Monthly Archives: november 2014

Gadarene Wine – Murmurations

Standard

Sjølvkomponerte folktonar av amerikansk, irsk og norsk skapnad renn utforbakke.                   7

   I dei tider då Jesus vandra rundt og gjorde underverker hendte det ein dag at han møtte på to forstyrra menn. Jesus tok ansvar og dreiv dei vonde åndene ut av mennene og inn i ein flokk med svin som gjekk like ved. Med den fylgje at svina styrta ned ein skråning og like ut i Gennesaretsjøen. Staden der dette dramaet fann stad blir kalla Gadarenar-land. Dei ulykkelige dyra blir på engelsk omtalt som the Gadarene Swine.

Eit band med tilhald i Oslo, Norge, men med fem medlemer frå det ganske land har funne det tilrådelig å kalle seg for Gadarene Wine. Forstyrra vin i uregjerlig fart nedover ein skråning, eller noko i den retning altså. Men tonane som kjem utav dette her endar ikkje opp som utvatna eller forsvinn i den store sjøen, det gjer dei ikkje. Bandet står i grunn fram som eit friskt og syndig tiltak av semiakustisk folkrock, der inspirasjonen til dei sjølvkomponerte tonane er henta frå både Amerika, Irland og heimland.

Gadarene Wine sin historie strekk seg visstnok tilbake til 2010, men noko slags form for utgjeving av innspelt musikk har det ikkje ført med seg før no. Før Murmurations her ligg føre og vitnar om at dette nok er eit band som har spelt sine økter ute blant folk, og at det sannsynlegvis er noko dei trivst med å gjere. Det er nemlig eit ganske så levande album dette her. Motsatsen til eit finslipt og veldekorert eit. Ekvivalenten til det lause, leduge og krokete.

Eg likar veldig godt det opne, vidopne, lydbildet. Eg likar den lausslopne og ukonvensjonelle rytmikken. Eg likar at dei tar sjansen på å balansere på kanten av å ramle utfor. Eg likar at dei ikkje mister balansen. Eg likar dei oppriktige tonane som gjer seg til kjenne, enten dei er vemodstunge eller på veg til ein fest.

Syng gjer først og fremst to av dei. Den banjo- og gitarspelande Oddbjørn Austevik med si knirkande og rustne røyst, og felespelande Kjersti Tingelstad med si sanselige og klare røyst. Dei har i grunn ein ganske så kompletterande effekt på kvarandre. I songar der tematikken oftare riv og slit blant trøbbel og mismot enn smykkar seg med siger og velstand.

«And some might say she got carried away when she burned the town down to the ground». Og der er vi midt inne i dei sentrale områder av plata sin vakre og heimsøkte countryballade, Boot Hill. Om «desolated thoughts», om ho som har opplevd for mykje, om staden der «human hearts seldom beat». Det snør der, det gjer det i eit par andre låtar også. Eller kanskje det er sommar, men ikkje så lenge. Årstidene driv gjennom songane, månen lyser ned på dei, og ein eld brenn i midten. I midten av One Mississippi, som dansar av garde eit steinkast aust for Sixteen Horsepower med ein gammal Wall of Voodoo-song i sekken (var det ikkje Far Side of Crazy den heitte mon tru?). Det brenn ikkje mindre i A Firm Atone, som er tempo, jakt og «run, run, run», og i tillegg er innehavar av den ikkje heilt uefne konklusjonen «if we should succeed, we’re done».

Suksessfaktoren er rimelig fråverande i den barske og kriminelt disponerte I’ve Been Seeing A Man. Det handlar om tapt kjærleik og tapt framtid, ja tap av det meste i grunn. Og ei konstatering av at «the last laugh is not funny when it’s written between the lines». I plata sin einaste norskspråklige song blir det på si side konstatert at Det Hjelper Ikkje å Ligne, for originalen er alltid uovervinnelig. Apropos original, eg har høyrt Jason Molina synge «down the wrong road both ways» i ein av sine sterkaste augeblikk. Avslutningsvis høyrer eg Austevik og Tingelstad synge «down the wrong road». Men eg trur dei nøyer seg med eine vegen, og eg trur kanskje Molina-koplinga er litt søkt, i ein ballade som har eit dirrande sukk i seg.

Eg les i presseskrivet at dei sitt med materiale til eit par plater til, og har ein plan om snarlige innspelingar av fleire plater. Det synst eg høyrest ut som ein god plan.

Ingeborg Oktober – Hjerteræk

Standard

Viser, og viser med pop i seg, som slett ikkje sklir umerkelig forbi.                                                  7

  Det kan for eksempel handle om ho som bryt seg inn i kyrkja. Bryt seg inn i ei avsidesliggande kyrkje og ber så sporenstreks om å bli tilgitt sine synder. Orgelet ljomar ikkje akkurat, men det er ein der som sitt og trør og spelar på eit pumpeorgel. Og ho, «ho syns ho høyr preludiet». Ho dansar litt, men ser ingen grunn til å neie, til slutt tar ho Jesus under armen og går. Utan noko postludium, utan vidare fakter, men sannsynlegvis ikkje heilt utan synd.

Det er Ingeborg Oktober som fortel om dette litt merkelige kyrkjebesøket. I dei ni andre songane på debutalbumet sitt formidlar ho seg heller ikkje langs dei aller mest opptrakka stiar. Ho gjer det i eit viseformat som kan opptre spartansk men også dra inn lyd av både det blå, det popgrasiøse og det knirkande slaget. Viser sunge på målet ho lærte seg å snakka då ho vaks opp ute på Hamarøy i Nordland. Ho evnar å knyte i hop orda på eit vis som gjer dei til gode songtekstar. Med ein verksam kombinasjon mellom det direkte og det gåtefulle, mellom det såre og det bitande.

20 år gamle Ingeborg Oktober (som i folkeregisteret står oppført med etternamna Schistad Edvardsen i staden for  namnet på den tiande månaden) har hatt gode hjelparar med seg når ho har spelt inn denne plata. Æ (også kjent som Erling Ramskjell) har i kompaniskap med Hallstein Sandvin produsert, og spelt på diverse instrument. Spelt eller sunge med er det mange andre som har gjort også, dei mest kjente er vel Fredrik William Olsen (frå Kråkesølv) og den svenske viselegenda Stefan Sundström. Sistnemnte syng duett med Ingeborg Oktober i den einaste songen på plata som dama ikkje har skrive sjølv, den Æ-komponerte Førr Nære Nu. Ein song som tar sitt utgangspunkt i ein gammal Cornelis Vreeswijk-klassikar (Balladen om Herr Fredrik Åkare och den Söta Fröken Cecilia Lind), men vrir ein god del på temaet. «E e ingen jævla Cecilia Lind» formidlar kvinna i første linje. Og byr i fortsettinga på ingen måte opp til intimitet og kyssing, heller då ein god dose avstand: «kom me ikkje, kom me ikkje, kom me ikkje førr nære nu».

For ein viss Fræmmenkar stiller det seg derimot noko annleis. Han er den eine av to hovudpersonar i songen med same namn. Den andre hovudpersonen er kvinna som fører ordet. Ho ser tilbake på eit møte. Eit møte med ein som var noko nedfor. Eit flyktig møte. Kvinna ser no for seg at møtet burde ha arta seg annleis. «E sku ha kyssa de, fræmmede du sku ha vesst at e va te» lyde det i etterpåklokskapens og angerens teikn. Den soniske tonen er luftig, melodien stryk kinnet og har eit fengande poppig vesen. Songen er eit høgdepunkt.

Eit høgdepunkt blant andre gode viser. Der undring og pågangsmot er to faktorar eg opplever går att. Spørsmål heng i lufta eller dansar rundt omkring, og tankar går i kryss, samstundes som songaren heller ikkje vik unna for å seie det tydelig, som i den tidlegare nemnte Æ-komponerte. Eller som når ho skildrar ei forsoving, og det ikkje er så mykje anna å konstatere enn at «faen, byen har våkna nu». I det smidige nummeret Mesførståelsa opplever eg henne både direkte og fabulerande. «Ska man konstater kvært einaste avvik, e det best at vi førblir unik?» spør ho seg, og formidlar forstandige tankar om diagnosesamfunnet.

Hjerteræk femner både det ungdommelige og friske, det modne og ettertenksame. Og har ikkje minst ein musikalitet av det nærverande og haldbare slaget. Det er då både nåtid og framtid i slikt.