Tag Archives: Sufjan Stevens

Musikalsk årsoppgjer 2015

Standard

Berre ei liste

Dei førti (for ikkje å seie femti) beste albuma eg har høyrt i år (av slike som kom ut i år). I ei ikkje heilt tilfeldig rekkefølge, men bra er dei alle.

  1. Father John Misty – I Love You, Honeybear
    Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak. Der kontrastane lever i beste velgåande. Behaget eksisterer side om side med ubehaget. Uroa luskar i fotspora til roa. Smektande strykarar er ikkje garantistar for at fred og fordragelegheit er neste stasjon. Men det vakre er skånsellaust vakkert, og eg kapitulerte.
  2. Kendrick Lamar – To Pimp A Butterfly
    Det er sting i formidlinga, dobbel- og trippeltyding i det uttalte. Det er ein rå poesi i linje etter linje, og ein sonisk nyanserikdom som kontinuerlig held seg på sporet. Det er slikt som er med på å gjere utslaget, i årets mest funky reise.
  3. Ezra Furman – Perpetual Motion People
    Song etter song storma den over meg. Energisk i si framferd, melodisk i sitt vesen. Full på fridom og sing-a-long. Ein skikkelig ukomplisert og uimotståelig rakkar viste den seg å vere. Viser den seg framleis å vere. Eg byrjar å få ein mistanke om at den kan ha evig liv.
  4. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell
    Elleve vakre songar. Folkpopmelodiar som kjem grasiøst smygande, og som blir verande. Elleve sakrale og stille skrik. Hjerteskjerande linjer om sakn, lengsel og uforståelige kjensler. Om ei mor som ikkje var der, og som no er død.
  5. Girl Band – Holding Hands With Jamie
    Bråk, til tider eit helsikkes bråk. Men ikkje eit meiningslaust eit. Ein herlig miks av dei motoriske faktene frå krautrocken, den klassiske lågt/høgt-dynamikken, og ei hardcore-innstilling. Noko i den duren i alle fall.
  6. Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, And Sometimes I Just Sit
    Finurlige tekstar som kan kalle fram eit skeivt smil, eller få ein til å grunne litt. I eit laust, ledug og energisk rock’n roll uttrykk der det meste er upolert, og ganske så uimotståelig.
  7. Tame Impala – Currents
    Popsongar i ein straum av åttitalets synthlyd miksa med funk og disco, men utan at kjærleiken til  sekstitalets psykedelia-tonar er blitt kasta over bord.
  8. Simon Joyner – Grass, Branch & Bone
    Ni folksongar der den akustiske gitaren leiar an. Ei halvskakk og vakker songpoetisk ferd inn til svunne draumar og gulna minner.   
  9. Ought – Sun Coming Down
    Ein postpunkenergi som riv og slit, som koplar på og koplar feil. Mørkesøkande og ikkje heilt ufarlig, men først og fremst livlig påkopla.
  10. TRAAMS – Modern Dancing
    Med groovet godt intakt byr denne sør-engelske trioen opp til ein postpunkdans av det friske slaget.
  11. Sleater-Kinney – No Cities To Love
    Bandcomeback må ikkje vere traurige greier, det kan gnistre også. Ja nesten «shake it like never before».
  12. Destroyer – Poison Season
    Dunkle kammertonar, brunstige blåsarar, og giftig og svartsynt poesi. 
  13. Laura Marling – Short Movie
    Med litt meir elektrisitet enn tidlegare zoomar Marling igjen inn på tilværets dilemma.
  14. Daniel Romano – If I’ve Only One Time Askin’
    Country på gamle måten anno 2015: Trist og friskt.
  15. Sun Kil Moon – Universal Themes
    Ein gretten gubbe og hans empatiske sider.
  16. Syntax TerrOrkester – Bydrifter
    Rock i original kledning, poesi på reinspikka karmøysk – aldeles storarta.
  17. Punch Brothers – The Phosphorescent Blues
    Mandolin. Banjo. Fele. Akustisk gitar. Kontrabass. Slikt blir det fort bluegrass av. Punch Brothers vil det annleis.
  18. Tønes – Vindbrest
    Gjenkjennelig surrealisme og underfundig realisme, slik berre Tønes gjer det.
  19. Erlend Ropstad – Det Beste Vi Får Til
    Like mykje som songar og viser og slikt vil eg kalle det poesi.
  20. Dig Deeper – How You Spend Your Days
    Eit norsk rockeband som lever opp til namnet sitt, og finn skatten.
  21. Protomartyr – The Agent Intellect
    Frå avdelinga «nyare postpunk det gnistrar litt av».
  22. Ryley Walker – Primrose Green
    Ein angloamerikansk folkrocktone dyppa i jazz og leduge arrangement
  23. Kurt Vile – B’lieve I’m Goin Down
    Vile og songane hans går sin slacke gode gang.
  24. Fjorden Baby! – Oh Yeah!
    Med koking og loking og det som meir groovy er har bergensbanden skapt gode tilstandar her inne i kroken.
  25. Wolf Alice – My Love Is Cool
    Ein kvartett frå London som albumdebuterer med pop i tonane og blod i sikte.
  26. Robert Forster – Songs To Play
    Ein ny dose sympatiske popsongar frå den levande Go-Betweens legenda.
  27. Vince Staples – Summertime ’06
    Ei dyster og motsetningsfull affære, i eit fortetta sonisk landskap
  28. New Order – Music Complete
    Hook er hekta av. Keyboardet er ganske så framtredande. Det same er også ein panoramisk og velgjerande poptone.
  29. Nadia Reid – Listen To Formation, Look For the Signs
    Ein albumdebutant frå New Zealand med ein folk/americana tone av det særdeles innbydande slaget på tapetet.
  30. Israel Nash – Silver Season
    Ein texanar ifrå Missouri har komme fram til sin psykedeliske sesong.
  31. Viet Cong- Viet Cong
    Eit tvilsamt bandnamn. Ei mørk og dyster ferd inn i dei meir dystopiske krokane av postpunken.
  32.  Susanne Sundfør – Ten Love Songs
    Samspelet mellom slikt som fenger og slikt som har motstand i seg. Spretten synthpop og dunkle strykarar. Susanne Sundfør får med sjølvsagt eleganse slikt til å funke i hop.
  33. Algiers – Algiers
    Soul og gospel og postpunk. Full energi, knyta nevar og revolusjon i blikket.
  34. Corrina Repp – The Pattern of Electricity
    Skjørt og nakent. Elektrisk og uroleg. Melodisk og dirrande. Verdt å vitje.
  35. The Switch – B For the Beast
    Der popen blir innhaldsrik, kaleidoskopisk og skikkelig påskrudd.
  36. Jamie xx – In Colour
    Jamie frå The xx sin soloalbumdebut er intrikat og minimalistisk, sakte synthflytande og basskraftig. Fargerik, og rytmisk som ein døsig ettermiddagspuls.
  37. Car Seat Headrest – Teens of Style
    Einmannsband. Skranglete låg-fidelity med pophooks og folktristesse.
  38.  Beach House – Depression Cherry
    Ny forsyning med draumande popsongar på sakte puls. (Eit av to album frå duoen dette året).
  39. Low – Ones and Sixes
    Trioen har denne gongen vikla meir elektroniske lydar inn i sine dulmande tonar, utan at det skadar.
  40. Dungen – Allas Sak
    Når gitaren og fløyta og groovet finn sin skapnad, og bilder av aude trefylte landskap veks fram, då er eg i Dungens psykedeliske og suggestive verd. Alltid ein god stad å vere.
  41. Panda Bear – Panda Bear Meets the Grim Reaper
  42. Waxahatchee – Ivy Tripp
  43. Deerhunter – Fading Frontier
  44. Young Thug – Barter 6
  45. Jim O’Rourke – Simple Songs
  46. Julia Holter – Have You In My Wilderness
  47. Daniel Kvammen – Fremad I Alle Retninga
  48. Twerps – Range Anxiety
  49. Autobahn – Dissemble
  50. Best Coast – California Nights

Og så har eg lest ein del bra bøker. Strengt tatt har eg vel brukt minst like mykje tid på det som på musikken. Både gamle og årsferske bøker. Av den siste sorten (årsferske i alle fall i norsk omsetting), fekk eg hug til å nemne nokre:

Roberto Bolaño – 2666
Den chilenske forfattaren Roberto Bolaño døydde i 2003, 50 år gammal. Han var då i siste fase for å ferdigstille sitt storverk 2666. Året etter vart boka utgjeven. Sannsynlegvis så godt som i den forma forfattaren sjølv såg den føre seg. I år ligg den så føre i norsk omsetting. Det er ei tjukk bok (940 sider). Den består av fem bøker. Fem forteljingar. På eitt vis separate forteljingar, på eitt vis nestar dei seg alle i hop i den siste forteljinga. Boka kvalifiserer tvillaust til karakteristikken «ein mangslungen og gåtefull roman». Den er ikkje fullt ut til å forstå. Den går fleire vegar. Hovudvegar, sidevegar, grusvegar, gjengrodde vegar, blindvegar. Den fylgjer desse vegane med ein desperasjon i seg. Og skildrar lidenskap og djevelskap, galskap og draumar. Den er ambisiøs så det held. Den er ein feber av ei bok, og eg må så definitivt lese den fleire gonger.

Elena Ferrante – Mi briljante venninne / Historia om det nye namnet
To bøker, halvparten av ein kvartett. Napoli-kvartetten.
Med eit direkte språk, fritt for dilldall, fortel Elena Ferrante ein medrivande historie om oppvekst, vennskap, kjærleik, fiendskap, vald og makt (og meir til). Sentralt i historia finn vi forteljarstemma til Lena og hennar venninne Lila, og det kontrastfulle vennskapet mellom desse to — både blømande og destruktivt, både støttande og rivaliserande. Lena kjempar seg, til trass for si låge sjølvkjensle, utav kvartalet og til ei universitetsutdanning. Lila, den tøffe og kreative, blir att der og kjempar ein slags sjølvdestruktiv kamp med mann, nabolag og mafiaen.
Bøkene er omsett til levande nynorsk og har ei skikkelig pageturnerkraft (i løpet av 2016 vil kvartetten bli fulltalig).

Patti Smith – M Train
For nokre år sidan fascinerte ho med historia om vennskapet mellom seg og Robert Mapplethorpe (Just Kids). Denne gongen møter vi i hovudsak den godt vaksne Patti Smith. På reise til Berlin, til Mexico, til Japan, eller vandrande rundt i New York (særlig då til stamkafeen sin på hjørnet). Innimellom vitjar ho, i tankane, tida ho hadde med ektemannen sin Fred Smith (fram til han brått døydde i 1994). Ho deltar på ein konferanse om polarforsking, vitjar Frida Kahlo museet, ser på engelsk krim på eit Londonhotell, men ikkje minst fortel ho om litteratur ho er glad i. Og det er i dei passasjane eg kanskje synk djupast inn i boka. Når ho fortel om sin kjærleik til bøker av Jean Genet, Sylvia Plath, Michail Bulgakov, W.G. Sebald, Haruki Murakami, Roberto Bolaño, og så vidare.
Side etter side driv så makelig og godt forbi, heilt naturleg, assosiativt og sympatisk.

Jonathan Franzen – Renhet
Ikkje Franzen si beste bok (Den tittelen kjempar framleis Korrigeringer og Frihet om), men på sitt vis ei absolutt fengslande nok bok. Skitnare enn tittelen tyder på. Fortalt frå perspektivet til fleire av bokas karakterar, men med den unge kvinna Pip som hovudaktør. Eit namn som bringe tankane i retning Dickens-klassikaren Store Forventninger. Og noko Dickens er det vel kanskje over måten fleire av karakterane blir skildra på. Boka går fram og tilbake i tid. Femner mellom anna ein historie frå det delte Berlin, og tar føre seg internettets overvakings- og publiseringsmogelegheiter. Franzen har sannsynlegvis ein politisk intensjon med desse perspektiva. Personleg synst eg at han er betre, ja drivande god, når han teiknar opp sine romanfigurar på godt og vondt, og skriv fram strålande dialogar.

Og ikkje heilt ny av året, men gjenutgitt som trilogi i år, Jon Fosse sine tre eineståande kortromanar Andvake/Olavs draumar/Kveldsvævd:
Utanfor tid og rom, i eit suggererande gjentakande språk fortel Fosse historia om to (Alida og Asle) som elskar kvarandre. Ei vakker kjærleikshistorie. Samstundes: ei uhyggelig historie, ei historie som også inneheld død, sakn og bitter fortviling. Den er ikkje festa fast i slikt som logisk sett nødvendigvis kan skje akkurat slik det her skjer, den har noko bibelsk og legendeprega over seg, men gjer likevel frå seg ei kjensle av å vere rå røyndom, ei dirrande kjensle av at dette handlar om ekte levande menneske. Slike som elskar og frys og kjempar og gjer handlingar som ikkje kan rettast opp att.
Det er vakkert, det er trist, og det set evigvarande spor.

Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

Standard

Ei mor sin død, ein son sine kjensler, og elleve vakre songar.                                                             9

  I desember 2012 døydde mora til Sufjan Stevens. Like i forkant hadde han fått beskjed om at ho låg dødssjuk av kreft på sjukehuset. Han reiste til henne og satt ved sengekanten hennar dei siste dagane. Det var då lenge sidan han hadde sett henne. Carrie, som ho heitte, reiste frå han, søskena og mannen då Sufjan var 1 år gammal. Ho gjorde det fordi ho ikkje meistra å vere mor. Ho sleit med alvorleg psykisk sjukdom og var alkoholikar. I ein femårsperiode, frå Sufjan var 5 år gamal, var ho gift med Lowell. Om somrane dei åra besøkte Sufjan og søskena dei to. Han har ein del gode minner frå dei besøka. Seinare møtte han henne sjeldan, svært sjeldan. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, skulle hennar død gå sterkt inn på han. Det kom nokre songar utav det også. Elleve av dei er samla på Carrie & Lowell.

Den sterkaste songen eg kan minnast å ha høyrt om ei mor sitt (og ein far sitt) fråvær i oppveksten er John Lennon sin Mother («Mother, you had me but I never had you, I wanted you but you didn’t want me»). Eit hjerteskjerande primalskrik av ein song. Sufjan Stevens sine elleve songar på Carrie & Lowell er ikkje primalskrik, dei er sakrale og stille skrik, men ikkje mindre hjerteskjerande, og ikkje mindre sterke.

I forgive you, mother, I can hear you
And I long to be near you
But every road leads to an end
Yes every road leads to an end
Your apparition passes through me
in the willows:
Five red hens—you’ll never see us again
You’ll never see us again

Verset avsluttar opningssporet Death With Dignity. Ein song som beveger seg frå handlingslamming til tilgjeving og forsoning. Og summerer kanskje slik opp prosessen som Sufjan Stevens gjekk gjennom etter mora sin død. Med varleg plukking på banjostrenger, på akustiske gitarstrenger, avstemte tonar frå eit piano, frå eit keyboard, blir også den soniske tonen sett. Den går ikkje utafor dette neddempa registeret dei neste 43 minuttane. Det er slik plate er, i denne eine tonen. Ein sørgmodig, sakral og vakker tone.

Ganske så annleis enn der eg kan minnast Sufjan Stevens var sist eg høyrte frå han. Det er ei stund sidan, i 2010 trur eg det var, med plata The Age of Adz. Eit album der elektroniske lydkjelder er vesentlige bidragsytarar, der mangt skjer, av og til lett vel mykje. Han hadde då brukt dei siste åra til å musisere seg ut i mang slags retningar. Og på mange vis ganske så langt bort frå dei tre skilsettande platene, Greetings From Michigan, Seven Swans og Illinoise. Som jo fylgde så tett og sterkt på kvarandre i perioden 2003-2005. Frå den tida då han også så kjekt, i all sin hyperaktive skapartrong, proklamerte at han skulle lage ei plate om kvar einaste stat i USA. Det er nokre år sidan han opp det prosjektet, men han hadde ein idé om å kalle denne  nye plata for Oregon. For det var i Oregon Carrie og Lowell budde. Det er derifrå Sufjan har nokre gode minner om mora. Det er der han blei kjent med Lowell Brams. Som han også heldt kontakt med etter at mora og Lowell gjekk frå kvarandre. Dei hadde begge ei glødande musikkinteresse, og i 1998 starta dei to plateselskapet Asthmatic Kitty. Der jo dei fleste Sufjan Stevens-platene (og mange andre plater) har komme ut i åra etter. Og der Lowell Brams framleis er direktør.

Men Carrie og Lowell kunne ikkje heite Oregon. Carrie og Lowell handlar jo ikkje om nokon stat, den handlar om menneske, slikt som skjer mellom menneske, og mest av alt om kjensler som gjekk på kryss og tvers gjennom sinnet til Sufjan Stevens då sorga sette inn.

I should have known better
Nothing can be changed
The past is still the past
The bridge to nowhere
I should’ve wrote a letter
Explaining what I feel, that empty feeling

 Korleis sakne nokon som eigentlig aldri var der? Knapt eit minne dukkar opp, og kjenslene som ramlar innover ein har ikkje feste i noko innhald. Og no er det så forbanna umogeleg å få gjort noko med det («the past is still the past, the bridge to nowhere»). Dermed dukkar også angeren opp. Korleis kunne det ha vore annleis, kva kunne ein gjort annleis? («I should’ve wrote a letter»). Men der, akkurat der, løftar han blikket – songaren, låtskrivaren, sonen. Og han ser ein bror, han ser brorens vesle dotter, han ser «the beauty that she brings», han ser eit lys. Songen heiter I Should Have Known Better, og blir til ei hymne til livet, trass alt.

Det er noko opphavlig over tonen som Sufjan Stevens nyttar seg av på denne plata. Ufiks og pretensjonslaus gjer den ikkje det minste grann for å tilføre musikkhistoria noko nytt. Det er ein folktone. Men ikkje folktone aleine, eg høyrer også ein popmelankoli her. Eg høyrer melodilinjer som kjem smygande, har eit grasiøst vesen og blir verande. Sufjan Stevens kan dette med å få tonar til å funke saman på den medrivande måten. Vokalt nærmar han seg denne gongen tonane på eit stillferdig vis. Han nærast kviskresyng, og legg si eiga røyst oppå si eiga røyst. Synkront, semisynkront, usynkront, harmoniserande. Han skapar eit intimt tilhøve mellom røyst og song.

Av Sufjan Stevens sine tidlegare plater har Carrie & Lowell i sonisk samanheng mest til felles med Seven Swans. Plata frå 2004 der han gav til kjenne ei tiltru til kristendomen. Heilt utan bibelske hint er ikkje Carrie & Lowell heller. I låta Drawn to the Blood påkallar han «God of Elijah» og formidlar at bønene han har bedd alltid har handla om kjærleik. Sterkast inntrykk gjer imidlertid bildet han skaper i No Shade in the Shadow of the Cross. Ein fortvilingas song, som drar inn element frå både fablar og mytologi, men som samstundes gjer inntrykk av å vere blodig reell. Der den siste linja, konklusjonen, som er ganske så identisk med tittelen, «there’s no shade in the shadow of the cross», brenn seg aller mest fast. Fordi den på eit tvitydig vis teiknar eit skinande klart bilde av å ikkje komme seg unna, av å måtte ta følgjene av dei val ein gjer, og at sjølv ikkje korset kan tre fram og hjelpe ein bort ifrå det.

Den kanskje mest sentrale, mest fascinerande, mest hjerteskjerande og alle sterkaste songen på plata er Fourth of July. Songen har lite med nasjonaldagen og ingenting med nasjonalkjensler å gjere. Den er ein dialog mellom mora og sonen. Ein tenkt samtale, mellom ei nyleg avliden mor og sonen. Sorg blandar seg med omsorg, mørke med lys, og kjærleik med bitterheit hos sonen. Mora prøver seg som trøystar, og som (forseinka) omsorgsutøvar:

Did you get enough love, my little dove
Why do you cry?
And I’m sorry I left, but it was for the best
Though it never felt right
My little Versailles.

Skjørt og bevegande, og ufattelig vakkert.