Monthly Archives: februar 2014

Big Ups – Eighteen Hours of Static

Standard

Eit debutalbum spekka av uro og intens energi.                                                                                                      7

cover    Det er ikkje noko å seie på intensiteten og desperasjonen til Joe Galarraga, når han formidlar det han har sett seg føre å formidle. Det kjem seg kanskje av at han formidlar eit ganske så dystert og destruktivt syn på både dei indre og dei ytre tilstandar. «Everybody’s says it’s getting better all the time, but it’s Bad» får han seg til å skrike ut i ein låt. Han spreier linjer av om lag same slaget utover samfulle 11 spor på denne plata. Som ikkje er atten timar med statisk tilstand, men eit høgst bevegelig adrenalindrive åtak unnagjort på under halvtimen.

Det heile er sett i scene av fire unge menn som held til i Brooklyn. Av ein eller annan grunn har dei funne det formålstenlig å kalle bandet sitt for noko såpass ubrukelig som Big Ups, men der stoppar for så vidt det ubrukelige med kvartetten. Av sannsynlegvis heilt andre grunnar har dei ei sonisk åtferd det smakar klassisk gitarbasert amerikansk undergrunn av. Slik den fortona seg utover 80-talet og inn i 90-åra, frå band med eit visst raseri rennande gjennom systemet.

Så her burde eg då kanskje ta ei grundig drøfting av kor originalt dette eigentlig er? Vel, nei eg trur ikkje det gitt. Musikk blir skapt av musikk var det vel ein som sa ein gong. Big Ups sitt prosjekt er som de forstår ikkje noko unntak i så måte. Dei forsyner seg glupsk blant saker dei har høyrt. Men, endar i grunn opp med noko som er deira eige.

Big Ups sitt særpreg handlar om dynamikken mellom å halde att, avvente, snakke lågmælt, kontra det heilt motsatte, det stormfulle angrepet, primalskriket. Med ein sentralt plassert songar som vel så mykje resiterer, snakkar rytmisk, og gaular, som han regelrett syng. I denne strukturen skaper bandet ein energi som evnar å halde lyttaren på tå hev, og vel så det. I alle fall denne lyttaren.

Dei 11 songane er alle i hop bygd over den same stille/høgt-lesten. Når det er sagt, dei er forskjellige også, songane. Absolutt. Her er låtar som beveger seg inn i noko seigt tungt manande (Body Parts) nesten stonerrock-aktig (TMI), her er den gradvis byggande (og tilslutt hundre prosent eksplosive) Wool, og her er låtar med eit meir bistert og kantete postpunk-slekta preg (Grin, Disposer). Nokså gjennomgåande er det at bassgitaren har ei framtredande og brutalfunky rolle.

Av og til oppfører Joe Galarraga seg som om han heiter Black Francis. Når han dukkar ut av det manande innleiingspartiet i Body Parts, og vræler «with eyes and ears we can see in here». Eller når han syng om ein mann og ein svolten hund i Fresh Meat. Han er heller ikkje evig langt unna i songar eg ikkje umiddelbart vil hevde han oppfører seg som Black Francis i. Songar der han altså gjer inntrykk av å ha eit nokså illusjonslaust og svartlagt syn på tilværet. «What happens when it all goes black and I’m lying there dying there trying to think back» spør han seg i eit av albumets sterkaste spor, Goes Black. «No one’s gonna save you, you gotta save yourself» hevdar han i den gudlause Atheist Self-Help. Medan forbrukarsamfunnet får sin krakilske dom i Disposer. Alt er bruk og kast, til og med livet sjølv, slik songaren ser det i alle fall, men han vil ha seg fråbedt å vere noko søppelkvern.

Låtlengda er pluss/minus to minutt. Berre ein låt dreg det litt lenger. Til fire og eit halvt minutt. Wool. I si gradvise oppbygging mot sitt sjølvlysande klimaks behandlar den først og fremst temaet å bry seg eller ikkje bry seg. «I don’t mind» blir gjentatt hyppig undervegs, men i klimaksets gjentakande mantra, «I think I pulled the wool over my own eyes», ligg det nok også ei erkjenning av at kanskje det var eit og anna ein burde ha brydd seg om likevel.

Eighteen Hours of Static gjer kanskje ikkje underverker, men det har definitivt sin verknad.

Ai Phoenix – Hey Now/Being Here Is Everything

Standard

Det tok si tid før Ai Phoenix dukka opp att. Men her er dei, med sine tonar utan hastverk, heldigvis.                                                                                                                                                                                       7

cover    Eg har ikkje gløymt Ai Phoenix. Ein gong iblant dei siste åra har eg då funne fram ei plate av dette innbydande Bergensbandet. Spelt den. Likt den. Og lurt litt på kor det blei av dei. Bandet var ganske så aktive på den tida då nittitalet vart avslutta og eit nytt årtusen opprant. Med fire album på ganske kort tid. Så gjekk det nokre år før det femte – The Light Shines Almost All the Way – dukka opp. Det var vel i 2007. Etter det har åra gått utan at eg har registrert det minste spor av ny lyd derifrå. Eg har vel i grunn tenkt at det var slutt, og tydd til det som allereie var gjort. Og då vel helst 2002 utgjevinga Lean That Way Forever, min personlege favoritt. Men hei, no trur eg jaggu den har fått litt konkurranse om den posisjonen.

Ai Phoenix har laga ny musikk igjen. Ei plate med åtte songar, og på same måte som den gongen driv dei framleis med sitt. Skapar desse tonane som aldri forhastar seg, som tilbyr seg å vere mjuke florlette puter ei kveldsstund, men som er noko meir enn det. Det mjuke er ikkje evig mjukt, her er taggar, og det ulmar og brenn. Songane har ei spenning. Her er kontrastar. Det vakre er ikkje berre vakkert, det blir gjerne litt tilsmussa. Innimellom harmoni og velklang er det ein usynkron krangel på gang.

Å kalla plata for Hey Now, Being Here Is Everything kan kanskje vere ei markering av at bandet er særdeles komfortable med å vere her igjen. Eg tenker at det kanskje handlar om litt større ting enn som så. Eg tenker at det handlar om livet. Om at det ikkje er så verst trass alt, dette livet. Det motsette er i alle fall ikkje noko å trakte etter, så derfor Being Here Is Everything.

Det er fort gjort å tenke at her er det ein god dose melankoli i arbeid. For det er det jo, men ikkje berre det. «I’m halfway there, I’m broken, I’m halfway there, that’s something» meiner eg å høyre Mona Mørk kviskre fram gjennom nokre absolutt ikkje ugjennomtrengelige tonar i opningssporet. Det er avgjort mykje dystert over den songen, men også dette trøystande sukket. Eg høyrer liknande saker i songane som fylgjer. Og eg høyrer slektskapet til Mazzy Star. Dunkelpop har eg notert meg i margen utanfor fleire av songane. Det vil seie, utanfor Rom (ja den heiter så ein song her) har eg også notert meg sigøynardraum og Lambchop-varme. Og mellom linjene til Things Go Wrong And It’s Nobody’s Fault har eg skribla ned noko om at den har litt countrytonar i seg. Det er ikkje typisk. Trass den amerikanske snerten i bandnamnet er det denne gongen vel så mykje Europa som Amerika over tonane dei presenterer. Eit utstrakt Europa, ifrå krinklar og krokar, og over på eit lerret. Den aller første plata si kalla Ai Phoenix kort og greitt Film. Og ein film har vel surra langs det dei har gjort sidan. Denne gongen har eg fått det føre meg at filmen drar oss gjennom Berlin, og austover, ein omveg heimatt.

To songar langs denne reisa føler eg sterkast for.

In Time. Sentralt plassert, og noko annleis. Den kan minne meg om då Velvet Underground møtte Can på veg til Twin Peaks. Slik Ai Phoenix såg det. Ei monoton suggererande groovy søyle går tvers gjennom låta. Rundt virvlar eit mystikkens skjær. Inne i dette skjæret kan røysta til Mona Mørk skimtast. Tonane ho syng er vakre, orda er vanskelige å få tak på, men det synst eg absolutt dei skal vere. Det er stoff som dette favorittlåtar er laga av.

In Time:

Eller så kan dei vere laga av det stoffet som Here’s To You er laga av. Platas lysaste stund. Og så veldig mykje vakrare kan vel ikkje tonar bli enn dei som fyller denne songen. Frå den skjøre starten veks den seg nennsamt kraftigare, men ikkje veldig kraftig. Den er og blir ein elskelig poplåt, med upåklagelig substans, som handlar om ho og han, om det å gå arm i arm, om at «trouble is meaningless», men ikkje fråverande. Ho … «she was stealing a book of how to behave», og han … ja kva gjorde han i grunn? Vel uansett, tilslutt står det berre tre essensielle ord att å formidle: «I love you».

Here’s To You:

Tre ord med ein viss slektskap til kva eg synst om den sjette plata til Ai Phoenix.

Dei 5 beste albuma frå januar 2014 (Slik eg har oppfatta det):

Standard

coverBig Ups - Eighteen Hours Of Staticdoug tuttlecover

1. Damien Jurado – Brothers And Sisters of the Eternal Son

Den tidlegare trubaduren har for alvor funne fram til det dansbare, det psykedeliske, og det spirituelle. Med surrealistiske vinklingar og mystiske dialogar drar han inn Gud, Sonen og Den Heilage Ande i eit opplegg som ikkje er heilt til å forstå, men som er det beste han har levert til dags dato.

Metallic Cloud:

2. Big Ups – Eighteen Hours of Static

Ein ung kvartett frå Brooklyn hiv seg over amerikanske undergrunnstonar slik dei lydde den gongen Pixies og Jesus Lizard var unge. Dei gjer det med glød i blikket og angst i bringa.

Goes Black:

3. Doug Tuttle – Doug Tuttle

Heilt psykedelisk. Etter nokre plater med bandet MMOSS albumdebuterar Tuttle som soloartist med ein dose psykedeliske popdrops det smakar evig sekstital og tapt kjærleik av.

I Won’t Do:

4. Ai Phoenix – Hey Now / Being Here Is Everything

Det tok si tid før Ai Phoenix dukka opp att. Men her er dei, med sine tonar utan hastverk. Og det er minst like bra som det nokon gong har vore.

Here’s To You:

5. Rosanne Cash – The River & The Thread

Ei dotter, ei kvinne, elva som renn igjennom henne, og tråden ho prøver å lære seg å elske. Rosanne Cash har oppsøkt sine røter.

When the Master Calls the Roll:

Damien Jurado – Brothers and Sisters of the Eternal Son

Standard

Den tidlegare trubaduren har for alvor funne fram til det dansbare, det psykedeliske, og det spirituelle                                                                                                                                                                                        8

cover    Ååh Silver Donna, for ein godlåt. Og slett ikkje slik skjemaet seier at ein Damien Jurado-låt skal vere. Hadde eg for nokre veker sidan blitt utsett for ein blindtest av Silver Donna ville eg aldri klart å komme fram til kven det var som framførte den. Eit suggererande groove, funky basslinjer, bongos, dub, disig psykedelia, romklang, varme, Curtis Mayfield, eller kanskje noko Jim James kunne ha spankulert seg inn i. Falsettsong, men ikkje den reine og klare. Det er noko groms i kantane her. Det gjer den i grunn ikkje mindre attraktiv. Men at det var du Damien Jurado som var i midten av denne låta, nei det hadde eg nok ikkje gissa. At eg skulle sprette opp og danse til ein Damien Jurado-låt, nei det hadde eg ikkje trudd skulle skje. Men vent litt nå, burde eg ikkje ha trudd det? Har det ikkje vore slik på dei siste utgjevingane til Jurado at han har vist ei sterkt mangelfull interesse for å stivne fast i den der trubadurmelankolikar-båsen? Byrja han då ikkje si førre plate med eit psykedelisk nummer som ikkje hadde sin like i katalogen hans av eit titals plater? Jodå, men denne gongen går han lengre. Denne gongen er han i ein fridomsflyt av det verkelige slaget. Aldri så langt frå senter som på Silver Donna, men lengre unna enn på noko tidlegare plate.

Det var vel med Saint Bartlett at noko byrja å utvikle seg i ein annan retning. Plata der Richard Swift for første gong involverte seg i Damien Jurado sitt soniske virke. Soloartisten, multi-instrumentalisten, The Shins-tangentisten og plateprodusenten Richard Swift. Han har gjort Damien Jurado godt. Og aldri så godt som på Brothers and Sisters of the Eternal Son. Den tredje plata på rad han er involvert i.

Jurado har sjølv formidla at albumet reint tematisk er ein oppfølgjar til to år gamle Maraqopa. Ei plate han den gong hevda var inspirert av ein draum om ein mann på leit etter ein stad for kontemplasjon, og kanskje nokre svar på livets gåte. Maraqopa var namnet på staden. Ein liten jordisk idyll, eller eit utopia, eller kanskje noko endå meir svevande. Spørsmåla han stilte var fleire enn svara han kom fram til, med referansar til kristendommens Gud og hans son som eit vagt gjennomgangstema. Eg vil likevel ikkje seie at eg opplevde det som eit konseptalbum. Det gjer eg med årets album.

Eit tidleg spor er kalla Return to Maraqopa, albumtittelen refererar til bibelens Jesus, og både han og Gud sjølv har ei rolle eg opplever som hakket meir framtredande enn på førre album. Om enn ikkje klart og tydelig definert. Hangen til surrealistiske vinklingar, disige linjer og mystiske dialogar er den dominerande hangen. Ikkje ei heilt jordnær historie altså. Her er det nok fleire dimensjonar i virke samstundes. Den om ein fyr på leit etter meininga med det heile, og det å finne fred med seg sjølv, i etterkant av å ha omkomme i ei bilulukke, er vel den mest handfaste (om ein kan bruke eit slikt ord om det då?). Inn i denne historia flyt det så noko utanomjordisk og science fiction prega, og dette spirituelle, med eit utal referansar til bibelen. Skulle eg driste meg til å strekke ei lineær linje her, vil eg seie at det handlar om død, forvirring, oppstandelse, tvil, sakn, forsoning, og gjenkomst. Såpass ja (og meir til).

«Remove my nails when you find the time» er det ein som uttalar i først song. Er det han som nyleg har døydd i ei ulykke? Eller kanskje det er Jesus? «I was met on the road by a face I once knew» syng Jurado i Silver Timothy, og eg tenker at han her kan ha i tankane Jesus sitt møte med to av sine disiplar på veg til Emmaus, like etter at han hadde stått opp frå det døde. I Metallic Cloud snakkar Jurado om «resurrection signs» (teikn på oppstandelse). Og i songen som fylgjer er det ein som preikar om å få dokumentert sin «resurrection here on Jericho Road». Mot slutten av albumet vender hovudpersonen seg til ei kvinne med namn Katherine og formidlar at han har «seen Him, outside of Maraqopa». Ein fred senkar seg så over forteljinga i dei to siste låtane. «Let me sleep in the slumber of the morning ….. and be sure and wake me when eternity begins» lyder linjene songaren rammar den nest siste songen inn i. Før han avsluttar seansen med denne slutninga: «Over there beyond the words, we are all we dream of». Ein meir fredfull og lukkelig slutt kan eg ikkje minnast å ha høyrt på noko Damien Jurado album.

Eit album der det soniske som nemnt kjem i friare former enn kva denne karen har lagt opp til før. Der romklangen er veldig og mr. Swift serverer tangenttonar av ulik temperatur. Silver Donna er slett ikkje den einaste låta det kan dansast til. I all sin skakke psykedelia har Magic Number ein god groove den også. Medan Silver Timothy er låta med den kjappaste takten, og kombinerer det med ei melodisk drakt av det raffinert kledelige slaget, på eit vis som gjer at den står fram som eit av platas beste spor. Men det er det fleire som gjer. Metallic Cloud har kanskje ikkje det dansbare groovet, men til gjengjeld driv den ganske så inderlig inn i tonar eg ikkje har forsvarsverk mot. Medan Jericho Road duvar sonisk urein i eit klagande psykedelisk lende eg kjenner mykje godt for. I siste halvdel vert ting skrudd litt ned. Då dukkar det fram vakre viser som Silver Katherine og Silver Joy.

Ordet Silver går som de sikkert forstår att i mange av låtane på plata. Utan at eg har den ringaste aning om kvifor. Men eg skal fundere vidare over det. For eg har absolutt ikkje gjort meg ferdig med denne plata.