Tag Archives: Kate Tempest

Popkroken sitt årsoppgjer 2016

Standard

50 bra plater frå 2016 – og ein del bra bøker.

Bilderesultat for parquet courts human performanceBilderesultat for wussy forever soundsBilderesultat for leonard cohen you want it darkerBilderesultat for angel olsen my womanBilderesultat for årabrot the gospelBilderesultat for a tribe called quest we got it from here... thank you 4 your serviceBilderesultat for steve gunn eyes on the lineBilderesultat for the switch the albumBilderesultat for kate tempest let them eat chaos

Det er nok mogeleg at musikkåret 2016 først og fremst vil bli huska for alle som fall ifrå i løpet av dei 366 dagane. Frå David Bowie til Prince til Phife Dawg til George Martin til Merle Haggard til Alan Vega til Glenn Frey til Guy Clark til Leon Russell til Leonard Cohen til George Michael og fleire med dei. Men eg skal huske det for ny bra musikk også.

I det store perspektivet. Det som rekk langt utafor Popkroken er det nok ymse meiningar om kor bra nett dei 50 platene eg nemner under er. Og ikkje minst vil det kunna bli hevda at her er det jammen meg essensielle saker som manglar. Slike som årets plater frå Radiohead, Kanye West, Jenny Hval, Anohni eller Rihanna. Til det kan eg ikkje seie at eg ikkje har høyrt dei. For det har eg. Den einaste årsaka til at dei ikkje er på lista er at dei ikkje trefte meg like bra som dei som er der gjorde. I subjektivitetens heilage namn er det nett slik det må vere. Noko verre er det då med plater eg ikkje har høyrt. Men som kan ha eit vesen som kunne ha treft meg. Dei rakk dessverre ikkje fram i tide til dette årsoppgjeret, men eg ser fram til å møte dei.

1. Car Seat Headrest – Teens of Denial
Tonane tar verkeleg fyr i dette verket til unge Will Toledo, og eit par medsamansvorne av han. Meir presist er det 70 minuttar med gitarbasert rock, der nittitalet møter nåtid, i songar det osar melodisk kraft og glødande vilje av.

2. Parquet Courts – Human Performance
Femte albumet til New York-kvartetten, og punktonen er litt meir raffinert. Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                                                     

3. Wussy – Forever Sounds
Gitar, gitar, elektrisk gitar. Det er Forever Sounds det. Ein stad der heartland møter shoegaze, der psykedelia møter vindskeiv country.

4. Leonard Cohen – You Want it Darker
Vis poesi om kjærleiken, alderdomen, livet, døden og gud.                                                     

5. Angel Olsen – My Woman
Frå det elektrisk pågåande til det praktfullt ettertenksame.                                                      

6. Årabrot – The Gospel
Eit desperat ritt gjennom eit eigenarta postpunklandskap.                                                       

7. A Tribe Called Quest – We Got it From Here… Thank You 4 Your Service
Nittitalets beste hiphop-ensemble hadde litt meir på lager.                                                      

8. Steve Gunn – Eyes On the Lines
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i.                                                             

9. The Switch – The Switch Album
Oslobandet serverer her ein raffinert poptriumf av det verkeleg uimotståelege slaget.

10. Kate Tempest – Let Them Eat Chaos
Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                                 

11. Beyoncé – Lemonade
Ei samling sterke songar som går vegen frå kneståande fortviling til glødande styrke.                      

12.Okkervil River – Away
Med ny besetning seglar Will Sheff vidare, ny og attkjenneleg og med folkrocken sin glødande intakt.                                                                             

13. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree
Eitt år etter at Cave mista sonen sin i ei tragisk ulykke serverer han eit album kledd i sorg.              

14. The Jezabels – Synthia
Synth-smart, melodisk forførande, og ei stemme som eig kvart ord.                                       

15. Ryley Walker – Golden Sings That Have Been Sung
Folkrocksongar som er meir enn det.                                                                            

16. Lambchop – FLOTUS
Kurt Wagner har skaffa seg vokalprosessor – Men Lambchop er no Lambchop likevel.        

17. David Bowie – Blackstar
Bowie si siste forvandling, ei gripande ei.                                                                    

18. Kevin Morby – Singing Saw
Musikken, naturen, melankolien, varmen og ei mystisk sag.                                                   

19. Drive-By Truckers – American Band
Ei handfull sterke historier frå vår tids beste sørstatsrockeband                                         

20. Stein Torleif Bjella – Gode Liv
Kan Bjella vere vaksinert mot å gje ut anna enn strålande plater?                                           

21. Kendrick Lamar – Untitled Unmastered
«Pimp pimp hooray», eit lite upolert supplement til fjorårets allereie legendariske To Pimp a Butterfly.                                                                           

22. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville.                                                         

23. Anderson .Paak – Malibu
Ein fargerik og varm time i hiphop og r&b-regionen.                                                               

24. Woods – City Sun Eater In the River of Light
Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                           

25. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Dylan og vestlandet og skikkeleg musikalsk omsetjing                                                            

26. Diiv – Is The Is Are
Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                     

27. Savages – Adore Life
Livet er elektrisk, hånda er knyta og groovet gløder.                                                               

28. Kyle Craft – Dolls of Highland
Ein stad mellom Glam og Dylan hiv Kyle Craft seg ut i det.                                                   

29. Thee Oh Sees – A Weird Exits
Ein bra dose groovy psykedelia frå ein produktiv fyr og hans medsamansvorne.                   

30. Brigid Mae Power – Brigid Mae Power
Stillferdige folk-songar som smyg seg tett innpå.  

Og sidan eg først var så godt i gang, og ikkje har vit til å gje meg medan leiken er god, så listar eg altså like godt opp tjue til:                                                                      

31. Preoccupations – Preoccupations
32. Heron Oblivion – Heron Oblivion
33. William Tyler – Modern Country
34. Cian Nugent – Night Fiction
35. Solange – A Seat at the Table
36. Bon Iver – 22, A Million
37. Whitney – Light Upon the Lake
38. Frøkedal – Hold On Dreamer
39. Frank Ocean – Blonde
40. Hiss Golden Messenger – Heart Like A Levee
41. Pinegrove – Cardinal
42. Mayflower Madame – Observed in a Dream
43. Marissa Nadler – Strangers
44. Exploded View – Exploded View
45. Michael Kiwanuka – Love and Hate
46. Chance The Rapper – Coloring Book
47. The Mystery Lights – The Mystery Lights
48. Haley Bonar – Impossible Dream
49. Daniel Romano – Mosey
50. Miranda Lambert – The Weight of These Wings


Bilderesultat for johan harstad max mischaBilderesultat for pedro carmona-alvarez bergen ungdomsteaterBilderesultat for frode grytten menn som ingen trengBilderesultat for tomas espedal året

Bøker har eg også lese. Nye bøker og gamle bøker. Gode bøker og dårlege bøker. Eller kanskje ikkje, kanskje har eg ikkje lese dårlege bøker. I alle fall ikkje ferdig. Og då kan eg vel kanskje ikkje seie at eg har lese dei. For eg veit jo ikkje alt om dei. Og kanskje er dei ikkje dårlege, kanskje har eg berre ikkje funne dei interessante. Og det er jo noko anna. Kanskje har eg ikkje gitt dei ein skikkeleg sjanse. Eller kanskje var det slik at dei ikkje fortente ein skikkeleg sjanse, nokon av dei i alle fall. Den siste boka eg leste har eg nett lagt frå meg, den var ikkje dårleg. Den heiter Europeana. Den tar for seg den europeiske historia frå 1900 til 1999 (pluss nokre blikk utafor kontinentet). Skarve 130 sider blir sett av til det. Ført til torgs i eit språk som får meg til å tenke at slik skulle eg ynskje eg klarte å skrive. Lett, suggererande (ja poetisk) og konsist. Nokre gonger fekk boka meg til å humre litt, før den like etterpå sørga for at humringa sette seg grundig fast i halsen. Historias groteske handlingar blir skildra i ei iskald faktaform. I spedd små anekdotar som ytterlegare synleggjer kva menneske kan få seg til å gjere av bestialske saker. Temaa er sjølvsagt mange, men nazismen, kommunismen, religionen og psykoanalysen er blant dei sentrale raude trådane. Forfattaren er tsjekkisk og heiter Patrik Ouředník. Han skreiv boka ferdig i 2001, og har mottatt både prisar og internasjonal åtgaum for den. I norsk omsetjing, som er den eg har lese, kom den i 2015.

Eg starta året med å lese ei langt tjukkare bok. Johan Harstad sin Max, Mischa & Tetoffensiven (utgitt seint i 2015). Max fortel historia. Frå han som gutunge, tidleg på åttitalet, sterkt ufrivillig flyttar frå Stavanger til New York. Og det er der i verdsmetropolen størstedelen av historia breier seg ut. Det handlar om vennskap og avstand, og ein onkel. Og alt er slett ikkje slik ein skulle tru det var. Det handlar om teater og film og kunst og musikk. Frå Hüsker Dü til jazz til lyrisk pianospel. Frå Apokalypse Nå til stormen Sandy. Romanen går fram og tilbake i tid, men surrar seg aldri vekk frå sin eigen historie. Med både lett og eigenarta penn skriv forfattaren fram ei forteljing eg forsvann inn i nokre veker i januar 2016. Den blei ikkje borte etterpå heller.

Frå den same storbyen, frå New York City, har også Garth Risk Hallberg skrive fram ei omfangsrik historie. En by i brann er den norske tittelen på ei bok som i tid spenner over nokre månader i 1977. Frå eit skjebnesvangert pistolskot til byen bokstaveleg talt blir mørklagt eit heilt døgn. Persongalleriet er stort, og dei kryssar og kryssar ikkje kvarandre sine spor. Her er folk som går over lik, og her er folk som blir til lik. Her er folk som surrar det til og her er folk som berre vil det beste. Her er kunst og punk og ein by på randen. Forfattaren har store ambisjonar med historia, og skriv stundom fram passasjer som gnistrar. I andre passasjer mister han momentum, og det blir litt dødt. Så ei litt ujamn bok.

Om våren er den tredje boka i Karl Ove Knausgård sin kvartett med årstidene som gjennomgangstema. Av desse fire er det den boka som har mest slektskap med Min kamp-serien. I korte trekk handlar den om ein far og ei nyfødt dotter, hennar eldre søsken, og mora som har forsvunne inn i ein depresjon. Boka fortel meg at det er det daglegdagse strevet og livet som er sjølve livet, enten ein vil det eller ikkje. Tomas Espedal ville også skrive ei bok om årstidene. Den startar i april og sluttar i november og heiter Året. Forfattaren kretsar rundt sitt eige, men transformerer det om til det allmenngyldige. Det handlar om døden og kjærleiken. Det handlar om reiser og drikking. Eller livet, om du vil. Ei lita, snøgglest, og poetisk bok.

Tore Renberg tok i år ein liten pause ifrå det han har kalla Teksas-serien sin og fortalte ei lita vond historie om ein mann som med sitt vesen blendar dei han møter. Før noko anna byrjar å melde seg. Ein mistanke, ei uro. Du er så lys er mørkare enn tittelen tilseie. Renberg har forresten for første gong tydd til nynorsk i denne boka, og gjer det bra. Å skrive bra på nynorsk er noko Frode Grytten har gjort i ein del år no. Med årets bok Menn som ingen treng er han tilbake i novellesjangeren han ved nokre høve tidlegare har vist at han har eit spesielt grep om. Slik også denne gongen. Gjennom ti historier om menn som lever opp til bokas tittel. Frå dei hjelpelause til dei uheldige. Frå dei ærlege til dei uærlege. Fortalt med akkurat dei orda som skal til. Aller sterkast gjort i opningsnovella 1974, der eg-forteljaren ser tilbake på nokre skilsetjande månader då han var ung. Prega av svik, erotikk og klassemotsetnad. Tre ord som heller ikkje ville vere heilt fjerne i eit forsøk på å beskrive Pedro Carmona-Alvarez sin roman Bergen Ungdomsteater. Den andre om Marita. Ho som blei fødd nokre år etter at tvillingsøstrene hennar omkom i ei tragisk ulykke. Og som forfattaren starta å fortelje om i romanen Og været skiftet og det ble sommar og så videre. I bok to er faren reist tilbake til USA, og Marita flyttar til Bergen med mora, utan at mora kjem seg vidare i livet av den grunn. Men Marita prøver. Ho er tenåring, ho blir kjent med Johannes, og ho blir kjent med Andreas. Forfattaren fortel i eit melankolsk og rytmisk språk, eit godt språk, om vennskap, om einsemd og det å komme i andre rekke.

Dei to siste bøkene i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett (Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet) har også stått på menyen dette året. Lena og Lila blir vaksne, delvis i vennskap, delvis i fiendskap, men heile tida med ein avhengigheit av kvarandre. Åleine og saman utfordrar dei normene i bydelen dei vaks opp. På same vis og på ulikt vis er dei begge prega av bydelens jantelover og valdelege løysingar. Forfattaren evnar framleis å halde på lesaren frå side til side. Sjølv om det i desse to bøkene er parti der enkelte tema blir dvela vel lenge med. Slik opplevde eg det ikkje i dei to første.

2016 skulle også bli året då Nobels litteraturpris for første gong gjekk til ein songskrivar. Det har vore snakka om det nokre år. Snakka om at Bob Dylan burde få denne prisen. Snakka om kor vidt han fortener denne prisen. Den diskusjonen stilna ikkje akkurat av når han no endeleg fekk den. Sjølv har eg ei ganske så klar oppfatning av at mannen fortener prisen. Det har Gisle Selnes også. Tilfellet ville det slik at han kort tid etter at kunngjeringa var klar kom ut med ei fyldig bok om songane til Dylan. Den store sangen har han kalla den, med den noko audmjuke undertittelen «Kapitler av en bok om Bob Dylan». Han går her grundig inn i korleis Dylan har henta inspirasjon og drive med kreative tjuveri ifrå den amerikanske musikkarven. I tillegg dreg han linjer frå songane hans til dikt og skjønnlitteratur (frå Shakespeare til Edgar Allan Poe til T.S. Elliott til Jack Kerouac, og så vidare). Om ein har ei litt over gjennomsnittleg interesse for Dylans musikk skulle ein ha mykje glede av Selnes utlegningar om stoffet.

Kate Tempest – Let Them Eat Chaos

Standard

Eit dikt, ein historie, eit usminka og nådelaust hiphop-album.                                      8

Bilderesultat for kate tempest let them eat chaos  Det er natt. Klokka er presis 4:18. Forteljaren zoomar inn på ei gate i London. Husværa der er av ulik standard. Der er «rich flats, broke flats, new flats, old flats, luxury bespoke flats, and this-has-got-to-be-a-joke flats». Folka som bur i gata er forskjellige, slik folk er. Dei aller fleste søv på denne tida av døgnet, men sju av dei gjer det ikkje, og skal få ei hovudrolle i historia som skal forteljast. Ein av dei er «fourteen doors from home», dei seks andre oppheld seg bak kvar si dør. I denne gata. I London. Eit uvær er på veg dit.

Kate Tempest fortel. Ho er ein medrivande forteljar. Rytmisk og glødande. Uttrykksforma ho nyttar seg av kan kanskje kallast spoken word, men meir riktig tenker eg det er å kalle den for rap eller hiphop. Eg tenker uansett at Kate Tempest dansar over dei eventuelle skiljelinjene utan å bry seg det minste om dei. Det avgjerande her er at ho har eit stålgrep om diksjonen om rytmen om setningsmelodien og om orda. Ikkje minst om orda, om fortellinga.

For to år sidan kom Kate Tempest med albumet Everybody Down. La meg kalle det hennar debutalbum. Det er ikkje heilt presist, men eg gjer det likevel. Albumet blei ikkje oppdaga av underteikna før interessa for årets utgjeving sendte meg dit. Og det sjølv om det absolutt blei tildelt ein smule åtgaum frå ymse hald, ja det hamna endåtil på kortlista til Mercury-prisen. Den gongen som denne gongen fortalte Kate Tempest ein historie. Om tre noko forhutla individ (og deira omgangskrets) i utkanten av fellesskapet. Dei har sitt å slite med, i tillegg til søvnen, dei sju ho vender blikket mot på Let Them Eat Chaos også – «They shiver in the middle of the night, counting their sheepish mistakes».

Kate gjekk gjennom tenåra som fan av det amerikanske hiphop kollektivet Wu-Tang Clan, og med ein draum om sjølv å entre ei scene og rappe for berre livet. Men det skulle vere som diktformidlar av lyrikk skrivne av dei store meistrane (Blake, Yeats, Beckett) at ho byrja skaffe seg eit aldri så lite rykte. Dei siste fem åra, eller der omkring, har ho skaffa seg eit renommé innan fleire former for tekstformidling. Ho har skrive skodespel. Blitt lønna med ein prestisjefull pris for monologen Brand New Ancients (som forresten dukka opp på plate før Everybody Down). Ho har nyleg debutert som romanforfattar, og ho har gitt ut ei diktsamling.

Let Them Eat Chaos er også ei diktsamling. Eller meir presist, eit langt dikt. Gitt ut i bokform av forlaget Picador Poetry. «This poem was written to be read loud» skriv Kate framføre der diktet tar til. Ho tar grunnleggande tak i utsagne på albumet. Fordelt over tretten låtar framføre ho heile diktet med pasjon og artistisk overtyding.

Hennar instrumentale fylgje er ikkje rikhaldig. Men det er der, og det har sin effekt. Produsent Dan Carey (Franz Ferdinand, Bat for Lashes m.fl.) nyttar seg ikkje av stort anna enn ulike synth-tema, frå dei kalde til dei varme, frå dei melodiske til dei atonale, pluss ein bassgang og enten maskinelle beat eller eit meir konvensjonelt tromme-groove. Det har vel ein viss slektskap til slikt som har blitt kalla dubstep, og er akkurat nok.

Picture a vacuum
An endless and unmoving blackness
Peace, or the absence at least, of terror

Kate Tempest startar fortellinga i eit bilde som kan minne om bibelens skaparfortelling. Det handlar om jorda. Den vakre jorda. Men snart dukkar menneska opp, og ein by – «let’s call her London». Kate svevar over byen, ser folk som møtes tilfeldig, forelskar seg, driv frå kvarandre igjen, ho nærmar seg gata dette skal handle om, og ho halvsyng ei strofe som skal bli gjentatt nokre gonger: «Is anybody else awake? Will it ever be day again?».

Og så dukkar dei opp . Dei sju som ikkje søv. Ein låt til kvar. Først den traumatiserte Gemma, så helsearbeidaren Esther, den skjøre småbarnsmora Alisha, Pete som ranglar bort kvart pund han får inn, den «vellykka» Bradley som ikkje får tak på korleis det er å leve, Zoe som har sortert alt ho har i ulike kasser, og Pius som saknar Thorne, men stadige har med seg framande damer heim frå puben, fordi ho ikkje kan opna hjarta sitt til «anybody but strangers».

Parallelt med at Kate fortel om dei sju er også jorda vi bur på, klimakrisa, kapitalismen, krig og verdens flyktningar tema som blir opplevd som sentrale i fortellinga. Europe is Lost er eit sterkt nummer i så måte. Der Kate fylgjer dei urolege tankane til Esther, frå ho innleiingsvis filosoferer over at «Europe is lost, America lost, London lost» til ho til slutt slår fast at det er «No trace of love in the hunt for the bigger buck, Here in the land where nobody gives a fuck».

Og stormen kjem nærmare. «Hard rain falling on all the halfhearted» ytrar Tempest. Litt inspirert av ein gammal Dylan-song kanskje. «Massacres, massacres, massacres, new shoes» tenker Esther. «I know I exist, but I don’t feel a thing» sukkar Bradley. «Good place for a bad time» kunngjer Pete. Og Pius? Vel, «She doesn’t love, she just devours».

Så er stormen her. Som ein bibelsk apokalypse. Og «Seven broken hearts, seven empty faces are heading out of doors». Halvkledde, med og utan sko, og dei møtest, og dei smiler til kvarandre, og dei ropar «amazing!» mot himmelen, medan regnet vaskar dei.

What we gonna do to wake up?
We sleep so deep, it don’t matter how they shake us
If we can’t face it, we can’t escape it
But tonight the storm’s come

Kate Tempest snur litt om på det. Ho er komme fram til siste nummer og vender seg til dei sovande. Dei altfor mange sovande. Som med sitt «tunnel vision» ikkje ser kor dette ber i veg. Som ikkje ser kor ansvaret ligg. Som med sitt tomme og verdilause liv ikkje finn det verdt å engasjere seg. «But it was our boats that sailed, killed, stole, and made frail» påpeikar Kate. Og ein kan ikkje seie at ho er nådig. Men ein kan kanskje seie at ho sår eit lite håp til slutt, at ho ser ein sjanse. Den er ikkje sensasjonell. Den handlar om kjærleik utan atterhald, og om ei tøff dame som tryglar sine «loved ones to wake up and love more». Utan at plata på nokon måte forfalle til ei «make love not war»-oppleving av den grunn. Den er for skitten og illusjonslaus til det.

TIDAL: KATE TEMPEST – LET THEM EAT CHAOS