Author Archives: Oddmund Berge

About Oddmund Berge

musikk, rock, pop, psykedelia, punk, postpunk, funk, garasjerock, hiphop, country, soul, folk, kraut, jazz, blues, viser, americana, litteratur, romanar, noveller, poesi, groove, og slikt.

2019: Eit lite årsoppgjer

Standard

 

Popkroken tar ein liten snartur ut av dvaletilstanden og slår fast at det har komme ut ein bunke bra album i året som snart er til ende. I alle fall 30:

 
Norman Fucking Rockwell

1. Lana Del Rey – Norman Fucking Rockwell
«We were so obsessed» syng Lana Del Rey, «with writing the next best American record» syng Lana Del Rey, «’cause we were just that good» syng Lana Del Rey. Og eg tenker ho er inne på noko. For med Norman Fucking Rockwell har Lana Del Rey og hennar medsamansvorne gjort eit album av sterkt vanedannande karakter. På lav puls, i elegante melodiske vendingar byr ho på fjorten songar som aldri er noko mindre enn kjærkomne. Vestkyst-retro og ytst moderne på same tid.
Albumet er stappfullt av referansar til den popkulturelle historia, men i eit perspektiv som både er personleg, aktuelt og tidlaust. Lana Del Rey gjer ikkje krav på å vere 100% autentisk, ho byr på seg sjølv samstundes som ho gøymer seg bak smarte formuleringar, ein veit aldri heilt kor ein har ho. Ho beskriv seg som «your little Venice bitch», ytrar at ho er «your man», og hevdar at «hope is a dangerous thing for a woman like me». Det siste i ein umåteleg vakker pianoballade som balanserer det skjøre og det indignerte, og som konkluderer med at «I have it», håp altså. Og eg, eg har tru på at dette er eit album eg kjem til å leve tett på i årevis framover.
Utan nokon som helst tvil årets beste.

2. Fontaines DC – Dogrel
Dogrel har ein smart poetisk snert, og den er heilt Dublin, og den er ganske universell, og den kjem i ei sonisk postpunk-innpakking som ikkje vik ein tøddel.

3. Jenny Lewis – On the Line
Jenny Lewis overtyder kanskje meir enn nokon gong med dette albumet. Fullt opp av tonar som har 70-talet og det som blir kalla vestkystrock i seg, men som dansar lettbeint med samtida.

4. The Comet Is Coming – Trust In the Lifeforce of the Deep Mystery
Saksofonisten Shabaka Hutchings altså. I fjor var det groovy jazz med Sons of Kemet. I år, med eit litt anna lag, flyt det litt meir rundt, men groovet blir ikkje gløymt, og det heile blir om lag like attraktivt.

5. Nick Cave & the Bad Seeds – Ghosteen
Ikkje så mykje Bad Seeds. Men det er greitt det, for langsamt, langsamt flyt mørke, vakre songar fram i lyset.

6. Erlend Ropstad – Brenn Siste Brevet
I skjæringspunktet mellom melankoli og livsgnist, Thåström og Winnerbäck, konvensjonelle tonar og desperate steg har Ropstad nok ein gong skapt eit album som dirrar av menneskelegheit.

7. Priests – The Seduction of Kansas
Songar som i sonisk målestokk ikkje er skore over ein og same lest, men der ein rock’n roll-energi med slektskap til punk og postpunk er høyrbart til stades.

8. The Highwomen – The Highwomen
Fire veletablerte damer i countrysjangeren møtest over songar som overgår det meste av det dei har gjort kvar for seg.

9. Sharon Van Etten – Remind Me Tomorrow
Tangentar og synthesizerar dominerer bildet, saman med røysta til Sharon Van Etten, og ein bunt songar som spenner frå det lett tilgjengelege til det noko meir krevjande.

10. Big Thief – Two Hands
11. Big Thief – U.F.O.F

Ein folkrockkvartett som har vore skikkeleg produktive i år. To album. Begge like bra forsynt med låtar som utan store fakter finn vegen. Men der høgdepunktet likevel er låta som bråkar mest, ganske enkelt titulert «Not».

12. Purple Mountains – Purple Mountains
Silver Jews blei lagt ned og Dave Berman stod opp att som Purple Mountains. Med eit knippe triste songar på baklomma. Og så døydde han.

13. Vampire Weekend – Father of the Bride
Dei er lett å kjenne att, der dei serverer sin luftige og lettbeinte angloamerikansk pop tilsett ein dæsj afropop. Men med litt meir psykedeliske innslag denne gongen.

14. Black Midi – Schlagenheim
Fire unge karar frå London byr på prog-punk som ikkje akkurat går den beinaste vegen til lyttaren.

15. Simon Joyner – Pocket Moon
Han sit der borte i sin Omaha-krok, med sin gitar, sine tonar, sine ord, og skaper songar som ein annan Townes Van Zandt.

16. Girl Band – The Talkies
På sitt beste, i låtar som Shoulderblades og Going Norway, serverer Dublin-kvartetten bråk og energiske punk-utblåsingar av det nødvendige slaget.

17. Amyl and the Sniffers – Amyl and the Sniffers
Rå og inspirert garasjepunk frå ein albumdebuterande Melbourne-kvartett.

18. Ezra Collective – You Can’t Steal My Joy
Ein jazzkvintett med eit afrikansk rytmemønster i årene, som miksar hiphop og rhythm & blues opp i gryta.

19. Better Oblivion Community Center – Better Oblivion Community Center
Phoebe Bridges og Conor Oberst finn så absolutt folkrocktonen på dette samarbeidet her.

20. The Murder Capital – When I Have Fears
Eit band frå ei frisk postpunk-scene i Dublin. Dei viser at dei har livets rett, og vel så det.

Og så vidare… med ti bra til:
21. Billie Eilish – When We All Fell Asleep, Where Do We Go?                                      
22. Desperat Journalist – In Search of the Miraculous                                                    
23. W.H. Lung – Incidental Music
24. The National – I Am Easy To Find                                                                                 
25. Weyes Blood – Titanic Rising                                                                                         
26. Peter Perrett – Humanworld                                                                                         
27. Drahla – Useless Coordinates                                                                                        
28. Angel Olsen – All Mirrors                              
29. Warmduscher – Tainted Lunch                 
30. Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely

The National – I Am Easy To Find

Standard

Bilderesultat for national i am easy to find    Bilderesultat for the national 2019

«I am not in Kansas, where I am, I don’t know». Slik lyde refrenget her. Ja slik lyde første del av refrenget på det mest sentrale kuttet på The National sitt åttande studioalbum, I Am Easy To Find.

«Toto, I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore» seier ei noko bekymra Dorothy, i filmen The Wizard of Oz, etter at ein tornado har frakta henne og hunden til ukjente territorium. Seinare er replikken blitt eit ordtak for det å hamne utanfor komfortsona.

Og det er vel akkurat det Matt Berninger vil ha fram i songen Not In Kansas. At han nå, akkurat nå, står midt i ei tid han ikkje kjenner seg komfortabel i. Han skulle nok ha takla det annleis. «Father what is wrong with me». Han skulle så absolutt hatt ballar til å smelle til ein Nazist.

Nei då var nok fotfestet langt betre i ei anna tid. Åttitalet til dømes. Han minnest ei Dylan-plate frå den tida, og ein Psychedelic Furs-låt, og aller mest REM («Begin the Begin over and over»). Det er eit spartansk orkestrert nummer. Nesten utan deltaking frå bandets hyperspirituelle trommeslagar Bryan Devendorf. Det er seks minuttar med songaren i hovudrolla. Ein song laga av enkle, men i mine øyrer særdeles tiltalande tonar. Tilsett eit lite framandelement. Ein annan song. Ein heilt annan song. Laga og spelt inn på nittitalet av nokre heilt andre. Eit obskurt avantpop-band kalla Thinking Fellers Union Local #282 (ja slikt noko går det også an å kalle eit band). The National har gitt tre damer i oppgåve å synge den delen av nummeret. Gail Ann Dorsey, Lisa Hannigan og Kate Stables. Desse tre damene, og andre damer dukkar opp i fleire av songane på albumet.

Eve Owen har ei minst like viktig vokalrolle som Berninger i eit anna sterkt nummer på plata, Where Is Her Head. Ein draumepopsong. Eterisk, hypnotisk, med den hyperspirituelle trommeslagaren Devendorf veldig påkopla. Det er han også når Rylan dukkar opp. Ein song som har vore med bandet i snart ti år, og blitt spelt live, men utan å ha blitt heilt ferdig. Før nå. Den kan nok kallast ein typisk The National-låt. Ein absolutt bra ein.

Albumet som så, kan vel i noko mindre grad kallast eit typisk The National-album. Det har altså alle desse kvinnerøystene. Det har eit noko meir eksperimentelt uttrykk. Er meir orkestrert og svevande. Er eit bra eit…men fleirtalet av album som bandet har gitt ut tidlegare vil eg hevde er betre.

Vampire Weekend – Father of the Bride

Standard

Bilderesultat for vampire weekend father of the bride  Bilderesultat for vampire weekend 2019

Ord som dukkar opp i tankane når eg høyrer på Vampire Weekend: Lett, sprett, varm, sjarm. Det går an å lage eit banalt dikt utav slikt. Det skal eg ikkje gjere. I staden kan eg kanskje gå vidare med å seie at den soniske situasjonen er ikkje veldig annleis på New York-bandet sitt fjerde album, enn det den har vore før. Bandet er umåteleg lett å kjenne att, der dei serverer sin luftige og lettbeinte angloamerikansk pop tilsett ein dæsj afropop. Så eg sitt her og smiler.

Men…

som før, melankolien er ikkje fråverande. På ingen måte. For dette livet, This Life, er ikkje å spøke med. Det er glede og det er smerte. Noko låtskrivar og songar Ezra Koenig denne gongen formidlar meir direkte enn tidlegare. Han nyttar seg av færre smarte metaforar. Legg det han har på hjarte meir synleg fram i lyset. Og der toler det å vere. Eg vil hevde at Koenig oftare enn dei fleste som driv på med slikt leverer pop-poetiske betraktningar som viser fram ein treffsikker snapshot av livet. 

This life and all its suffering, oh Christ, am i good for nothing?

Om eg skal gje meg ut på å sirkle inn dei beste låtane på dette låtrike albumet (eit i vinylformat dobbeltalbum) så landar eg raskt ned på to. Eg avslører meg nok som lite original når eg då fortel at det er Harmony Hall og This Life. Både av melodiske og tekstlege årsaker har nett desse klistra seg fast i sjel og bringe.

Baby I know pain is as natural as rain, I just thought it didn’t rain in California

Nei graset viser seg sjeldan grønare på andre sida. Draumar smuldrar opp. Alle er vi berre ein i mengda. Og vi lurer kvarandre, og vi lurer oss sjølv, men livet, This Life, er trass alt det viktigaste vi har.

Slik er det nå eingong.

I don’t wanna live like this, but I don’t wanna die

Harmony Hall byr ikkje på berre fryd og harmoni. Bak den frodige tonen kan det ligge lumske saker på lur. Der ulmar kanskje eit undertrykt sinne. Det er ikkje sikkert vi vil sjå det, det er ikkje sikkert vi veit om det. Men om veggene kunne fortelje, ja så ville dei nok blant anna ha bore fram eit vitnemål om «wicked snakes inside a place you thought was dignified».

Frå trioen Haim har Koenig fått med seg Danielle Haim som både korist og duettpartnar på fleire spor. I Married In a Gold Rush står dei to nærast fram som ein ekvivalent til Johnny Cash og June Carter. Om enn ikkje som kone og mann i det verkelege livet. I det livet har Koenig sin Rashida Jones, og songen Stranger må vel oppfattast som ei stor kjærleikserklæring til henne. Frå ein mann, frå ein Ezra Koenig, som igjen har nytta sitt Vampire Weekend til å få tonar til å danse, lett, i ei usikker verd.

 

Fontaines DC – Dogrel

Standard

    Bilderesultat for fontaines dc 2019

Fontaines DC. DC. Dublin City. Pulsen frå Irlands hovudstad slår tungt tvers gjennom dei 39 minuttane som er Dogrel. Debutalbumet til Fontaines DC.

«I always write about Dublin, because if I can get to the heart of Dublin I can get to the heart of all the cities of the world. In the particular is contained the universal,» sa James Joyce, like etter at han hadde gitt ut sitt berykta verk Ulysses.

Ei linje henta rett ut av ein song på Dogrel: «The radio’s all about a runaway model, with a face like sin and a heart like a James Joyce novel».

Eg skal ikkje legge dei samla verka til James Joyce i ryggsekken til dei fem unge karane i Fontaines DC, sjølv om dei sikkert kjenner sin Ulysses betre enn underteikna (førebels har mi lesing av boka stranda på side 200). Men eg vil hevde at, når det kjem til Joyce-sitatet over, så fylgjer dei i hans fotspor. Eg vil hevde at dei i dei 11 songane på plata søker mot hjartet av Dublin. Og eg vil hevde at dei i det dei bringe til torgs derifrå kjem opp med tekstlinjer som også kunne vore henta frå mang ein stad i verda, frå mangt eit liv.

Meir enn Joyce har eg høyrt bandet nemne dei amerikanske beat-poetane som inspirasjonskjelder. Eg har også høyrt at då dei starta ut som band hadde dei ein ambisjon om å låte som eit punka Beatles. Punk, postpunk, garasjerock, rock, rock’n roll. Sjangrar, ord. Dei kan vel alle bli trekt opp av eska om det skal gjerast eit forsøk på å seie noko om lyden av Fontaines DC. Ein lyd, eit band som ikkje er massivt, men som bråkar bra. Som slepp til luft og vågar å vise seg avkledd. Som er konsist og groove-lada, og til tider temmeleg ustyrleg.

Om enn ikkje fullt så ustyrlege som det bysbarna i Girl Band viste seg å vere då dei storma inn på scena med sitt debutalbum frå 2015, Holding Hands With Jamie. (Kor blei dei forresten av? Eg har ikkje høyrt snurten av dei sidan…men hei…der var ikkje den tanken tenkt ferdig før det tikka inn informasjon om at ein ny singel er like om hjørnet.). Måten Girl Band-vokalisten Dara Kiely angrip orda på, syngande, snakkesyngande, resiterande, er ein sentral del av det bandets uttrykk. Med same vokale metodar er vokalist Grian Chatten ei like sentral brikke i det Fontaines DC har føre seg.

«Dublin in the Rain is mine, a pregnant city with a catholic mind». Med Dublin-aksent og snert i ordelaget gjer Chatten det klart frå første linje kva gater han vandrar langs. Songen heiter Big og er over før det er gått to minutt. Hovudpersonen er ein ung mann med eit skjørt tankesett, og ein fiks idé om å snu ein tornefull oppvekst om til eit suksessfullt vaksenliv: «My childhood was small, but I’m gonna be big».

Chatten brukar ikkje fleire ord enn det som akkurat må til. Men kan gjerne finne på å gjenta eit vers både to og tre gonger. Som i det konfronterande nummeret Too Real. Der ein alt anna enn audmjuk hovudperson slår fast at «none can pull the passion loose from youth’s ungrateful hands», for så i ein yppig tone litt seinare å spørje «is it too real for ya?».

Og verkeleg kan det virke. Der songane slyngar seg frå gate til gate, frå pub til pub, frå tiggaren til den arbeidslause, frå drankaren til «the cool cool kid of the curbstone scene». Og for alle kan det vere ei snev av sanning i linja «you’re not alive until you start kicking». Ei linje som sparkar i gang låta Boys In The Better Land. Ein song med eit «runaway»-motiv: «If you’re a rockstar, pornstar, superstar – doesn’t matter what you are – get yourself at good car and get out of here». Til ein stad der graset er grønare. Eller kanskje ikkje, kanskje det berre er ein illusjon, kanskje det berre er prat: «You’re always talking about the boys in the better land».

Dogrel har ein smart poetisk snert, og den er heilt Dublin, og den er ganske universell, og den kjem i ei sonisk innpakking som ikkje vik ein tøddel.

TIDAL: FONTAINES DC – DOGREL

Priests – The Seduction of Kansas

Standard

    Bilderesultat for priests band 2019

Jesus’ son. «I feel just like Jesus» son» syng Lou Reed i den berykta låta Heroin. Og skildrar ein slags euforisk tilstand idet stoffet renn gjennom årene. På nittitalet gav forfattaren Denis Johnson ut ei novellesamling kalla Jesus’ Son. Med historier frå dei skrå breidder, fortalt av ein Fuckhead. «I am Jesus» son, I’m young and dumb and full of cum» syng Katie Alice Greer på Priests sitt andre album The Seduction of Kansas, og går inn i rolla til ein fyr som er temmeleg høg på seg sjølv, utan å ha ein adekvat grunn til det. Kanskje eit nett-troll, kanskje ein drapsmann, kanskje ein kommande amerikansk president. Det er ikkje mykje kanskje over drivet i låta, det er fullspiker rå rock’n roll.

«I’m that bitch, your white witch» syng Daniele Daniele ein annan stad på albumet. I’m Clean heiter låta, og songaren framstille ei iskald kvinne, som distanserer seg frå kjenslene sine, som tvingar valdtektsmenn til å spegle seg, og sjå sin egen perversitet, i is-spegl, før ho drep dei. Låta har eit reint, suggererande groove, og ein tone som både er lokkande og farleg.

«I feel misunderstood like I’m some kind of enemy, when I’m the one in charge of all the things that make you happy» blir det sunge i låta Control Freak. Misforstått eller ikkje, eg har vanskar med å oppfatte hovudpersonen i låta som så mykje anna enn ein manipulerande djevel. I sonisk forfatning brakt til torgs i ei aggressiv form, eit markant insisterande groove og GL Jaguar sin gitar som både kjæler med det melodiøse og skjær støyande igjennom.

På papiret er Priests ein færre enn dei var då dei kom med sitt debutalbum, Nothing Feels Natural, for to år sidan. Bassist Taylor Mulitz har forlete bandet for å satse på eit anna prosjekt. Men dei tre som er att har ikkje laga eit album utan bassgitar. Det er så definitivt ein bassgitar, eller fleire, i spel her. Det er så definitivt eit bra groove i ryggrada til fleirtalet av songane her. Eit bra groove, og songar som i sonisk målestokk ikkje er skore over ein og same lest. Men der ein rock’n roll-energi med slektskap til punk og postpunk er høyrbart til stades i ganske så mange av dei 42 minuttane albumet varer.

Som det vel skulle gå fram av presentasjonen av tre av songane på albumet så er det mykje grums i skallen på skikkelsane som gjer seg til kjenne i i det tekstlege materialet. Utan at eg skal gå til det skrittet og hevde at det er eintydig slik. Det store og heile bildet kan vel seiast å vere både meir vekslande og tvitydig.

Albumtittelen kan vel seiast å vere av det smått pretensiøse slaget. Priests kjem frå Washington DC og har inga tilknyting til Kansas. The Seduction of Kansas er deira omskriving av tittelen på ei bok av Thomas Frank, What’s the Matter With Kansas?. Ei bok, utgitt i 2004, der forfattaren søker finne svar på kvifor folkefleirtalet i Kansas bevega seg frå demokratisk til republikansk side. Og i så måte, slik forfattaren oppfatta det, røysta mot sitt eige beste. Det er spor av både politiske undertonar, og eit og anna rimeleg tydeleg formidla standpunkt, i det Priests har føre seg, men først og fremst er dei eit (både sonisk og tekstleg sett) giftig rockeband.

Jenny Lewis – On The Line

Standard

On The Line - Jenny Lewis Store     Bilderesultat for jenny lewis on the line

Eg har høyrt for lite på Jenny Lewis. Inntil for sånn cirka eit knapt år sidan hadde eg i alle fall høyrt for lite på henne. Eit par Rilo Kiley cd’ar (bandet ho fronta frå slutten av nittitalet og eit lite tiår inn på 2000-talet) blei i si tid handla inn, høyrt på, og for så vidt likt. Spesielt godt likte (og for all del likar) eg den tredje (av fire), More Adventurous. Eit album som må seiast å halde kva tittelen lovar, der det byr på attraktive tonar i eit pop/folk/rock-segment. Låtar som både har tonen og Jenny Lewis sine skarpe formuleringar omkring livets behag og ubehag.

For sånn cirka eit knapt år sidan var eg til stades på ein liten sjarmerande konsert Jenny Lewis heldt på ei litt for stor scene på Øyafestivalen. I tillegg til konsertens eigenverdi, førte det til at eg søkte opp dei tre soloalbuma hennar. Og der var det jammen meg meir liv og røre og fengande musikk enn eg (av ein eller annan uforklarleg grunn) hadde innbilt meg. Musikk som har si gjeld til 70-talet og det som blir kalla vestkystrock, men som også dansar lettbeint med samtida. Her er linjer både til Fleetwood Mac og til Bright Eyes, men først og fremst er det Jenny Lewis og eit bra arsenal med skarpskodde låtar.

On The Line er Jenny Lewis sitt fjerde soloalbum. Det står ikkje tilbake for det ho har levert før. Kanskje kan ein seie at det er hakket mjukare, kanskje kan ein kalle det soft rock, og kanskje kan ein kalle det hennar mest personlege. Eit lengre kjærasteforhold til musikaren Jonathan Rice tok slutt rundt den tida ho starta arbeidet med albumet, og mor hennar døydde medan innspelingane gjekk føre seg. Mor hennar som ho ikkje hadde hatt særleg til kontakt med på mange år. Mor hennar som heilt sidan Jenny Lewis var ei lita jente hadde slitt med eit narkotikamisbruk. Medan vesle Jenny allereie frå tre-årsalderen stod for ein god del av familien si inntekt, som skodespelar/barnestjerne i reklamefilmar og tv-seriar. Eit liv ho reiste frå då ho nærma seg tjue-årsalderen. Eit liv som dukkar opp i songen Wasted Youth. Ein grasiøs popsong der refrenget går slik: «I wasted my youth on a poppy, Doo-doo, doo-doo, doo, just for fun». Det funky nummeret Little White Dove blei i fylgje Jenny Lewis til i perioden ho besøkte si døyande mor på sjukehuset. «In the middle of love, I’m the little white dove, I’m the heroin» lyde refrenget her. Beck har vore djupt involvert i denne. Ryan Adams var involvert i første del av innspelingane. Då det byrja dukka opp metoo-varsler om han var han fort ute.

Veteranar som Jim Keltner, Don Was og Benmont Tench utgjer stamma i bandet Jenny Lewis har hatt med seg under innspelinga, men det er så definitivt dama sjølv som skin sterkast, og skarpast, dette er hennar plate. Og aller best er ho i opningssporet Heads Gonna Roll. Ein song som til dels handlar om åtskiljing («you think you’re going to heaven, and that I am going to hell»), om kjærleik som har tatt slutt, men som, når alt kjem til alt, ikkje har vore bortkasta. Men det er noko meir der også. I denne songen. Der den så reint uimotståeleg smyg seg frå den eine linja til den andre. Midt inni der dukkar det opp ein pussig liten historie:

Took a little trip up North
In a borrowed convertible red Porsche
With a narcoleptic poet from Duluth
And we disagreed about everything
From Elliott Smith to Grenadine
He fell asleep and I put up the roof

Og plutseleg er dei to (sjåføren og poeten) hamna på ein gravlund, og angsten melder seg, og lidenskapen rår, og eg tenker at Jenny Lewis er ein glimrande låtskrivar, og at Heads Gonna Roll er ein av hennar aller beste låtar. På eit album eg har vanskeleg for å seie at det finst svake spor…for det gjer det jo ikkje.

Erlend Ropstad – Brenn siste brevet

Standard

  Bilderesultat for erlend ropstad

Om eg skal vere litt edrueleg (og det kan jo, i alle fall tidvis, lønne seg) då vil eg ikkje gå til det skritt å kalle det sjuande albumet til Erlend Ropstad eit meisterverk på linje med det aller største som har skjedd av rock’n roll. Men at det er eit forbanna bra album, går ikkje an å komme vekk frå. For så vidt ikkje overraskande. Det er jo det han har gjort til ein vane. Å komme med forbanna bra album. I alle fall sidan han starta å nytte sørlandsmålet sitt tre album inn i ein karriere som starta i vaksen alder.

Den gongen, då eg oppdaga han, med det tredje albumet, satt han i vindaugskarmen med ein akustisk gitar i fanget, skoda opp ein bratt bakke, og song viser om sjelelivet, for ikkje å seie kjærleikslivet. Det gjer han for så vidt framleis, men viser kan ein vel knapt kalle det nå.

Gitaren er elektrisk, energien er upåklageleg, og det soniske bildet er mektig. Om enn ikkje ni songar til ende. Ropstad avsluttar dei to LP-sidene i rolege former. Med ein nennsam pianoballade («Du hang med ei stund») og ei skjør vise («Stein i dine sko») akkompagnert av ein gitar utan straum. Han kan noko om dynamikk denne Ropstad. Ikkje så reint lite i grunn. «Vi er de siste» proklamerer han i eit heseblesande nummer. Men sjølv der, medan det skrik rundt øyro hans, finst det ein opning eller to, der luft og lys slepp inn.

Lys og skugge. Tonar som ulmar og andre som slår ut i full fyr. «Alt har ordna seg» heiter ein av desse. Ein Ropstad-klassikar. Groovet skapar ei mektig ramme, strykarar grev i eit melankolsk jordsmonn, og songaren syng om å vente. Det kan skade, det kan hele. Refrenget: «Du vet at jeg kan vente, at jeg kan vente aha, til alt har ordna seg», og refrenget blir spakare, sig mot sin slutt, men Ropstad har i all stillheit noko å legge til. Ein ettertanke: «Alt det som har tårna seg, opp, har ordna seg». Og songen heng å dirrar, utan ein lyd. Det er så vakkert.

Apropos vakkert. Eller slikt eg også kan finne på å kalle melodiske høgtidsstunder. Albumet har rikt av det. «Lenge lenge lenge» har vers som smyg seg inn frå kulden og eit refreng som spreier varme: «Og hvor lenge gikk hun rundt med mitt hjerte i sin lomme utan å engang vite om det» spør songaren, svaret er tolv forløysande «det var lenge». Eit høgdepunkt. Ein merkelapp eg utan å tvile også vil sette på tittelsongen. Ein song som vender seg til både dei som har lukkast og dei som har mislukkast, både dei det er grunn til å elske og dei det er grunn til å hate, både ledestjerner og bedragarar. Og så har Guds son ei viss rolle her («kast siste steinen, knus det siste vinduet, nå kjæme’an snart»).

Ropstad er god med ord. Han er god til å komme opp med linjer som fortener karakteristikken poetiske. Og så er han så forbanna god til å synge dei. Med sin mjuke dialekt og si rufsete røys syng han inderleg på ein veldig upretensiøs måte. Syng og snakkesyng og gjer orda og songen eit liv. Som når han turnerer lengt og håp i det mektige nummeret «Natta som er over nå». Eller som når han sjanglar rundt i djupaste mørke  saman med Guds son i «Menneske, kjære menneske».

I skjæringspunktet mellom melankoli og livsgnist, Thåström og Winnerbäck, konvensjonelle tonar og desperate steg har Ropstad nok ein gong skapt eit album som dirrar av menneskelegheit. Og som ingen andre enn nett han kunne ha gjort.

TIDAL: Erlend Ropstad – Brenn siste brevet

Sharon Van Etten – Remind Me Tomorrow

Standard

Photo by Katherine Dieckmann     Bilderesultat for sharon van etten

For tjue år sidan var Sharon Van Etten sytten år gamal. I låta Seventeen på sitt ferske album Remind Me Tomorrow tar ho ein liten kikk i den retninga. Til det eg, utan å tvile det minste, går til det skritt å kalle både fengande og attraktive tonar, syng ho om/til ungdommar ho ser i byen ho bur i, New York City. Sjølvsikre og usikre. «Follow my shadow round your corner, I used to be seventeen, now you’re just like me» konstaterer ho, og leverer ein ettertenksam men slett ikkje altfor alvorstyngd pop-ode til det å vere ung.

Det er fleire gode songar på Sharon Van Etten sitt femte album. Slik det jo plar vere på albuma hennar. Frå ho starta stillferdig ut i 2009 med Because I Was In Love og fram til ho med litt meir lydfølgje formulerte spørsmålet Are We There i 2014. Det at ho ikkje har gitt ut eit album på dei åra som er gått sidan då betyr ikkje at ho har lent seg tilbake og slappa av, eller lidd av skrivesperre, eller liknande saker. Neidå, dama har hatt fleire jern i elden enn det dei fleste kan vise til. Ho er blitt mor, ho har prøvd seg som skodespelar i Netflix-serien The OA, komponert filmmusikk til filmen Strange Weather, og ho har starta på psykologistudie. Så det.

Gitaren har vore Sharon Van Etten sin næraste medsamansvorne når ho har komponert låtar, og framført dei. Denne gongen er det annleis. Songane er, visstnok utan unntak, komponert på tangentbaserte instrument. Når ho så skulle til å spele dei inn kontakta ho John Congleton. Ein produsent som frå før har aktverdige album frå folk som St. Vincent, John Grant og Angel Olsen på CV’en sin. No kan han utan skam føre opp Remind Me Tomorrow der.

Van Etten har fortalt at då ho møtte Congleton drog ho fram Portishead, Suicide og Nick Cave sitt Skeleton Tree-album som referansepunkt til korleis ho høyrde for seg at albumet skulle låte. Eg skal ikkje her og nå hevde at plata høyrest ut som ein eksakt miks av desse, men om eg skulle sirkle meg inn mot ei skildring av det endelege soniske uttrykket er desse referansane like så gode som andre eg måtte finne på å komme dragande med. Her er ein ganske så radikal bruk av ymse synthesizerar og tangentinstrument, lyd frå gitar er det knapt råd å høyre. Slik at albumet nok skil seg ein god del frå uttrykket Van Etten gradvis utvikla på sine fire første album. Men røysta hennar er både lett å høyre og lett attkjenneleg. Der den med både kraft og ynde syng songar eg meiner å høyre ytrar ei større tru på kjærleiken enn kva ho tidlegare har formidla (utan at eg skal hevde at ho har vore utan slik tru før). Samstundes er det songar som også skildrar ein uro, ein noko skamfert tryggleik omkring kva framtida kan ha å by på. Frå ei mor, og ein moden artist i stadig utvikling.

Tre personlege favorittlåtar: No One’s Easy To Love, Comeback Kid og framfor alt då Seventeen.

TIDAL: Sharon Van Etten – Remind Me Tomorrow

2018 – Eit lite musikalsk årsoppgjer

Standard

Ei vedkjenning: Det er drøssevis av album gitt ut det herrens år 2018 som eg ikkje har høyrt på. Og om lag like mange som eg aldri kjem til å høyre på.
Så å stille seg til dommar over kva som er dei aller beste av det som har komme ut av musikk dette året er sjølvsagt ein toskete ting å gjere. Difor skal eg ikkje gjere det. I staden gjer eg noko anna litt toskete, men altså då mindre toskete, eg presenterer ei liste over dei beste albuma eg faktisk har høyrt. Kor mange eg har høyrt? Nei sei det du, eit eksakt rekneskap over slikt fører eg ikkje. Kor mange eg har høyrt godt nok på? Tja, i alle fall tjue…trur eg.

Bilderesultat for parquet courts wide awake

1. Parquet Courts – Wide Awake!
Punk og funk. Alvor og fest. Stramt og skakt. Eller som songaren proklamerer innleiingsvis på albumet: «We are conductors of sound, heat and energy». Du verden som New York-kvartetten lever opp til det manifestet dei neste 38 minuttane.

2. IDLES – Joy As An Act of Resistance
Livleg punkrock med groovet intakt. Med to utemde gitaristar og ein vokalist som på eit kraftfullt og noko ufjelga vis tar eigedom over songar som på det tekstlege plan gjer til kjenne eit sympatisk sinnelag.

3. Sons of Kemet – Your Queen Is A Reptile
Jazzkvartetten frå London leverer på sitt tredje album ein groovefest det er umogeleg å vere likegyldig til. Og nyttar samstundes høvet til å hylle dronningar som fortener å hyllast. Frå saksofonisten Shabana Hutchings eiga oldemor til borgarrettskjempar Angela Davis.

4. Kacey Musgraves – Golden Hour
Frå country til pop, perfekt pop. Utan at countryrøtene er kutta over. For det er countrysjatteringar att i songane på Golden Hour. Nokre har fleire, nokre har færre, nokre har knapt nokon. Først og fremst er dette songar som blenkjer.

5. Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs
Det er rastlaust, det er godmelodiske, det kan kallast tøff gitarpop, og det kjem frå Australia. Og Talking Straight kan vel vere årets låt.

6. Camp Cope – How To Socialise & Make Friends
Tre unge damer frå Melbourne som ikkje ber om merksemda, som berre tar den. Og serverer energisk folkpop med punkattityde.

7. Car Seat Headrest – Twin Fantasy
Ein mann og hans band gjer eit glødande besøk tilbake til eiga fortid. Will Toledo spelar inn på nytt, og forbetrar, eit album som først blei spelt inn i 2011.

8. Janelle Monáe – Dirty Computer
Eklektisk er det jo, der det omfamnar så mykje, frå soul og funk til psykedelia og reinspikka pop. Og så er det både utfordrande og yppig … og i grunn ikkje så vanskeleg å like.

9. Ezra Furman – Transangelic Exodus
Desperate songar for desperate tider. Furman har tileigna albumet «the immigrant, the refugee, the closeted, the out, the vulnerable, the homeless, the searching». Fleire enn det vil antakeleg ha utbytte av å ta ein lytt eller ti.

10. No Age – Snares Lika A Haircut
LA-duoen No Age har ikkje mista grepet, og leverer framleis fargerik energi og bra bråk.

11. Courtney Barnett – Tell Me How You Really Feel
Eit friskt og freidig folkpunk-opplegg…ikkje heilt uventa.

12. Årabrot – Who Do You Love
Nok ein bra dose mektig og intens Årabrot-rock.

13. Shame – Songs of Praise
Postpunk frå ein garasje i Sør-London som har sitt å melde.

14. Mitski – Be the Cowboy
Popmusikk som dansar lettbeint av stad. Litt skrudd, temmeleg eklektisk, og fint fengande.

15. Bodega – Endless Scroll
Eit nytt Brooklyn-band, som går energisk til verket og skapar den eine snertne punk-låta etter den andre.

16. Mount Eerie – Now Only
Sterke songar om livet etter å ha blitt ramma av døden, del 2

17. Father John Misty – God’s Favorite Customer
Misty møter Tillman i døra. På eit album som altså har sitt i gje, berre litt mindre enn kva Misty har skjemt meg bort med på sine tre førre.

18. Colter Wall – Songs of the Plains
Country gjort på den enkle og effektive måten. Spartanske tonar fylgjer ei sterk stemme, i ei handfull med gode songar.

19. Haley Heynderickx – I Need To Start A Garden
Ein liten hage av viser som blomstrar både nennsamt og sprekt.

20. Phosphorescent – C’est La Vie
Endå ei stemningsfull og melodisk tiltrekkande plate frå den kanten.

Hmm… det har stilna

Standard

Det har stilna i Popkroken denne hausten.
Denne posten er ikkje teikn på at det har livna til liv att.
Plateomtalar. Det er ei tid for alt. Det kjem ikkje lenger til å bli publisert plateomtalar i denne kroken.
Eg kunne ha skulda på ein slapp platehaust. Men skulda for slappheita ligg nok heller hos meg.
Motivasjonen til å skrive plateomtalar har visna bort. Men ikkje motivasjonen til å lytte på musikk. Så…?
… bloggen, altså Popkroken, kjem ikkje til å forsvinne (med det første). Og kanskje dukkar det opp postar med ein annan innfallsvinkel enn plateomtale-vinkelen.
Lister kanskje, drodling kanskje, nokre tips muligens, eller…, eller… ?

Og platehausten 2018:
IDLES – Joy As An Act of Resistance

Bristol-bandet IDLES sitt andre album er nok, når alt kjem til alt, det albumet av dei som har komme ut på denne sida av sommaren, som har gjort sterkast inntrykk her i kroken. Livleg punkrock, sonisk tæl, passe lealaust, passe upretensiøst, og eit sympatisk sosialt hjerte. Songaren Joe Talbot har ei røyst som er langt unna å fortene karakteristikkar som vakker og rein, den fortener derimot å bli kalla kraftfull, ufjelg og sterkt til stades. Noko av det same kan ein vel saktens seia om dei fire andre som spelar opp til joy as an act of resistance saman med han. Og skapar eit lite verk der dei speglar menneskets defektar mot menneskets mogelegheiter. Det er ei tid for det.

Elles er det jo slik at:
Årabrot tidleg i haust også gav ut eit sterkt album (Who Do You Love). Nesten like sterkt som det førre (The Gospel). Litt mindre postpunk og Bauhaus enn sist, litt meir Nick Cave. Men aller mest, reint sjølvsagt, Kjetil Nernes og hans kombattantar sine særeigne steg inn i eit mektig og intenst rockeunivers. Denne gongen også med Nernes si kone, Karin Park, i eit par meir nedstemte men ikkje mindre intense songar, samt eit grepa tak om klassikaren Sinnerman (ikkje heilt Nina Simone, men sterkt Årabrot).

Phosphorescent har servert ei stemningsfull og melodisk tiltrekkjande plate (om enn ikkje like sterk som dei to føregåande). Frå New York kjem Bodega med eit debutalbum, Endeless Scroll, som absolutt kan vise til ein vital og bra dose punk, litt sånn i slekt med bysfrendane Parquet Courts. Og Courtney Barnett sitt andre album då (ja eg veit at det kom i sommar) er jo eit friskt og freidig folkpunk-opplegg som absolutt ikkje fortener å bli gløymt.

Og snart er det jul, og nytt år, men før det skal ikkje Popkroken vere mindre navlebeskuande enn andre i denne bransjen og derfor sy saman ei årsbesteliste…