Tag Archives: Car Seat Headrest

2018 – Eit lite musikalsk årsoppgjer

Standard

Ei vedkjenning: Det er drøssevis av album gitt ut det herrens år 2018 som eg ikkje har høyrt på. Og om lag like mange som eg aldri kjem til å høyre på.
Så å stille seg til dommar over kva som er dei aller beste av det som har komme ut av musikk dette året er sjølvsagt ein toskete ting å gjere. Difor skal eg ikkje gjere det. I staden gjer eg noko anna litt toskete, men altså då mindre toskete, eg presenterer ei liste over dei beste albuma eg faktisk har høyrt. Kor mange eg har høyrt? Nei sei det du, eit eksakt rekneskap over slikt fører eg ikkje. Kor mange eg har høyrt godt nok på? Tja, i alle fall tjue…trur eg.

Bilderesultat for parquet courts wide awake

1. Parquet Courts – Wide Awake!
Punk og funk. Alvor og fest. Stramt og skakt. Eller som songaren proklamerer innleiingsvis på albumet: «We are conductors of sound, heat and energy». Du verden som New York-kvartetten lever opp til det manifestet dei neste 38 minuttane.

2. IDLES – Joy As An Act of Resistance
Livleg punkrock med groovet intakt. Med to utemde gitaristar og ein vokalist som på eit kraftfullt og noko ufjelga vis tar eigedom over songar som på det tekstlege plan gjer til kjenne eit sympatisk sinnelag.

3. Sons of Kemet – Your Queen Is A Reptile
Jazzkvartetten frå London leverer på sitt tredje album ein groovefest det er umogeleg å vere likegyldig til. Og nyttar samstundes høvet til å hylle dronningar som fortener å hyllast. Frå saksofonisten Shabana Hutchings eiga oldemor til borgarrettskjempar Angela Davis.

4. Kacey Musgraves – Golden Hour
Frå country til pop, perfekt pop. Utan at countryrøtene er kutta over. For det er countrysjatteringar att i songane på Golden Hour. Nokre har fleire, nokre har færre, nokre har knapt nokon. Først og fremst er dette songar som blenkjer.

5. Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs
Det er rastlaust, det er godmelodiske, det kan kallast tøff gitarpop, og det kjem frå Australia. Og Talking Straight kan vel vere årets låt.

6. Camp Cope – How To Socialise & Make Friends
Tre unge damer frå Melbourne som ikkje ber om merksemda, som berre tar den. Og serverer energisk folkpop med punkattityde.

7. Car Seat Headrest – Twin Fantasy
Ein mann og hans band gjer eit glødande besøk tilbake til eiga fortid. Will Toledo spelar inn på nytt, og forbetrar, eit album som først blei spelt inn i 2011.

8. Janelle Monáe – Dirty Computer
Eklektisk er det jo, der det omfamnar så mykje, frå soul og funk til psykedelia og reinspikka pop. Og så er det både utfordrande og yppig … og i grunn ikkje så vanskeleg å like.

9. Ezra Furman – Transangelic Exodus
Desperate songar for desperate tider. Furman har tileigna albumet «the immigrant, the refugee, the closeted, the out, the vulnerable, the homeless, the searching». Fleire enn det vil antakeleg ha utbytte av å ta ein lytt eller ti.

10. No Age – Snares Lika A Haircut
LA-duoen No Age har ikkje mista grepet, og leverer framleis fargerik energi og bra bråk.

11. Courtney Barnett – Tell Me How You Really Feel
Eit friskt og freidig folkpunk-opplegg…ikkje heilt uventa.

12. Årabrot – Who Do You Love
Nok ein bra dose mektig og intens Årabrot-rock.

13. Shame – Songs of Praise
Postpunk frå ein garasje i Sør-London som har sitt å melde.

14. Mitski – Be the Cowboy
Popmusikk som dansar lettbeint av stad. Litt skrudd, temmeleg eklektisk, og fint fengande.

15. Bodega – Endless Scroll
Eit nytt Brooklyn-band, som går energisk til verket og skapar den eine snertne punk-låta etter den andre.

16. Mount Eerie – Now Only
Sterke songar om livet etter å ha blitt ramma av døden, del 2

17. Father John Misty – God’s Favorite Customer
Misty møter Tillman i døra. På eit album som altså har sitt i gje, berre litt mindre enn kva Misty har skjemt meg bort med på sine tre førre.

18. Colter Wall – Songs of the Plains
Country gjort på den enkle og effektive måten. Spartanske tonar fylgjer ei sterk stemme, i ei handfull med gode songar.

19. Haley Heynderickx – I Need To Start A Garden
Ein liten hage av viser som blomstrar både nennsamt og sprekt.

20. Phosphorescent – C’est La Vie
Endå ei stemningsfull og melodisk tiltrekkande plate frå den kanten.

Car Seat Headrest – Twin Fantasy (Face to Face)

Standard

Ein mann og hans band gjer eit glødande besøk tilbake til eiga fortid.

Bilderesultat for car seat headrest twin fantasy  «God, give me Frank Ocean’s voice» syng Will Toledo. Vel, det ynskje kjem han nok aldri til å få oppfylt. Men den slentrande, og tidvis eksplosive, songstilen hans er då heilt grei den. Ja meir enn god nok i grunn. «…and James Brown’s stage presence» legg han til, når han nå først er i gang. Vel, med sin lange kropp, sitt slentrande ganglag, og hang til å spele gitarsoloar med ryggen mot publikum, er han nok temmeleg langt unna nett det. Kanskje var han litt nærare ynskjer som kunne bli oppfylt sist gong han spelte inn songen (Cute Thing) der desse setningane blir ytra. «God, give me Dan Bejar’s voice» song han den gongen, i 2011. Tja, tenker eg, heilt unødvendig, mumlar eg. «…and John Entwistle’s stage presence» la han til, i 2011. Det skulle tatt seg ut, tenker eg, verdens stiligaste bass-spelande statue du. Om ikkje anna ber bønene bod om at Will Toledo har visse anlegg for sjølvironi og humoristiske replikkar. Det er ikkje karaktereigenskapar som akkurat pregar Twin Fantasy. For her snakkar vi tenåringsangst, kvalar og kjærleikstrøbbel av visse dimensjonar.

 Will Toledo har gått til det skritt å spele inn på nytt eit heilt album han har gitt ut før. Twin Fantasy er eit av dei elleve heimelaga albuma som han, under Car Seat Headrest signaturen, gav ut på internettstaden Bandcamp i perioden 2010-2014. I 2015 fekk Car Seat Headrest platekontrakt med Matador Records. Ein av premissane Will Toledo fekk inn i den kontrakten var at han skulle få spele inn Twin Fantasy på ny. I eit studio, med det Car Seat Headrest som nå var blitt eit band, og ikkje lenger berre eit solotiltak. Med det Car Seat Headrest han spelte inn 2016’s beste album, det glødande rock’n roll-opplegget Teens of Denial. I stil og kraft og forseggjort råskap liknar 2018 utgåva av Twin Fantasy meir på det albumet enn på den vinglete og upolerte lo-fi affæra frå 2011.

Det finst garantert hardbarka fans av Twin Fantasy anno 2011 som vil meine dette aldri skulle vore gjort. Og som i alle fall hardnakka vil hevde at den meir polerte 2018-utgjevinga ikkje er det ekte Twin Fantasy-albumet. Underteikna vil like hardnakka hevde at 2018-utgåva er den beste. Den har eit trøkk, ein medrivande låtbyggingsdynamikk og ein songar som verkeleg gjer seg til kjenne, eit godt stykke lengre framme i lydbildet. Den er avgjort meir polert, men det er på ingen måte ei polering som tar bort råskapen. Snarare er det ei polering som understrekar råskapen. Skapt av ein Toledo som heilt presist har fått fram lyden av det han har høyrt for seg, og ikkje ein Toledo som i 2011 snubla rundt og laga både skeive klassikarar som Beach Life-In- Death og skurrande halvskrantne spor som Cute Thing. For det sporet har i sanning verkeleg vakse. Nå er Cute Thing eit powerpopnummer høg på power og med ein vinnande popnonsjalanse. Og med ein tekst som ikkje berre er finurleg, men som først og fremst er eit skrik etter kjærleik. Det går for så vidt an å seie om fleirtalet av songane på plata.

Låttekstane har ikkje gjennomgått dei store endringane. Det er mest på det subtile plan (som f.eks at mantraet «I have loved» i slutten av Cute Thing nå er blitt til «I am love»). Famous Prophets er vel den låta som har blitt utsett for den største renoveringa i så måte. Undertittelen er endra frå Minds til Stars, låtlengda har vokse frå 10 til 16 minutt, og 2018-teksten ber preg av å ha blitt forfatta av ein (naturleg nok) modnare Toledo. Ein fyr med litt meir avstand til stoffet. Ein fyr som finurleg drar fram ein referanse til Bowie-svanesongen Blackstar, og plasserer den ved sida av Painstar (tittelen på ein obskur Car Seat Headrest instrumental). Låta endrar ansikt fleire gonger undervegs, men har ein upåklageleg dynamikk som både spelar på monotoni og ekspansjon. Den driv ikkje inn i dødparti, berre rolegare parti. Og så har den sine desperate parti då, med glødande spørsmål som «did they tell you what happens when you touch it?», og sine bibelske referansar som til slutt kulminerer i ein lengre monolog beståande av fleire vers frå 1. Korintarbrev. Men før det, sentralt i songen, mantraet: «The ocean washed over your grave, The ocean washed open your grave». Som vel kan vere ein allegori for kjensler som blir blottstilt … eller kanskje noko heilt anna. Uansett, same mantra har tidlegare på albumet dukka opp i det andre lange nummeret, Beach Life-in-Death. Ein song av absolutt episk karakter. I tre deler. Deler som sonisk sett er ulike. Den første kjem i eit rastlaust tempo, og blir sunge til ein eks-kjærast: «I spent a week in Ocean City, and came back to find you were gone, I spent a week in Illinois, and came back to find you were still gone». Og røyndom og draum og dødsmotiv smeltar i hop. Tempoet blir moderert i dei neste delane, men intensiteten lever, og desperasjonen likeså. Og mantraet: «The ocean washed over your grave, The ocean washed open your grave». Nesten 30 minutt er den samla speletida på dei to låtane. Ein kan kalle dei sentrale av den grunn. Men meir er dei sentrale i kraft av at Car Seat Headrest har gitt dei evna å halde fast i meg (lyttaren) i samfulle 30 minuttar.

Car Seat Headrest lever og spelar naturleg nok på ingen måte frigjort frå musikk som har vore og er her, midt blant oss. Ein kan dra parallellar til New York legendene Television, til David Bowie, til Okkervil River. Eit bilde eg har fått for meg er at bandet er ein slags mikstur av Pixies og Pink Floyd. Eg høyrer energien og dynamikken til førstnemnte, eg høyrer dei progressive linjene til sistnemnte. Og i nesten-balladen High to Death høyrer eg spor av The National, medan energiklumpen Nervous Young Inhumans har noko Spoon-aktig med seg. Bodys er på si side ein rå rakkar eg ikkje skal plassere inn til andre enn Car Seat Headrest sjølve, der songaren tyr til følgande metakommunikasjon: «Is it the chorus yet? No, It’s just a building of the verse, so when the chorus does come, it’ll be more rewarding». Og når refrenget så kjem lever opp til lovnaden.

I det avsluttande tittelsporet, ein epilog som flyt vakkert mot målet, stirar songaren mot sola. Og det smertar. Og røyndomen smertar. Men er dette røyndom? Og er dette slutten? «This ain’t the end» prøver songaren seg med. Før han sluttar å synge, og byrjar snakke. Legg inn ein liten monolog der han presiserer at dette berre er slutten på songen, ja at dette berre er ein song. «It’s a version of me and you that can exist outside of everything else, and if it is just a fantasy, then anything can happen from here». Og der ligg det vel eit håp? Så då går det an å synge, forsiktig, heilt til slutt: When I come back you’ll still be here, When you come back I’ll still be here». På eit glødande og gåtefullt album som på ingen måte er løyst og ferdigspelt.

8/10

TIDAL: CAR SEAT HEADREST – TWIN FANTASY

Popkroken sitt årsoppgjer 2016

Standard

50 bra plater frå 2016 – og ein del bra bøker.

Bilderesultat for parquet courts human performanceBilderesultat for wussy forever soundsBilderesultat for leonard cohen you want it darkerBilderesultat for angel olsen my womanBilderesultat for årabrot the gospelBilderesultat for a tribe called quest we got it from here... thank you 4 your serviceBilderesultat for steve gunn eyes on the lineBilderesultat for the switch the albumBilderesultat for kate tempest let them eat chaos

Det er nok mogeleg at musikkåret 2016 først og fremst vil bli huska for alle som fall ifrå i løpet av dei 366 dagane. Frå David Bowie til Prince til Phife Dawg til George Martin til Merle Haggard til Alan Vega til Glenn Frey til Guy Clark til Leon Russell til Leonard Cohen til George Michael og fleire med dei. Men eg skal huske det for ny bra musikk også.

I det store perspektivet. Det som rekk langt utafor Popkroken er det nok ymse meiningar om kor bra nett dei 50 platene eg nemner under er. Og ikkje minst vil det kunna bli hevda at her er det jammen meg essensielle saker som manglar. Slike som årets plater frå Radiohead, Kanye West, Jenny Hval, Anohni eller Rihanna. Til det kan eg ikkje seie at eg ikkje har høyrt dei. For det har eg. Den einaste årsaka til at dei ikkje er på lista er at dei ikkje trefte meg like bra som dei som er der gjorde. I subjektivitetens heilage namn er det nett slik det må vere. Noko verre er det då med plater eg ikkje har høyrt. Men som kan ha eit vesen som kunne ha treft meg. Dei rakk dessverre ikkje fram i tide til dette årsoppgjeret, men eg ser fram til å møte dei.

1. Car Seat Headrest – Teens of Denial
Tonane tar verkeleg fyr i dette verket til unge Will Toledo, og eit par medsamansvorne av han. Meir presist er det 70 minuttar med gitarbasert rock, der nittitalet møter nåtid, i songar det osar melodisk kraft og glødande vilje av.

2. Parquet Courts – Human Performance
Femte albumet til New York-kvartetten, og punktonen er litt meir raffinert. Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                                                     

3. Wussy – Forever Sounds
Gitar, gitar, elektrisk gitar. Det er Forever Sounds det. Ein stad der heartland møter shoegaze, der psykedelia møter vindskeiv country.

4. Leonard Cohen – You Want it Darker
Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                     

5. Angel Olsen – My Woman
Frå det elektrisk pågåande til det praktfullt ettertenksame.                                                      

6. Årabrot – The Gospel
Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                       

7. A Tribe Called Quest – We Got it From Here… Thank You 4 Your Service
Nittitalets beste hiphop-ensemble hadde litt meir på lager.                                                      

8. Steve Gunn – Eyes On the Lines
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i.                                                             

9. The Switch – The Switch Album
Oslobandet serverer her ein raffinert poptriumf av det verkeleg uimotståelege slaget.

10. Kate Tempest – Let Them Eat Chaos
Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                                 

11. Beyoncé – Lemonade
Ei samling sterke songar som går vegen frå kneståande fortviling til glødande styrke.                      

12.Okkervil River – Away
Med ny besetning seglar Will Sheff vidare, ny og attkjenneleg og med folkrocken sin glødande intakt.                                                                             

13. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree
Eitt år etter at Cave mista sonen sin i ei tragisk ulykke serverer han eit album kledd i sorg.              

14. The Jezabels – Synthia
Synth-smart, melodisk forførande, og ei stemme som eig kvart ord.                                       

15. Ryley Walker – Golden Sings That Have Been Sung
Folkrocksongar som er meir enn det.                                                                            

16. Lambchop – FLOTUS
Kurt Wagner har skaffa seg vokalprosessor – Men Lambchop er no Lambchop likevel.        

17. David Bowie – Blackstar
Bowie si siste forvandling, ei gripande ei.                                                                    

18. Kevin Morby – Singing Saw
Musikken, naturen, melankolien, varmen og ei mystisk sag.                                                   

19. Drive-By Truckers – American Band
Ei handfull sterke historier frå vår tids beste sørstatsrockeband                                         

20. Stein Torleif Bjella – Gode Liv
Kan Bjella vere vaksinert mot å gje ut anna enn strålande plater?                                           

21. Kendrick Lamar – Untitled Unmastered
«Pimp pimp hooray», eit lite upolert supplement til fjorårets allereie legendariske To Pimp a Butterfly.                                                                           

22. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville.                                                         

23. Anderson .Paak – Malibu
Ein fargerik og varm time i hiphop og r&b-regionen.                                                               

24. Woods – City Sun Eater In the River of Light
Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                           

25. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Dylan og vestlandet og skikkeleg musikalsk omsetjing                                                            

26. Diiv – Is The Is Are
Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                     

27. Savages – Adore Life
Livet er elektrisk, hånda er knyta og groovet gløder.                                                               

28. Kyle Craft – Dolls of Highland
Ein stad mellom Glam og Dylan hiv Kyle Craft seg ut i det.                                                   

29. Thee Oh Sees – A Weird Exits
Ein bra dose groovy psykedelia frå ein produktiv fyr og hans medsamansvorne.                   

30. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power
Stillferdige folk-songar som smyg seg tett innpå.  

Og sidan eg først var så godt i gang, og ikkje har vit til å gje meg medan leiken er god, så listar eg altså like godt opp tjue til:                                                                      

31. Preoccupations – Preoccupations
32. Heron Oblivion – Heron Oblivion
33. William Tyler – Modern Country
34. Cian Nugent – Night Fiction
35. Solange – A Seat at the Table
36. Bon Iver – 22, A Million
37. Whitney – Light Upon the Lake
38. Frøkedal – Hold On Dreamer
39. Frank Ocean – Blonde
40. Hiss Golden Messenger – Heart Like A Levee
41. Pinegrove – Cardinal
42. Mayflower Madame – Observed in a Dream
43. Marissa Nadler – Strangers
44. Exploded View – Exploded View
45. Michael Kiwanuka – Love and Hate
46. Chance The Rapper – Coloring Book
47. The Mystery Lights – The Mystery Lights
48. Haley Bonar – Impossible Dream
49. Daniel Romano – Mosey
50. Miranda Lambert – The Weight of These Wings


Bilderesultat for johan harstad max mischaBilderesultat for pedro carmona-alvarez bergen ungdomsteaterBilderesultat for frode grytten menn som ingen trengBilderesultat for tomas espedal året

Bøker har eg også lese. Nye bøker og gamle bøker. Gode bøker og dårlege bøker. Eller kanskje ikkje, kanskje har eg ikkje lese dårlege bøker. I alle fall ikkje ferdig. Og då kan eg vel kanskje ikkje seie at eg har lese dei. For eg veit jo ikkje alt om dei. Og kanskje er dei ikkje dårlege, kanskje har eg berre ikkje funne dei interessante. Og det er jo noko anna. Kanskje har eg ikkje gitt dei ein skikkeleg sjanse. Eller kanskje var det slik at dei ikkje fortente ein skikkeleg sjanse, nokon av dei i alle fall. Den siste boka eg leste har eg nett lagt frå meg, den var ikkje dårleg. Den heiter Europeana. Den tar for seg den europeiske historia frå 1900 til 1999 (pluss nokre blikk utafor kontinentet). Skarve 130 sider blir sett av til det. Ført til torgs i eit språk som får meg til å tenke at slik skulle eg ynskje eg klarte å skrive. Lett, suggererande (ja poetisk) og konsist. Nokre gonger fekk boka meg til å humre litt, før den like etterpå sørga for at humringa sette seg grundig fast i halsen. Historias groteske handlingar blir skildra i ei iskald faktaform. I spedd små anekdotar som ytterlegare synleggjer kva menneske kan få seg til å gjere av bestialske saker. Temaa er sjølvsagt mange, men nazismen, kommunismen, religionen og psykoanalysen er blant dei sentrale raude trådane. Forfattaren er tsjekkisk og heiter Patrik Ouředník. Han skreiv boka ferdig i 2001, og har mottatt både prisar og internasjonal åtgaum for den. I norsk omsetjing, som er den eg har lese, kom den i 2015.

Eg starta året med å lese ei langt tjukkare bok. Johan Harstad sin Max, Mischa & Tetoffensiven (utgitt seint i 2015). Max fortel historia. Frå han som gutunge, tidleg på åttitalet, sterkt ufrivillig flyttar frå Stavanger til New York. Og det er der i verdsmetropolen størstedelen av historia breier seg ut. Det handlar om vennskap og avstand, og ein onkel. Og alt er slett ikkje slik ein skulle tru det var. Det handlar om teater og film og kunst og musikk. Frå Hüsker Dü til jazz til lyrisk pianospel. Frå Apokalypse Nå til stormen Sandy. Romanen går fram og tilbake i tid, men surrar seg aldri vekk frå sin eigen historie. Med både lett og eigenarta penn skriv forfattaren fram ei forteljing eg forsvann inn i nokre veker i januar 2016. Den blei ikkje borte etterpå heller.

Frå den same storbyen, frå New York City, har også Garth Risk Hallberg skrive fram ei omfangsrik historie. En by i brann er den norske tittelen på ei bok som i tid spenner over nokre månader i 1977. Frå eit skjebnesvangert pistolskot til byen bokstaveleg talt blir mørklagt eit heilt døgn. Persongalleriet er stort, og dei kryssar og kryssar ikkje kvarandre sine spor. Her er folk som går over lik, og her er folk som blir til lik. Her er folk som surrar det til og her er folk som berre vil det beste. Her er kunst og punk og ein by på randen. Forfattaren har store ambisjonar med historia, og skriv stundom fram passasjer som gnistrar. I andre passasjer mister han momentum, og det blir litt dødt. Så ei litt ujamn bok.

Om våren er den tredje boka i Karl Ove Knausgård sin kvartett med årstidene som gjennomgangstema. Av desse fire er det den boka som har mest slektskap med Min kamp-serien. I korte trekk handlar den om ein far og ei nyfødt dotter, hennar eldre søsken, og mora som har forsvunne inn i ein depresjon. Boka fortel meg at det er det daglegdagse strevet og livet som er sjølve livet, enten ein vil det eller ikkje. Tomas Espedal ville også skrive ei bok om årstidene. Den startar i april og sluttar i november og heiter Året. Forfattaren kretsar rundt sitt eige, men transformerer det om til det allmenngyldige. Det handlar om døden og kjærleiken. Det handlar om reiser og drikking. Eller livet, om du vil. Ei lita, snøgglest, og poetisk bok.

Tore Renberg tok i år ein liten pause ifrå det han har kalla Teksas-serien sin og fortalte ei lita vond historie om ein mann som med sitt vesen blendar dei han møter. Før noko anna byrjar å melde seg. Ein mistanke, ei uro. Du er så lys er mørkare enn tittelen tilseie. Renberg har forresten for første gong tydd til nynorsk i denne boka, og gjer det bra. Å skrive bra på nynorsk er noko Frode Grytten har gjort i ein del år no. Med årets bok Menn som ingen treng er han tilbake i novellesjangeren han ved nokre høve tidlegare har vist at han har eit spesielt grep om. Slik også denne gongen. Gjennom ti historier om menn som lever opp til bokas tittel. Frå dei hjelpelause til dei uheldige. Frå dei ærlege til dei uærlege. Fortalt med akkurat dei orda som skal til. Aller sterkast gjort i opningsnovella 1974, der eg-forteljaren ser tilbake på nokre skilsetjande månader då han var ung. Prega av svik, erotikk og klassemotsetnad. Tre ord som heller ikkje ville vere heilt fjerne i eit forsøk på å beskrive Pedro Carmona-Alvarez sin roman Bergen Ungdomsteater. Den andre om Marita. Ho som blei fødd nokre år etter at tvillingsøstrene hennar omkom i ei tragisk ulykke. Og som forfattaren starta å fortelje om i romanen Og været skiftet og det ble sommar og så videre. I bok to er faren reist tilbake til USA, og Marita flyttar til Bergen med mora, utan at mora kjem seg vidare i livet av den grunn. Men Marita prøver. Ho er tenåring, ho blir kjent med Johannes, og ho blir kjent med Andreas. Forfattaren fortel i eit melankolsk og rytmisk språk, eit godt språk, om vennskap, om einsemd og det å komme i andre rekke.

Dei to siste bøkene i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett (Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet) har også stått på menyen dette året. Lena og Lila blir vaksne, delvis i vennskap, delvis i fiendskap, men heile tida med ein avhengigheit av kvarandre. Åleine og saman utfordrar dei normene i bydelen dei vaks opp. På same vis og på ulikt vis er dei begge prega av bydelens jantelover og valdelege løysingar. Forfattaren evnar framleis å halde på lesaren frå side til side. Sjølv om det i desse to bøkene er parti der enkelte tema blir dvela vel lenge med. Slik opplevde eg det ikkje i dei to første.

2016 skulle også bli året då Nobels litteraturpris for første gong gjekk til ein songskrivar. Det har vore snakka om det nokre år. Snakka om at Bob Dylan burde få denne prisen. Snakka om kor vidt han fortener denne prisen. Den diskusjonen stilna ikkje akkurat av når han no endeleg fekk den. Sjølv har eg ei ganske så klar oppfatning av at mannen fortener prisen. Det har Gisle Selnes også. Tilfellet ville det slik at han kort tid etter at kunngjeringa var klar kom ut med ei fyldig bok om songane til Dylan. Den store sangen har han kalla den, med den noko audmjuke undertittelen «Kapitler av en bok om Bob Dylan». Han går her grundig inn i korleis Dylan har henta inspirasjon og drive med kreative tjuveri ifrå den amerikanske musikkarven. I tillegg dreg han linjer frå songane hans til dikt og skjønnlitteratur (frå Shakespeare til Edgar Allan Poe til T.S. Elliott til Jack Kerouac, og så vidare). Om ein har ei litt over gjennomsnittleg interesse for Dylans musikk skulle ein ha mykje glede av Selnes utlegningar om stoffet.

Car Seat Headrest – Teens of Denial

Standard

Tonar tar fyr i eit ambisiøst verk, der nittitalet møter nåtid.                                              9

  The Ballad Of the Costa Concordia er ikkje ein ballade om Costa Concordia. The Ballad Of the Costa Concordia er ein song, ein over elleve minuttar lang song, ei lita sonisk/melodisk novelle, (ja for all del: ein ballade om du vil), som ikkje handlar spesielt mykje om det tragiske forliset i Middelhavet i 2012. Songen/balladen/den soniske novella kjem mot slutten av Teens of Denial, ei plate av og med det Seattle-busette bandet Car Seat Headrest, og den kjem i fleire fasar, i alle fall tre. Kapteinen som styrte skipet, Costa Concordia, eller kanskje ikkje gjorde det, i alle fall ikkje slik han burde ha gjort det, dannar eit utgangspunkt for det songen går inn i – «How was I supposed to know how to steer this ship?». Men songen handlar om ein ung mann og korleis han styrer livet sitt, eller kanskje helst korleis han ikkje styrer livet sitt.

Songen startar nedpå, dempa, som ein ubrukt morgon. «I used to like the mornings, I’d survived another night» syng songaren. Men ikkje så lenge etterpå, i neste vers for å vere eksakt, syng han dette: «Now I wake up in the morning, and all the kindness is drained out of me». Den unge mannen, som vi vel ikkje kan sjå bort i frå at er identisk med songaren sjølv, Will Toledo, har gjort sine mistak fortel han, utan at han nødvendigvis har dratt noko lærdom utav det, må han erkjenne. Om berre ting kunne vore annleis, ytrar han i refrenget, om han berre kunne klart å halde fast i eit sinne, om han berre kunne blitt kvitt nokre synder.

Og det soniske veks, låta byrjar koke, og songaren fortvilar ytterligare. Nokre sekund blir så det meste rundt han dempa ned, og han syng nokre tekststrofer han har stole frå ein Dido-song (White Flag), men han endrar den siste linja frå «I’m in love and always will be» til «I have lost and always will be».

Så er vi over i fase to, og Will Toledo startar å resitere. Frå varleg famlande til glødande intenst. Med eit glimt i augo drar han fram fleire utsegn inspirert av kapteinen sitt «how was I supposed to …». Alle henta frå det trivielle kvardagslivet. Av typen «How was I supposed to remember to grab my backpack after I set it down to play basketball?». Etter kvart blir det verre, atskillig verre: «I was given a body that is falling apart … I was given a mind that can’t control itself, I was given a ship that can’t steer itself, and what about the pain I’m in right now?». Og så vidare, og så vidare, heilt til han spør seg sjølv, og ut i lufta, til dei som måtte ville høyre på han: «How many times have I drowned?».

Og så kjem eit nytt refreng. Det er ikkje langt, det er ikkje vanskelig, men det manglar ei framtid: «I give up». Fase tre riv og slit, gitarane er kvesste og glødar og riffar, og tempoet er åtakslysten rock’n roll. Tilstanden nærmar seg det dystopiske. «Now we», syng Toledo, og har om ikkje heile menneskeslekta så i alle fall sin eigen generasjon i tankane når han fullfører, snerrande: «download all of our shit for free, it’s the new economy, we have nothing to offer and we sleep on trash». Og han får meg, lyttaren, til klart og tydelig sjå føre meg folk som klingar seg fast til «the cliff of revelation», livredde for kva dei har i vente.

Men så roar det seg, igjen. Heilt ned. Og nokon vaknar opp, skjelvande, frå ein draum, og strekker seg etter sin kjære, og kviskrar «I love you, I love you, I love you».

Ikkje alt er kva ein skulle tru det var, og ingenting er eindimensjonalt. Ikkje i The Ballad of the Costa Concordia, og ikkje i andre songar på plata. Angsten står i spenn, depresjonen gneg, eit sinne kan dukke opp, ein viss kynisme kan også finne på å gjere seg gjeldande, eller kanskje sprett ein pussig vittigheit, eller to, fram. Men i botn, under det heile, meiner eg å dra kjensel på reinspikka oppriktigheit. Så kva skal eg seie? Er dette nittitalet, eller 2016? Vel, kanskje er det eit møte, mellom tiåret då Will Toledo blei født, og året han blir 24. Eit i alle fall fruktbart møte.

At det heile kjem utav Seattle (sjølv om Will Toledo rett nok har vakse opp i ein liten småby i Virginia) og blir gitt ut på Matador Records er ikkje meir enn rett og rimelig. For kva var vel, på nittitalet, i den gitarorienterte rockens sfære, meir nittital enn Seattle og Matador Records. Nirvana og Pavement. Og det er der, i eit kryssingspunkt mellom dei to banda, samt eit og anna gitarelektrisk av liknande kaliber (det er til dømes noko med energien her som minner meg om Modest Mouse) at Car Seat Headrest må seiast å ha sine genar ifrå. Men det er meir i desse genane. Atskillig meir. Dei har også det i seg at dei ikkje prøver beinhardt å vere der i kryssingspunktet, eller klenger seg tett opp til stamma, dei har i grunn slite seg laus. Og utan å ta avstand til sine inspirasjonskjelder dansar Car Seat Headrest av garde som om dei eig kvar einaste tone dei spelar.

Men for eit traurig bandnamn. Det har sin historie. Will Toledo har laga songar ei god stund. Sidan han var ein ung tenåring, og kanskje før det også. Han byrja å spele dei inn også. Heime, med eigne middel, på lo-fi måten. Men karen nøydde seg ikkje med det. For der ute på internettet finst jo Bandcamp. Og der finst folk, kanskje nokon som tar seg tid til å lytte også, i alle fall litt. Slik tenkte unge Toledo, og han byrja gje ut musikken sin, som album, på Bandcamp, eit par gonger i året. Og sidan han ikkje ville gje desse platene ut under eige namn, måtte han finne eit anna namn. Han tok det han såg, reint konkret, framfor seg, av og til når han satt og spelte inn ein song, i baksetet på familiens bil. Nakkestøtta i førarsetet, Car Seat Headrest. Og album kom, og kom, og kom. Elleve stykk. Og så dukka Matador Records opp. Will Toledo spelte inn eit lite utval av songane sine på nytt, kalla samlinga Teens of Style, og hans debutalbum på ein skikkelig label var eit faktum. Kalenderen viser på dette tidspunktet oktober 2015. Car Seat Headrest er i ferd med å vekse frå å vere eit einmannsprosjekt til å bli eit band. Toledo er ei tilsynelatande utømelig kjelde av nye songar, lange og korte, vide og smale, fengande og kranglete, der det tematiske driv inn og utav sjelelivet til ein ung mann. Inn i det djupt depressive hjørnet, over i kyniske forsvarsmekanismar, og så stundom ut i det fri der endåtil eit meir naivistisk blikk på tilværet kan gjere seg til kjenne (hallo Jonathan Richman).

Teens of Denial er ein ambisiøs ung mann sitt verk. Sytti minutt strekker den totale speletida seg over. Fill in the Blank lyde den innleiande oppmodinga, i form av eit glødande åtak av ei låt. Depresjon og sjølvforakt er temaet. «You have no right to be depressed, you haven’t tried hard enough to like it» syng Toledo til seg sjølv i eit refreng som soniskmelodisk fengjer à la Weezer i eit heldig augeblikk. Og jaggu blir det fylt inn. Kvar låt, kvar krik og krok, fyller Toledo og hans kumpanar med pasjonert musikalitet. Heilt til seansen blir avslutta med ei lita vise om eit møte med ein hest, som dei upassande nok har kalla Joe Goes to School.

Her finst også ei lengre låt der denne Joe blir gitt den æra å ha namnet sitt i tittelen. (Joe Gets Kicked Out of School For Using) Drugs With Friends (But Says This Isn’t a Problem) er den fulle og heile og misvisande tittelen. Joe forsvinn nemlig utav opplegget så snart tittelen er unnagjort, og tilbake står Toledo og hans venner og ei semmer rusoppleving. «Last Friday I took acid and mushrooms, I did not transcend, I felt like a walking piece of shit, in a stupid looking jacket» formidlar Toledo. Han har fortalt i intervju at songen handlar om den einaste gongen han har tatt syre. Det gjekk som ein skjønar skitt. Men det går på ingen måte skitt når han i låta bramfritt legg det fram i eit slackerpsykedelisk lune.

Dei to Joe-låtane handlar altså ikkje om Joe, og Vincent handlar heller ikkje om Vincent van Gogh. Han blir berre flyktig nemnt fordi det blir vist til eit bilde han har mala som tener som illustrasjon for Wikipedia sin artikkel om Depresjon. Det er altså det som igjen er temaet, depresjon altså. I eit groovy, for ikkje å seie slackerfunky og skarpt medrivande, nummer, som også tidvis tyr til gitarstøy av Sonic Youth-sorten. Meir fortviling slit seg fram i den glødande grunge-saken Destroyed By Hippie Powers. Medan Drunk Drivers/Killer Whales er ein melodisk vinnande song om dagen derpå, bondeanger versus likesæle. Men gradvis glir den over til å bli ein song om å kjenne seg fanga i eit tilvære ein ikkje er tilfreds i. «It doesn’t have to be like this» lyde mantraet Toledo møter dette med, og drar inn spekkhoggarar som illustrasjon (inspirert av at han nettopp hadde sett ein film om spekkhoggarar i fangenskap, og ikkje likt det han såg).

Sagaen om denne plata har på førehand handla ein god del om ein låt som til slutt måtte redigerast. Just What I Needed heiter ein av The Cars sine signaturlåtar. Toledo fekk det for seg å låne riffet frå denne inn i ein eigen låt. Plateselskapet trudde dei hadde forhandla fram eit løyve til å gjere det. Men så sa Ric Ocasek nei. Ei veke eller så før lageret med LP’ar og CD’ar skulle ut i butikkar sa Ocasek eit bestemt og absolutt nei. Og alt måtte destruerast. Toledo gjorde om låta og kalla den høvelig nok for Not What I Needed, utan spor av The Cars men i staden injisert med ein baklengs psychversjon av Toledo sin eigen song Something Soon som avslutningstema.

Ein annan saga heiter Connect the Dots, og er om vi skal tru Toledo The Saga of Frank Sinatra. Eg trur ikkje vi skal tru på Toledo der. Eg trur Toledo har sans for upresise og mystiske låttitlar. Men eg trur på den bassviltre tilstanden som treff songen i siste del, og eg trur på det hektiske og skingrande vesenet den har. Eg trur også på Toledo når han i Cosmic Hero snerrar, til ei kvinne eller kanskje meir truleg til seg sjølv: «And if you really wanna know how kind you are, just ask yourself why you’re lying in bed alone». Og eg trur eg høyrer han synge inderlig som ein Will Sheff (Okkervil River) når han syng både det, og mykje anna. Om tilgiving og ikkje tilgiving i Unforgiving Girl (She’s not) til dømes, eller om døden som spelar xylofon for han i 1937 State Park. Og så trur eg – ja eg har vel i grunn ei kraftig tru på nett det – at dette er ei plate som skal bu lenge like i nærleiken av meg.

TIDAL: CAR SEAT HEADREST – TEENS OF DENIAL

Musikalsk årsoppgjer 2015

Standard

Berre ei liste

Dei førti (for ikkje å seie femti) beste albuma eg har høyrt i år (av slike som kom ut i år). I ei ikkje heilt tilfeldig rekkefølge, men bra er dei alle.

  1. Father John Misty – I Love You, Honeybear
    Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak. Der kontrastane lever i beste velgåande. Behaget eksisterer side om side med ubehaget. Uroa luskar i fotspora til roa. Smektande strykarar er ikkje garantistar for at fred og fordragelegheit er neste stasjon. Men det vakre er skånsellaust vakkert, og eg kapitulerte.
  2. Kendrick Lamar – To Pimp A Butterfly
    Det er sting i formidlinga, dobbel- og trippeltyding i det uttalte. Det er ein rå poesi i linje etter linje, og ein sonisk nyanserikdom som kontinuerlig held seg på sporet. Det er slikt som er med på å gjere utslaget, i årets mest funky reise.
  3. Ezra Furman – Perpetual Motion People
    Song etter song storma den over meg. Energisk i si framferd, melodisk i sitt vesen. Full på fridom og sing-a-long. Ein skikkelig ukomplisert og uimotståelig rakkar viste den seg å vere. Viser den seg framleis å vere. Eg byrjar å få ein mistanke om at den kan ha evig liv.
  4. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell
    Elleve vakre songar. Folkpopmelodiar som kjem grasiøst smygande, og som blir verande. Elleve sakrale og stille skrik. Hjerteskjerande linjer om sakn, lengsel og uforståelige kjensler. Om ei mor som ikkje var der, og som no er død.
  5. Girl Band – Holding Hands With Jamie
    Bråk, til tider eit helsikkes bråk. Men ikkje eit meiningslaust eit. Ein herlig miks av dei motoriske faktene frå krautrocken, den klassiske lågt/høgt-dynamikken, og ei hardcore-innstilling. Noko i den duren i alle fall.
  6. Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, And Sometimes I Just Sit
    Finurlige tekstar som kan kalle fram eit skeivt smil, eller få ein til å grunne litt. I eit laust, ledug og energisk rock’n roll uttrykk der det meste er upolert, og ganske så uimotståelig.
  7. Tame Impala – Currents
    Popsongar i ein straum av åttitalets synthlyd miksa med funk og disco, men utan at kjærleiken til  sekstitalets psykedelia-tonar er blitt kasta over bord.
  8. Simon Joyner – Grass, Branch & Bone
    Ni folksongar der den akustiske gitaren leiar an. Ei halvskakk og vakker songpoetisk ferd inn til svunne draumar og gulna minner.   
  9. Ought – Sun Coming Down
    Ein postpunkenergi som riv og slit, som koplar på og koplar feil. Mørkesøkande og ikkje heilt ufarlig, men først og fremst livlig påkopla.
  10. TRAAMS – Modern Dancing
    Med groovet godt intakt byr denne sør-engelske trioen opp til ein postpunkdans av det friske slaget.
  11. Sleater-Kinney – No Cities To Love
    Bandcomeback må ikkje vere traurige greier, det kan gnistre også. Ja nesten «shake it like never before».
  12. Destroyer – Poison Season
    Dunkle kammertonar, brunstige blåsarar, og giftig og svartsynt poesi. 
  13. Laura Marling – Short Movie
    Med litt meir elektrisitet enn tidlegare zoomar Marling igjen inn på tilværets dilemma.
  14. Daniel Romano – If I’ve Only One Time Askin’
    Country på gamle måten anno 2015: Trist og friskt.
  15. Sun Kil Moon – Universal Themes
    Ein gretten gubbe og hans empatiske sider.
  16. Syntax TerrOrkester – Bydrifter
    Rock i original kledning, poesi på reinspikka karmøysk – aldeles storarta.
  17. Punch Brothers – The Phosphorescent Blues
    Mandolin. Banjo. Fele. Akustisk gitar. Kontrabass. Slikt blir det fort bluegrass av. Punch Brothers vil det annleis.
  18. Tønes – Vindbrest
    Gjenkjennelig surrealisme og underfundig realisme, slik berre Tønes gjer det.
  19. Erlend Ropstad – Det Beste Vi Får Til
    Like mykje som songar og viser og slikt vil eg kalle det poesi.
  20. Dig Deeper – How You Spend Your Days
    Eit norsk rockeband som lever opp til namnet sitt, og finn skatten.
  21. Protomartyr – The Agent Intellect
    Frå avdelinga «nyare postpunk det gnistrar litt av».
  22. Ryley Walker – Primrose Green
    Ein angloamerikansk folkrocktone dyppa i jazz og leduge arrangement
  23. Kurt Vile – B’lieve I’m Goin Down
    Vile og songane hans går sin slacke gode gang.
  24. Fjorden Baby! – Oh Yeah!
    Med koking og loking og det som meir groovy er har bergensbanden skapt gode tilstandar her inne i kroken.
  25. Wolf Alice – My Love Is Cool
    Ein kvartett frå London som albumdebuterer med pop i tonane og blod i sikte.
  26. Robert Forster – Songs To Play
    Ein ny dose sympatiske popsongar frå den levande Go-Betweens legenda.
  27. Vince Staples – Summertime ’06
    Ei dyster og motsetningsfull affære, i eit fortetta sonisk landskap
  28. New Order – Music Complete
    Hook er hekta av. Keyboardet er ganske så framtredande. Det same er også ein panoramisk og velgjerande poptone.
  29. Nadia Reid – Listen To Formation, Look For the Signs
    Ein albumdebutant frå New Zealand med ein folk/americana tone av det særdeles innbydande slaget på tapetet.
  30. Israel Nash – Silver Season
    Ein texanar ifrå Missouri har komme fram til sin psykedeliske sesong.
  31. Viet Cong- Viet Cong
    Eit tvilsamt bandnamn. Ei mørk og dyster ferd inn i dei meir dystopiske krokane av postpunken.
  32.  Susanne Sundfør – Ten Love Songs
    Samspelet mellom slikt som fenger og slikt som har motstand i seg. Spretten synthpop og dunkle strykarar. Susanne Sundfør får med sjølvsagt eleganse slikt til å funke i hop.
  33. Algiers – Algiers
    Soul og gospel og postpunk. Full energi, knyta nevar og revolusjon i blikket.
  34. Corrina Repp – The Pattern of Electricity
    Skjørt og nakent. Elektrisk og uroleg. Melodisk og dirrande. Verdt å vitje.
  35. The Switch – B For the Beast
    Der popen blir innhaldsrik, kaleidoskopisk og skikkelig påskrudd.
  36. Jamie xx – In Colour
    Jamie frå The xx sin soloalbumdebut er intrikat og minimalistisk, sakte synthflytande og basskraftig. Fargerik, og rytmisk som ein døsig ettermiddagspuls.
  37. Car Seat Headrest – Teens of Style
    Einmannsband. Skranglete låg-fidelity med pophooks og folktristesse.
  38.  Beach House – Depression Cherry
    Ny forsyning med draumande popsongar på sakte puls. (Eit av to album frå duoen dette året).
  39. Low – Ones and Sixes
    Trioen har denne gongen vikla meir elektroniske lydar inn i sine dulmande tonar, utan at det skadar.
  40. Dungen – Allas Sak
    Når gitaren og fløyta og groovet finn sin skapnad, og bilder av aude trefylte landskap veks fram, då er eg i Dungens psykedeliske og suggestive verd. Alltid ein god stad å vere.
  41. Panda Bear – Panda Bear Meets the Grim Reaper
  42. Waxahatchee – Ivy Tripp
  43. Deerhunter – Fading Frontier
  44. Young Thug – Barter 6
  45. Jim O’Rourke – Simple Songs
  46. Julia Holter – Have You In My Wilderness
  47. Daniel Kvammen – Fremad I Alle Retninga
  48. Twerps – Range Anxiety
  49. Autobahn – Dissemble
  50. Best Coast – California Nights

Og så har eg lest ein del bra bøker. Strengt tatt har eg vel brukt minst like mykje tid på det som på musikken. Både gamle og årsferske bøker. Av den siste sorten (årsferske i alle fall i norsk omsetting), fekk eg hug til å nemne nokre:

Roberto Bolaño – 2666
Den chilenske forfattaren Roberto Bolaño døydde i 2003, 50 år gammal. Han var då i siste fase for å ferdigstille sitt storverk 2666. Året etter vart boka utgjeven. Sannsynlegvis så godt som i den forma forfattaren sjølv såg den føre seg. I år ligg den så føre i norsk omsetting. Det er ei tjukk bok (940 sider). Den består av fem bøker. Fem forteljingar. På eitt vis separate forteljingar, på eitt vis nestar dei seg alle i hop i den siste forteljinga. Boka kvalifiserer tvillaust til karakteristikken «ein mangslungen og gåtefull roman». Den er ikkje fullt ut til å forstå. Den går fleire vegar. Hovudvegar, sidevegar, grusvegar, gjengrodde vegar, blindvegar. Den fylgjer desse vegane med ein desperasjon i seg. Og skildrar lidenskap og djevelskap, galskap og draumar. Den er ambisiøs så det held. Den er ein feber av ei bok, og eg må så definitivt lese den fleire gonger.

Elena Ferrante – Mi briljante venninne / Historia om det nye namnet
To bøker, halvparten av ein kvartett. Napoli-kvartetten.
Med eit direkte språk, fritt for dilldall, fortel Elena Ferrante ein medrivande historie om oppvekst, vennskap, kjærleik, fiendskap, vald og makt (og meir til). Sentralt i historia finn vi forteljarstemma til Lena og hennar venninne Lila, og det kontrastfulle vennskapet mellom desse to — både blømande og destruktivt, både støttande og rivaliserande. Lena kjempar seg, til trass for si låge sjølvkjensle, utav kvartalet og til ei universitetsutdanning. Lila, den tøffe og kreative, blir att der og kjempar ein slags sjølvdestruktiv kamp med mann, nabolag og mafiaen.
Bøkene er omsett til levande nynorsk og har ei skikkelig pageturnerkraft (i løpet av 2016 vil kvartetten bli fulltalig).

Patti Smith – M Train
For nokre år sidan fascinerte ho med historia om vennskapet mellom seg og Robert Mapplethorpe (Just Kids). Denne gongen møter vi i hovudsak den godt vaksne Patti Smith. På reise til Berlin, til Mexico, til Japan, eller vandrande rundt i New York (særlig då til stamkafeen sin på hjørnet). Innimellom vitjar ho, i tankane, tida ho hadde med ektemannen sin Fred Smith (fram til han brått døydde i 1994). Ho deltar på ein konferanse om polarforsking, vitjar Frida Kahlo museet, ser på engelsk krim på eit Londonhotell, men ikkje minst fortel ho om litteratur ho er glad i. Og det er i dei passasjane eg kanskje synk djupast inn i boka. Når ho fortel om sin kjærleik til bøker av Jean Genet, Sylvia Plath, Michail Bulgakov, W.G. Sebald, Haruki Murakami, Roberto Bolaño, og så vidare.
Side etter side driv så makelig og godt forbi, heilt naturleg, assosiativt og sympatisk.

Jonathan Franzen – Renhet
Ikkje Franzen si beste bok (Den tittelen kjempar framleis Korrigeringer og Frihet om), men på sitt vis ei absolutt fengslande nok bok. Skitnare enn tittelen tyder på. Fortalt frå perspektivet til fleire av bokas karakterar, men med den unge kvinna Pip som hovudaktør. Eit namn som bringe tankane i retning Dickens-klassikaren Store Forventninger. Og noko Dickens er det vel kanskje over måten fleire av karakterane blir skildra på. Boka går fram og tilbake i tid. Femner mellom anna ein historie frå det delte Berlin, og tar føre seg internettets overvakings- og publiseringsmogelegheiter. Franzen har sannsynlegvis ein politisk intensjon med desse perspektiva. Personleg synst eg at han er betre, ja drivande god, når han teiknar opp sine romanfigurar på godt og vondt, og skriv fram strålande dialogar.

Og ikkje heilt ny av året, men gjenutgitt som trilogi i år, Jon Fosse sine tre eineståande kortromanar Andvake/Olavs draumar/Kveldsvævd:
Utanfor tid og rom, i eit suggererande gjentakande språk fortel Fosse historia om to (Alida og Asle) som elskar kvarandre. Ei vakker kjærleikshistorie. Samstundes: ei uhyggelig historie, ei historie som også inneheld død, sakn og bitter fortviling. Den er ikkje festa fast i slikt som logisk sett nødvendigvis kan skje akkurat slik det her skjer, den har noko bibelsk og legendeprega over seg, men gjer likevel frå seg ei kjensle av å vere rå røyndom, ei dirrande kjensle av at dette handlar om ekte levande menneske. Slike som elskar og frys og kjempar og gjer handlingar som ikkje kan rettast opp att.
Det er vakkert, det er trist, og det set evigvarande spor.