Monthly Archives: november 2017

Simon Joyner – Step Into the Earthquake

Standard

Skakke songar om draumar og realitetar og eit Amerika som har det litt vondt.

cover

I dreamed I saw Lou Reed last night
He was stuck on the same bill as me

Det er Simon Joyner som synge det. Eg meiner å kunne høyre eit lurt smil om munnen hans når han gjer det. Med ei røyst, i eit snakkesyngande ganglag, som minner sterkt om røysta til Reed. Han treng ikkje gjere seg spesielt til for å få det til. Det er ei røyst nettopp i det lendet Joyner har. Og som han har nytta til å synge ganske så mange songar dei siste tretti åra. Utan å ha skaffa seg eit veldig stort publikum. Derav det lure smilet når han drar linja «he was stuck on the same bill as me». Eit smil som vel ikkje akkurat blir mindre lurt når han straks etterpå syng fram fylgjande strofe:

He said, (altså Lou Reed, i denne draumen, til Simon Joyner)
«When no audience is there to hear you, kid,
you’ve got to play as if there is
because the best lack all conviction
and everybody else thinks they’re alone on the bridge»

Og der er Joyner jammen freidig nok til å dra inn ei linje frå eit William Yeats-dikt, og så vri og vrenge litt på den og legge den i munnen på den ærverdige New York-rockaren. «The best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity» skreiv Yeats. Trøystaren og vismannen Reed seier det altså litt annleis, i ein litt annan samanheng. Men han seier det då bra. Og det er ikkje over med det.

«And then he addressed the darkness» syng Joyner, om Reed. Og skildrar deretter at den gamle avdøde heidersmannen dunkar på mikrofonen og seier: «Listen – let’s raise a glass to Jackson Browne’s roadies who finally went home and took that goddamn piano with them». Og eg smiler, og Joyner og Reed er framleis ikkje ferdige. For der forsvinn spotlighten og Reed skrur opp forsterkaren, let att augo, og startar spele ein solo frå ein gammal Velvet Underground-låt (I Heard Her Call My Name). «This next one is for the departed» melder han så … og der kjem min santen Woody Guthrie luntande.

«Have you seen the vigilante man?» spør songaren. Meir enn ein gong. Og songen blir til eit oppgjer med folk som tar lova og våpenet i eigne hender og skyt folk dei meiner dei har ein grunn til å skyte. «Have you seen George Zimmerman?» spør songaren. Nabolagsvakta Zimmerman som for fem år sidan skaut og drap den svarte og uvæpna 17-åringen Trayvon Martin, og som i neste omgang blei frikjent i retten. «Why?» syng songaren, inspirert av Yoko Ono. «Why?», om igjen og om igjen.

Alt dette skjer i den siste songen på Simon Joyner sitt dobbeltalbum Step Into the Earthquake. Ein song som høveleg nok ber tittelen I Dreamed I Saw Lou Reed Last Night, dekker ei heil LP-side, og varer i nesten 20 minutt. Den er slett ikkje berre tekst, songen. Den er også lengre instrumentale flater, i eit skingrande, sugande monotont og avantgardistisk mønster, som om den har ramla utav eit gammalt Velvet Underground-album i rein vanvare.

Det er tre sider til med musikk på Step Into the Earthquake. 12 songar av meir konvensjonell karakter. Songar han syng med si kanskje ikkje akkurat vakre, men absolutt nærverande røyst (i tillegg til Reed er det vel litt Dylan over fraseringane til mannen også).

Det er melodisk, det er på kanten av melodisk. Det er musikk som opererer innafor kjente normer (Dylan, Reed, Stones, Young, Cohen, …). Samstundes som den held seg ute i ein mindre provins av hevdvunnen rock og visesong. Det er eit klart skrangleelement her, ein viss råskap, ein flørt med kanten av det soniske stupet. Akkurat slik vi som med åra har lært oss å sette vår lit til Simon Joyner likar at han gjer det.

I’m Feeling it Today er tittelen på ein sentral song. Den har ein medrivande countryrock-slack, eller kanskje vel så presist: ein ledug Dylan-slekta skapnad. Den er ein song om bakrus, i vid forstand. Songen startar i ei privat sfære for så å danse ut i den store amerikanske draumen, for ikkje å seie marerittet. «I’ve seen enough cellphone and dashcam videos to wonder, where is this land of the free» syng songaren sånn cirka midtvegs. Før han held fram med å skildre eit Amerika som riv av seg sårskorpa og synke «that French bitch into the bay». Eit Amerika som for eitt år sidan hadde eit presidentval. Der eit fleirtal valte å la «a lesser of two evils take you from behind». Og då er det vel berre å stemme i: «and now you’re feeling it today».

Joyner er innom dei same politiske traktene på den snerrande hard-folk-låta As Long As We’re In Danger. Men oftare går han nær på enkeltindividet. På folk som lever i hop, eller prøver å leve i hop. Folk som er ute i kulden. Folk som vil inn i varmen. Folk som er ute og ferdast, til fots, i bil, i Amerika. Slik situasjonen er i det Stones-slacke opningssporet Hail Mary, i det lealause gynget i Another Midnight Special, og i det meir mjuke men utsøkt skakke nummeret I’ll Fly Away. Ein sonisk mjukleik gjer seg også til kjenne i nesten-tittelsporet Earthquake. Sjølv om det ikkje akkurat er beroligande det mannen syng om («Nina watches the world deforming, and says, why not step into the earthquake»). Verken sonisk eller tematisk beroligande kan den dramatunge og hengslelause bluesen Flash Forward to the Moon derimot skuldast å vere. Den All Along the Watchtower-inspirerte opningslinja «The only way out of this, is into this, said the spider to the fly» sette tonen for ei ferd inn i nokre heller dunkle omstende.

Albumet har Joyner dedisert til sin kjære Sara, som seier «nothing is ruined and nothing can be fixed». Om det også er noko ein kan seie om songane til mannen lar eg henge i lufta … til ekkoet frå hans medrivande syntese av vakkert og stygt.

8/10

TIDAL: SIMON JOYNER – STEP INTO THE EARTHQUAKE

SimonJoyner_1_byAndrewLachance_WEB.jpg

Erlend Ropstad – Alt som har hendt

Standard

Både nennsamt og frenetisk, og ikkje minst poetisk.

Alt Som Har Hendt (VINYL)  Alt som har hendt, det er ein fin tittel det. For det er jo det det handlar om. I songane, til Erlend Ropstad. Ikkje fordi han fortel om alt som har hendt, det gjer han jo ikkje. Men han fortel nok. Og det er nok det. Til å forstå at alt det som har hendt, alt som er gjort, og ikkje gjort, har vore vegen fram til akkurat dette augeblikket. Til denne songen, desse songane. Alt, eller i alle fall mykje, kunne vore annleis, men det er det ikkje.

Jeg tenkte på alt som har hendt
Alt jeg hadde glemt
Hadde vært så fint om du var våken
Hadde vært så fint om du bodde der

Han er på utsida, hovudpersonen. Han skodar mot innsida. Men kor er vegen dit, og kor er den hen, innsida, varmen og freden. Noko var betre før, enn det det er nå. «Sånn som det ser ut nå, så er en av oss på feil sted» slår han tungsindig fast, «sånn som det ser ut nå, er en av oss heilt aleine» legg han til, og det finst eit sukk i dei orda. «Baby er du våken» heiter songen. Og det er grunn til å tru at ho ikkje er det, våken. Og det er grunn til å tru at ho er utafor høyrevidde.

Slike trefningar, tenkte møter, draumar om rendezvous, scener, monologar, er det ni av på plata. Ni songar som alle rommar ei historie. Og ikkje minst ei forhistorie, ein lengt, eit drama. Noko vondt, noko vakkert. Ei fortviling, eit fortvila håp. Dei er til å kjenne seg att i, songane, og dei er til å kjenne seg ufatteleg vel i selskap med.

For eg likar desse songane til Erlend Ropstad. Endå ein gong likar eg desse songane hans. Denne gongen gjeld det hans fjerde samling av songar etter at han tok til å syngje på morsmålet. Og den står ikkje tilbake for dei tre som har komme før. Hans lag med ord og tonar, hans diksjon, hans nærleik til det han har føre seg, det er der.

Ja eg likar desse songane til sørlendingen Erlend Ropstad, og aller mest likar eg «Det store blå». Ein song eg ikkje nøler med å kalle eit mektig bra stykke rockemusikk. Med lange vers, mykje tekst, men ikkje eit ord for mykje. Ein song med eit, på det soniske plan, ekspanderande vesen. Der den veks og veks, og grip og grip, og gjer det om igjen, og om igjen. Frå den startar ut med den grumsete gitarlyden som går tvers gjennom den. Ein slik gitarlyd som kan minne om Neil Young i Crazy Horse-lune, og ein del anna, men som først og fremst kler låta godt. Og så rytmen og så groovet då, og så lufta imellom, og havet, havet i det fjerne, bruset. Det er ein song som er midt i essensen av albumtittelen. Den er sprengfull av minner, ting som har hendt. Gode minner, vonde minner. Tilbake til ein kveldstur i skjergarden. Om eit kyss som smakte salt lenge etterpå. Om kjærleiken, om sviket. Skildra i fortetta poetiske ordelag, slike som merkast.

Det finnes 1000 ord for knuste hjerter
Jeg skal skrive de alle om igjen
Ikke fordi at ingen har gjort det før
Jeg skal bare minne folk om kjærligheten

Og songen krusar ikkje på overflata, den går verkeleg i det. Dansar tett med lengselen, legg ei ustødig hand rundt melankolien, og pumpar opp ei lyst på livet. Livet slik det er nå, ikkje det evige. Livet slik det har blitt. Så derfor finn songaren det opportunt å velsigne det som har skjedd – «velsigna være den natta, velsigna være alkohol, … , velsigna være ditt hor». Før han heilt til slutt, før gitaren leier songen forbi seks minuttars merket, stiller det essensielle spørsmålet «hvis vi hadde blitt der, hvor hadde vi vært nå?».

Erlend Ropstad har produsert albumet sjølv. Han har med seg nokre få musikarar, men lagar store deler av lyden her sjølv. Nokre gonger, som i dei to låtane eg har nemnt, handlar det om rå og elektrisk gitar og klassisk rockgroove. Andre gonger er det meir spartansk og nedpå. «Ta med meg» kjem med ein enkel maskinell rytme og akustisk gitar, og er ei sår og vakker vise frå ein far som ser sitt barn vekse til. Ein far som veit han må sleppe taket, men synst det gjer vondt. «Svalene» sig på si side varleg fram, akkompagnert av piano og littegrann fele. Og kan på ordfronten mellom anna skilte med den underfundige setninga «når du kommer frem, kommer jeg hjem». Sintast og mest frenetisk er låta «Vi henter de om natta». Ein song om norsk flyktningpolitikk – «vi henter de om natta, før de rekker å slå seg ned, vi henter de om natta, og kaller det rettferdighet».

Ein gong song Ropstad ein song om å ynskje seg litt av attityden til ein svensk visesongar. Eg har frå første gong eg høyrte han tenkt at det har han då. I alle fall noko svensk noko, i alle fall litt av det eg høyrer hos Thåström, hos Winnerbäck, og kanskje også Håkan Hellström. I songen «Alle lysene på Ullevi» nemner han sistnemntes song «Ramlar» og syng ein fin song om å reise seg. Til slutt syng han ein annan ein med spor av svensk attityde, ein stillferdig «Sang til de rotløse». Ein song om ein musikars rotlause liv. Ein song om å starte eit band og kalle seg De Rotløse. Eller kanskje heller, slik det lyde i siste linje «vi kunne starta et hjem, og kalle oss de rotløse». På tuftene av alt som har hendt kunne eg då kanskje legge til. Det blir ikkje sagt, men det dirrar i lufta, i stilna etter endå eit sterkt Ropstad-album.

8/10

TIDAL: ERLEND ROPSTAD – ALT SOM HAR HENDT

Margo Price – All American Made

Standard

Country med soul, og ei frisk og uredd røyst.

Bilderesultat for margo price all american made  Kor mange songar finst det der ute som handlar om lønnsforskjellar mellom kvinner og menn? Ikkje veit eg. Ein og annan kampsong finst der nok vil eg tru. Pay Gap er av eit anna kaliber vågar eg å hevde. Men songen handlar så definitivt om lønnsforskjellar mellom kvinner og menn. Med kontrast som eit sentralt verkemiddel. For det er ein mjukleik i songens soniske vesen. Den dansar inn i bildet med trillande accordion-tonar i ei avgjerande rolle. Gjer til kjenne ein medrivande mexicana-melodikk, og spleisar vemod og jovialitet på ein vinnande måte. Og framstår slik som reine motsatsen til ein kampsong. Men orda som Margo Price fører til torgs er av det slaget som går like i striden. Som ikkje etterlet noko tvil. «Pay gap, pay gap, why don’t you do the math … ripping my dollars in halfwomen do work and get treated like slaves since 1776». Og dei ho adresserer urettvisa like i augo på er «rich white men». Og albumet heiter All American Made, og Margo Price trør ikkje utprega varsamt, men ho trør og lagar spor på eit vis som gjer ho til ein av dei aller beste countryartistane vi har om dagen.

Debutalbumet hennar, Midwest Farmer’s Daughter, er berre eit drygt år gammalt. Ho slår seg altså ikkje til ro av den grunn. Ho er midt i ein kreativ periode. Med All American Made byr ho på eit endå betre album. Som på debuten kan ein dra linjer til Loretta Lynn og Dolly Parton, men ho touchar denne gongen soulmusikken, og kjem opp med eit meir variert album. Først og fremst er det nå likevel den grunnleggande sterke låtkvaliteten som er det avgjerande her.

Låtane skriv Margo Price ofte saman med mann sin Jeremy Ivey. Han er også med som musikar på albumet, som gitarist her og bassist der. Det er tangentisten Micah Hulscher også. Når han ikkje spelar accordion på Pay Gap, kan han til dømes spele feite orgeltonar på det absolutt groovy soul-nummeret A Little Pain. Ja det kokar bra rundt dama når ho med krum hals slår fast at «a little pain never hurt anyone». Noko ho sjølvsagt har heilt rett i. Ho går seg heller ikkje bort når ho i same slengen drar fram Levon Helm-utsegna «I ain’t in it for my health». Og det er vel livet som utøvande musikar ho siktar til. Og at det er eit liv ho som kvinne og mor krev same aksept for å velje som ein mann og far.

Albumtittelen All American Made har vel ein viss slektskap til Springsteens Born In the USA. Og akkurat som hos Springsteen kan ein hos Price høyre både ein kjærleik til og ein kritikk av the american way. Aller tydelegast i tittelsongen. Eit semi-akustisk nummer der det blir teikna eit bilde av eit Amerika som snublar og haltar seg framover i historia. Mot vår tid. Eit Amerika der borna blir «raised on sports and Jesus and all the ususal suspects». Eit Amerika der pengane rår og våpensal til fienden ikkje er ein framand tanke. Margo Price undrar seg om presidenten «gets much sleeps at night». Og så vender ho seg til Mr. Petty (nyleg avdøde Tom Petty antar eg) og spør, heilt oppriktig, «what do you think will happen next

Debutalbumet hadde ein viss ang av det sjølvbiografiske. Med All American Made vender Margo Price, som de skjønar, blikket meir utover. Utover Amerika. Heart of America heiter ein song, og den handlar om gardsbruk som blir lagt ned og armod som kjem inn. Ho nemner Neil og Willie og deira Farm Aid. I ein annan song, albumets ultimate ballade, Learning To Lose, er ho så å høyre i duett med nettopp Willie, Willie Nelson. Eg klarar ikkje synest anna om den enn at den er vakker. Og ganske så rik på livsvisdom, av slaget «I’m so far away from where I started, but no closer to where I belong». Livsvisdom dukkar det også opp mykje av i det friske nummeret Weakness. Der det tar for seg alt det motsetnadsfulle livet har å by på, og der det audmjukt blir slått fast at «sometimes my weakness is stronger than me».

Elles blir vi presentert for både einsame sjeler, Cocaine Cowboys og Wild Women. Ubrukelege liksom cowboyar frå storbyen, og kvinner som utfordrar innarbeida kjønnsrolletankar. Og det soniske drivet er bra du, det er nærast litt funky. Men mest funky blir det i Do Right By Me. Eit sveitt soulnummer med frodig koring frå The McCrary Sisters.

Tilliks med debutalbumet blir All American Made gitt ut på Jack White sin Third Man label. Og tilliks med debuten er det blitt til i Memphis. Den gongen i legendariske Sun Studio. Denne gongen i det noko større studioet som Sam Phillips bygde, Sam Phillips Recording. Der har Margo Price og hennar medsamansvorne skapt eit album med ei ledug og fyrig nerve. Ja det må vel seiast å vere aldri så lite uimotståeleg det heile.

8/10

TIDAL: MARGO PRICE – ALL AMERICAN MADE