sitt årsoppgjer 2016

Standard

50 bra plater frå 2016 – og ein del bra bøker.

Bilderesultat for parquet courts human performanceBilderesultat for wussy forever soundsBilderesultat for leonard cohen you want it darkerBilderesultat for angel olsen my womanBilderesultat for årabrot the gospelBilderesultat for a tribe called quest we got it from here... thank you 4 your serviceBilderesultat for steve gunn eyes on the lineBilderesultat for the switch the albumBilderesultat for kate tempest let them eat chaos

Det er nok mogeleg at musikkåret 2016 først og fremst vil bli huska for alle som fall ifrå i løpet av dei 366 dagane. Frå David Bowie til Prince til Phife Dawg til George Martin til Merle Haggard til Alan Vega til Glenn Frey til Guy Clark til Leon Russell til Leonard Cohen til George Michael og fleire med dei. Men eg skal huske det for ny bra musikk også.

I det store perspektivet. Det som rekk langt utafor Popkroken er det nok ymse meiningar om kor bra nett dei 50 platene eg nemner under er. Og ikkje minst vil det kunna bli hevda at her er det jammen meg essensielle saker som manglar. Slike som årets plater frå Radiohead, Kanye West, Jenny Hval, Anohni eller Rihanna. Til det kan eg ikkje seie at eg ikkje har høyrt dei. For det har eg. Den einaste årsaka til at dei ikkje er på lista er at dei ikkje trefte meg like bra som dei som er der gjorde. I subjektivitetens heilage namn er det nett slik det må vere. Noko verre er det då med plater eg ikkje har høyrt. Men som kan ha eit vesen som kunne ha treft meg. Dei rakk dessverre ikkje fram i tide til dette årsoppgjeret, men eg ser fram til å møte dei.

1. Car Seat Headrest – Teens of Denial
Tonane tar verkeleg fyr i dette verket til unge Will Toledo, og eit par medsamansvorne av han. Meir presist er det 70 minuttar med gitarbasert rock, der nittitalet møter nåtid, i songar det osar melodisk kraft og glødande vilje av.

2. Parquet Courts – Human Performance
Femte albumet til New York-kvartetten, og punktonen er litt meir raffinert. Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                                                     

3. Wussy – Forever Sounds
Gitar, gitar, elektrisk gitar. Det er Forever Sounds det. Ein stad der heartland møter shoegaze, der psykedelia møter vindskeiv country.

4. Leonard Cohen – You Want it Darker
Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                     

5. Angel Olsen – My Woman
Frå det elektrisk pågåande til det praktfullt ettertenksame.                                                      

6. Årabrot – The Gospel
Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                       

7. A Tribe Called Quest – We Got it From Here… Thank You 4 Your Service
Nittitalets beste hiphop-ensemble hadde litt meir på lager.                                                      

8. Steve Gunn – Eyes On the Lines
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i.                                                             

9. The Switch – The Switch Album
Oslobandet serverer her ein raffinert poptriumf av det verkeleg uimotståelege slaget.

10. Kate Tempest – Let Them Eat Chaos
Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                                 

11. Beyoncé – Lemonade
Ei samling sterke songar som går vegen frå kneståande fortviling til glødande styrke.                      

12.Okkervil River – Away
Med ny besetning seglar Will Sheff vidare, ny og attkjenneleg og med folkrocken sin glødande intakt.                                                                             

13. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree
Eitt år etter at Cave mista sonen sin i ei tragisk ulykke serverer han eit album kledd i sorg.              

14. The Jezabels – Synthia
Synth-smart, melodisk forførande, og ei stemme som eig kvart ord.                                       

15. Ryley Walker – Golden Sings That Have Been Sung
Folkrocksongar som er meir enn det.                                                                            

16. Lambchop – FLOTUS
Kurt Wagner har skaffa seg vokalprosessor – Men Lambchop er no Lambchop likevel.        

17. David Bowie – Blackstar
Bowie si siste forvandling, ei gripande ei.                                                                    

18. Kevin Morby – Singing Saw
Musikken, naturen, melankolien, varmen og ei mystisk sag.                                                   

19. Drive-By Truckers – American Band
Ei handfull sterke historier frå vår tids beste sørstatsrockeband                                         

20. Stein Torleif Bjella – Gode Liv
Kan Bjella vere vaksinert mot å gje ut anna enn strålande plater?                                           

21. Kendrick Lamar – Untitled Unmastered
«Pimp pimp hooray», eit lite upolert supplement til fjorårets allereie legendariske To Pimp a Butterfly.                                                                           

22. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville.                                                         

23. Anderson .Paak – Malibu
Ein fargerik og varm time i hiphop og r&b-regionen.                                                               

24. Woods – City Sun Eater In the River of Light
Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                           

25. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Dylan og vestlandet og skikkeleg musikalsk omsetjing                                                            

26. Diiv – Is The Is Are
Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                     

27. Savages – Adore Life
Livet er elektrisk, hånda er knyta og groovet gløder.                                                               

28. Kyle Craft – Dolls of Highland
Ein stad mellom Glam og Dylan hiv Kyle Craft seg ut i det.                                                   

29. Thee Oh Sees – A Weird Exits
Ein bra dose groovy psykedelia frå ein produktiv fyr og hans medsamansvorne.                   

30. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power
Stillferdige folk-songar som smyg seg tett innpå.  

Og sidan eg først var så godt i gang, og ikkje har vit til å gje meg medan leiken er god, så listar eg altså like godt opp tjue til:                                                                      

31. Preoccupations – Preoccupations
32. Heron Oblivion – Heron Oblivion
33. William Tyler – Modern Country
34. Cian Nugent – Night Fiction
35. Solange – A Seat at the Table
36. Bon Iver – 22, A Million
37. Whitney – Light Upon the Lake
38. Frøkedal – Hold On Dreamer
39. Frank Ocean – Blonde
40. Hiss Golden Messenger – Heart Like A Levee
41. Pinegrove – Cardinal
42. Mayflower Madame – Observed in a Dream
43. Marissa Nadler – Strangers
44. Exploded View – Exploded View
45. Michael Kiwanuka – Love and Hate
46. Chance The Rapper – Coloring Book
47. The Mystery Lights – The Mystery Lights
48. Haley Bonar – Impossible Dream
49. Daniel Romano – Mosey
50. Miranda Lambert – The Weight of These Wings


Bilderesultat for johan harstad max mischaBilderesultat for pedro carmona-alvarez bergen ungdomsteaterBilderesultat for frode grytten menn som ingen trengBilderesultat for tomas espedal året

Bøker har eg også lese. Nye bøker og gamle bøker. Gode bøker og dårlege bøker. Eller kanskje ikkje, kanskje har eg ikkje lese dårlege bøker. I alle fall ikkje ferdig. Og då kan eg vel kanskje ikkje seie at eg har lese dei. For eg veit jo ikkje alt om dei. Og kanskje er dei ikkje dårlege, kanskje har eg berre ikkje funne dei interessante. Og det er jo noko anna. Kanskje har eg ikkje gitt dei ein skikkeleg sjanse. Eller kanskje var det slik at dei ikkje fortente ein skikkeleg sjanse, nokon av dei i alle fall. Den siste boka eg leste har eg nett lagt frå meg, den var ikkje dårleg. Den heiter Europeana. Den tar for seg den europeiske historia frå 1900 til 1999 (pluss nokre blikk utafor kontinentet). Skarve 130 sider blir sett av til det. Ført til torgs i eit språk som får meg til å tenke at slik skulle eg ynskje eg klarte å skrive. Lett, suggererande (ja poetisk) og konsist. Nokre gonger fekk boka meg til å humre litt, før den like etterpå sørga for at humringa sette seg grundig fast i halsen. Historias groteske handlingar blir skildra i ei iskald faktaform. I spedd små anekdotar som ytterlegare synleggjer kva menneske kan få seg til å gjere av bestialske saker. Temaa er sjølvsagt mange, men nazismen, kommunismen, religionen og psykoanalysen er blant dei sentrale raude trådane. Forfattaren er tsjekkisk og heiter Patrik Ouředník. Han skreiv boka ferdig i 2001, og har mottatt både prisar og internasjonal åtgaum for den. I norsk omsetjing, som er den eg har lese, kom den i 2015.

Eg starta året med å lese ei langt tjukkare bok. Johan Harstad sin Max, Mischa & Tetoffensiven (utgitt seint i 2015). Max fortel historia. Frå han som gutunge, tidleg på åttitalet, sterkt ufrivillig flyttar frå Stavanger til New York. Og det er der i verdsmetropolen størstedelen av historia breier seg ut. Det handlar om vennskap og avstand, og ein onkel. Og alt er slett ikkje slik ein skulle tru det var. Det handlar om teater og film og kunst og musikk. Frå Hüsker Dü til jazz til lyrisk pianospel. Frå Apokalypse Nå til stormen Sandy. Romanen går fram og tilbake i tid, men surrar seg aldri vekk frå sin eigen historie. Med både lett og eigenarta penn skriv forfattaren fram ei forteljing eg forsvann inn i nokre veker i januar 2016. Den blei ikkje borte etterpå heller.

Frå den same storbyen, frå New York City, har også Garth Risk Hallberg skrive fram ei omfangsrik historie. En by i brann er den norske tittelen på ei bok som i tid spenner over nokre månader i 1977. Frå eit skjebnesvangert pistolskot til byen bokstaveleg talt blir mørklagt eit heilt døgn. Persongalleriet er stort, og dei kryssar og kryssar ikkje kvarandre sine spor. Her er folk som går over lik, og her er folk som blir til lik. Her er folk som surrar det til og her er folk som berre vil det beste. Her er kunst og punk og ein by på randen. Forfattaren har store ambisjonar med historia, og skriv stundom fram passasjer som gnistrar. I andre passasjer mister han momentum, og det blir litt dødt. Så ei litt ujamn bok.

Om våren er den tredje boka i Karl Ove Knausgård sin kvartett med årstidene som gjennomgangstema. Av desse fire er det den boka som har mest slektskap med Min kamp-serien. I korte trekk handlar den om ein far og ei nyfødt dotter, hennar eldre søsken, og mora som har forsvunne inn i ein depresjon. Boka fortel meg at det er det daglegdagse strevet og livet som er sjølve livet, enten ein vil det eller ikkje. Tomas Espedal ville også skrive ei bok om årstidene. Den startar i april og sluttar i november og heiter Året. Forfattaren kretsar rundt sitt eige, men transformerer det om til det allmenngyldige. Det handlar om døden og kjærleiken. Det handlar om reiser og drikking. Eller livet, om du vil. Ei lita, snøgglest, og poetisk bok.

Tore Renberg tok i år ein liten pause ifrå det han har kalla Teksas-serien sin og fortalte ei lita vond historie om ein mann som med sitt vesen blendar dei han møter. Før noko anna byrjar å melde seg. Ein mistanke, ei uro. Du er så lys er mørkare enn tittelen tilseie. Renberg har forresten for første gong tydd til nynorsk i denne boka, og gjer det bra. Å skrive bra på nynorsk er noko Frode Grytten har gjort i ein del år no. Med årets bok Menn som ingen treng er han tilbake i novellesjangeren han ved nokre høve tidlegare har vist at han har eit spesielt grep om. Slik også denne gongen. Gjennom ti historier om menn som lever opp til bokas tittel. Frå dei hjelpelause til dei uheldige. Frå dei ærlege til dei uærlege. Fortalt med akkurat dei orda som skal til. Aller sterkast gjort i opningsnovella 1974, der eg-forteljaren ser tilbake på nokre skilsetjande månader då han var ung. Prega av svik, erotikk og klassemotsetnad. Tre ord som heller ikkje ville vere heilt fjerne i eit forsøk på å beskrive Pedro Carmona-Alvarez sin roman Bergen Ungdomsteater. Den andre om Marita. Ho som blei fødd nokre år etter at tvillingsøstrene hennar omkom i ei tragisk ulykke. Og som forfattaren starta å fortelje om i romanen Og været skiftet og det ble sommar og så videre. I bok to er faren reist tilbake til USA, og Marita flyttar til Bergen med mora, utan at mora kjem seg vidare i livet av den grunn. Men Marita prøver. Ho er tenåring, ho blir kjent med Johannes, og ho blir kjent med Andreas. Forfattaren fortel i eit melankolsk og rytmisk språk, eit godt språk, om vennskap, om einsemd og det å komme i andre rekke.

Dei to siste bøkene i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett (Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet) har også stått på menyen dette året. Lena og Lila blir vaksne, delvis i vennskap, delvis i fiendskap, men heile tida med ein avhengigheit av kvarandre. Åleine og saman utfordrar dei normene i bydelen dei vaks opp. På same vis og på ulikt vis er dei begge prega av bydelens jantelover og valdelege løysingar. Forfattaren evnar framleis å halde på lesaren frå side til side. Sjølv om det i desse to bøkene er parti der enkelte tema blir dvela vel lenge med. Slik opplevde eg det ikkje i dei to første.

2016 skulle også bli året då Nobels litteraturpris for første gong gjekk til ein songskrivar. Det har vore snakka om det nokre år. Snakka om at Bob Dylan burde få denne prisen. Snakka om kor vidt han fortener denne prisen. Den diskusjonen stilna ikkje akkurat av når han no endeleg fekk den. Sjølv har eg ei ganske så klar oppfatning av at mannen fortener prisen. Det har Gisle Selnes også. Tilfellet ville det slik at han kort tid etter at kunngjeringa var klar kom ut med ei fyldig bok om songane til Dylan. Den store sangen har han kalla den, med den noko audmjuke undertittelen «Kapitler av en bok om Bob Dylan». Han går her grundig inn i korleis Dylan har henta inspirasjon og drive med kreative tjuveri ifrå den amerikanske musikkarven. I tillegg dreg han linjer frå songane hans til dikt og skjønnlitteratur (frå Shakespeare til Edgar Allan Poe til T.S. Elliott til Jack Kerouac, og så vidare). Om ein har ei litt over gjennomsnittleg interesse for Dylans musikk skulle ein ha mykje glede av Selnes utlegningar om stoffet.

So long Leonard Cohen

Standard

 

Bilderesultat for leonard cohen

«I’m your man» song Leonard Cohen. Og det var jo det han var, og poet, og songar.

«I was born with the gift of a golden voice» song Leonard Cohen. Og hadde all grunn til å gjere det.

«How lonely does it get?» spurde han Hank Williams. Han fekk aldri noko svar, men han kunne høyre Williams hoste heile natta lang «a hundred floors above … In the Tower of Song».

No har Leonard Cohen reist opp dit, og sitt i ein gammal elegant sofa saman med Hank Williams. Hank klimprar på gitaren, Leonard smiler lunt og lurt medan han syng «you’ll be hearing from me baby, long after I’m gone». Og bakom dei to står «twenty-seven angels from the Great Beyond» og syng «du-ram-dam-dam-de-du-ram-dam».

 

Leonard Cohen – You Want It Darker

Standard

Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                8

Bilderesultat for leonard cohen you want it darker   «You want it darker» syng den gamle mannen. You Want it Darker heiter også plata der han syng det. Eg trur ikkje det er eit spørsmål, for eg ser ikkje noko spørsmålsteikn. Men eg trur det er noko som liknar, eg trur det er ei utfordring. Adressert til det eller den som har ordna det slik at eit menneske før eller seinare døyr. Det skal den gamle mannen også gjere. Kanskje ikkje i morgon, eller til neste år. Kanskje ikkje på lenge, men han har ikkje tenkt å gøyme seg. Han set seg heller i det sterkt opplyste vindauget, nonchalant med ein sigarett mellom fingrane, stirar rett ut i mørket, og syng «Hineni, Hineni» (Her er eg, her er eg), «I’m ready, my lord».

For fjortande gong sidan han platedebuterte (og det er no snart femti år sidan) er Leonard Cohen her med eit studioalbum. Det har av og til gått lang tid mellom kvar utgjeving, men det har det ikkje gjort dei siste åra. Mannen er blitt rett så produktiv på sine eldre dagar. You Want it Darker er hans tredje album i løpet av ein femårsperiode. Old Ideas blei til Popular Problems, og begge hadde gode songar å by på, men You Want It Darker har dei beste.

Instrumentelt er det lågmælt og minimalistisk slik det plar vere på ei Cohen plate. Likevel tør eg hevde, og det utan at eg har sett meg ned og gjort ei opptelling, at det er fleire instrument i arbeid her enn på dei nærast føregåande platene til mannen. Keyboard, synth og trommeprogrammeringa som han ofte har nytta seg av sidan åttitalet er også noko mindre dominant. Her er gitar, piano og trommer minst like så sentralt. Noko sonen Adam Cohen nok har sin del av ansvaret for. Han tok nemleg over produsentjobben frå faren sin makker dei seinare åra, Patrick Leonard, tidleg i innspelingsfasa. I arrangement og tone har han henta fram spor av eit tidleg syttital, slik det er å finne på plater som New Skin For the Old Ceremony og Songs of Love and Hate.

Men stemma eg høyrer er hundre prosent 2016. Den er like gammal som den 82 år gamle mannen. Den er grovhogd og rusten, og kjem frå djupet. Vidstrakte toneflukter har Cohen aldri lagt ut på, denne gongen i endå mindre grad enn før. Han snakkesyng og halvsyng, resiterer og har ein fullkomen kontroll over det han har føre seg.

Albumtittelen lyg ikkje, det er mørkt. I alle fall ganske så mørkt. Langs linjene og innunder krokane på song etter song. Frå opningslinja av. «If you are the dealer, I’m out of the game» lyde det der. Den gamle mannen stirar vedkomande som har delt ut korta i augo. Han kjenner på seg at denne utdelaren ikkje vil han noko vel no. Denne guden som slett ikkje alltid er ein vennleg og god gud. Men for all del, tenker den gamle mannen, medan han viser i strofe etter strofe at han kjenner sin bibel, er det slik du vil ha det så kastar eg korta eg. I tekst og i tone og i Cohensk framføring er tittelsporet ein beint fram storarta song. Eit kor frå synagogen hmm’ar og syng med, orgeltonar flyt rundt i periferien, og eit dempa men absolutt suggererande groove (i Massive Attack-lendet) har taket på sakene.

Til lyriske gitartonar og ein sakte puls kjem Cohen i songen Leaving the Table tilbake til metaforen frå opningslinja. «I’m leaving the table, I’m out of the game» syng han no, men denne gongen handlar det ikkje om den gamle mannen og ein gud, denne gongen handlar det om den gamle mannen og eit kjærleiksforhold. Eller kanskje heller slutten på eit. For «I don’t need a lover, so blow out the flame» hevdar han. Og syng igjen ei strofe som er i slekt med noko han formidla i tittelsporet – «You want it darker, we kill the flame». Då med den vesens forskjellen at i den eine songen handlar det om at kjærleiken døyr, medan det i den andre er livet sjølv som ebbar ut.

I wish there was a treaty
I wish there was a treaty
Between your love and mine

Songen heiter Treaty, er sonisk nøysam og dirrande. Den kan handle om den gamle mannen og hans ynskje om at eit bestemt kjærleiksforhold var betre forankra enn kva det i røynda er. Men vel så gjerne kan den handle om den gamle mannen og hans noko problematiske forhold til bibelens Gud – «I’m so sorry for the ghost I made you be, Only one of us was real – and that was me». Eit spøkelse kan ein vel ikkje seie at mannen har å hanskast med i songen On the Level. Ein sonisk sett ganske så fengande sak, med sprek kvinnekoring og godt groove. Det han har å hanskast med er ei kraftfull freisting. Han står den i mot, han snur ryggen til djevelen, men samstundes må han konstatere at han snur ryggen til ein «angel too». Det er i grunn ikkje noko han inst inne ville, å vinne over denne freistinga. For «a man like me» erkjenner den gamle mannen «don’t like to see temptation caving in».

I albumets siste del dukkar fiolinen opp som sonisk fylgjesvenn. Med ganske så vemodige tonar i It Seemed the Better Way (der også synagogen-koret frå tittelsporet dukkar opp igjen). Vemodige med ein grunn, vil eg tru. Igjen grip Cohen tak i bibelske bilde. Som det at det no er for seint «to turn the other cheek». Eller med mogeleg referanse til han som snakka om å snu det andre kinnet til: «At first he touched on love, but then he touched on death». Og så var det det der med sanningsgehalten i religionen som har vakse fram etter denne skikkelsen då. «Sounded like the truth» medgjer songaren før han slår fast at det ikkje er «the truth today». «The Truth» med stor T har også ei rolle i låta Steer Your Way. Sanninga du trudde på i går, og slikt som «Fundamental Goodness and the Wisdom of the Way». Ja kor har slikt tatt vegen? Det er ein song der songaren også kjem med nokre audmjuke råd om korleis det kan vere mogeleg å leve eit anstendig liv. «Steer your way through the ruins of the Altar and the Mall, Steer your way through the fables of Creation and the Fall …» og så vidare, og så vidare. Medan fiolinen spelar tonar i eit bluegrass-modus og eit par kvinner, Dana Glover og Alison Krauss, korar eterisk.

Til slutt kjem det eit postludium. Ein strykarkvartett spelar ein sørgmodig låt, og den gamle mannen resiterer eit vers han let stå att då han avslutta Treaty – «It’s over now, the water and the wine». Og ei sterk Cohen-plate har komme til sin ende.

TIDAL: LEONARD COHEN – YOU WANT IT DARKER

header-news