Tag Archives: Torgeir Waldemar

Den beste musikken i 2017, slik det er blitt oppfatta inne i Popkroken

Standard

Bilderesultat for pumarosaBilderesultat for the national 2017Bilderesultat for mount eerie 2017Bilderesultat for father john misty 2017Bilderesultat for kendrick lamar 2017Bilderesultat for lcd soundsystem 2017

Då var vi atter komne til dei dagar då folk med spesielle interesser finn det opportunt å lage årslister. Slike lister som oppsumerar og skal felle ein dom over kva nett denne viktigperen synst om til dømes musikken som kom ut i året som gjekk. Eit døme som nett her sjølvsagt ikkje er dratt ut av lause lufta. For dette er Popkroken veit du. Og her handlar det hovudsakeleg musikk, også om musikk som såg dagens lys nett dette året. Året 2017 etter ein viss fødsel.

Eg skal ikkje skryte på meg at lista kunne ha vore uendeleg mykje lenger. For uendeleg med årsfersk musikk har eg ikkje høyrt dette året. Og uendeleg med god musikk har det vel heller ikkje komme? Eg skal heller ikkje skryte av at den fangar opp ei tidsånd på noko slags vis. Eller at den fortel vesentlege ting om kva som har skjedd på populærmusikkfronten dette året. Dette er resultatet av eit høgst subjektivt einmannsprosjekt med sånn cirka middels kontakt med røyndomen. Vel nok om det, slik ser lista ut i år (i fiks omvendt rekkefølge):

Bilderesultat for posse horse blanket
30. Posse – Horse Blanket 
Ein Seattletrio som etter seiande gjer seg akkurat i det eg har oppdaga dei. Saktegåande og halvsungne låtar i eit suggererande draumelandskap. Gitaren skimrar, og av og til skingrar. Aller best er bandet på dei fleste måtar i det tolv minuttar lange tittelkuttet.


29.The Weather Station – The Weather Station
Canadiske Tamara Lindeman har denne gongen tilført folksongane sine meir energi og lagt dei i eit større sonisk bilde. Noko det viser seg at dei ikkje har vondt av. Tekstleg har dei eit feministisk tilsnitt, og blir framført med ein snerr som har vakna til liv i kryssingspunktet mellom Joni Mitchell og Chrissie Hynde.

Bilderesultat for war on drugs understanding
28. The War On Drugs – A Deeper Understanding
Sonisk fylgjer A Deeper Understanding i spora til Lost In The Dream. Med den forskjellen at alt er større her, alt er det meir av, alt er likare, og alt er endå meir perfeksjonert. Albumet treff meg ikkje like sterkt som Lost In the Dream. Men rundt det elleve minuttar lange hypnotiske senteret Thinking of a Place finst det då ei bra handfull godlåtar.

Bilderesultat for colter wall album
27.Colter Wall- Colter Wall
Røysta. Den er malmfull, baryton djup og rusten, og rik på karakter. Colter Wall skuslar den ikkje bort på pjuskete saker. Han syng songar i eit folk og countrylandskap, i ein tradisjon han ikkje legg skjul på, der i alle fall Townes Van Zandt har vore før han.

Bilderesultat for slowdive album
26.Slowdive – Slowdive
22 år etter sitt tredje album er dei gamle shoegaze-legendene tilbake i manesjen att. Og det med eit album som absolutt ikkje rotar seg bort i dorske taktar. For det er liv i det drøymande vesenet, ein uro i det dvelande draget, og her er ein popmelodisk snert som ikkje er til å kimse av.

Bilderesultat for new pornographers whiteout
25.The New Pornographers – Whiteout Conditions
Tempo, tempo, tempo, det er New Pornographers det. Og aldri har vel bandet køyrt tempo så non-stop som på denne deira sjuande langspelplate. Fengande popmusikk med ei bra ryggsøyle – Eller som sjefslåtskrivaren Colin Newman sjølv kallar det: Bubblegum krautrock.

Bilderesultat for morby city music
24. Kevin Morby – City Music
New York City. Lou Reed. Television. Ramones. Jim Carroll. Det er der Kevin Morby er på denne plata. På sin måte. Og måten: Det sitt ein melankolikar djupt fast i songane til Kevin Morby. Ein sympatisk og melodiskpoetisk ein.

91wusdgpqgl-_sl1500_
23.Nicole Atkins – Goodnight Rhonda Lee
Det er noko med røysta til Nicole Atkins. Ikkje det at den er sensasjonelt annleis. Men den har ein tæl og ein heilt naturleg malmfull rikdom. Den er skapt for å synge soul. Soul med grums i kantane. Soul som kokar og soul som smyg, og soul med litt country i seg.

Bilderesultat for robyn hitchcock album
22. Robyn Hitchcock – Robyn Hitchcock
Eit par elektriske gitarar, bass og tromme, ein distinkt vokalist og frodig harmonisong, det er den overordna resepten her. Resultatet sprenger ingen rammer, men er drivande festleg. Eller kanskje ikkje, kanskje ikkje festleg er rette ordet. «An ecstatic work of negativity» kallar Hitchcock det sjølv. Hmm … er ikkje det litt festleg då?

Bilderesultat for xx i see you
21. The xx – I See You
Eg likte veldig godt den minimalistiske debuten til The xx, og nesten like godt oppfølgjaren. Eg likar I See You også. Sjølv om eg nå opplever trioen som litt mindre The xx  der inne på sitt eige vesle spesielle kammer, og litt meir som eit popband i eit rom med fleire liknande aktørar. Gode låtar er til hjelp i så måte, noko I See You er ganske så rundhanda med.

Bilderesultat for torgeir waldemar borders
20. Torgeir Waldemar – No Offending Borders
Det er definitivt meir lyd å fordøye på Torgeir Waldemar sitt andre album, kontra debutalbumet hans. Lyd á la Crazy Horse, og tidvis groove som kan kallast offensivt, men absolutt i spedd nokre meir dempa viser også. Tematisk vandrar songaren i både globale utfordringar og tett på private grubleri. Han gjer det ganske så fredlaust og inderleg.

Bilderesultat for sun kil moon common as light and love are red valleys of blood
19. Sun Kil Moon – Common As Light and Love are Red Valleys of Blood
Det der å fatta seg i kortheit ligg ikkje for Mark Kozelek. Dette albumet er i så måte kanskje hans drøyaste. Det er dobbelt, har ei samla speletid på over to timar, der Kozelek syng og pratesyng i vanleg lune, gjennom låtar som varer og varer. Malt i eit synthbilde vel så mykje som akustiskgitarbilde, for ikkje å seie bass/tromme-bilde, med Kozelek og Steve Shelley som sentrale aktørar. Og ja, det funkar.

Bilderesultat for simon joyner step into the earthquake
18. Simon Joyner – Step Into the Earthquake
Tretten songar om draumar og realitetar og eit Amerika som har det litt vondt. Det er melodisk, det er på kanten av melodisk. Det er musikk som opererer innafor kjente normer (Dylan, Reed, Stones, Young, Cohen, …). Samstundes som den held seg ute i ein mindre provins av hevdvunnen rock og visesong. Det er eit klart skrangleelement her, ein viss råskap, ein flørt med kanten av det soniske stupet. Akkurat slik vi som med åra har lært oss å sette vår lit til Simon Joyner likar at han gjer det.

Alt Som Har Hendt (VINYL)
17. Erlend Ropstad – Alt som har hendt
Alt som har hendt, det er ein fin tittel det. For det er jo det dei handlar om, songane til Erlend Ropstad. Ikkje fordi han fortel om alt som har hendt, det gjer han jo ikkje. Men han fortel nok. Og det er nok det. Til å forstå at alt det som har hendt, alt som er gjort, og ikkje gjort, har vore vegen fram til akkurat dette augeblikket. Til desse songane. Som er like sterke som songar han har laga før. Sterke og store og blå og sympatiske og poetiske og melodiske, og gode å tilbringe tid i hop med.

Bilderesultat for laura marling semper femina
16. Laura Marling – Semper Femina
Dei to orda Semper Femina har Laura Marling hatt tatovert på eine hofta si i fleire år. Uttrykket er henta frå det romerske nasjonaleposet Æneiden. I norsk omsetjing tyder utrykket noko slikt som «alltid kvinne». Eg høyrer Laura Marling søke inn i det kvinnelege, det mellomkvinnelege i songane på denne plata. Songar om vennskap, kjærleik og med ein viss seksuelt farga undertone. I eit nøysamt og tiltrekkande sonisk bilde.

Bilderesultat for the sadies northern passages
15. The Sadies – Northern Passages
Sjølv om The Sadies har gått gjennom ei klar utvikling sidan debuten for om lag tjue år sidan, er det noko konstant over det dei har gjort desse åra. Noko kjært gjenkjenneleg. Drivande rundt i ein god miks av countryrock, folkrock, psychpop og garasjerock klarer dei gong etter gong å halde fast i energien og den medrivande tonen. Slik blir Northern Passages nok eit sympatisk album i rekka; heilt utan flosklar og kjipe kompromiss.

Bilderesultat for priests nothing feels natural
14.Priests – Nothing Feels Natural
Washington DC-kvartetten Priests er på inga måte av det geistlege slaget. «To people in sanctuaries all I can say is you will not be saved» blir det meldt til kvasse tonar. Punk, for så vidt. Samstundes er det slik at Nothing Feels Natural er ei plate der nyansar og det underfundige blir dyrka i større grad enn det det gjennomsnittlege punkbandet der ute driv det til. I ein slik grad at Priests kanskje ikkje skal kategoriserast som punk… vel, det viktige her er uansett energien, og låtkvaliteten, og fridomen dei gjer seg sjølv.

Bilderesultat for protomartyr relatives in descent cover
13.Protomartyr – Relatives In Descent
Dei har kantar tonane til Protomartyr. Taggete og ugode høgg dei seg fram til meg. Musikkhistorisk kan dei kanskje plasserast i området rundt ein ung Nick Cave og nokre av dei samtidige av han der godt tilbake på åttitalet, som The Fall, som ei god handfull andre engelske postpunkband. Pluss litt garasjerock à la Detroit då. Nokre nyttige meter unna konvensjonell etterplapring. Ganske så nær sentrum av slikt eg vil kalle dugande eigenart. På dette, sitt fjerde album, er dei nokre hakk meir tilgjengelege enn tidlegare. Utan at eg vil kalle dei lett tilgjengelege, absolutt ikkje.

Bilderesultat for hurray for the riff raff navigator
12. Hurray For the Riff Raff – The Navigator
Sytten år gammal reiste Alynda Segarra heime ifrå. Frå storbyen, frå staden ho vaks opp, Bronx. Etter eit par år med togsniking og haiking på kryss og tvers av Amerika enda ho opp i New Orleans, der ho skulle bli buande nokre år. Nå har rastløysa ført henne heimatt. Både i fysisk og musikalsk forstand. For hennar sjette album, The Navigator, er ikkje berre tufta på tradisjonsmusikken ho før har omfamna, denne gongen kan ein også høyre storbyen der, Bruce Springsteen og Patti Smith, og ikkje minst den latinamerikanske musikken, det puertorikanske. Med kampsongen Pa’lante, ein psykologisk tilstandsrapport, eit poetisk meisterstykke, som sentralt høgdepunkt.

Bilderesultat for fleet foxes crack up
11.Fleet Foxes – Crack-Up
Dei første par gongene eg høyrde gjennom albumet gjorde eg meg tankar om at dette er ein dekonstruksjon av Fleet Foxes slik vi kjenner dei. Etter kvart endra desse tankane seg. Dreidde seg litt rundt sin eigen akse og blei til tankar om at Crack-Up er konstruksjonen av eit Fleet Foxes som gjenoppfinne seg sjølv. Dei harmonivakre vokallinjene vi kjenner så godt flyt rundt i ein kontekst av nyttig motstand. Av ting som skurrar, disharmoni og brot på den lineære forma. I eit luftig og frodig bilde. Kanskje kan det kallast noko slikt som varm folk-prog?

Bilderesultat for ron gallo heavy meta
10.Ron Gallo – Heavy Meta
Dette er total rock’n roll. Ingen tvil. Eg høyrer det frå første nummer. «Young lady, you’re scaring me» ytrar, snerrar, klunkar songaren. I henda har han ein gitar. Han nyttar den ikkje til å gå vidare respektabel til verks. Noko det for så vidt heller ikkje skulle vere grunn til å gjere. Han skildrar ein ustabil situasjon.
Det skal så vise seg medan albumet brenn av garde at det finst meir av om lag same kaliber der. Meir bitande songformidling, meir umoralsk gitarlyd, meir rock’n roll. Frå ein kar som nyleg har flytta frå Philadelphia til Nashville for å komme tettare på garasjerock-scena i countryhovudstaden.

Bilderesultat for margo price all american made
9. Margo Price – All American Made
Med All American Made byr Margo Price på eit endå betre album enn fjorårets debutalbum. Som på debuten kan ein dra linjer til Loretta Lynn og Dolly Parton, men ho touchar denne gongen soulmusikken også, og kjem opp med eit meir variert album.
Der debutalbumet hadde eit visst preg av det sjølvbiografiske rettar Margo Price denne gongen blikket utover Amerika. Og det ho ser er ho glad i, men det er også noko der, ein god del der, ho ikkje synst noko om. Ho vik ikkje unna, ho trør ut i det, og ho trør ikkje utprega varsamt. Men ho trør og lagar spor på eit vis som gjer ho til ein av dei aller beste countryartistane vi har om dagen.

Bilderesultat for peter perrett how the west was won
8. Peter Perrett – How the West Was Won
«Rock’n roll is back in me» syng Peter Perrett. Og eg ser ingen grunn til å tvile på det, for eg kan høyre det. Men litt utruleg er det nå likevel. Mannen er blitt 65 år, byta for mange år sidan musikk-karrieren sin bort mot ein dop-karriere, og så plutseleg er han her, uforskamma levande.
For How The West Was Won er ein overraskande god idé. Albumet tar på eit vis av der The Only Ones slapp (å skape power-lada pop i eit kryssingspunkt mellom Velvet Underground og Bob Dylan). Ok, så har Perrett med seg andre folk, og vel, så har ein sviktande lungekapasitet tvinga han til å synge litt meir avmålt, men han er på ingen måte ein ufokusert tilårskomen junkie. Neidå, her er det fokus, her er det gnist, han syng og snakkesyng med autoriteten til ein sindig faen, og serverer ei handfull låtar som fortener ein plass i The Only Ones-kanonen.

Bilderesultat for ema exile in the outer ring
7. EMA – Exile In the Outer Ring
«I wanna destroy, I wanna destroy, I wanna destroy, …» syng Erika M. Anderson. «I know the rage that’s in me, but I’m just what yoy made me» syng Erika M. Anderson. Ja det ulmar eit sinne utav mange av songane på Exile In the Outer Ring. Ikkje songaren sitt sinne. Ho er midlertidig rolleinnhavar eller formidlar. Folka som kjem til syne i songane hennar er av dei som i november 2016 var med å stemme Donald Trump inn i presidentstolen. Dei blir verken hudfletta eller tatt fint på. Ho stiller dei i eit rått lys men med ein straum av empati sivande rundt dei. Ho gjer det med songar som både omfamnar det melodiske og det støyande. Som byr på både luft og bra med skurr. Som er motsatsen av likegyldige.

Bilderesultat for lcd soundsystem american dream
6. LCD Soundsystem – American Dream
American Dream er eit comeback. American Dream er ikkje eit knuslete comeback. Men American Dream er ikkje eit gaul frå feterte stjerner som burde visst betre. American Dream er verken for mykje eller for lite. American Dream kretsar inn mot LCD Soundsystem sitt indre groovy, ekspanderande og postpunk-melodiske vesen og leverer med skinande relevans. American Dream er LCD Soundsystem sitt fjerde album og det tøtsjar storleiken til dei tre føregåande.
For jaggu har American Dream sitt å by på også. Her finn eg jo Tonite. Ein song der Murphy syng i Byrne-leia og det soniske tar ei medrivande funky ferd tufta på yppig monotoni og ein karakteristisk suggererande ekspansjon. Her er Call The Police, som bygger og løftar seg inn i det LCD-hypnotiske medan songaren teiknar eit heller dystert bilde av samtida. Og her er meir, og meir, ja meir enn nok til at det kan rettferdiggjerast at James Murphy har vekka lydsystemet sitt til liv att.

Bilderesultat for kendrick lamar damn
5. Kendrick Lamar – DAMN.
Om det er eit tema, ein gjennomgangsmelodi, på Kendrick Lamar sitt femte album så kan det vere Gud vs. mennesket, eller kanskje heller mennesket vs. Gud (sidan dette nå ein gong går føre seg på mennesket sin heimebane). Opplegget, eller skal eg kanskje seie kampen, går over fjorten rundar, og sluttar med eit pistolskot, ganske så uavklart. Undervegs har det dreidd seg om både åtak og omfamningar, og mennesket har vel strengt tatt påført seg sjølv fleire kilevinkar enn det Gud er blitt tildelt. I sonisk format vandrar opplegget frå det kvasse og aggressive og over mot meir dovne leier. Jazz-elementa som var veldig dominerande på suksessplata To Pimp A Butterfly er så godt som fråverande. Her er beats og loops og klipp og r&b og funky basslinjer i ein kanskje meir klassisk hiphop-tradisjon. Strammare og meir minimalistisk kan ein vel også seie. Og sjølvsagt umåteleg bra.

Bilderesultat for father john misty pure comedy
4. Father John Misty – Pure Comedy
Pure Comedy er krevjande saker. 75 minuttar om korleis menneskeslekta har tedd seg, og ter seg. Med særleg vekt på det som skjer no, i dei seinare åra av Josh Tillman si levetid. Det angar (for ikkje å seie stinkar) alvorlege ambisjonar over noko slikt. For korleis feste noko det helst blir skrive omfangsrike sosiologiske og filosofiske avhandlingar og bøker om fast i eit musikalsk uttrykk, og så komme frå det utan å stå att som eit fjols? Eg ser ikkje bort ifrå at det er nett det fleire vil hevde at skjer på Pure Comedy. At Misty står att som eit fjols. Vel, eg er i så fall ikkje blant desse som synst det. For i dette pratsame, tidvis sarkastiske og ikkje spesielt optimistiske verket høyrer eg eit fullblods menneske skape songar som veks seg sterke, og gjer inntrykk. Som tittelkuttet. Kanskje spesielt tittelkuttet. Ein buktande popsong i skjeringspunktet mellom Frank Sinatra og Elton John og vestkystrock, men som kanskje ikkje er i det skjeringspunktet i det heile tatt fordi den har ein Misty-faktor som er umiskjenneleg Misty. Eleganse, nonsjalanse, uro, misantropi.
Misty stiller seg kanskje, albumet tvers igjennom, lageleg til for hogg, men han glir då unna det meste, med eit underfundig smillaust smil om munnen.

Bilderesultat for mount eerie a crow looked at me
3. Mount Eerie – A Crow Looked At Me
Han kunne ha kalla plata for Death is Real. Han gjorde det ikkje. Phil Elverum vil fortelje om meir enn døden. Han vil fortelje om kjærleiken også. Og livet, både før og etter at døden blei ein betydeleg del av det.
Mount Eerie er eit einmannsprosjekt Phil Elverum har hatt ein del år nå. Så har det vore med Mount Eerie som med einmannsprosjekt flest, gode hjelparar har blitt invitert med. Ei som stundom har vore innom og hjelpt til var Geneviève Castrée. Ho lever ikkje lenger.
Geneviève Castrée døydde 9. juli 2016. Etter å ha kjempa eit drygt år med ein alvorleg kreftsjukdom herjande i kroppen. Hennar næraste den tida var ei lita jente og mann hennar, Phil Elverum.

Death is real.
Someone’s there and then they’re not
and it’s not for singing about.
It’s not for making into art.
When real death enters the house
all poetry is dumb. 

Opningssongen. Real Death heiter den. Den varer i knapt to og eit halvt minutt, men er på ingen måte fort over. Den sette spor etter seg. På sitt spartanske og lågmælte vis. Med sine reserverte gitar-render, sorgsame tangenttonar, sitt subtile og langsame beat, og denne songaren som ikkje tar i, som syng, som snakkesyng, og som er der, i songen.
Etterpå kjem det fleire songar. Moduset frå opningssongen lever vidare i desse. Tematisk, sonisk. Låt etter låt går over i kvarandre. Liknar kvarandre. Søker inn i det same. Er i det same. Dette lågmælte uttrykket. Dette tomrommet. I eit nettmagasin (eg huskar ikkje kva for eit) såg eg innhaldet på albumet bli klassifisert som «så vidt musikk». Eg tenker at den som har skrive det på eit vis er inne på noko, samstundes som eg tenker, og kjenner på meg, at albumet er ei av dei sterkaste musikkopplevingane eg har hatt dei siste åra.


2. The National – Sleep Well Beast
I sonisk skapnad er Sleep Well Beast eit steg ut til venstre i forhold til løypa The National har fylgt sidan gjennombrotsalbumet Boxer. Ei fruktbar hending på vegen mot denne plata var skisser og tonar Dessner-brørne tok med seg frå eit musikkevenement dei deltok på i Berlin i fjor. Der dei spesielt lot seg inspirere av electronica-duoen Mouse On Mars. Det er ikkje det at The National ikkje har krydra stoffet sitt med elektroniske lydar før, men det har ei lausare, friare og meir eksperimentell form denne gongen. Og det er meir av det. Og det er absolutt ikkje øydeleggande.
Samstundes er dette, denne plata, desse songane, gjenkjennelege National-songar. Kanskje den sterkaste samlinga av slike sidan Boxer.
The System Only Dreams in Total Darkness var den første songen The National gjorde kjent frå albumet. Med sitt rastlause driv, sine korte gitarriff som konsist skjer inn i melodiløpet, og si både skarpe og luftige form hadde den, og har den, National-klassikar gravert inn i seg. Med ei absolutt økonomisert mengd av ord teiknar songaren Matt Berninger eit dirrande bilde av ei stor uro. Ei uro som kan komme frå fleire hald. Som ikkje blir tydeleg plassert. Ei dugande oppskrift på å halde lyttaren i ande det. Noko eg for så vidt kunne ha sagt om fleire låtar her, for ikkje å seie fleirtalet av låtane her. Så det.

Bilderesultat for pumarosa the witch
1. Pumarosa – The Witch
«You dance, you dance, you dance, you dance» lyde omkvedet. Formidla av Isabel Munoz-Newsome. Eller kanskje heller formana, eller ettertrykkeleg konstatert. Medan groovet det går, og går. Luftig, lettbeint og suggererande. Priestess heiter låta. «Electricity flows through your spine and it shows» syng dama, offensivt med ei underliggande beundring. Ho syng det til ei kvinne, ei som dansar med fridom i rørslene, ei søster. Og låta driv lenger og lenger inn i det hypnotiske. Inn i eit krautlandskap, inn til ein saksofon av smått krakilsk karakter. Den kunne gjerne strekt seg over fleire minuttar, forbi dei sju og eit halvt den brukar.
The Witch er Londonkvartetten Pumarosa sitt debutalbum. Det er ikkje eit album som kjem stille og forsagt inn gjennom døra. Her er absolutt visse pretensjonar å spore, og eit mot og ein vilje til å tre fram i lyset. Det går til dømes an å hevde at songaren Isabel Munoz-Newsome tyr til visse teatralske grep. Men eg opplever ikkje hennar framferd som oppstylta, eg opplever henne som eit sentralt kraftfelt i låtane. Enten ho minner meg om Patti Smith, Siouxsie Soux, eller helst beveger seg forbi der ho minner meg om anna enn seg sjølv. Rundt henne er det godt med rom og luft, og medspelarar som har instinktet i orden når det gjeld inspirert suggererande låtbygging. Industrial spiritual er bandet ubeskjedne nok til å kalle lyden dei skaper. Ein karakteristikk dei absolutt skal få komme unna med. Dei lyt nesten også få komme unna med at albumet har ei speletid på 55 minuttar. For dei lar ikkje eitt einaste eitt av desse minutta gå til spille.

Torgeir Waldemar – No Offending Borders

Standard

Elektrisk, akustisk, fredlaust, inderleg og heilt sant.

  Det er ikkje sommar i Toulouse. Det er i alle fall den tanken som kjem til meg når eg høyrer Waldemar hardnakka og fengande synge «All I want is a summer in Toulouse». I eit refreng som søker håp blant vers som fortel om forlis, terror og krig. «Slaying all that we hold sacred, our souls are on the line» syng han i eit av desse versa. Det finst linje etter linje av same dystre skapnad. Songen heiter, naturleg nok, Summer In Toulouse. Den er også elektriske gitarar som skrik, og har eit kraftfullt og åtaksorientert groove. Den er rock’n roll og dommedag. Waldemar syng intenst, tidvis i partnarskap med ei kvinne. Undervegs drar han fram ei linje frå ein gammal punkklassikar («It’s a holiday in Cambodia, it’s tough, kid, but it’s life»), ser vatnet stige til knehøgde, og høyrer kapteinen rope «from here on is all for one». Og så syng han dette refrenget då, om å ynskje seg ein sommar i Toulouse. Ein fransk by som også har blitt ramma av terror. Men det er lyset og harmonien han ropar etter, songaren, i refrenget. Fråværet av terror. «A place where I can choose». Og det kan jo godt vere Toulouse.

Det er ikkje sommar som pregar Torgeir Waldemar si andre langspelplate. Tittelen No Offending Borders antydar at her kan det vere ganske så dagsaktuelle globale utfordringar som står på agendaen. Og det er det vel for så vidt. Men tittelen kan også trekkast ned på meir private einemarker. Og ja, det blir sunge om slikt også. Det er vel ikkje direkte feil om eg hevdar at albumet både speglar samtidas synder, mellommenneskeleg svik og enkeltpersonars botnlause fortviling.

Waldemar nyttar mellom anna anledninga til å synge ein song til Sylvia. Noko han gjer med eit og anna avtrykk etter Neil Young (og Crazy Horse). Sonisk og tekstleg. Sylvia (Southern People) er songens tittel, og Waldemar gjer litt av det same som Young i si tid gjorde i sin song Southern Man. Men eg opplever at han meir brukar Southern People i ei metaforisk tyding, at desse folka (desse Southern People) også er å finne heilt andre stadar enn i dei amerikanske sørstatane. Medan Sylvia kanskje kan vere ein viss norsk minister. Eg verar i alle fall både flyktningstraum og klimakrise i songens tematiske arsenal. Og ein Waldemar som, solid akkompagnert av elektrisk gitarstøy og orgeldamp, oppmodar denne Sylvia til å vise eit anna sinnelag – «You claim your faith, Sylvia, but your spirit seems so very dead».

Det er definitivt meir lyd som skal handterast når ein sit seg ned og skal ha selskap av Torgeir Waldemar sitt andre album, kontra kva som var tilstanden på debutalbumet hans. Der den førre plata vandra i eit lydlandskap med den akustiske gitaren som vegvisar er det denne gongen den elektriske familiemedlemen som vel så ofte blir tilkjent den rolla. Men plata opnar med ein song som Waldemar gjer åleine med den akustiske gitaren sin (samt nokre tonar frå eit munnspel). Det er platas einaste coverlåt. Fallin’ Rain heiter den og vart i si tid, tidleg på syttitalet, komponert og framført av Link Wray. Sjølvaste fuzzgitarinnovatøren frå femtitalet ja. Han gav i 1971 ut ei plate av meir folkrock-karakter. (Som eg ikkje kjente til før Waldemar sin låt openberra seg for meg). Waldemar syng den sterkare enn opphavsmannen. «There’s no place on this planet where peace can be found» syng Waldemar, og eg trur han. Det er ei inderleg kraft i røysta hans, som aldri får meg til å tvile på at det han syng er sant.

Slik er det i song etter song. Slik er det i gospelrocklåta Among The Low. Der Waldemar (med god korstøtte frå Kristine Marie Aasvang og Johan Daniel Henriksen) i ubøyelege ordelag, på hovudpersonens vegne, slår fast at han til sin døyande dag vil «go among the low». Og det til eit fantastisk offensivt groove, og viltert gitararbeid frå Øystein Braut (Electric Eye). Inderleg er også det dekkande ordet for Waldemar sin songinnsats i den heimsøkte countryblueslåta Bottom of the Well. Eit klassisk tema, denne brønnen. Og klassiske er vel for så vidt også strofene Waldemar nyttar seg av. Frå «It’s a reward at the end of the rope, Its weird to have that kind of hope» til «I can see the bottom of the well, And now there’s nothing more to tell» er dette i slekt med stoff som har runne forbi meg før. Men Waldemar si røyst overtyder meg om at det er akkurat slik det må seiast, for det er akkurat slik det er, for stakkaren i nett denne songen. Produsent og rytmisk ansvarleg Anders Møller sine gjerningar og ugjerningar med hammar, spiker og sag i løpet av låta er forresten eit gromt påfunn, og avgjort med på å gjere den til det uroskapande høgdepunktet den er. På ei Torgeir Waldemar-plate som enno ein gong nektar å gje meg fred.

8/10

TIDAL: TORGEIR WALDEMAR – NO OFFENDING BORDERS

Musikalsk årsoppgjer 2014

Standard

Spådomar frå fleire hald vil ha det til at musikkalbumet er eit utdøyande fenomen. Måtte spådomane slå feil, fullstendig feil. Det har komme flust av album i 2014 eg med styrke vil hevde beviser at albumet har livets rett, og vel så det. Dei 25 beste har det blitt ei liste av.

Men først 3 bøker (ikkje for noko anna grunn enn at bøker er like viktig som musikk, og at desse tre kjennes vel verdt å nemne).

Stoner  Rød eller død av David Peace (Innbundet) Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller (Innbundet)

1. John Williams – Stoner
Skriven og utgitt for nesten femti år sidan. I norsk oversetting for første gong i år. Ei kultbok. «The greatest American novel you’ve never heard of» ifylgje The New Yorker. Ein vakkert og nennsamt fortalt historie, om eit ikkje spesielt eksepsjonelt liv. Ein manns liv frå barndom til grav på 270 sider. Melankolsk og skilsettande. Poesi i romanform.

2. David Peace – Rød eller Død
Om den legendariske Liverpool-manageren Bill Shankly. Sosialisten, fotballfanatikaren, arbeidsnarkomanen og eksentrikaren  Shankly. Ein roman, ikkje ein biografi. Fortalt i eit gjentakande, suggererande språk. Like enkel, like komplisert, like medrivande som fotballspelet i seg sjølv. Aldri har eg opplevd fotballsesong etter fotballsesong blitt meir fortetta og poetisk oppsummert.

3. Carl Frode Tiller – Innsirkling 3
Tiller sirklar seg inn på oppklaringa. Kjem fram til den, men ikkje til noko endelig avklaring, heldigvis. Det å vere menneske saman med andre menneske er ikkje enkelt. Kva ein seier, kva ein tenker, kva ein gjer, kva ein burde gjere, er på evig kollisjonskurs. Tiller skildrar det på storarta vis, igjen.

Så, over til albuma:

 Steve Gunn 

1. The War On Drugs – Lost In the Dream
Ei plate som vandrar sporenstreks inn i ein melodisk sigerstemning, og blir der ein heil time. Amerikansk gitarrock der låt etter låt blir tilført vennlegsinna synthlinjer, blir lindrande pianotøtsja, eller kanskje får ein blåleg saksofonvisitt. Låt etter låt som omgås sinnstemningar der mørket og mismotet rår, men der ein stigande aksept av tingas tilstand, og ei evne til å handtere forholda, også blir formidla. Det høyrest ikkje spesielt eksepsjonelt ut, og ei eksepsjonelt original plate er det ikkje. Men ….vel, eksepsjonell er den.

2. Steve Gunn – Way Out Weather
Sakte beveger melodien seg. Sakte beveger melodien. «Slowly moves the melody». Det trygge, det vanlige finst der, i songane, men også det spesielle, det særeigne. Steve Gunn gjer det melodisk, og han gjer det i ein hevdvunne tradisjon. Med ei lett hand får han strengene på gitaren (gitarane) til å synge som få andre gjer. Eg tenker på han som ein ukomplisert virtuos.

3. Sun Kil Moon – Benji
Songar frå perspektivet til ein middelaldrande mann. Songar som ikkje tar føre seg frå eit vidt spekter av det songar kan gjere. Dei held seg alle på innsida av det marginale mønsteret Mark Kozelek plar operere innafor. Der tonar ikkje spring av garde i veldig komplekse former, men der alt ruslar sin gang. Einsformig seier nokon, styggelig vanedannande seier eg.

4. Wussy – Attica!
Dei har latt seg inspirere, latt seg dugelig inspirere. Som dei uforbederlige rock’n roll-disiplane dei er, har dei latt seg inspirere til å lage songar som liknar på saker vi har høyrt før, som har både tjuveri og låneri klistra på seg. Likevel er dei forunderlig nok berre Wussy. Med ein glød og eit lidenskapelig forhold til alt dei driv med.

5. Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music
Det er ikkje berre den ufattelige friskleiken, og nærværet i tonane, eg merkar meg, men også viljen, og motet, både til å gå den rakaste enklaste mest naturlige og klassiske countryvegen, og til å driste seg utpå. Som det å sveipe tonane inn i psykedelia. Nokre gonger subtilt og sobert, andre gonger meir utstrakt.

6. Ought – More Than Any Other Day
Postpunk. Den stramme pågåande kantete fabelaktige postpunken er vel den mest nærliggande merkelappen å klistre på Ought. Men dei er ikkje berre slik, Ought kan også ha noko meir avrunda og elastisk i det dei gjer. Inntrykket er vel at det ikkje er avgrensingar og dogmer som er opplegget her. Heller eit frilyndt dykk inn dit energien har dei beste vilkår, der temperaturen aldri kviler.

7. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Witness
Frå det skjøre til det konfronterande, frå det nennsame til det forrykande, den ueinsarta plata til Angel Olsen dekkar alt det og meir til. Når den så i tillegg er fostra på sterk vilje, har bevart passeleg med smuss, og er melodisk velhalden, sitt eg i grunn att ganske så tomhendt på innvendingar.

8. Parquet Courts – Sunbathing Animal
Eit band i frenetisk vigør, heilfrelste på konsise riff, hissig skinger og rammande groove. Der orda kjem fort, som ein dans i unnabakke. Med og utan fotfeste. Parquet Courts står ikkje stille, dei tar til seg det beste av det dei har høyrt, og gjer det om til sin måte å gå råbarka til verks på.

9. Sharon Van Etten – Are We There
På ingen måte eindimensjonale songar. Dei kan tolkast i ulik lei. Ja det er ikkje ein gong sikkert dei er så melankolityngde som dei gjer inntrykk av å vere. Ikkje er dei så marginale på melodisk variasjon som dei først kan gje inntrykk av å vere heller. Dei har ei blomstrande kraft i seg.

10. Woods – With Light and With Love
Human popmusikk. Med sine manglar, med sine intensjonar, med sitt overskot. Woods sitt album av året har mykje i seg og mykje for seg, og står fram som kongruent og variert i same andedrag. Sprett både lett over overflata og skjer seg inn i materien. Og 1967 er aldri langt unna.

11. Hookworms – The Hum
Psykedelisk vitalitet, hektande melodilinjer, suggererande rytmiske tilhøve, og ein ikkje ubetydelig larm.

12. Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar
Røysta. Den rommar klangen av det den formidlar. Tida. Han tek seg tid til å bli i songane sine. Songane. Dei har sitt klare opphav frå ein tradisjon, har sine merker frå meir enn ein låtskrivar, men høyrer likevel så sjølvsagt heime hos han som syng dei.

13. Simone Felice – Strangers
Han er her ikkje for å revolusjonere musikkhistoria. Han serverer 10 songar som hentar sitt liv og sitt vesen frå den amerikanske songtradisjonen.  Dei har sin verknad.

14. Damien Jurado – Brothers and Sisters of the Eternal Son
Den tidlegare trubaduren har for alvor funne fram til det dansbare, det psykedeliske, og det spirituelle.

15. EMA – The Future’s Void
Strenge, skarpe, kalde lydkjelder dansar og kranglar rundt låtar som oftare enn det kan virke som, sånn med det same, har eit godt melodisk hjerte.

16. Timber Timbre – Hot Dreams
Hot Dreams er ein tanke meir raffinert enn tidlegare plater av Timber Timbre, og har ein varme som ikkje alltid konsulterer gufset. Men fredlaust er det.

17. Strand of Oaks – HEAL
Ei reinsing, ein personleg kamp, men kanskje mest av alt ein kjærleik til musikken.

18. Beck – Morning Phase
Temmelig langt unna friskusen frå Odelay. Ikkje så veldig langt unna den tynga melankolikaren frå Sea Change, men med mindre melankoli i brystet.

19. The Men – Tomorrow’s Hits
Du skal ikkje kimse av god gammaldags rufsete rock’n roll. I alle fall ikkje slik den fortonar seg i henda til The Men frå Brooklyn.

20. Hurray For The Riff Raff – Small Town Heroes
Songar som kunne vore her for lenge sidan, som har eit gammalt Amerika i seg. Men dei er heilt nye, dei er eit friskt oppkok av folk, country og blues.

21. John Fullbright – Songs
Country som finn soul, mørke krokar, einsame tonar, og litt lykke.

22. Mirel Wagner – When the Cellar Children See the Light of Day
Ho vev livet, kjærleiken og døden i hop på sin måte – enkelt, tvitydig, dirrande.

23. Big Ups – Eighteen Hours of Static
Med glød i blikket og angst i bringa hiv dei seg over amerikanske undergrunnstonar slik dei lydde den gongen Pixies og Jesus Lizard var unge.

24. Joe Henry – Invisible Hour
Varme tonar, varlege tonar, og gåtefulle innspel om livets relasjonar

25. Pere Ubu – Carnival of Souls
Endå eit vitalt tilskot til ein etter kvart imponerande albumkatalog på utsida av gjengs rock’n roll åtferd.

Janne Hea – Wishing Well

Standard

Countrytonar av den heilt naturlige, temmelig så spartanske, og absolutt medrivande sorten.     7

  Ho står der med songen i blikket. Står heilt i ro med songen i seg. Står der roleg og syng om draumen og røyndomen som møtes i eit endelaust fall, ned i ein Wishing Well. «So this is how it goes, so this is how it ends» syng ho, akkompagnert av ein middelaldrande fyr på akustisk gitar og ei ung kvinne med ei fele. Ikkje noko anna. Ei vakker von sildrar gjennom tonane. Eit mismot gjer seg til kjenne i orda: «Everything is gone, you are gone, there are no more wishing to be done».

Scena er henta frå eit TV-opptak gjort av NRK Hedmark og Oppland. Bak mikrofonen står Janne Hea. Ho er flankert av Torgeir Waldemar og Mari Skeie Ljones. Dei framfører tre songar. Alle er henta frå debutalbumet til Janne Hea. Og der er det mykje å hente. Rett nok ikkje meir enn åtte songar, men gode songar, dvelande songar, country- og folksongar som tar seg den tida dei treng. Det gjer dei rett i.

Det er ikkje meir enn eit par månader sidan eg høyrde Janne Hea kore på Torgeir Waldemar sitt debutalbum. No er rollene byta om, no er det han som korar på hennar debutalbum. I tillegg spelar han gitar, og litt banjo. Det er det ingen andre som gjer. Sant å seie er det ikkje så mange andre som spelar her i det heile. Plata har akkurat dei same tre aktørane som nemnte TV-opptak (med eit unntak, nokre pianotonar i songen Dust). Meir skal ikkje til for å gje ei plate eit besettande liv. Slik er i alle fall tilfelle med Wishing Well.

Platecoveret er i svart, kvitt og grått. Kledelig og passande nok, for dette er ikkje ei plate som femnar all slags fargar. Wishing Well sitt spartanske og melodivakre vesen er eit samstemt vesen. Plata har ein grunntone av varleg vemod, utanfor der beveger den seg sjeldan.

I dette vemodet er det dei vanlige mistenkte som dukkar opp. Dei mellommenneskelige tilhøva, og gledene og ikkje minst ugreiene som oppstår i spora av desse. Mest omsunge i så måte er som vi alle veit kjærleiken. Janne Hea går ikkje forbi den ho heller. Ho går så absolutt innom den, er i den, og går ikkje umerka utav den. Dust heiter eit sterkt og hustrig eksempel på nett det. Løgn og skam og destruktive handlingar er tema, og ned i kneståande ber det. Wrong heiter eit anna, eit med anger og erkjenning i seg –  «you bore the mark of all of my careless sins».

I låta Oslo, som tilsynelatande handlar svært lite om Oslo, blir vi presentert for to som har eit forhold meir utav gammal vane eller nødvendigheit enn av kjærleik. Eller som ho som fører ordet formidlar det: «the cure for my loneliness is you». Men det tar ein slutt, kuren er ikkje lenger særlig tilfredstillande. Og så er det at eg tenker at kanskje er det Oslo det handlar om likevel. Oslo som kuren mot einsemd, som no ikkje lenger strekk til?

Eit par tributtar dukkar også opp. Katie, om og til ei barndomsvenninne som stadig er der, som «know me better than even God will ever do». Og så ein song til faren, naturlig og enkelt nok kalla Father. Ei skildring av to som elskar kvarandre men ikkje kjenner kvarandre så godt. Vakkert formulert, med mellom anna denne linja: «My father and me is a quiet conversation hidden in a pretty melody».

Eg kjenner vel på meg at det er vanskelig å føre denne omtalen i mål utan å ha nemnt Gillian Welch og Dave Rawlings. Der var det gjort. Janne Hea vinn først og fremst merksemd for den ho er. Ein varleg og lysande songar.

Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar

Standard

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.                                                                          8

VEST16 Vestkyst  Torgeir Waldemar Torgeir Waldemar (2LP)  Kva er det som er så spesielt med Torgeir Waldemar då? Eg meiner han spelar og syng då saker eg har høyrt før, mange gonger før. Noko det sjølvsagt ikkje er det minste galt i. Men kva er det som er så spesielt med det? For det er det, det er noko heilt spesielt med Torgeir Waldemar.

Han er norsk, han syng på engelsk, han høyrest ut som han har passert meir enn eitt vegkryss i Mississippi. Med bluesen i hjerta og country i sjela (eller var det omvendt?) syng han om einsemd, sakn, demonar og død, ispedd levd liv, eit snev av håp, og eit muleg møte med frelsaren. Instrumentet hans er ein gitar (stort sett ein akustisk), instrumenta til dei andre som speler på plata høyrer til i den organiske instrumentfamilien. Ja men du verden der er det mange som har vore, og der er det mange som er, tenker du, tenker eg, veit vi alle. Likevel, og det er det store her, berre Torgeir Waldemar er der som Torgeir Waldemar. Han blir aldri borte i mylderet, han trer fram.

Røysta, det er noko med røysta. Den er ikkje karakteristisk som hos ein Cash, ein Young, eller ein Waits, den er ikkje det. Men den har karakter. Den rommar klangen av det den formidlar. Eg tenker derfor på den som verkelig. Like verkelig som regnet som piskar i ansiktet ein oktoberdag, like verkelig som den tomme senga, dei såre knea, like verkelig som tida.

Tida, det er noko med tida han tek seg. At han tek seg tid til å bli i songane sine. Skaper rom for den ibuande stemninga. Har mot til å vente eit tak eller to, i staden for å insistere på å komme seg vidare. Ikkje det at dette ikkje går framover, men det er måten det går framover på, den beherska måten. Det er med på å gjere det så godt å vere i selskap med desse songane.

Songane, sjølvsagt er det noko med songane. Det melodiske stinget som går rakt gjennom dei. Lengten dei har i seg. Flyten, andakten og uroa. Måten ord og tonar i lag omringar songens tilstand og skaper talande sinnbilde. Korleis dei har sitt klare opphav frå ein tradisjon, har sine merker frå meir enn ein låtskrivar, men likevel så sjølvsagt høyrer heime hos han som syng dei.

Det er ein heilskap over den dryge timen dette står på. Den velkjente melankoliens kappe ligg over det heile. Samstundes merkar eg meg også noko anna. Ein dualitet, ein kamp mellom krefter som bryt ned og tankar som søker fortrøysting og lykke. Ein kamp utan eit endelig resultat, der eg meiner å oppfatte at gjennomgangsmelodien er at det er aldri heilt for seint.

Det er heller aldri for seint å komme med debutalbumet sitt. Torgeir Waldemar gjer det i ein alder av 40 år. «Old enough to stand alone, young enough to keep on going unsatisfied», som han sjølv uttrykke det i eit refreng. Av musikalske saker han har sysla med før kjenner eg til at han har spelt med dei absolutt oppegåande banda Jake Ziah og The Goo Men. Som soloartist har han spelt nokre konsertar det har gått visse gjetord om, men som eg aldri har fått med meg. Det einaste eg har fått med meg er ein to år gamal trespors EP. Og den er ikkje dårlig, men dei to spora derifrå som er med over på debutalbumet er endå betre i den nye forma dei har fått.

Come To Me og Take Me Home, to av høgdepunkta på plata. I den første blir vi presentert for ei forhutla sjel, ein vandrar i nød; «in the need for living water». Hans sentrale bodskap er ei bøn. Ei bøn om å få besøk att, etter gamalt. Kanskje av ei kvinne, men eg trur helst det er ein gud han har i tankane. Songaren er ikkje åleine. Ei kvinne og ein mann korar (Janne Hea Svebakken og Johan Daniel Henriksen, noko dei forresten gjer på fleirtalet av songane her), ein steelgitar sender ut klagande tonar, medan orgelet har mildnaren si rolle. Tilliks med hovudpersonen i Come To Me vender også hovudpersonen i Take Me Home seg til ein gud. I ein inderlig blåmiks av bluegrass og gospel blir det formidla ei lengt etter frelsaren, ei lengt etter døden, og ei bøn til herren: «oooh, come take me home». Borte i kroken, bakom forhenget, meiner eg å dra kjensel på ein viss David Eugene Edwards.

Eit visst nærvær av denne Edwards kan eg ane i eit par songar til. I den hustrige opningslåta si dragning mot eit vonlig meir fredelig tilvære på andre sida av elva, og i den feberaktige rivningen mellom avgrunn og fotfeste som kjem til uttrykk i Streets. Begge songane har ei bøn i seg, begge blir sunge frå kneståande stilling, men der hovudpersonen i den første er opptatt av si eiga redning prøver hovudpersonen i den andre å redde eit anna menneske. Ein tredje variant omkring det å redde menneske er tema i den meir optimistisk orienterte  Peace Song. Her slår Waldemar eit slag for å redde både seg sjølv, sin neste og verda omkring. Og formidlar endåtil ei tru på at det kan finnast krefter i menneska til å få det til. Det finst faktisk endå ein song på plata eg er tilbøyelig til å kalle optimistisk orientert, avslutningsvisa Remedy. Ei trøystevise om å la slitet kvile og månen skine.

Flowers er derimot ingen trøystevise, Flowers er midt i kampen eg nemnte, Flowers er ein duett med Ida Jenshus, ei sterk countryvise om blomstring og kulde, om bøygd nakke og heva hovud. Ida Jenshus syng duett med Waldemar på ein song til. Platas einaste coverlåt. Townes Van Zandt sin Highway Kind. «My days they are the highway kind, they only come to leave, but the leavin» I don’t mind, it’s the comin» that I crave». Det finst ikkje mange låtskrivarar i Van Zandt sin klasse. Det finst ikkje mange coverversjonar av Van Zandt sine songar like dirrande vakre som denne. Det er vel heller på ingen måte eit tilfeldig påfunn å inkludere ein Van Zandt-song på plata, for det er mykje Van Zandt i Torgeir Waldemar.

Når eg høyrer Torgeir Waldemar tonar i gang Insomnia høyrer eg imidlertid Jason Molina. Og eg høyrer ei rungande einsemd. Eg likar veldig godt Insomnia, platas lengste låt. Nesten ni minutt varer den, og det verste eg kan seie om den er at den sluttar for tidleg. Låta sviv fram av tung nødvendigheit, og hovudpersonen er endå ein av desse som har brent seg på kjærleiken, som har skusla bort kjærleiken, som er redd for kjærleiken. Men han ventar. Åleine. Han ligg på kne og ber om «darkness, not fear». Låtas mellomparti er ein instrumental kontemplasjon, ei førebuing til midnattsbegjæret, det siste håpet. «I can hear your footsteps from here» syng no songaren, «oh my sweet black angel, won’t you come and sleep with me» syng han vidare, om igjen og om igjen. No høyrer eg ikkje lenger Molina, nå høyrer eg ein tøtsj av Midnight Choir, og tenker at det høver seg jo bra det, nett her.

I sanning ein vaksen debut.