Tag Archives: Årabrot

2018 – Eit lite musikalsk årsoppgjer

Standard

Ei vedkjenning: Det er drøssevis av album gitt ut det herrens år 2018 som eg ikkje har høyrt på. Og om lag like mange som eg aldri kjem til å høyre på.
Så å stille seg til dommar over kva som er dei aller beste av det som har komme ut av musikk dette året er sjølvsagt ein toskete ting å gjere. Difor skal eg ikkje gjere det. I staden gjer eg noko anna litt toskete, men altså då mindre toskete, eg presenterer ei liste over dei beste albuma eg faktisk har høyrt. Kor mange eg har høyrt? Nei sei det du, eit eksakt rekneskap over slikt fører eg ikkje. Kor mange eg har høyrt godt nok på? Tja, i alle fall tjue…trur eg.

Bilderesultat for parquet courts wide awake

1. Parquet Courts – Wide Awake!
Punk og funk. Alvor og fest. Stramt og skakt. Eller som songaren proklamerer innleiingsvis på albumet: «We are conductors of sound, heat and energy». Du verden som New York-kvartetten lever opp til det manifestet dei neste 38 minuttane.

2. IDLES – Joy As An Act of Resistance
Livleg punkrock med groovet intakt. Med to utemde gitaristar og ein vokalist som på eit kraftfullt og noko ufjelga vis tar eigedom over songar som på det tekstlege plan gjer til kjenne eit sympatisk sinnelag.

3. Sons of Kemet – Your Queen Is A Reptile
Jazzkvartetten frå London leverer på sitt tredje album ein groovefest det er umogeleg å vere likegyldig til. Og nyttar samstundes høvet til å hylle dronningar som fortener å hyllast. Frå saksofonisten Shabana Hutchings eiga oldemor til borgarrettskjempar Angela Davis.

4. Kacey Musgraves – Golden Hour
Frå country til pop, perfekt pop. Utan at countryrøtene er kutta over. For det er countrysjatteringar att i songane på Golden Hour. Nokre har fleire, nokre har færre, nokre har knapt nokon. Først og fremst er dette songar som blenkjer.

5. Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs
Det er rastlaust, det er godmelodiske, det kan kallast tøff gitarpop, og det kjem frå Australia. Og Talking Straight kan vel vere årets låt.

6. Camp Cope – How To Socialise & Make Friends
Tre unge damer frå Melbourne som ikkje ber om merksemda, som berre tar den. Og serverer energisk folkpop med punkattityde.

7. Car Seat Headrest – Twin Fantasy
Ein mann og hans band gjer eit glødande besøk tilbake til eiga fortid. Will Toledo spelar inn på nytt, og forbetrar, eit album som først blei spelt inn i 2011.

8. Janelle Monáe – Dirty Computer
Eklektisk er det jo, der det omfamnar så mykje, frå soul og funk til psykedelia og reinspikka pop. Og så er det både utfordrande og yppig … og i grunn ikkje så vanskeleg å like.

9. Ezra Furman – Transangelic Exodus
Desperate songar for desperate tider. Furman har tileigna albumet «the immigrant, the refugee, the closeted, the out, the vulnerable, the homeless, the searching». Fleire enn det vil antakeleg ha utbytte av å ta ein lytt eller ti.

10. No Age – Snares Lika A Haircut
LA-duoen No Age har ikkje mista grepet, og leverer framleis fargerik energi og bra bråk.

11. Courtney Barnett – Tell Me How You Really Feel
Eit friskt og freidig folkpunk-opplegg…ikkje heilt uventa.

12. Årabrot – Who Do You Love
Nok ein bra dose mektig og intens Årabrot-rock.

13. Shame – Songs of Praise
Postpunk frå ein garasje i Sør-London som har sitt å melde.

14. Mitski – Be the Cowboy
Popmusikk som dansar lettbeint av stad. Litt skrudd, temmeleg eklektisk, og fint fengande.

15. Bodega – Endless Scroll
Eit nytt Brooklyn-band, som går energisk til verket og skapar den eine snertne punk-låta etter den andre.

16. Mount Eerie – Now Only
Sterke songar om livet etter å ha blitt ramma av døden, del 2

17. Father John Misty – God’s Favorite Customer
Misty møter Tillman i døra. På eit album som altså har sitt i gje, berre litt mindre enn kva Misty har skjemt meg bort med på sine tre førre.

18. Colter Wall – Songs of the Plains
Country gjort på den enkle og effektive måten. Spartanske tonar fylgjer ei sterk stemme, i ei handfull med gode songar.

19. Haley Heynderickx – I Need To Start A Garden
Ein liten hage av viser som blomstrar både nennsamt og sprekt.

20. Phosphorescent – C’est La Vie
Endå ei stemningsfull og melodisk tiltrekkande plate frå den kanten.

Hmm… det har stilna

Standard

Det har stilna i Popkroken denne hausten.
Denne posten er ikkje teikn på at det har livna til liv att.
Plateomtalar. Det er ei tid for alt. Det kjem ikkje lenger til å bli publisert plateomtalar i denne kroken.
Eg kunne ha skulda på ein slapp platehaust. Men skulda for slappheita ligg nok heller hos meg.
Motivasjonen til å skrive plateomtalar har visna bort. Men ikkje motivasjonen til å lytte på musikk. Så…?
… bloggen, altså Popkroken, kjem ikkje til å forsvinne (med det første). Og kanskje dukkar det opp postar med ein annan innfallsvinkel enn plateomtale-vinkelen.
Lister kanskje, drodling kanskje, nokre tips muligens, eller…, eller… ?

Og platehausten 2018:
IDLES – Joy As An Act of Resistance

Bristol-bandet IDLES sitt andre album er nok, når alt kjem til alt, det albumet av dei som har komme ut på denne sida av sommaren, som har gjort sterkast inntrykk her i kroken. Livleg punkrock, sonisk tæl, passe lealaust, passe upretensiøst, og eit sympatisk sosialt hjerte. Songaren Joe Talbot har ei røyst som er langt unna å fortene karakteristikkar som vakker og rein, den fortener derimot å bli kalla kraftfull, ufjelg og sterkt til stades. Noko av det same kan ein vel saktens seia om dei fire andre som spelar opp til joy as an act of resistance saman med han. Og skapar eit lite verk der dei speglar menneskets defektar mot menneskets mogelegheiter. Det er ei tid for det.

Elles er det jo slik at:
Årabrot tidleg i haust også gav ut eit sterkt album (Who Do You Love). Nesten like sterkt som det førre (The Gospel). Litt mindre postpunk og Bauhaus enn sist, litt meir Nick Cave. Men aller mest, reint sjølvsagt, Kjetil Nernes og hans kombattantar sine særeigne steg inn i eit mektig og intenst rockeunivers. Denne gongen også med Nernes si kone, Karin Park, i eit par meir nedstemte men ikkje mindre intense songar, samt eit grepa tak om klassikaren Sinnerman (ikkje heilt Nina Simone, men sterkt Årabrot).

Phosphorescent har servert ei stemningsfull og melodisk tiltrekkjande plate (om enn ikkje like sterk som dei to føregåande). Frå New York kjem Bodega med eit debutalbum, Endeless Scroll, som absolutt kan vise til ein vital og bra dose punk, litt sånn i slekt med bysfrendane Parquet Courts. Og Courtney Barnett sitt andre album då (ja eg veit at det kom i sommar) er jo eit friskt og freidig folkpunk-opplegg som absolutt ikkje fortener å bli gløymt.

Og snart er det jul, og nytt år, men før det skal ikkje Popkroken vere mindre navlebeskuande enn andre i denne bransjen og derfor sy saman ei årsbesteliste…

Popkroken sitt årsoppgjer 2016

Standard

50 bra plater frå 2016 – og ein del bra bøker.

Bilderesultat for parquet courts human performanceBilderesultat for wussy forever soundsBilderesultat for leonard cohen you want it darkerBilderesultat for angel olsen my womanBilderesultat for årabrot the gospelBilderesultat for a tribe called quest we got it from here... thank you 4 your serviceBilderesultat for steve gunn eyes on the lineBilderesultat for the switch the albumBilderesultat for kate tempest let them eat chaos

Det er nok mogeleg at musikkåret 2016 først og fremst vil bli huska for alle som fall ifrå i løpet av dei 366 dagane. Frå David Bowie til Prince til Phife Dawg til George Martin til Merle Haggard til Alan Vega til Glenn Frey til Guy Clark til Leon Russell til Leonard Cohen til George Michael og fleire med dei. Men eg skal huske det for ny bra musikk også.

I det store perspektivet. Det som rekk langt utafor Popkroken er det nok ymse meiningar om kor bra nett dei 50 platene eg nemner under er. Og ikkje minst vil det kunna bli hevda at her er det jammen meg essensielle saker som manglar. Slike som årets plater frå Radiohead, Kanye West, Jenny Hval, Anohni eller Rihanna. Til det kan eg ikkje seie at eg ikkje har høyrt dei. For det har eg. Den einaste årsaka til at dei ikkje er på lista er at dei ikkje trefte meg like bra som dei som er der gjorde. I subjektivitetens heilage namn er det nett slik det må vere. Noko verre er det då med plater eg ikkje har høyrt. Men som kan ha eit vesen som kunne ha treft meg. Dei rakk dessverre ikkje fram i tide til dette årsoppgjeret, men eg ser fram til å møte dei.

1. Car Seat Headrest – Teens of Denial
Tonane tar verkeleg fyr i dette verket til unge Will Toledo, og eit par medsamansvorne av han. Meir presist er det 70 minuttar med gitarbasert rock, der nittitalet møter nåtid, i songar det osar melodisk kraft og glødande vilje av.

2. Parquet Courts – Human Performance
Femte albumet til New York-kvartetten, og punktonen er litt meir raffinert. Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                                                     

3. Wussy – Forever Sounds
Gitar, gitar, elektrisk gitar. Det er Forever Sounds det. Ein stad der heartland møter shoegaze, der psykedelia møter vindskeiv country.

4. Leonard Cohen – You Want it Darker
Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                     

5. Angel Olsen – My Woman
Frå det elektrisk pågåande til det praktfullt ettertenksame.                                                      

6. Årabrot – The Gospel
Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                       

7. A Tribe Called Quest – We Got it From Here… Thank You 4 Your Service
Nittitalets beste hiphop-ensemble hadde litt meir på lager.                                                      

8. Steve Gunn – Eyes On the Lines
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i.                                                             

9. The Switch – The Switch Album
Oslobandet serverer her ein raffinert poptriumf av det verkeleg uimotståelege slaget.

10. Kate Tempest – Let Them Eat Chaos
Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                                 

11. Beyoncé – Lemonade
Ei samling sterke songar som går vegen frå kneståande fortviling til glødande styrke.                      

12.Okkervil River – Away
Med ny besetning seglar Will Sheff vidare, ny og attkjenneleg og med folkrocken sin glødande intakt.                                                                             

13. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree
Eitt år etter at Cave mista sonen sin i ei tragisk ulykke serverer han eit album kledd i sorg.              

14. The Jezabels – Synthia
Synth-smart, melodisk forførande, og ei stemme som eig kvart ord.                                       

15. Ryley Walker – Golden Sings That Have Been Sung
Folkrocksongar som er meir enn det.                                                                            

16. Lambchop – FLOTUS
Kurt Wagner har skaffa seg vokalprosessor – Men Lambchop er no Lambchop likevel.        

17. David Bowie – Blackstar
Bowie si siste forvandling, ei gripande ei.                                                                    

18. Kevin Morby – Singing Saw
Musikken, naturen, melankolien, varmen og ei mystisk sag.                                                   

19. Drive-By Truckers – American Band
Ei handfull sterke historier frå vår tids beste sørstatsrockeband                                         

20. Stein Torleif Bjella – Gode Liv
Kan Bjella vere vaksinert mot å gje ut anna enn strålande plater?                                           

21. Kendrick Lamar – Untitled Unmastered
«Pimp pimp hooray», eit lite upolert supplement til fjorårets allereie legendariske To Pimp a Butterfly.                                                                           

22. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville.                                                         

23. Anderson .Paak – Malibu
Ein fargerik og varm time i hiphop og r&b-regionen.                                                               

24. Woods – City Sun Eater In the River of Light
Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                           

25. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Dylan og vestlandet og skikkeleg musikalsk omsetjing                                                            

26. Diiv – Is The Is Are
Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                     

27. Savages – Adore Life
Livet er elektrisk, hånda er knyta og groovet gløder.                                                               

28. Kyle Craft – Dolls of Highland
Ein stad mellom Glam og Dylan hiv Kyle Craft seg ut i det.                                                   

29. Thee Oh Sees – A Weird Exits
Ein bra dose groovy psykedelia frå ein produktiv fyr og hans medsamansvorne.                   

30. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power
Stillferdige folk-songar som smyg seg tett innpå.  

Og sidan eg først var så godt i gang, og ikkje har vit til å gje meg medan leiken er god, så listar eg altså like godt opp tjue til:                                                                      

31. Preoccupations – Preoccupations
32. Heron Oblivion – Heron Oblivion
33. William Tyler – Modern Country
34. Cian Nugent – Night Fiction
35. Solange – A Seat at the Table
36. Bon Iver – 22, A Million
37. Whitney – Light Upon the Lake
38. Frøkedal – Hold On Dreamer
39. Frank Ocean – Blonde
40. Hiss Golden Messenger – Heart Like A Levee
41. Pinegrove – Cardinal
42. Mayflower Madame – Observed in a Dream
43. Marissa Nadler – Strangers
44. Exploded View – Exploded View
45. Michael Kiwanuka – Love and Hate
46. Chance The Rapper – Coloring Book
47. The Mystery Lights – The Mystery Lights
48. Haley Bonar – Impossible Dream
49. Daniel Romano – Mosey
50. Miranda Lambert – The Weight of These Wings


Bilderesultat for johan harstad max mischaBilderesultat for pedro carmona-alvarez bergen ungdomsteaterBilderesultat for frode grytten menn som ingen trengBilderesultat for tomas espedal året

Bøker har eg også lese. Nye bøker og gamle bøker. Gode bøker og dårlege bøker. Eller kanskje ikkje, kanskje har eg ikkje lese dårlege bøker. I alle fall ikkje ferdig. Og då kan eg vel kanskje ikkje seie at eg har lese dei. For eg veit jo ikkje alt om dei. Og kanskje er dei ikkje dårlege, kanskje har eg berre ikkje funne dei interessante. Og det er jo noko anna. Kanskje har eg ikkje gitt dei ein skikkeleg sjanse. Eller kanskje var det slik at dei ikkje fortente ein skikkeleg sjanse, nokon av dei i alle fall. Den siste boka eg leste har eg nett lagt frå meg, den var ikkje dårleg. Den heiter Europeana. Den tar for seg den europeiske historia frå 1900 til 1999 (pluss nokre blikk utafor kontinentet). Skarve 130 sider blir sett av til det. Ført til torgs i eit språk som får meg til å tenke at slik skulle eg ynskje eg klarte å skrive. Lett, suggererande (ja poetisk) og konsist. Nokre gonger fekk boka meg til å humre litt, før den like etterpå sørga for at humringa sette seg grundig fast i halsen. Historias groteske handlingar blir skildra i ei iskald faktaform. I spedd små anekdotar som ytterlegare synleggjer kva menneske kan få seg til å gjere av bestialske saker. Temaa er sjølvsagt mange, men nazismen, kommunismen, religionen og psykoanalysen er blant dei sentrale raude trådane. Forfattaren er tsjekkisk og heiter Patrik Ouředník. Han skreiv boka ferdig i 2001, og har mottatt både prisar og internasjonal åtgaum for den. I norsk omsetjing, som er den eg har lese, kom den i 2015.

Eg starta året med å lese ei langt tjukkare bok. Johan Harstad sin Max, Mischa & Tetoffensiven (utgitt seint i 2015). Max fortel historia. Frå han som gutunge, tidleg på åttitalet, sterkt ufrivillig flyttar frå Stavanger til New York. Og det er der i verdsmetropolen størstedelen av historia breier seg ut. Det handlar om vennskap og avstand, og ein onkel. Og alt er slett ikkje slik ein skulle tru det var. Det handlar om teater og film og kunst og musikk. Frå Hüsker Dü til jazz til lyrisk pianospel. Frå Apokalypse Nå til stormen Sandy. Romanen går fram og tilbake i tid, men surrar seg aldri vekk frå sin eigen historie. Med både lett og eigenarta penn skriv forfattaren fram ei forteljing eg forsvann inn i nokre veker i januar 2016. Den blei ikkje borte etterpå heller.

Frå den same storbyen, frå New York City, har også Garth Risk Hallberg skrive fram ei omfangsrik historie. En by i brann er den norske tittelen på ei bok som i tid spenner over nokre månader i 1977. Frå eit skjebnesvangert pistolskot til byen bokstaveleg talt blir mørklagt eit heilt døgn. Persongalleriet er stort, og dei kryssar og kryssar ikkje kvarandre sine spor. Her er folk som går over lik, og her er folk som blir til lik. Her er folk som surrar det til og her er folk som berre vil det beste. Her er kunst og punk og ein by på randen. Forfattaren har store ambisjonar med historia, og skriv stundom fram passasjer som gnistrar. I andre passasjer mister han momentum, og det blir litt dødt. Så ei litt ujamn bok.

Om våren er den tredje boka i Karl Ove Knausgård sin kvartett med årstidene som gjennomgangstema. Av desse fire er det den boka som har mest slektskap med Min kamp-serien. I korte trekk handlar den om ein far og ei nyfødt dotter, hennar eldre søsken, og mora som har forsvunne inn i ein depresjon. Boka fortel meg at det er det daglegdagse strevet og livet som er sjølve livet, enten ein vil det eller ikkje. Tomas Espedal ville også skrive ei bok om årstidene. Den startar i april og sluttar i november og heiter Året. Forfattaren kretsar rundt sitt eige, men transformerer det om til det allmenngyldige. Det handlar om døden og kjærleiken. Det handlar om reiser og drikking. Eller livet, om du vil. Ei lita, snøgglest, og poetisk bok.

Tore Renberg tok i år ein liten pause ifrå det han har kalla Teksas-serien sin og fortalte ei lita vond historie om ein mann som med sitt vesen blendar dei han møter. Før noko anna byrjar å melde seg. Ein mistanke, ei uro. Du er så lys er mørkare enn tittelen tilseie. Renberg har forresten for første gong tydd til nynorsk i denne boka, og gjer det bra. Å skrive bra på nynorsk er noko Frode Grytten har gjort i ein del år no. Med årets bok Menn som ingen treng er han tilbake i novellesjangeren han ved nokre høve tidlegare har vist at han har eit spesielt grep om. Slik også denne gongen. Gjennom ti historier om menn som lever opp til bokas tittel. Frå dei hjelpelause til dei uheldige. Frå dei ærlege til dei uærlege. Fortalt med akkurat dei orda som skal til. Aller sterkast gjort i opningsnovella 1974, der eg-forteljaren ser tilbake på nokre skilsetjande månader då han var ung. Prega av svik, erotikk og klassemotsetnad. Tre ord som heller ikkje ville vere heilt fjerne i eit forsøk på å beskrive Pedro Carmona-Alvarez sin roman Bergen Ungdomsteater. Den andre om Marita. Ho som blei fødd nokre år etter at tvillingsøstrene hennar omkom i ei tragisk ulykke. Og som forfattaren starta å fortelje om i romanen Og været skiftet og det ble sommar og så videre. I bok to er faren reist tilbake til USA, og Marita flyttar til Bergen med mora, utan at mora kjem seg vidare i livet av den grunn. Men Marita prøver. Ho er tenåring, ho blir kjent med Johannes, og ho blir kjent med Andreas. Forfattaren fortel i eit melankolsk og rytmisk språk, eit godt språk, om vennskap, om einsemd og det å komme i andre rekke.

Dei to siste bøkene i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett (Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet) har også stått på menyen dette året. Lena og Lila blir vaksne, delvis i vennskap, delvis i fiendskap, men heile tida med ein avhengigheit av kvarandre. Åleine og saman utfordrar dei normene i bydelen dei vaks opp. På same vis og på ulikt vis er dei begge prega av bydelens jantelover og valdelege løysingar. Forfattaren evnar framleis å halde på lesaren frå side til side. Sjølv om det i desse to bøkene er parti der enkelte tema blir dvela vel lenge med. Slik opplevde eg det ikkje i dei to første.

2016 skulle også bli året då Nobels litteraturpris for første gong gjekk til ein songskrivar. Det har vore snakka om det nokre år. Snakka om at Bob Dylan burde få denne prisen. Snakka om kor vidt han fortener denne prisen. Den diskusjonen stilna ikkje akkurat av når han no endeleg fekk den. Sjølv har eg ei ganske så klar oppfatning av at mannen fortener prisen. Det har Gisle Selnes også. Tilfellet ville det slik at han kort tid etter at kunngjeringa var klar kom ut med ei fyldig bok om songane til Dylan. Den store sangen har han kalla den, med den noko audmjuke undertittelen «Kapitler av en bok om Bob Dylan». Han går her grundig inn i korleis Dylan har henta inspirasjon og drive med kreative tjuveri ifrå den amerikanske musikkarven. I tillegg dreg han linjer frå songane hans til dikt og skjønnlitteratur (frå Shakespeare til Edgar Allan Poe til T.S. Elliott til Jack Kerouac, og så vidare). Om ein har ei litt over gjennomsnittleg interesse for Dylans musikk skulle ein ha mykje glede av Selnes utlegningar om stoffet.

Årabrot – The Gospel

Standard

Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                      8

  Eg har høyrt verre bråk, og eg har høyrt det frå Årabrot. Over ein dryg tiårsperiode no, på eit halvt dusin album og fleire ep’ar (men førebels ikkje på konsert dessverre), har eg høyrt Årabrot spele og bråke fram ein sølete, søplete, industriell rock’n roll, og det på eit vis som har erobra meir enn ein sans. Slik er det.

The Gospel er ikkje heilt slik Årabrot har vore. På dette albumet tar bandet eit steg inn i eit postpunkbilde eg ikkje har sett dei i før. Og kjem frå det utan å skape inntrykk av å ha slakka på Årabrot-grepet. På ingen måte. Intensiteten og det nådelause finst her i rikt monn. Men stoffet har fått eit meir melodiske preg, og det er ein variasjon i uttrykket som eg opplever som rikare enn på nokon av dei tidlegare utgjevingane.

Lettare tilgjengelig, har eg også tenkt. Innimellom. Men tematikken på The Gospel tatt i betraktning veit eg ikkje heilt om karakteristikken «lett tilgjengelig» er kledelig. For det handlar då om krig og død og dystre utsikter, og få lysglimt. «It’s the darkest day of the year, it won’t get much darker than this» syng Kjetil Nernes i ein av songane her. Eg opplever det som eit ganske så symptomatisk utsegn for det som blir dratt til torgs albumet igjennom.

«To war» ropar ei røyst innleiingsvis. Og det er vel nett det Nernes, med hjelp frå sine medsamansvorne, gjer. Går i krigen. Ein krig mot indre demonar og ein dødelig sjukdom. Nernes sin eigen sjukdom. Ein alvorleg kreftdiagnose (i svelgjet) som han fekk føreskrive i mai 2014, som han i månadane som fylgde vart behandla for, og så friskmeldt frå eit halvår seinare. Ei, forståelig nok, traumatisk hending, som har sett sine spor. Det tekstlige innhaldet i fleire av songane på The Gospel hentar, i fylgje Nernes sjølv, sin inspirasjon frå desse månadane av hans liv.

Forstå det då ikkje slik at dette er sjølvmedlidande rapportar frå sjukdomstida. På ingen måte. Eg tenker meir på det som skildringar av ein desperat tilstand, som kunne ha sprunge utav heilt andre årsaker enn ein sjukdom, som kunne ha ramma fleire enn Nernes. Kven som helst i grunn. Kraftfulle og nådelause skildringar, med flittig bruk av bileter og metaforar frå krig, religion og dei dunklare krokane av kulturhistoria.

In front a tall white stranger
laughing with hatred
one of our own
an appearance gaunt and hollow
a burning spear at hand
accompanied by heralds
in the distant horizon
machine gun fanfares

Ein skremmande skikkelse, ei kreftcelle, eller døden sjølv, vitjar slagmarka, blodsystemet. Han har med seg bodberarar, og i det fjerne blir det kalla til nye angrep. Trykket lettar ikkje i versa som fylgjer. «I’m left on fire» fortvilar hovudpersonen. «It’s the gospel» lyder refrenget. Vi er i tittelkuttet. Eit skilsettande tittelkutt, sprunge ut av trakter der eg kan skimte konturane av det legendariske postpunkbandet Bauhaus, men der Årabrot tvillaust regjerer grunnen. Noko bandet gjer frå ende til an, uansett kor mykje ein måtte komme trekkande med Killing Joke, Swans, Melvins, eller kven pokker ein finn det nærliggande å dra opp av hatten. Pere Ubu kanskje? Slik eg har gjort eit par gonger når And The Whore Is This City har skingra forbi, med sine anslag av galskapens latter og sitt avantgarasjedriv.

Sentralt i si plassering og dominerande i si lengd er låta Faustus. Over ti minutt er den ei mangslungen sonisk ferd der ei inngåing av ei fatal pakt står som tematisk overskrift. Ei pakt med djevelen. Det vere seg Robert Johnsons pakt i det berykta vegkrysset, Faustus si pakt om det sorglause liv, eller songens hovudperson sitt fokus på det eine magiske ordet som kan bryte pakta. Det heile formulert i ei sonisk reise som omfattar både stillferdig dødshymne, lyrisk pianospel, melodiske formuleringar, kraftfulle åtak og den manande lovnaden «I will remember to not say the word». Eit høgdepunkt.

Til høgdepunktkategorien (på eit album som må seiast å vere reinska for likegyldige eller middelmåtige spor) kan eg vel også plassere den stormfulle og bedande I Run. Og så definitivt Tall Man, det næraste Årabrot vel har vore noko popfengande. Noko som i seg sjølv ikkje er viktig, at Årabrot er popfengande altså, for det er det sjølvsagt ikkje, verden er jo stappfull av band som tar seg av slikt. Når så er sagt: Tall Man er sjølvsagt ikkje popfengande. Men den har eit melodisk øs som treff meg kraftig i bringa og trenger seg djupt innafor, og eit levande tekstlig bilete av ein skyggeskikkelse som sår uro på sin veg.

I den grad ein har eit håp om å finne teikn av lys på albumet kan ein jo ta vegen til I Am the Sun. For så å lure kraftig på om det var slikt å finne her – i ein song med linjer som «Suicide, hung by garters, infants sucking tears». Spor av lys og håp er det vel heller ikkje i avslutningssporet. Rebekka (Tragoedie) er som tittelen fortel ein tragedie, eller mordarballade om du vil. Over fire vers. Med eit bombastisk komp og eit skummelt tiltalande melodisk vesen.

Plata er delvis spelt inn i Djura Missionshus i Dalarna der Kjetil Nernes og hans kjæraste Karen Park held hus for tida (det resterande av plata er spelt inn i Steve Albini sitt studio i Chicago). Årabrot har gjennom åra skifta mannskap fleire gonger, og må vel i hovudsak bli rekna som Kjetil Nernes sitt prosjekt. Denne gongen spelar nemnte Karen Park på meir enn eitt instrument, og ho syng litt. Elles drar plata mellom anna nytten av Ted Parsons (bl.a. Swans) og Magnus Nymo (Fork) sitt trommespel, Stephen O’Malley (Sunn O)))) sitt gitarspel og Milton von Krogh (Pirate Love) sin bassgitar. Nernes sjølv spelar på både tangentar og strengar, og så har han lagt røysta si lengre fram i lysbildet enn den nokon gong har vore. Det er ein stad den gjerne må vere ved neste korsvei også. For dette var eit sterkt evangelium.

TIDAL: ÅRABROT – THE GOSPEL

Årabrot – Rep.Rep

Standard

Den alt anna enn lydlause banden frå avfallstomta er tilbake, og bråkar berre endå meir denne gongen.

cover  «For eit helvetes bråk.»

Ho stod der i døra, og ein blanding av djupfølt indignasjon og boblande handlekraft lyste utav ansiktet på henne. Fem sekund seinare var av-knappen på stereoen trykt inn, og det vart stilt i stova. Veldig stilt.

Eg trudde eg hadde festninga heilt for meg sjølv i minst to timar. Ho kom tilbake etter mindre enn ein time. Og lyden av Årabrot hadde overdøyvd alle varslande lydar. Ikkje det at eg hadde rekt å få den inn i skapet uansett.

«Det går ikkje an å høyre på slikt,» heldt ho fram. «Det der er ikkje musikk, det der er lydterror. Nei verre, det der er noko som sjølv den mest utkropne terrorist ikkje hadde komme på å utsetje sine offer for. Det er det verste eg har høyrt. Det er berre noko… noko… jævla bråk!»

Ho har rett.

Nei forresten, ikkje heilt. Eg sa det ikkje til henne, men det er vel kanskje tidspunktet for å seie det no: Det er eit jævla bra bråk.

Hardcore, punkmetall, tungrock og grindcore, sikkert og visst. Sjølv yndar dei å kalle det norsk noiserock. Gjerne det. I eit Ballade-intervju med vår ærede redaktør hevdar dei å vere anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Eg har ingen problem med å tru dei på det. Frå sin tilhaldsstad mellom skrapmetall, sjuke rotter og allverdas restavfall kjem dei harvande mot ein, barbarisk og frigjort frå dei aller fleste kutyme for korleis ein skal låte. Men alt blir ein vane, som salige Mikkel sa då han blei flådd. Og etter å ha blitt overkøyrt 3-4 gonger av Rep Judas byrjar ein faktisk å bli rett så tilfreds med situasjonen.

Etterkvart viser det seg nemlig at det som første gongen kjentes ut som ei total og marerittliknande overkøyring, den har sin dynamikk, sine pusterom og sine nyansar. Det er når desse oppdaginga tar til å trenge seg innafor at det uuthaldelige byrjar å gå over til å bli, for å ta litt hardt i, vanedannande.

Vokalist Nibby Needle syng med ei røyst som vekslar mellom det vrælande, brølande, skrikande, gryntande, hysteriske og nesten på kanten av det ukontrollert gråtkvalte. Det går sjølvsagt ikkje an å få tak på kva han har syng om. Gitaren riffar, freser, grin, støyar og skrattar, medan rytmikken vekslar mellom å vere på eit groovy hovudspor og eit vågalt sidespor.

Skal vi tru tittelen på debutalbumet deira frå 2005, så inngjekk dei der ei pakt med Jesus. Denne gongen startar dei med å ta eit styggjelig tak omkring halsen på svikaren sjølv. Stort råare villskap enn det dei har føre seg i opningssporet Rep Judas er det vanskelig å tenke seg. Det vil seie det dukkar opp eit par-tre soniske røvarbrødre utover på albumet, men litegrann oftare lar dei faktisk det totalt ukontrollerbare få eit par taumar. Om enn ikkje av den mest solide og lettstyrte sorten.

I Turmoil streifar dei stoner-rock sfærar. Fumble Finger går bastant ut med hulkeskrikande vokal og eit overmannande vesen, for så å dempe seg ned, før den på veg opp igjen får meg til å minnast Nick Cave den gongen han song om Saint Huck og slikt. Medan ti minuttar lange Ramshackle Row er ein mangslungen og episk sak som omfattar både kvit støy, riffkåte tillaup, dansen ytst ute på tippen, og eit tungtsvevande og progressivt instrumentalparti.

Dei spring sikksakk over branntomter og hoppar fryktlaust utfor skrentar. Dei er ute på ei vill jakt etter eit bytte som nektar å la seg fange. Etter tre kvarter stansar dei opp. Det blir stilt. Det er godt. Men eg trur nok eg kjem til å utsetje meg for dette igjen. Heilt frivillig til og med. Og heilt aleine.

7/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)