Monthly Archives: april 2016

Parquet Courts – Human Performance

Standard

Femte album, og punktonen er litt meir raffinert.
Men energien rår og tapte illusjonar flagrar vegg imellom.                                                          9

 

Ashtray is crowded,
bottle is empty,
No music plays and nothing moves without drifting,
into a memory

Andrew Savage fortel om ei kjærleikssorg. Han gjer det i førsteperson. Han prøver ikkje å gøyme seg bak smarte ord. Eller stille seg beherska inntil veggen for å sjå på det heile med eit skrått blikk frå sida. Nei han er midt oppe i det, og legg ikkje skjul på at det gjer vondt, alvorlig vondt.

It never leaves me,
just visits less often,
It isn’t gone and I won’t feel its grip soften,

without a coffin

Vi er i tittelsporet på det femte albumet til Parquet Courts, Human Performance. Og eg har ikkje høyrt Savage uttrykke seg slik før. Utan det der litt distanserte blikket til den coole, utan å skru på forsvarsmekanismar, utan å legge inn ein gåtefull faktor eller fem, utan å opne opp for at dette kan då handle om noko heilt anna enn ein fyr som har snubla i kjærleikslivet. Her er det ingen tvil, kjenslene ligg heilt fremst, og dei er ikkje ubetydelige.

Breathing beside me,
feeling its warmness,
Phantom affection gives a human,

performance    

Skånsellaust skildrar Savage det. Linje for linje, vers for vers. Frå det første teiknet på at forholdet byrja gå mot eit havari. Inn i tilbakeblikk på dei uforderva dagane, då dei elskande tilbedde kvarandre vilkårslaust. Men no i ettertid, i sjølvforaktas teikn, dukkar det opp pinefulle erkjenningar og gnagande spørsmål også om den tida.

I’d never felt it,
I’d never heard
I know I loved you did I even deserve it,
when you returned it

Mellom versa og heilt til slutt bråkar eit mørklagt refreng. For der, på det punktet, tar Savage og bandet songen ut av sin elles melodiske habitt og over i det frenetiske. Og korthogd og utan vidare skånsel blir fleire bileter av smerte kasta fram. Det siste høyrest slik ut: «Curved in the dark, rinses of yours».

Human Performance. Ein song som blør. Ein umåtelig sterk ein. Den er ikkje den einaste songen på albumet der kjenslene blir dissekert i eit tydeligare lys enn på tidlegare Parquet Courts utgjevingar. Men eg opplever den som den klarast demaskerande.

Human Performance. Maskert versus usminka. Skodespel versus reinskoren røyndom. Cool versus sentimental. Intellekt versus kjensler. Sanning versus løgn. Det er ute i dette, eksistensielle segmentet, fullt av spørsmål og utan fasitsvar, at New York-kvartetten røskar og slit denne gongen. Med låt etter låt som både sonisk og tekstlig er meisla i former der nonsens og pretensiøs vanskeliggjering er ganske så fråverande. Energisk rytmikk, ein habil dose med melodisk popsensibilitet, og ei effektfull poetisk slagkraft er derimot høgst til stades.

«Cogito ergo sum» – «eg tenker, derfor er eg». Eit vidgjete Descartes-sitat som Austin Brown finn formålstenlig å inkorporere i låta One Man No City. Ein slett ikkje fullt ut forståelig song. Ein noko absurd ein, i grunn. Hovudpersonen kikkar ut, og ser ingenting, går ut og finn ingenting, ikkje ein gong vegen heim igjen. Han kjenner seg bortkomen på ei frenetisk jakt etter ei meining. «No identity, no city, no thoughts, no feelings, no city». Det blir spela på bongotromme og rytmen er groovy. Gitarane ringlar og svir strenger i Velvet Undergroundsk ånd. Den er albumets lengste låt, seks og eit halvt minutt, den smyg seg inn bakom ryggen på Stoned and Starving.

Andrew Savage og Austin Brown deler låtskriving og den vokale hovudrolla sånn nokonlunde jamt mellom seg. Låtane deira står seg, på denne plata som på tidlegare, godt til kvarandre. Det er ikkje slik at det eine er ein typisk Savage-låt og det andre er ein typisk Brown-låt. I den grad eg skulle prøve å karakterisere ein skilnad må det bli noko slikt som at Savage har ein litt råare tone. Denne gongen bidrar forresten dei to andre bandmedlemmene, bassist Sean Yeaton og trommis Max Savage, så smått både som låtskrivarar og i vokalistrolla. Ja for dei to er tilbake etter at dei hadde ein liten pause då Savage og Brown spelte inn det førre albumet, Content Nausea, på tampen av 2014. Eller førre og førre, bandet kom jo med eit lite album i fjor også. Deira eige vesle Metal Machine Music. Monastic Living, ein parentes utan ord, instrumental, noko uryddig, ikkje utprega variert, men groovy nok til at den ikkje fall igjennom som total uinteressant. Men den varsla på ingen måte kva Human Performance skulle bli.

Parquet Courts sin mest melodiøse plate er den vel, Human Performance. Og modnaste, og sannsynlegvis mest gjennomtenkte, og absolutt mest varierte og komplekse. Det siste då i veldig relativ betydning. Vi snakkar sjølvsagt framleis om eit band som hiv seg uti slikt ein kan kalle punk, eller postpunk, eller slacker-rock. Og ein kan komme dragande med Pavement eller Modern Lovers eller det som slektande er. Men aldri har dei, desse få åra dei har eksistert, våre eit meir relevant pust av nåtid og særpreg og slikt enn det dei er på Human Performance.

Og knapt klarar eg å førestille meg ein meir uimotståelig song enn Berlin Got Blurry. Eg viser til tonen, til melodien, til drivet, på eit vis slentrande, men høgst energisk. Eg viser til ørkengitaren og det vesle gjentakande orgeltemaet. Og eg viser til Savage si ekselente formidling av bedagelig byvandring, einsemd, pussige observasjonar, fiffige koplingar, uskyldig sarkasmar, og ein lengt etter ho som ikkje er der, og som det kanskje har byrja å gå litt på tverke i forhold til. «Doner wrappers unwrapped and extinguished … Feeling foreign is such a lonely habit … Funny how it charms you that Teutonic frankness … Well Berlin got blurry, and my heart started hurting for you».

Albumets mest rebelske og punkdrivne låt er Two Dead Cops. Der Savage koplar drapet på to politimenn opp mot den daglige faren og valden folket i gettoen lever under, og i den samanheng finn det heilt på sin plass å servere ei linje som «nobody cries in the ghetto for two dead cops». I den også ganske så aggressive Paraphrased rettar Savage og Parquet Courts blikket mot seg sjølve og slår mellom anna fast at «Sometimes my thoughts are infrequent explosions» og «Sometimes my speech recalls moments of violence, sometimes I can’t be repeated, I can’t be paraphrased».

I den meir harmlause avdelinga av Parquet Courts låtar høyrer Dust til. Eit avgjort godgroovy og medrivande nummer om støvets plager. Korleis det snik seg inn overalt. Og på innsida sitt kanskje hovudpersonen i det sterkt rytmiske semirap-nummeret Captive of the Sun. Ein angstfull livsobservatør som slår fast at han «don’t get out» og «don’t have fun». Dei store håpefulle tankane og illusjonane om verdens ve og vel og ei lykkelig framtid kan eg vanskelig seie at eg registrerer på albumet. Meir presist blir det nok å kalle det eg høyrer for eksistensiell illusjonslause.

Bakpå coveret står det ei oppmoding: «Listen to it at night!». Og det er jo klart at eg har gjort. Men albumet er ikkje noko dårligare på dagtid eller kveldstid, eller i tide og utide heller. I grunn er det det beste albumet Parquet Courts har komme opp med til no. Og då snakkar vi alvorlig bra skal du vite.

TIDAL: PARQUET COURTS – HUMAN PERFORMANCE

 

Woods – City Sun Eater In the River of Light

Standard

Sol og groove og jazzkrydra pop-psykedelia.                                                                                   7

 For andre gong har Woods vitja eit skikkelig platestudio for å spele inn eit album. Sitt niande album. Det er altså ikkje noko dei har hatt for vane å gjere (å spele inn musikk i platestudio). Det var når dei skulle til med si førre utgjeving, With Light and With Love, at dei gjorde det for første gong. Tok inn på denne, litt breiare vegen. Men Woods har ikkje nytta høvet til å legge seg trygt og danna midt i vegen (berre litt innimellom). Dei dreg inn nyare oppdagingar og inspirasjon frå både omkringliggande og fjernare trakter. Utan å kødde sitt eige vesen for mykje til. Dei er så absolutt og først og fremst Woods slik vi kjenner dei. Låtskrivar og songar Jeremy Earl si noko nyansefattige og begrensa falsettrøyst må nok bli vurdert å vere ein faktor som til dels sørger for det. Den driv liksom ikkje særlig langt utafor si komfortsone. Ei komfortsone som handlar om varme og sympatisk melodiføring i ein popmelankolsk solnedgang med mykje behag i seg. Så eg slit med å bruke begrensingane så veldig imot Earl, eg gjer det.

Det disige som var der før i tida har dei lagt frå seg i studioet, og så har dei vel polert tonane ein tanke meir. Men den psykedeliske faktoren har dei ikkje svikta. Særskilt er den der i eit groovy jazzlynne som pregar fleire av låtane, dei beste låtane.

Blåsarar har ikkje vore ein faktor på tidlegare Woods-plater. Det er det på City Sun Eater in the River of Light. Saksofon, trompet og fløyte, ifrå eit band som denne gongen er eit sjumannsband. Dei vanlige skuldige: Jeremy Earl og Javier Taveniere. I tillegg trommisen Aaron Neveu og tangentist John Andrews, som begge også var med på førre plate. Heilt ny inn, i tillegg til dei to blåsaransvarlege Alec Spiegelman og Cole Karmen-Green, er Jon Catfish Delorme på pedal steel. Saman har dei koka i hop noko som spenner frå det tilbakelena og milde til det meir offensive og temperamentsfulle.

Dei tre høgdepunkta, for det er tre høgdepunkt her slik eg ser det, er dei tre lengste, og sonisk rikaste, låtane på plata. Seks minuttar lange Sun City Creeps, nesten seks minuttar lange The Take og nesten fem minuttar lange Can’t See At All.

Plata har ikkje noko tittelspor men opningssporet Sun City Creeps kan kanskje sjåast på som å vere i nærleiken av eit slikt. I alle fall er det ein rett så fantastisk smeltedigel av ei låt. Her er det mykje, her skjer det mykje, samstundes som låta heile tida held seg trygt og groovy på skinnene. Det ligg ein jazzrytmikk der (inspirert av etiopisk jazz i fylgje bandet), blåsarane er sydande, Earl hiv seg i ein gitarsolo av det brunstige slaget, og det er sveitt og det er funky, men samstundes noko for ein lat sommardag – «we fall into love, take as we go».

The Take kjem med handslegne bongotrommer og ein jazzbassgang som grev seg fast. Rundt svevar og virvlar blåsarane, medan Earl helsar solskinnet og syng om å «get lost in each other». Idet låta nærmar seg tre og eit halvt minutt kjem det eit skrik og ein aldri så liten eksplosjon skjer, tempo og lydstyrke ekspanderar, og taket, som sjølvsagt alt er festa, blir endå sterkare.

Can’t See At All har eit par av albumets aller mest fengande melodilinjer. Like viktig: den er ein sumpete og saftige rakkar av reggae- og dubslekt, med wah-wah gitar og eit attråverdig orgeldriv.

Kva hovudskallen gjer på coveret burde eg sikkert la vere å ytre meg noko særlig om. Men eg ser no på tittelen. Den lange tittelen. Og eg ser på bildet, på skallen, og den skarpe gulfargen rundt den, og eg høyrer Earl synge om sol og vær og årstider og gjentakande draumar om solnedgang, og så funderer eg på om klodens klima kan vere eit tema her. Kanskje, kanskje ikkje. Men heilt sikkert er det at dei blar opp ein song som heiter Politics For Free, ein rett så fengande sak. Heilt utan agiterande verselinjer, men med eit refreng som kanskje seier sitt, i alle fall eit eller anna: «Constellations in the summer sky, In a world of shit, Let’s tune out». Noko meir grumsete og utydelig er det kva som blir formidla i I See In the Dark, men at den har eit godt krautgroove og litt uregjerlig gitarutøving som så absolutt er på sin plass det har den. I eit motsatt sonisk hjørne høyrer eg Morning Light, ein folkpopsong med vennlige steelgitarlinjer og eit ganske så elskelig vesen.

Snart er det sommar og slacke tider, og dette er heilt sikkert ei plate som blir med meg dit.

TIDAL: WOODS – CITY SUN EATER IN THE RIVER OF LIGHT

Høyr her (høyr The Switch)

Standard

Bilderesultat for the switch gilgamesh  Bilderesultat for the switch gilgamesh

Det fabelaktige poporkesteret The Switch har eit nytt album på gang. Rykta fortel at det skal sjå dagens lys i mai månad, og ha den fantasifulle tittelen The Album. Første singelen er nylig sluppe laus på streaming-tenester. Gilgamesh er tittelen. Kva som er linken til det oldgamle babylonske-eposet driv eg å jobbar med å finne utav. Men ein aldri så liten nuggets er den då, der den flyt av garde i eit vennligpsykedelisk lydbilde, medan songaren listar opp eit par saker som er vanskelig å få til. Om songen formidlar ein slags konklusjon på utfordringane så er vel det noko i retning av: «you can live your life» eventuelt «cry about it, and die crying».

 

TIDAL: THE SWITCH – GILGAMESH

Philip Kane – Flowers & Ledges

Standard

Ei soulfylt plate om både håpet og det håplause.                                                                             7

Philip Kane  For eit par månader sidan kom eg i tankar om at det jammen var lenge sidan eg hadde høyrt noko frå Philip Kane. Så eg tok turen innom YouTube. Og der låg det forsyne meg ein ganske så fersk video frå fyren. Lagt ut nokre veker før jul. Ein julesong. Ein sjølvskriven ein. May Your Fairy Turn Straight var tittelen. Ingen lovsong, og ikkje er den full av ynskjer om ei fredelig og god jul heller. Nei eg tar vel ikkje hardt i om eg seier at den fremjar eit bodskap av det ganske så motsette slaget. Rett nok kan eg høyre lyden av bjøller her, og innslag av stemningsskapande blåsarar, og eg kan høyre Kane soulcroone seg gjennom melodisk godarta linjer. Men hovudpersonen i songen har det ikkje heilt godt, og han ynskjer at ein viss eks skal ha det endå verre. Han gjer sine forsøk på å manne seg opp, han held seg med sin dose av sjølvbedrag, og prøver å overtyde den som vil høyre på at han ikkje tenker på henne. Vel, ei helsing har han då likevel til henne, og den lyde slik: «I hope that you have a fucking awful christmas», vidare at gåver og venner uteblir, at det meste går på tverke, og at det gjerne endar i ein «filthy fucking headache were your ego used to be». Ja slik kan også ein julesong vere. Beisk, og dyppa i eit beger av svartlagt humor. Songen er også ein av åtte songar på den heilt nye plata til Philip Kane.

Drygt ti år er det gått sidan Philip Kane sist var her med eit album. Det absolutt storarta Time: Gentlemen. Eit album fullt opp av både reinskorne og skitne soultonar som bar fram dunkle og gåtefulle historier om folk i ytterkanten av det gjengse tilværet. Folk som av ulike grunnar hadde snubla i livets feller. Det var den andre plata hans det. Den blei om lag like lite suksessfull som den første. Ganske så neglisjert med andre ord. Kane drog derfor frakken rundt seg og gjekk heim, gav seg, fant på noko anna.

Det har vore særdeles tynt med informasjon å google fram om denne Kane. Så eg har skapt meg eit bilde av ein noko asosial, smått sjølvdestruktiv men absolutt sympatisk fyr med tilhaldsstad i dei austre delane av London. Vel vel, heilt slik er det ikkje viser det seg no. For denne Kane er ikkje berre Kane, oftare, langt oftare, kallar han seg Phil Beadle. Og i den skikkelsen er han ikkje like neglisjert. Som Phil Beadle er han ein velrenommert lærar i indre London. Han har fått prisar, skrive lærebøker, og har laga tv-programmer (ein serie, «Kan ikke skrive» som også har gått på NRK, ein annan, The Unteachables, om utfordrande born som byrjar å lære når ting blir gjort litt annleis).

Som Kane fortel han historier med røter i Beadle sitt engasjement for menneske med eit svekka utgangspunkt, som ikkje får til livet slik storsamfunnet forventar, som hamnar utanfor. Eller han fortel historier som nemnte May Your Fairy Turn Straight. Eller om Joan. Som kanskje handlar litt om den amerikanske forfattaren/skribenten Joan Didion, men i alle fall er ein grom soulsak med eit dugande sing-a-long refreng. The Disappointment of Judas på si side handlar vel ikkje direkte om han der fyren i Bibelen, men om det å ende opp med rikdom og eigedom det kanskje ikkje kjem så mykje godt utav å ende opp med.

Sonisk opplever eg Flowers & Ledges som litt meir funky i sitt vesen enn Kane sine to andre album. Medrivande i så måte er Resilience (Keep Keepin’ On), med heftig funkgitar frå Werner Kristiansen (ein nordmann som spelar gitar plata igjennom), og spenstig blås og koring. Endå meir medrivande opplever eg Inner City Optimism, der den går vegen frå What’s Going On-vibber til eit refreng spekka av pågangsmot. Begge songane frontar eit meir optimistisk syn på framtida enn det inntrykket Kane har skapt i fleirtalet av songane sine. Dei slår begge eit slag for menneskets overlevingsevne, og oppmodar til å ikkje grave seg ned i arven frå fortida.

You can read and treat your mind it’s a fabulous adventure
You can change anothers destiny just by being kind
You can overturn the system one shot at a time

Det gamle slagordet «Love, peace and understanding» er vel ikkje heilt malplassert å komme drassande med i tilfelle Kane og Flowers & Ledges. Om enn kanskje ikkje når det gjeld sjølve tittellåta. Ein song om ein ikkje heilt stabil fyr («I’m a naughty boy lord, kumbaya, and i’m bloody marvellous, kumbaya»), ei kvinne med namn Amanda, og ein tur, kanskje ned til Greenwich Park, for å kjøpe sjokolade. Ærverdige Mark Eitzel syng med, og det er ein souljazzig gyngande krypar av ei låt.

Så kva skal eg seie? Det var i grunn trivelig å treffe deg igjen Philip Kane? Ja eg trur jammen det.

TIDAL: PHILIP KANE – FLOWERS & LEDGES

Høyr her (høyr Wussy)

Standard

Popkrokenfavorittane Wussy tar ein New Order. Meir presist så tar dei ein gammal New Order song, Ceremony, og gjer ein absolutt habil versjon av den. Innspelinga skal ut som singel i samband med Record Store Day (15. april).
Som B-side får vi ein eigenskriven tidlegare uutgitt låt, Days and Hours. Ein song som gjer meg litt sånne The Walkabouts-vibber, gode vibber.

Undergrünnen – Undergrunnen / Ørkesløs Fryd

Standard

Ein fengslande og energisk miks av kraut, afrobeat og garasjerock.                                            8

          

Først, ei skånsellaus innrømming av ei stygg forsømming:
Eg, ja nettopp eg, gjekk forbi då Undergrünnen serverte sitt debutalbum tidleg på hausten i fjor. Eg las plakaten, men eg gjekk forbi. Det stod skrive der at dei var tre. Tre menn eg kjente til frå fleire soniske ærend tidlegare. Den rytmiske pilaren (og vel så det) i Low Frequency in Stereo, bassisten Per Steinar Lie og trommisen (og tangenttraktøren) Ørjan Haaland, var to av dei. Den tredje var Pål Jackman, som mellom anna har ei fortid (og nåtid) i det sjangerblandande balkanjazzpunkorkesteret Wunderkammer. Så her låg det til rette. Ja sidan Wunderkammer og spesielt Low Frequency In Stereo jo har forsynt meg med musikk eg har groova salig nøgd til mang ein gong låg det verkelig bra til rette. Men eitt eller anna må ha forstyrra meg, tatt merksemda mi bort, og sendt meg vidare på mi vandring, forbi Undergrünnen. Hmm (slikt finst ikkje unnskyldningar for). Og ikkje tok eg meg saman heller, vende tilbake, og tok stega inn og ned i det, når plakaten ved eit par høve blei repetert for meg. Hmm (pinlig). Ikkje før det nylig låg ein EP framføre meg, med den heidundrandes energiske låta Ørkesløs Fryd i førarsetet, og ein video av same låt kort tid etter dukka opp. Då vakna eg, ja du verden som eg vakna.

Legenda fortel at Undergrünnen vart til i Hauge Kretsfengsel. Ganske så tilfeldig og ganske så plutselig. Etter at Per Steinar Lie fekk ein førespurnad om han kunne møte opp der med bandet sitt. Innan sånn cirka 24 timar. Men berre ein av dei andre i bandet var i byen, så han kalla opp Jackman i staden og spurde om han tok sjansen. Dei møtte naturleg nok ikkje opp på scena med eit stort og grundig innøvd repertoar. Men ein tone fant dei no, og ein gnist må ha blitt tent, for det er fyrige tilstandar over stoffet dei presenterer på plata.

«Jungelkraut, krautjive, bongojive» ytrar Pål Jackman i den fabelaktig titulerte låta Garpaskjær Zulujive. Lokalt versus afrikansk versus monotoni med framdrift a la krautrock kan ein vel kanskje kalle det den har å by på. Det er ikkje den mest typiske Undergrünnenlåta, den varer i 9 minutt, vi høyrer Jackman resitere meir eller mindre uforståelige ord og uttrykk, og vi høyrer ein synthesizer svirle og boble og ta ein betydelig del av det soniske bilde. Sånn elles er det gitaren som helst tar den delen av bildet. Gitaren til Jackman i hovudsak. Det ryktast at den har vore til Elfenbenskysten. Og fått spelt seg med eit band derifrå. Eg innbiller meg at eg kan høyre det. Høyre det i tonen.

Afrobeat og krautrock putta inn i ein garasje der arven frå Amerika sitt i veggane, og så spelt og sunge som om det er funne opp i Haugesund, kan kanskje vere ein annan måte å seie det på. Tenker eg. Når eg høyrer Salighet så Svir, med sin rytmiske virvelvind i ryggen. Når eg høyrer Skjønne Du Ingenting, med sin grasiøse kor-respons frå eit par kvinnestemmer. Og ikkje minst når eg høyrer Tennene I No Stort. Den framoverlena, luftige, litt jazzaktig groovande favoritten, med innslag av hammondorgel og mange ord med Å i seg – «Såååå solo e blitt blå, dagen e blitt grå, ka gjer du dååå?».

Tekstane – i den grad eg klarar å snappe dei opp, og lytte dei ut – sviv vel oftast rundt i det absurde, blant ordspel, rim, kraftuttrykk og eit visst svartsyn. Dei blir sunge med Jackmansk kraft på  klingande Haugesundsdialekt, men nødvendigvis ikkje høgt og tydelig fremst i lydbildet.

Heilt fremst i lydbildet er ikkje Jackman si røyst når vi kjem til sporet E-støt heller. Men aldri er den meir harmdirrande. Full av ein resiterande harme retta mot ideologisk trongsyn. Eit i sanning elektrisk støyt der både kommunismen og kapitalismen blir raljert med – «Heller rive verden av hengslene enn å skifta til heilt ny olja nå … Latterlig … Me må jo for all del ikkje forstyrra det fria markedet det e jo tross alt fritt … Latterleg, alt e latterlig».

Og drivet er tett, groovet er på, i låt etter låt. Det einaste nummeret med kvilepuls er instrumentalen Svartbakk, der tonane frå Jackman sin gitar er lyriske og rytmikken meir tilbakelena.

Ep’en har også ein instrumental. Adieu, ein saftig orgeldriven ein. Elles byr den på to remiksar av høvesvis Tennene I No Stort og E-støt (C-støt), som for så vidt ikkje står særlig tilbake frå albumversjonane, men heller ikkje bringe inn spektakulært nye moment. Her er også ein halvert, meir syntetisk og stemmeforvrengt versjon av Garpaskjær Zulujive, som berre er halvparten så bra som albumversjonen. Det store høgdepunktet på ep’en er og blir tittellåta. Ei låt som var blant dei første som trioen sydde i hop (allereie den der dagen i fengselet). I denne tyr dei meir til den klassiske garasjerock attityden enn i nokon av sine andre låtar. Og det gnistrar bra rundt Jackman når han slynge ut sine ikkje spesielt optimistiske linjer over verdens tilstand – «me me me me me me me me me treng ikkje merr tid … ser ut på et hav av idioti … me me me me me me me me me treng å bli satt fri».

Frenetisk suggererande.

TIDAL: UNDERGRÜNNEN – UNDERGRUNNEN           TIDAL: UNDERGRÜNNEN – ØRKESLØS FRYD EP