Ein flunkande ny Ezra Furman låt gitt. Slikt takkar vi ikkje nei til her borte i Popkroken. Etter å ha høyrt gjennom den nokre gonger konstaterer eg at Teddy I’m Ready (som låta heiter) er ein ganske så medrivande og veldig sympatisk hyllest til rock’n roll og fridom og slikt.
Låta er forresten første spor på ein seksspors EP Ezra annonserer skal komme ut 19. august. Big Fugitive Life er tittelen på den, og er i fylgje opphavsmannen tileigna «refugees of all kinds, all over the world».
Og han legg til: «May all the wanderers find the homes they seek, and may those with power welcome them as fellow citizens of humanity.”
Før kalla dei seg VietCong. Det burde dei ikkje ha gjort. Det var sikkert lite gjennomtenkt, men stygt støtande like fullt. No kallar kvartetten i frå Calgary seg for Preoccupations. Eit bandnamn godt som nokon det, skulle eg tru.
Før spela dei mørklagt, dunkel, aggressiv rock med ein viss konneksjon til 80-talets postpunk. Det virkar ikkje som at dei har nytta namneendringa til å søke ut i eit lysare landskap. I alle fall gjer dei ikkje det med Anxiety. Ei fersk låt som ikkje akkurat tilbyr sol og sommar, men ein heller dramatung tur inn i det tittelen lovar. Noko bandet gjer på eit så medrivande vis at eg trur jammen eg ser fram til dei kjem med eit heilt album idet sommaren sannsynlegvis har gjort sitt, den 16. september.
Portishead gjer Abba. Den gamle slageren SOS.
Dei tileignar låta labour-politikaren og parlamentsmedlemmet Jo Cox, som nyleg blei så brutalt myrda.
Det er ein stillferdig og vakker versjon, og idet låta går mot sin slutt strekker Beth Gibbons ut handa, og eit Cox-sitat fyller skjermen: «We have far more in common than that which divides us.»
Ein ny dose varm Gunn-folkrock til å forsvinne inn i. 8
«Take your time, ease up, look around, and waste the day» seier Jules. Hovudpersonen i songen Ancient Jules. Ein song som innleiar det sjuande soloalbumet til Steve Gunn. Linja er ikkje berre noko denne Jules ytrar, den karakteriserer også, tykkjer eg, albumets vesen. Ikkje fordi dette er eit album som oppmodar til å sulle bort dagen med slendrianfakter, men fordi det er eit album som får meg til å senke skuldrene, slenge beina på bordet, stirre litt hit og litt dit, og forsvinne inn i tonane som blir spelt. Tonar som er lette å ta inn, varmt melodiske som dei er. Tonar som ikkje er lette å bli kvitt, der dei sirklar og rullar i eit godt groovy selskap.
Steve Gunn er ein fabelaktig gitarist. Ikkje fordi han tyr til spektakulære gitarløp eller på anna vis viser fram teknisk briljans av sjeldsynt kaliber, for det gjer han ikkje. Men at han er noko for seg sjølv, det er han. Og han er det gjennom den lyriske tonen han hentar fram idet fingrane hans dansar så lett og så naturlig over strengene i sirkulerande og gjentakande former. Hans distinkte signatur kan vi vel kalle det. Gitaren kan vere akustisk, men meir dominant på denne plata er den elektriske gitaren. Men uansett kva gitar Gunn har mellom henda finn han eit tema, eit farlig tiltalande eit, og så er han i gang. Skapar noko av nærast hypnotisk karakter. Som bevegar seg frå forsiktig til glødande og tilbake igjen.
Men Gunn er her ikkje heilt åleine gjennom dei ni songane som utgjer Eyes On the Lines. Det er nyttig det gitaristen James Elkington gjer også, enten han opptrer som velvillig samtalepartnar, eller kjem med små kontrastøyt. I ryggen har desse to bassist Justin Tripp og trommis Nathan Bowles. Tripp og Bowles bidrar også på ymse tangentinstrument, og elles stikk det innom folk som spelar på fløyte og harpe og endå meir gitar. Og lyttaren, i alle fall denne lyttaren, blir sveiva inn i det. I song etter song.
«Landscape of repetition» ytrar Gunn i ein av dei sterkaste songane på plata. «Landscape of constant rhythm» konstaterer Gunn i den same songen. Og er midt i essensen av kva denne plata, denne Eyes On the Lines, handlar om. Det å vere i bevegelse ute i opent lende. På veg frå her til der. On the road. Der det å vere til stades, midt i det repeterande som hender her, akkurat no, i den konstante rytmen som grip om sansane, med blikket retta mot linjene der borte, der framme, og så samstundes vere i bevegelsen i retning av eit mål som er mindre viktig enn det som skjer akkurat no, akkurat her. Det går sikkert an å hevde at Eyes On the Lines har eit impresjonistisk vesen.
«Landscape of repetition, drained out at the service station» er den første strofa Gunn syng i songen The Drop. Ein av dei sterkaste songane på plata. Det kan vere at songen handlar om ein trailersjåfør og monotonien. Ein vakker monotoni. Det kan også hende at songen handlar om noko anna, men det får så vere. Sikkert er det at den rullar doggfriskt i eit melodisk sigrande landskap. Og at den har arven frå både Richard Thompson og Grateful Dead med på lasset.
To namn eg opplever som dei kanskje fremste musikkhistoriske referansepunkta til fleire av songane på denne plata. Den før nemnte Ancient Jules er der. Like så den godt drivande Full Moon Tide, med sin fiffige påstand om at «out on the road there are nowhere to go». Ein påstand som ikkje høyrer heime i ei skildring av songen Conditions Wild. For den finn vegar å gå, albumets mest framoverlena affære som den er. Eit rock’n roll nummer med ein god slant psykedelia innabords. Å hevde at den er fengande kjennes på ingen måte feil. Å hevde at den har albumets beste refreng, ja eit beint fram psycht eskalerande refreng, kjennes heller ikkje feil.
Langt meir enn personlige skriftemål og melankolsk grubling så er Gunn sitt tekstlige univers skildringar av sanseinntrykk. Inntrykk som kan tolkast i fleire retningar, som kan skape fleire bilde, men som like fullt ofte står klinkande klare for meg. Det står også rimelig klart for meg at mannen har plassert meir håp enn håpløyse i desse bilda.
Hans uttrykk har både i si soniske og si tekstlige form eit minimalistisk vesen. Der skil han seg kraftig frå det Grateful Deadske. Sjølv når songane driv inn i det jam-prega held dei seg nære sitt eige hjerte, tar ikkje turen ut i villnisse eller tåkelandskapet. Det tekstlige har på si side ei korthogd form, nok ord til å skape eit bilde, men ikkje fleire. Av og til nærast ei stikkordform. Som i smidige (og nydelige) Night Wander. Der ein persons nattlige ekspedisjon under ein lysande måne blir summert opp med nokre få meiningsberande ord, men der eg tydelig ser for meg seansen, frå han klatrar ned veggen til han han skodar «through the trees to the day ahead».
Steve Gunn sitt førre soloalbum, Way Out Weather, var ei lita openbaring av suggererande folkrock. Og er ei plate som aldri er langt unna. Den er der, like i nærleiken, Eyes On the Lines også.
Eit friskt countrypust ifrå utkanten av Nashville. 7
Dette er Margo Price, og ho er bra. For så vidt noko for seg sjølv. Men ein link eller to eller tre til Loretta Lynn er det no her. Sjå på coveret til dømes. På sitt album av året, Full Circle, kan vi sjå Loretta Lynn sitte der i ein lilla kjole med blikket retta mot venstre. På sitt debutalbum av året kan vi sjå Margo Price sitte i ei eng av lilla blomar med blikket retta mot venstre. Loretta Lynn sin signatursong heiter Coal Miner’s Daughter. Det ferske albumet til Margo Price ber tittelen Midwest Farmer’s Daughter. For drygt ti år sidan erklærte Jack White sin kjærleik til Loretta Lynn og produserte hennar album Van Lear Rose. No gjer han ut, gjennom sin label Third Man Records, debutalbumet til Margo Price. Kanskje fordi han i songane hennar, i attityden hennar, verar noko av det same kompromisslause som ein finn hos Loretta Lynn. Eg vil tru det, eg gjer i alle fall det. Samstundes som Margo Price er sin eigen historie, og det ganske så friskt og fengslande.
When I rolled out of town on the unpaved road
I was fifty-seven dollars from being broke
Kissed my mama and my sisters and I said goodbye
And with my suitcase packed I wiped the tears from my eyes
På eit debutalbum som etter seiande er sterkt basert på Margo Price sine eigne livserfaringar, noko ho definitivt har, og då ikkje berre fordi ho har rukke å bli 32 år gammal, opnar ho med ein skilsetjande countryballade av det sjølvbiografiske slaget. Hands of Time fortel om ein oppvekst under fattigslige kår og farmen som faren måtte selje då Margo var to år. Om den unge jenta som drar ut i verda (les: Nashville) for å «make a little cash» og kanskje kjøpe att farmen heime i Aledo, Illinois. Men slik skal det ikkje gå. Nashville tar ikkje fint imot henne. Men ein mann gjer det, og dei to dannar etter kvart eit band, Buffalo Clover, og spelar musikk som er like mykje soul og Stones som det er country. Dei to giftar seg også. Og får born, tvillingar. Men den eine døyr og kvinna skrik mot Gud «is there anybody out there looking down on me at all?». Ho vil helst skru tilbake klokka «on the cruel hands of time». Ho syng det i ein tone som kryp innunder huda, medan ektemannen Jeremy Ivey sørgjer for eit groovy bass-komp, orgeltonar smyg rundt i krokane og ein strykarkvartett bidrar med vitale innspel.
Sjølv om albumet aldri blir betre enn det er i dette seks minuttar lange opningssporet, er det ikkje uvesentlig det som fylgjer heller. Til swingande countrytonar tar ho i This Town Gets Around opp tråden med korleis Nashville tok imot henne – med falskheit og lurendreieri – og slår snerrande tilbake: «I won’t put out or be controlled, I don’t write the shit that gets bought and sold». Det å slå tilbake er ikkje eit eingongsfenomen på albumet. Til medrivande midtempo-groovy tonar i Since You Put Me Down, ytrar ho seg både nedbroten («I killed the angel on my shoulder with a handle of tequila») og revansjelysten («I hope my voice will haunt you above the ground») om eit stygt svik. Og i den temposterke boogieswingande About to Find Out går ho til verbalt angrep på ein fyr som er dugelig høg på seg sjølv: «Well I’ve had about enough of your two-cent words, and the way you’re running your mouth».
Då Margo Price var som lengst nede, i tida etter å ha mista det eine barnet sitt, tydde ho etter eigne utsegn oftare til alkoholen enn det ho burde ha gjort. Ved eit tilfelle førte det henne lukst i Davidson County Jail. Ho grip tak i historia i songen Weekender. Ganske så nådelaust og i klassisk countrystil. Det siste der kan vel også seiast om det swingande honky tonk nummeret Hurtin» (On the Bottle), med linjer av typen: «I’ve been drinking whiskey like it’s water, but that don’t touch the pain you put on me».
På den eine sida kan det hevdast at dama lener seg til og låner skamlaust frå hevdvunne countrynormer. På den andre sida gjer ho det med ein friskleik og ein habil dose eigne formuleringar. Det siste utliknar glatt det første, og gjer Midwest Farmer’s Daughter til eit countryalbum verdt å oppsøke.
Tonar tar fyr i eit ambisiøst verk, der nittitalet møter nåtid. 9
The Ballad Of the Costa Concordia er ikkje ein ballade om Costa Concordia. The Ballad Of the Costa Concordia er ein song, ein over elleve minuttar lang song, ei lita sonisk/melodisk novelle, (ja for all del: ein ballade om du vil), som ikkje handlar spesielt mykje om det tragiske forliset i Middelhavet i 2012. Songen/balladen/den soniske novella kjem mot slutten av Teens of Denial, ei plate av og med det Seattle-busette bandet Car Seat Headrest, og den kjem i fleire fasar, i alle fall tre. Kapteinen som styrte skipet, Costa Concordia, eller kanskje ikkje gjorde det, i alle fall ikkje slik han burde ha gjort det, dannar eit utgangspunkt for det songen går inn i – «How was I supposed to know how to steer this ship?». Men songen handlar om ein ung mann og korleis han styrer livet sitt, eller kanskje helst korleis han ikkje styrer livet sitt.
Songen startar nedpå, dempa, som ein ubrukt morgon. «I used to like the mornings, I’d survived another night» syng songaren. Men ikkje så lenge etterpå, i neste vers for å vere eksakt, syng han dette: «Now I wake up in the morning, and all the kindness is drained out of me». Den unge mannen, som vi vel ikkje kan sjå bort i frå at er identisk med songaren sjølv, Will Toledo, har gjort sine mistak fortel han, utan at han nødvendigvis har dratt noko lærdom utav det, må han erkjenne. Om berre ting kunne vore annleis, ytrar han i refrenget, om han berre kunne klart å halde fast i eit sinne, om han berre kunne blitt kvitt nokre synder.
Og det soniske veks, låta byrjar koke, og songaren fortvilar ytterligare. Nokre sekund blir så det meste rundt han dempa ned, og han syng nokre tekststrofer han har stole frå ein Dido-song (White Flag), men han endrar den siste linja frå «I’m in love and always will be» til «I have lost and always will be».
Så er vi over i fase to, og Will Toledo startar å resitere. Frå varleg famlande til glødande intenst. Med eit glimt i augo drar han fram fleire utsegn inspirert av kapteinen sitt «how was I supposed to …». Alle henta frå det trivielle kvardagslivet. Av typen «How was I supposed to remember to grab my backpack after I set it down to play basketball?». Etter kvart blir det verre, atskillig verre: «I was given a body that is falling apart … I was given a mind that can’t control itself, I was given a ship that can’t steer itself, and what about the pain I’m in right now?». Og så vidare, og så vidare, heilt til han spør seg sjølv, og ut i lufta, til dei som måtte ville høyre på han: «How many times have I drowned?».
Og så kjem eit nytt refreng. Det er ikkje langt, det er ikkje vanskelig, men det manglar ei framtid: «I give up». Fase tre riv og slit, gitarane er kvesste og glødar og riffar, og tempoet er åtakslysten rock’n roll. Tilstanden nærmar seg det dystopiske. «Now we», syng Toledo, og har om ikkje heile menneskeslekta så i alle fall sin eigen generasjon i tankane når han fullfører, snerrande: «download all of our shit for free, it’s the new economy, we have nothing to offer and we sleep on trash». Og han får meg, lyttaren, til klart og tydelig sjå føre meg folk som klingar seg fast til «the cliff of revelation», livredde for kva dei har i vente.
Men så roar det seg, igjen. Heilt ned. Og nokon vaknar opp, skjelvande, frå ein draum, og strekker seg etter sin kjære, og kviskrar «I love you, I love you, I love you».
Ikkje alt er kva ein skulle tru det var, og ingenting er eindimensjonalt. Ikkje i The Ballad of the Costa Concordia, og ikkje i andre songar på plata. Angsten står i spenn, depresjonen gneg, eit sinne kan dukke opp, ein viss kynisme kan også finne på å gjere seg gjeldande, eller kanskje sprett ein pussig vittigheit, eller to, fram. Men i botn, under det heile, meiner eg å dra kjensel på reinspikka oppriktigheit. Så kva skal eg seie? Er dette nittitalet, eller 2016? Vel, kanskje er det eit møte, mellom tiåret då Will Toledo blei født, og året han blir 24. Eit i alle fall fruktbart møte.
At det heile kjem utav Seattle (sjølv om Will Toledo rett nok har vakse opp i ein liten småby i Virginia) og blir gitt ut på Matador Records er ikkje meir enn rett og rimelig. For kva var vel, på nittitalet, i den gitarorienterte rockens sfære, meir nittital enn Seattle og Matador Records. Nirvana og Pavement. Og det er der, i eit kryssingspunkt mellom dei to banda, samt eit og anna gitarelektrisk av liknande kaliber (det er til dømes noko med energien her som minner meg om Modest Mouse) at Car Seat Headrest må seiast å ha sine genar ifrå. Men det er meir i desse genane. Atskillig meir. Dei har også det i seg at dei ikkje prøver beinhardt å vere der i kryssingspunktet, eller klenger seg tett opp til stamma, dei har i grunn slite seg laus. Og utan å ta avstand til sine inspirasjonskjelder dansar Car Seat Headrest av garde som om dei eig kvar einaste tone dei spelar.
Men for eit traurig bandnamn. Det har sin historie. Will Toledo har laga songar ei god stund. Sidan han var ein ung tenåring, og kanskje før det også. Han byrja å spele dei inn også. Heime, med eigne middel, på lo-fi måten. Men karen nøydde seg ikkje med det. For der ute på internettet finst jo Bandcamp. Og der finst folk, kanskje nokon som tar seg tid til å lytte også, i alle fall litt. Slik tenkte unge Toledo, og han byrja gje ut musikken sin, som album, på Bandcamp, eit par gonger i året. Og sidan han ikkje ville gje desse platene ut under eige namn, måtte han finne eit anna namn. Han tok det han såg, reint konkret, framfor seg, av og til når han satt og spelte inn ein song, i baksetet på familiens bil. Nakkestøtta i førarsetet, Car Seat Headrest. Og album kom, og kom, og kom. Elleve stykk. Og så dukka Matador Records opp. Will Toledo spelte inn eit lite utval av songane sine på nytt, kalla samlinga Teens of Style, og hans debutalbum på ein skikkelig label var eit faktum. Kalenderen viser på dette tidspunktet oktober 2015. Car Seat Headrest er i ferd med å vekse frå å vere eit einmannsprosjekt til å bli eit band. Toledo er ei tilsynelatande utømelig kjelde av nye songar, lange og korte, vide og smale, fengande og kranglete, der det tematiske driv inn og utav sjelelivet til ein ung mann. Inn i det djupt depressive hjørnet, over i kyniske forsvarsmekanismar, og så stundom ut i det fri der endåtil eit meir naivistisk blikk på tilværet kan gjere seg til kjenne (hallo Jonathan Richman).
Teens of Denial er ein ambisiøs ung mann sitt verk. Sytti minutt strekker den totale speletida seg over. Fill in the Blank lyde den innleiande oppmodinga, i form av eit glødande åtak av ei låt. Depresjon og sjølvforakt er temaet. «You have no right to be depressed, you haven’t tried hard enough to like it» syng Toledo til seg sjølv i eit refreng som soniskmelodisk fengjer à la Weezer i eit heldig augeblikk. Og jaggu blir det fylt inn. Kvar låt, kvar krik og krok, fyller Toledo og hans kumpanar med pasjonert musikalitet. Heilt til seansen blir avslutta med ei lita vise om eit møte med ein hest, som dei upassande nok har kalla Joe Goes to School.
Her finst også ei lengre låt der denne Joe blir gitt den æra å ha namnet sitt i tittelen. (Joe Gets Kicked Out of School For Using) Drugs With Friends (But Says This Isn’t a Problem) er den fulle og heile og misvisande tittelen. Joe forsvinn nemlig utav opplegget så snart tittelen er unnagjort, og tilbake står Toledo og hans venner og ei semmer rusoppleving. «Last Friday I took acid and mushrooms, I did not transcend, I felt like a walking piece of shit, in a stupid looking jacket» formidlar Toledo. Han har fortalt i intervju at songen handlar om den einaste gongen han har tatt syre. Det gjekk som ein skjønar skitt. Men det går på ingen måte skitt når han i låta bramfritt legg det fram i eit slackerpsykedelisk lune.
Dei to Joe-låtane handlar altså ikkje om Joe, og Vincent handlar heller ikkje om Vincent van Gogh. Han blir berre flyktig nemnt fordi det blir vist til eit bilde han har mala som tener som illustrasjon for Wikipedia sin artikkel om Depresjon. Det er altså det som igjen er temaet, depresjon altså. I eit groovy, for ikkje å seie slackerfunky og skarpt medrivande, nummer, som også tidvis tyr til gitarstøy av Sonic Youth-sorten. Meir fortviling slit seg fram i den glødande grunge-saken Destroyed By Hippie Powers. Medan Drunk Drivers/Killer Whales er ein melodisk vinnande song om dagen derpå, bondeanger versus likesæle. Men gradvis glir den over til å bli ein song om å kjenne seg fanga i eit tilvære ein ikkje er tilfreds i. «It doesn’t have to be like this» lyde mantraet Toledo møter dette med, og drar inn spekkhoggarar som illustrasjon (inspirert av at han nettopp hadde sett ein film om spekkhoggarar i fangenskap, og ikkje likt det han såg).
Sagaen om denne plata har på førehand handla ein god del om ein låt som til slutt måtte redigerast. Just What I Needed heiter ein av The Cars sine signaturlåtar. Toledo fekk det for seg å låne riffet frå denne inn i ein eigen låt. Plateselskapet trudde dei hadde forhandla fram eit løyve til å gjere det. Men så sa Ric Ocasek nei. Ei veke eller så før lageret med LP’ar og CD’ar skulle ut i butikkar sa Ocasek eit bestemt og absolutt nei. Og alt måtte destruerast. Toledo gjorde om låta og kalla den høvelig nok for Not What I Needed, utan spor av The Cars men i staden injisert med ein baklengs psychversjon av Toledo sin eigen song Something Soon som avslutningstema.
Ein annan saga heiter Connect the Dots, og er om vi skal tru Toledo The Saga of Frank Sinatra. Eg trur ikkje vi skal tru på Toledo der. Eg trur Toledo har sans for upresise og mystiske låttitlar. Men eg trur på den bassviltre tilstanden som treff songen i siste del, og eg trur på det hektiske og skingrande vesenet den har. Eg trur også på Toledo når han i Cosmic Hero snerrar, til ei kvinne eller kanskje meir truleg til seg sjølv: «And if you really wanna know how kind you are, just ask yourself why you’re lying in bed alone». Og eg trur eg høyrer han synge inderlig som ein Will Sheff (Okkervil River) når han syng både det, og mykje anna. Om tilgiving og ikkje tilgiving i Unforgiving Girl (She’s not) til dømes, eller om døden som spelar xylofon for han i 1937 State Park. Og så trur eg – ja eg har vel i grunn ei kraftig tru på nett det – at dette er ei plate som skal bu lenge like i nærleiken av meg.