Category Archives: Også verdt å høyra på

Tre på dialekt

Standard

Også verdt å høyra på: 
Bilderesultat for music
Hellbillies, Erik Lukashaugen, Æ/Likholmen

 
Bilderesultat for hellbillies søvnlaus  Hellbillies – Søvnlaus

Noko er med det gamle og noko er nytt på den ferske Hellbillies-plata. «Eg tenkjer finne staden der ein ny song kan ta te» blir det sunge og kora i ein av songane som vel kan få karakteristikken ganske så typisk Hellbillies. Men som like fullt ikkje er heilt typisk. Tom Roger Aadland har nemleg skrive teksten, både til den og sju andre songar. Det har han jo ikkje gjort for Hellbillies før, men du verden han er jo nesten som skapt for rolla, kan eg høyre. Den gamle tekstforfattaren, Arne Moslåtten, er ikkje heilt ute. Han har bidratt med fire tekstar, om slikt som nett-troll, gamal lærdom, og det å være heilt på tur.

Gitarist Lars Håvard Haugen har produsert. Og aldri har Hellbillies låte tyngre. Aldri har det brunne meir febrilsk frå gitarstrengene, eller koka like kraftig frå orgelet. På sitt aller beste i låta «På tur». Eit seigt beist av ei låt, som like fullt har eit luftig vesen. Noko eit djervt temposkifte og eit medrivande instrumentalparti midtvegs i låta gjer sitt til.

Like mykje som at dette er det tyngste albumet til Hallingkvintetten er det eit av deira sonisk sett mest varierte. I det meir kontemplative hjørne er det at ein kan finne den ganske så innbydande og smått twangy folkrockballaden «Ny song kan ta te». Medan OnklP blir kasta inn i ringen i avslutningssporet «Natta Norge» for eit rap-parti av det absolutt vitale slaget. Og Søvnlaus eller ikkje, vitalt er i grunn eit ord som kan få lov å stå og beskrive albumet. Slett ikkje verst det, etter alle desse åra, og alle desse platene.

TIDAL: HELLBILLIES – SØVNLAUS

Bilderesultat for erik lukashaugen finnskogvegen  Erik Lukashaugen – Finnskogvegen

Frå noko lenger aust i landet kjem Erik Lukashaugen. Ein visesongar som verken har ein lang platekarriere bak seg, eller som vel er vidare kjent utover heimtraktene. Finnskogvegen er hans tredje album, og hans andre der han framfører songar basert på dikt. På debutalbumet frå 2013 presenterte han eigne tonesettingar av tretten Hans Børli-dikt. Denne gongen har han tonesett dikt av den noko mindre kjente Tore Hestbråten.

Lukashaugen har med seg ein musikkgjeng som kallar seg Arbeidslaget. Dei handsamar instrument av ymse slag, med hovudvekta på slike som ikkje er elektriske. Eg høyrer eit samspel som har smil om munnen, i eit luftig og vennlegsinna lydbilde. Eg høyrer stillferdige viser, eg høyrer nokre eg vil kalla sprelske, eg høyrer nokon med litt jazzig åtferd, eg høyrer melodiar det ikkje er spesielt vanskeleg å synast bra om.

Dikta til denne Hestbråten er alle skrivne på Solør-dialekt. Ein dialekt som Elverum-buen Lukashaugen i utgangspunktet ikkje snakkar, men som han er tru mot når han syng desse ti songane. Songar som handlar om tidlegare tider, barndomsminner og andre minner. «Hå prekte fälk om fär» blir det spurd i ein song, ein livleg og ganske så fornøyeleg ein om ein fyr som ikkje er spesielt oppdatert på dagens tv-underhaldning. Fornøyeleg kan ein vel kanskje også kalle «Ei lita skihistorie», der hovudpersonen minnast lange dagar i åttemetersbakken med påfølgjande naglebit og ein herleg oppattvarma middag. «Førjulsmareritt» er på si side ein ikkje helt fjern slektning av Prøysen sin «Romjulsdrøm». Medan avslutningssporet «Fär seint» vel er albumets mest melankolske stund. Ein slik ein der hovudpersonen ser tilbake på alle vala livet har bydd på, men der eitt, spesielt eitt, skulle vore gjort om igjen. Det valet handlar om kjærleik.

Rett så trivelege saker å bli kjent med dette i grunn.

TIDAL: ERIK LUKASHAUGEN – FINNSKOGVEGEN

Bilderesultat for æ endetidsbilda  Æ/Likholmen – Endetidsbilda/Blindskär

Lenger nord. Eit godt stykke lenger nord. På ei øy der Tore Hestbråten frå omtalen over visstnok budde ein mannsalder, Hamsun-øya Hamarøy, held no Erling Ramskjell til. Under sitt alterego Æ er han denne hausten ute med eit album som har fått den ikkje altfor optimistiske tittelen Endetidsbilda. Ikkje nok med det, som ei viktig kraft i bandet med det ikkje altfor oppløftande namnet Likholmen, er han også ute med seksspors minialbumet Blindskär.

Først har eg det å seie at Endetidsbilda slett ikkje er den totale undergang, og Likholmen er ikkje full av lik. Det som gjer seg til kjenne av songar her er av meir nyansert slag enn som så. På Endetidsbilda i soniske former som spenner frå det visepop-akustiske til noko ein vel kan kalle ganske så hard rock. Det siste i låta «Svart/kvitt/svart», der Æ sin gode kamerat Stefan Sundström i refrenget prøver å mane fram alt frå «nya sanningar» og «nya rena hav» til «nya fargor nu». Sundström spelar forresten ei større rolle i Likholmen-konseptet.

Det meste, for ikkje å seie alt, tar slutt, til slutt. Og det er vel der begrepet Endetidsbilda kjem inn. Graden av kor brutal denne slutten er varierer imidlertid noko frå song til song. «Bli ikke våt av gammelt regn» syng Æ vist nok, i eit stressfritt og nedpå nummer som eg ikkje oppfattar som stort anna enn undrande kring dette med kjærleiken. «Kanskje…» spør han seg i ein anna song, og då i duett med Ingeborg Oktober. I eit sonisk vennlegsinna bilde med litt countrypreg framfører dei to ein tekst som held mogelegheitene opne. Punktum blir sett med ein song som (ikkje heilt overraskande) heiter Endetid. Den går i ein slags marsjtakt og har eit lite hylande barnekor som syng «alle veia leda fram te endetid».

Eit par av dei, vegane altså, ledar kanskje til Likholmen. Og der sitt Stefan Sundström og syng om Skäppsrottor som ikkje kan temjast, og som stadig blir fleire og fleire, og berre så det er heilt klart: «Gud finns inte under däck». Han syng det til ein sedat folktakt utan plagsamt med lys på seg. Han syng også ein song kalla Stiltje, og han syng den sakte, men han syng den ikkje åleine, Ingeborg Oktober syng refrenget. Eit vakkert nok eit om at alt blir til jord til slutt. Og det går seigt framover, og eit pumpeorgel spelar ei rolle, og Sundström avsluttar sin siste song med å hevde at «snart är vi över». Ja det er dunkelt, «under ei uendelig rekke av horisonta» som unge Ingeborg Oktober syng det, sånn heilt til slutt.

TIDAL: Æ – ENDETIDSBILDA

TIDAL: LIKHOLMEN – BLINDSKÄR

 

Litt om Jason Isbell, Wilco, Dr. Dre

Standard

 

Sommaren 2015 har ikkje berre handla om regn og gråvær, den har sjølvsagt også handla litt om musikk. Innimellom rundar med Stone Roses, Father John Misty, Love, Parliament, Kendrick Lamar og Violent Femmes har det i tillegg blitt tid til  nyleg arrivert musikk. I første rekke dei nye platene til Ezra Furman og Tame Impala. Begge omtalt i rosande ordelag på denne bloggen dei siste vekene.

I tillegg har eg tatt meg tid til å høyre på dei ferske platene til Jason Isbell, Wilco og Dr. Dre. Naturleg nok. Eg hadde jo forventningar. Men, tenker eg no, er dei i grunn så bra som dei burde ha vore?

  Something More Than Free har Jason Isbell titulert si plate. Omslaget er i svart/kvitt, akkurat som Southeastern var. Med eit portrett av Isbell sjølv, akkurat som på Southeastern. Med tonar produsert av Dave Cobb, akkurat som på Southeastern. Med songar om folk med ei fortid, akkurat som på Southeastern. Konsise gode skildringar av menneskeskjebner, akkurat som på Southeastern. Akkurat som Jason Isbell har gjort til sitt kjennemerke sidan han dukka opp med legendariske Outfit for tolv år sidan.

Southeastern var ei særdeles god plate. Jason Isbell si beste plate. Den var eit oppgjer med ei fortid der alkoholen og usympatisk åtferd hadde vore sentrale faktorar. Med minneverdige songar som Cover Me og Elephant i sin midte. Something More Than Free handlar om det tittelen lovar. At det finst noko ein må plusse på fridomen med for at livet skal kjennast bra. Og det ein plussar på med – «a reason» – tar noko vekk frå fridomen. Og så blir livet levd, i strev og glede, og Isbell spør seg: «Are you living the life you chose» eller «Are you living the life that chose you»?

Tonane er som dratt like utav Southeastern. Det er countryrock, folkrock, blue-collar, akustisk med litt elektrisk strø. Det er ei plate eg får ei kjensle av at det står nr II på. Den har sitt å gje, men den gjer meg ikkje like mykje som Southeastern, absolutt ikkje. 6.

  Star Wars har Wilco, av ukjente grunnar, kalla sitt plateframstøyt av året. Og plata kom som skote utav ei E-11 Blaster Rifle. Over natta, midt i juli, blei den lagt ut til fri nedlasting, heilt utan føreannonsering. Eit prisverdig tiltak det for så vidt. For bra er den jo også, om enn noko ujamn.

Nels Cline og Jeff Tweedy har kvesst gitarane sine noko alvorlig. Kvesst dei og så fuzza dei til. Rytmikken er blitt rista i ein boks det står The Feelies anno 1980 på. Og 100% ferdiggjering kan ikkje ha vore eit mantra under innspelinga. Alt dette er jo lovande. Det som ikkje er like lovande er den indre kvalitet i kvar einskilt låt. Det finst meir enn ein låt, ja ein dryg halvpart vil eg hevde, som nok ikkje har det heilt store melodiske vesen eller djupfølte schwung over seg. Litt sånn lettvektarkaliber med andre ord.

Og så finst det ein låt eg aldri skal gløyme. Manande, fuzzande, groande, vidunderlige You Satellite. Kombinasjonen av eit shoegaze-møter-krautrock-driv og ein mild melodisk tone er av det uimotståelige slaget, og linja «you can’t sing what you can’t give away» høyrest temmelig så riktig ut.

You Satellite er den einaste songen på plate som varer over fem minutt, ja den er den einaste som varer over fire minutt også. Plata tippar så vidt halvtimen og songane er av +/- 3 minuttar sorten. Random Name Generator og Cold Slope er to fuzzpoplåtar som kitlar i magen, og The Joke Explained er frisk og fengande countryrock. Sånn elles? … vel vel. 6.

  Compton er tittelen på Dr. Dre sitt ferske album. Hans tredje soloalbum, og det første på denne sida av årtusenskiftet. Dei seksten åra som har gått sidan førre album har han jobba med eit hyperambisiøst prosjekt kalla The Detox. For eit år sidan konkluderte han med at det var og blei skrale saker og skrinla heile greia. Compton tok så form. Som ein slags gjenvisitt til det legendariske NWA-albumet Straight Outta Compton (som no også er tittelen på ein film om Dre og hans kompisar).

På Compton ser Dre tilbake, men like mykje, nei meir, ser han inn i dagens situasjon. Til Los Angeles forstaden Compton, med sin kriminalitet og sine høge drapstal, mot USA elles og den høgaktuelle afroamerikanar vs politi situasjonen, og så snakkar han sjølvsagt om seg sjølv. Legg ikkje skjul på at han er styrtrik («still got Eminem checks I ain’t opened yet»), og gjer det klinkande klart at hans «influence run deep like the ocean» så «don’t get it fucked up».

I sonisk forstand er Compton eit mildt sagt innhaldsrikt album. Her skjer det, og skjer det og skjer det. Soniske utskeiingar fylgjer i hælane på kvarandre. Kvile må ein gjere ein anna stad. Dette er action, og lyd, lyd, lyd. Men ikkje vindskeiv og ute-av-kontroll-lyd. Dre har grepet på alt som skjer. Han og hans studiomusikantar har laga eit velsmurt album. For velsmurt? For utsøkt? For mykje?

Dre har sjølvsagt med seg ein god gjeng av rapparar og songarar (velkjente og totalt ukjente). Frå NWA-kompis Ice Cube via Snoop Dogg til Eminem. Men det er Kendrick Lamar som stel showet. Gjennom tre vers frå tre ulike spor etterlet han seg ikkje fnugg av tvil. Han set fyr på sakene. På Genocide, på Darkside/Gone og på Deep Water. Men den aller beste låta er sannsynlegvis Animals. Der ein ung Los Angeles fyr med ei soul-fylt røyst og det noko merkelige namnet Anderson.Paak (han gjer seg forresten gjeldande på fleire spor her) går i eggande klinsj med Dre. I ein song om å bli stempla, om korleis ei heil gruppe («niggas») blir kategorisert utifrå gjerningane til nokre få.

Dre har laga, spelt inn, produsert, og vore med på ein god bunke plater som er betre enn Compton. Men inni her. I denne dryge, veldige timen, finst det saker som får varmen til å breie seg, eller hjarta til å banke, eller beina til å vandre, så noko mindre enn ei bra plate er det jo ikkje. 7.

 

Tre EP’ar (Ought, Ida Jenshus, Acres Wild)

Standard

Eg er ein album-mann, men EP’ar kan også ha saker og ting å by på. Her er tre av det slaget. To av dei er lange til EP å være. To av dei er av norsk opphav. To av dei har ein link til Paul Simon. Alle tre er bra.

Ought – Once More With Feeling

 Før Montrealbandet Ought kom med sitt sjølvlysande debutalbum av året, ja nesten to år før, gav dei ut sin debut EP (New Calm). Ein bra EP, men bandet har i ettertid komme fram til at den kunne ha vore betre. Ein av låtane derifrå (Pleasant Heart) blei i ei nyinnspelt form førstespor på det temperamentsfulle debutalbumet av året. I sommar spelte dei så to låtar til ifrå EP’en inn på nytt. I ei meir frenetisk form, i ei meir sjølvsikker form. Begge låtane er med på denne ferske EP’en av 2014, i lag med to andre spor som heller ikkje er flunkande nye.

Ikkje flunkande nytt, men Once More With Feeling tar av. Tar av i den energiske høgt/lågt forma som gjorde debutalbumet til slik ei storarta affære. Og kan vel slik få rolla som ein appendix til det albumet, og berre gjere det endå eit hakk betre.

Postpunk var, og vel for så vidt er, det mest nærliggande sjangerbegrepet å ty til for å beskrive lyden av Ought. Det yte dei sjølvsagt ikkje full rettferd, dei er meir enn juksarar i postpunk-faget, dei driv inn i musikkens inste kjerne og hentar fram ekstasen. Ein ganske så essensiell ting å gjere i grunn, og noko som gjer det temmelig underordna at ein, for å plassere dei på musikkartet, også kan dra inn meir enn eit band frå den gylne perioden 1977-1982.

Det er verknadsfullt, det er først og fremst verknadsfullt. Når balladen Pill slentrar av garde utan å bli sløv. Og snarare, langt snarare, fangar gode tonar og drar seg til. Dansar inn i eit farmasøytisk regn av «give it to me», elektrisitet og suggererande krefter. Det blir ikkje mindre av slikt i låtane som fylgjer. New Calm, pt. 2 (som saman med Pill er dei nemnte nyinnspelte) tar seg raskt inn i det, og kjem ikkje utav det før 7 minutt er gått. Det trengte den for så vidt ikkje ha gjort. Den er ein rivande god plass å vere. I all sin intensitet, i all sin mantrakallande skapnad. «Hear me now that I am dead inside» blir det gjentatt og gjentatt, saman med innrømminga «you gave me your calm, and I give it away no,no,no,no» og eit nervøst «daradada, daradada». Og jammen blir det stilt nokre spenstige spørsmål også: «Who built a house, just to lock me out? Who started a fire, yeah that one over there? Who invited Paul Simon?»»Not me». Lou Reed derimot trur eg ikkje dei hadde stilt spørsmål med. New Calm, pt. 3 har i alle fall sin bit med Velvet Undergroundske kaskadar. Slike som reinskar opp og skitnar til i same tonedrag, og det har som kjent mykje for seg.

Bandet avsluttar med ei låt som ikkje fekk lov til å bli med på debutalbumet. Det har nok i så måte vore ein viss anger ute å gått i etterkant. For Waiting er så absolutt utstyrt med alle kvalitetar som kjenneteiknar det albumet. Den har det melodiske, den har drivet, den har rastløysa, den brenn, den ulmar, den vil, og den vil endå litt meir. Og alt dette medan songaren gjer uttrykk for ei skam over å ha latt eit anna menneske vente og vente.

Personleg ventar eg spent på neste framstøyt.

WIMP-link: Ought – Once More With Feeling

Ida Jenshus – Let It Go

 Til EP å vere er denne uhorvelig lang – 32 minutt. Nærpå halvparten av tida tar det innleiande sporet, Shallow River. Ein femten-minuttars songsuite sett saman av tre songar (Shallow River, Storms, Let It Go). Laga i eit lydbilde som vel kan seiast å vere ei slags vidareutvikling av slik Ida Jenshus presenterte seg på sitt førre (og tredje) album. Mindre country, meir pop, større lyd, søkande lyd. Litt i slekt med det Emmylou Harris gjorde då ho hyra inn Daniel Lanois som produsent og spelte inn sin Wrecking Ball. Ida Jenshus sin Lanois heiter Kåre Vestrheim, både på det førre albumet og på årets EP (og sikkert også på albumet som er lova på nyåret).

I ei tid der det å klikke seg hastig vidare er blitt til det typiske er det herlig motstraums å plassere eit nummer på femten minutt i førarsetet. No kunne det for så vidt ha vore tre låtar. Slik arrangementet er løyst er det på sett og vis også tre låtar. Dei er ulike, dei glir over i kvarandre, men dei glir aldri inn i kvarandre. Overgangane er tydelige dempa instrumentale mellomspel. Medan dei lengre låt-sekvensane har ein vegg av lyd. Ikkje ein Spectorsk vegg, ein langt luftigare vegg, men like fullt ein vegg. I sentrum av denne veggen lever så songen. Frå det folkblues-prega, litt Led Zeppelinske, førstekapittelet via det melodisk vene andrekapittelet til ein manande og smått hektisk sistedel. Frå ei reise i grunne elveløp til oppmodingar om å opne seg opp mot verda, kaste maska og kappa og vere den ein er.

Etterpå kjem tre låtar til. Lydbildet er mykje av det same. Songane kunne ha blitt til i 1967, i 1972, og der om kring, men høyrer også til andre tider, vår tid for eksempel. Hero, med eit snev av Heartlandrock i seg. Set Us Free, med sine håpefulle vyer. Og som avslutning den næraste og varlegaste av dei, countryvisa om Sylvia. Om ei kvinne på søk, på vandring, som stadig må vidare. Ikkje så heilt ulik ho som syng om henne kanskje.

WIMP-link: Ida Jenshus – Let It Go

Acres Wild – The Prophecies of Skeeter Davis

 Apokalyptisk? Glad-apokalyptisk? Skeeter Davies sin profeti? The End of the World? Det er Oslobandet Acres Wild sine eigne ord, kasta fram i eit forsøk på å forklare kva som er tema på denne EP’en. Men kor tar nå desse ni minuttane oss eigentlig? Desse ni minuttane og tre songane som er bandets andre EP. Ikkje heilt ut på kanten av avgrunnen i alle fall.

I fjor presenterte dei seg med ein EP der i alle fall eitt spor har sett seg fast i minnet mitt. Den melodisigrande og friske sommarbrisen med den korte og fyndige tittelen ’63. Ei låt sterk på livfull nostalgi og med eit lite skråblikk på 60-talsfilmen The Graduate. Der ei viss Mrs Robinson var ein sentral skikkelse. Mange er det vel som har sunge med på Paul Simon sin ikkje heilt ukjente hitlåt frå filmen. Karane i Acres Wild mistenker eg for å ha sunge med på meir enn ein Simon-song. The Only Living Boy In New York for eksempel, for korleis kan det elles ha seg at dei i den lakoniske og elegant tilbakelente popsongen Balcony Song stadig gjentar linja «the only living boy in Oslo» (neppe fordi dei er blitt inspirert av Simon Joyner sin The Only Living Boy In Omaha vil eg tru).

Acres Wild er som de no sannsynlegvis har oppfatta eit popband med røter som finn mykje av si næring ifrå sekstitalet. Paul Simon er nemnt, The Beatles og The Byrds og The Zombies kan sjølvsagt også nemnast, og frå seinare tider er det vanskelig å komme utanom Teenage Fanclub.

Some Will Never Die er eit fengande opningsspor med eit Peter Pan liknande tema i teksten. Balcony Song høyrer på si side meir til i lendet beina-på-gelenderet-gitaren-i-fanget. Medan tittelsporet er jingle-jangle, nemnte fanklubb og strålande melodiske linjer, og fremjar eit avslappa forhold til både livet og det som kjem etterpå.

Ein konklusjon? For så vidt ikkje det minste nytt, berre popmelodisk tiltrekkande.

WIMP-link: Acres Wild – The Prophecies of Skeeter Davis

Også verdt å høyra på: Mirel Wagner, Ty Segall, The New Pornographers)

Standard

Av nyare arriverte plater har eg (endå ein gong) funne tonen saman med ei og anna:

Mirel Wagner – When The Cellar Children See the Light of Day

Plate nummer to frå finske Mirel Wagner. Svart gotisk folkblues, bar, inntil beinet, på utsida av enkle tidsrammer, og meir Mississippi enn Helsinki. Slik var debutalbumet. Slik er for så vidt dette andrealbumet også. Føler likevel at det hellar mot eit litt rundare og meir medgjerlig melodisk vesen. Med ein gitartone som ikkje kan kallast kompleks, heller suggestivt dansande, og ei røyst som både har autoriteten og det såre i seg. Historiene den fortel (røysta) er kortfatta men innhaldsrike. Det skjer langt meir enn det som vert uttalt, ja kanskje endåtil noko heilt anna. 7

Ty Segall – Manipulator

Han søker ikkje nye territorium, han er der han har vore desse åra. I ein godtepose av pop-psykedelia, garasjerock, stoner og glam. Slikt som vart oppfunne for sånn cirka førti-femti år sidan. Ty Segall tilfører det lite anna enn pasjon og energi. Ganske så hemningslaust har han spelt inn den eine plata etter den andre. Tonar har skeina og skimra, halta og larma. Utav det har det komme albumhøgdepunkt som Twins og Hair. Med Manipulator tar han litt meir kontroll over sakene.  Formar linjene litt klarare, pussar tonane litt reinare, og skapar eit meir kongruent fokus. Gjennom 17 låtar. Frå tittelsporet sitt drivande psych-vesen, via stonergroovy Feel til falsettfunky Mister Main heng det heile veldig så bra i hop. Men når framtida melder seg, om ikkje så lenge, trur eg nok likevel det blir Twins eller Hair eg drar fram frå hylla idet eg føler for ein liten dose med Segall. 7

The New Pornographers – Brill Bruisers

Eg har slitt litt med å jobbe opp den store entusiasmen for dei to føregåande platene til denne gjengen. Gav det vel beint fram heilt opp på eit tidspunkt. Med Brill Bruisers merkar eg at det er annleis. Med Brill Bruisers treff dei. Her er det pophooks, eit massivt driv og sigrande melodilinjer. Ei gjenoppstanding av slikt som bandet skjemte oss bort med på sine tre første plater. I alle fall nesten, og nesten skal ein som kjent ikkje kimse av. Ikkje når The New Pornographers kler seg i frodige former, tar sats med eit mektig uimotståelig tittelspor og i liten grad hamnar ut i det blasse etter det. Den varaste og luftigaste popstunda har tittelen Champions of Red Wine, og har røysta til Neko Case som varmblodig midtpunkt. Dan Bejar er i sitt ess i det drivande synth- og gitar virvlande nummeret War on the West Coast. Og AC Newman drar i trådane, skrur på knappane, syng med, og smiler. 7

 

Og i går høyrte eg på det legendariske avantgardepunkbandet Pere Ubu sitt ferske album Carnival of Souls for første, og andre, og definitivt ikkje siste gong………..