Tag Archives: Hookworms

Hookworms – Microshift

Standard

Hookworms er synonymt med eit bra groove, også når dei her har polert sitt soniske uttrykk noko.

  Microshift…det fjerde albumet til Leeds-bandet Hookworms har fått namnet sitt etter ein lydkabel, men det kan også vere eit uttrykk for den soniske endringa dei har gjort sidan sist.

Sidan sist…der var albumet The Hum det, som kom ut hausten 2014. Ei ganske så god stund sidan altså. Hovudårsaka til at det har tatt tid er at studioet deira, med alt, absolutt alt, av utstyr og innspelt materiell, blei øydelagt i ein flaum i heimbyen romjula 2015. Mangelfulle forsikringar gjorde det krevjande å komme på fote att. Men med venners og tilskotsordningars hjelp er eit nytt studio reist, og Microshift blitt spelt inn.

The Hum og albumet før det, Pearl Mystic, er to bra bråkete og skarpt groovy plater, der gjelda til garasjerocken og krautrocken er sånn cirka likeleg fordelt. Den sentrale søyla i bandets beste låtar er ein loop, eit repeterande groove, ei suggererande handling. Rundt dette har dei spelt og bråka bra på keyboards og gitarar, og langt inni der har ein høyrt vokalist Matthew Johnson si røyst. Tidvis ganske så eskalert, men sjeldan tydeleg til stades.

Microshift er mindre bråkete. Gitarar har ikkje ei framståande rolle. Microshift har synthesizerar av ymse slag som sentrale soniske kjelder. Microshift har ein reinare lyd enn tidlegare Hookworms-utspel. Eit meir polert bilde. Og nå går det definitivt an å høyre kva Matthew Johnson syng. Det han syng om står noko i kontrast til det eg opplever å vere eit sonisk nokså lyst og fargerikt album. Han syng om død og sjukdom og kjærleikssorg og depressive tankar. Noko eg for så vidt har hatt ein sterk mistanke om at har vore tilfelle før også.

Ein god ting med Microshift, ein særdeles god ting, er at dei tre lengste låtane på albumet er euforiske anthem i det suggererande groovet si teneste. Sidan desse tre, saman med det likeså groovy nummeret Static Resistance og den vesle krakilske rakkaren Boxing Day (om hendinga den skjebnesvangre romjula 2015), utgjer godt over halvparten av albumet si speletid, kan eg ikkje seie anna enn at Hookworms kjem bra i frå det denne gongen også.

Men altså: Først og fremst dei tre lange spora:
Negative Space, med sin klunkande inngang, sitt ekspanderande vesen, sitt melodiske vesen, og Matthew Johnson sine intense linjer om sakn, sterkt sakn, etter nokon som aldri kjem tilbake – «how long’s forever».
Opener, med sitt lange instrumentale inngangsparti. Der den repeterande rytmen glir uvilkårleg på plass, og bandet dansar rundt den, og sirklar seg inn mot Johnson si sympatiske opningslinje «it’s fine to fail, we all will fail».
Størst, sterkast og fullast av inntrykk er Ullswater. Eit bra bass-driv er sentralt her, og så at den skaper den der kjensla av å bli dradd inn i noko som veks og veks kring ein. I eit melodisk mønster som treff meg med full score. Og så orda til Johnson då…om eit fortvila tema…ein far som forsvinn inn i ein sjukdom…Altzheimer – «If the last thing we said could be the last thing we do, I know it comforts me, I hope it comforts you».

Så får det vere at det også finst nokre spor på plata eg opplever som noko litt for tamme. Først og fremst er Hookworms eit band som grip bra tak i meg, også på Microshift.

7/10

TIDAL: HOOKWORMS – MICROSHIFT

Musikalsk årsoppgjer 2014

Standard

Spådomar frå fleire hald vil ha det til at musikkalbumet er eit utdøyande fenomen. Måtte spådomane slå feil, fullstendig feil. Det har komme flust av album i 2014 eg med styrke vil hevde beviser at albumet har livets rett, og vel så det. Dei 25 beste har det blitt ei liste av.

Men først 3 bøker (ikkje for noko anna grunn enn at bøker er like viktig som musikk, og at desse tre kjennes vel verdt å nemne).

Stoner  Rød eller død av David Peace (Innbundet) Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller (Innbundet)

1. John Williams – Stoner
Skriven og utgitt for nesten femti år sidan. I norsk oversetting for første gong i år. Ei kultbok. «The greatest American novel you’ve never heard of» ifylgje The New Yorker. Ein vakkert og nennsamt fortalt historie, om eit ikkje spesielt eksepsjonelt liv. Ein manns liv frå barndom til grav på 270 sider. Melankolsk og skilsettande. Poesi i romanform.

2. David Peace – Rød eller Død
Om den legendariske Liverpool-manageren Bill Shankly. Sosialisten, fotballfanatikaren, arbeidsnarkomanen og eksentrikaren  Shankly. Ein roman, ikkje ein biografi. Fortalt i eit gjentakande, suggererande språk. Like enkel, like komplisert, like medrivande som fotballspelet i seg sjølv. Aldri har eg opplevd fotballsesong etter fotballsesong blitt meir fortetta og poetisk oppsummert.

3. Carl Frode Tiller – Innsirkling 3
Tiller sirklar seg inn på oppklaringa. Kjem fram til den, men ikkje til noko endelig avklaring, heldigvis. Det å vere menneske saman med andre menneske er ikkje enkelt. Kva ein seier, kva ein tenker, kva ein gjer, kva ein burde gjere, er på evig kollisjonskurs. Tiller skildrar det på storarta vis, igjen.

Så, over til albuma:

 Steve Gunn 

1. The War On Drugs – Lost In the Dream
Ei plate som vandrar sporenstreks inn i ein melodisk sigerstemning, og blir der ein heil time. Amerikansk gitarrock der låt etter låt blir tilført vennlegsinna synthlinjer, blir lindrande pianotøtsja, eller kanskje får ein blåleg saksofonvisitt. Låt etter låt som omgås sinnstemningar der mørket og mismotet rår, men der ein stigande aksept av tingas tilstand, og ei evne til å handtere forholda, også blir formidla. Det høyrest ikkje spesielt eksepsjonelt ut, og ei eksepsjonelt original plate er det ikkje. Men ….vel, eksepsjonell er den.

2. Steve Gunn – Way Out Weather
Sakte beveger melodien seg. Sakte beveger melodien. «Slowly moves the melody». Det trygge, det vanlige finst der, i songane, men også det spesielle, det særeigne. Steve Gunn gjer det melodisk, og han gjer det i ein hevdvunne tradisjon. Med ei lett hand får han strengene på gitaren (gitarane) til å synge som få andre gjer. Eg tenker på han som ein ukomplisert virtuos.

3. Sun Kil Moon – Benji
Songar frå perspektivet til ein middelaldrande mann. Songar som ikkje tar føre seg frå eit vidt spekter av det songar kan gjere. Dei held seg alle på innsida av det marginale mønsteret Mark Kozelek plar operere innafor. Der tonar ikkje spring av garde i veldig komplekse former, men der alt ruslar sin gang. Einsformig seier nokon, styggelig vanedannande seier eg.

4. Wussy – Attica!
Dei har latt seg inspirere, latt seg dugelig inspirere. Som dei uforbederlige rock’n roll-disiplane dei er, har dei latt seg inspirere til å lage songar som liknar på saker vi har høyrt før, som har både tjuveri og låneri klistra på seg. Likevel er dei forunderlig nok berre Wussy. Med ein glød og eit lidenskapelig forhold til alt dei driv med.

5. Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music
Det er ikkje berre den ufattelige friskleiken, og nærværet i tonane, eg merkar meg, men også viljen, og motet, både til å gå den rakaste enklaste mest naturlige og klassiske countryvegen, og til å driste seg utpå. Som det å sveipe tonane inn i psykedelia. Nokre gonger subtilt og sobert, andre gonger meir utstrakt.

6. Ought – More Than Any Other Day
Postpunk. Den stramme pågåande kantete fabelaktige postpunken er vel den mest nærliggande merkelappen å klistre på Ought. Men dei er ikkje berre slik, Ought kan også ha noko meir avrunda og elastisk i det dei gjer. Inntrykket er vel at det ikkje er avgrensingar og dogmer som er opplegget her. Heller eit frilyndt dykk inn dit energien har dei beste vilkår, der temperaturen aldri kviler.

7. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Witness
Frå det skjøre til det konfronterande, frå det nennsame til det forrykande, den ueinsarta plata til Angel Olsen dekkar alt det og meir til. Når den så i tillegg er fostra på sterk vilje, har bevart passeleg med smuss, og er melodisk velhalden, sitt eg i grunn att ganske så tomhendt på innvendingar.

8. Parquet Courts – Sunbathing Animal
Eit band i frenetisk vigør, heilfrelste på konsise riff, hissig skinger og rammande groove. Der orda kjem fort, som ein dans i unnabakke. Med og utan fotfeste. Parquet Courts står ikkje stille, dei tar til seg det beste av det dei har høyrt, og gjer det om til sin måte å gå råbarka til verks på.

9. Sharon Van Etten – Are We There
På ingen måte eindimensjonale songar. Dei kan tolkast i ulik lei. Ja det er ikkje ein gong sikkert dei er så melankolityngde som dei gjer inntrykk av å vere. Ikkje er dei så marginale på melodisk variasjon som dei først kan gje inntrykk av å vere heller. Dei har ei blomstrande kraft i seg.

10. Woods – With Light and With Love
Human popmusikk. Med sine manglar, med sine intensjonar, med sitt overskot. Woods sitt album av året har mykje i seg og mykje for seg, og står fram som kongruent og variert i same andedrag. Sprett både lett over overflata og skjer seg inn i materien. Og 1967 er aldri langt unna.

11. Hookworms – The Hum
Psykedelisk vitalitet, hektande melodilinjer, suggererande rytmiske tilhøve, og ein ikkje ubetydelig larm.

12. Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar
Røysta. Den rommar klangen av det den formidlar. Tida. Han tek seg tid til å bli i songane sine. Songane. Dei har sitt klare opphav frå ein tradisjon, har sine merker frå meir enn ein låtskrivar, men høyrer likevel så sjølvsagt heime hos han som syng dei.

13. Simone Felice – Strangers
Han er her ikkje for å revolusjonere musikkhistoria. Han serverer 10 songar som hentar sitt liv og sitt vesen frå den amerikanske songtradisjonen.  Dei har sin verknad.

14. Damien Jurado – Brothers and Sisters of the Eternal Son
Den tidlegare trubaduren har for alvor funne fram til det dansbare, det psykedeliske, og det spirituelle.

15. EMA – The Future’s Void
Strenge, skarpe, kalde lydkjelder dansar og kranglar rundt låtar som oftare enn det kan virke som, sånn med det same, har eit godt melodisk hjerte.

16. Timber Timbre – Hot Dreams
Hot Dreams er ein tanke meir raffinert enn tidlegare plater av Timber Timbre, og har ein varme som ikkje alltid konsulterer gufset. Men fredlaust er det.

17. Strand of Oaks – HEAL
Ei reinsing, ein personleg kamp, men kanskje mest av alt ein kjærleik til musikken.

18. Beck – Morning Phase
Temmelig langt unna friskusen frå Odelay. Ikkje så veldig langt unna den tynga melankolikaren frå Sea Change, men med mindre melankoli i brystet.

19. The Men – Tomorrow’s Hits
Du skal ikkje kimse av god gammaldags rufsete rock’n roll. I alle fall ikkje slik den fortonar seg i henda til The Men frå Brooklyn.

20. Hurray For The Riff Raff – Small Town Heroes
Songar som kunne vore her for lenge sidan, som har eit gammalt Amerika i seg. Men dei er heilt nye, dei er eit friskt oppkok av folk, country og blues.

21. John Fullbright – Songs
Country som finn soul, mørke krokar, einsame tonar, og litt lykke.

22. Mirel Wagner – When the Cellar Children See the Light of Day
Ho vev livet, kjærleiken og døden i hop på sin måte – enkelt, tvitydig, dirrande.

23. Big Ups – Eighteen Hours of Static
Med glød i blikket og angst i bringa hiv dei seg over amerikanske undergrunnstonar slik dei lydde den gongen Pixies og Jesus Lizard var unge.

24. Joe Henry – Invisible Hour
Varme tonar, varlege tonar, og gåtefulle innspel om livets relasjonar

25. Pere Ubu – Carnival of Souls
Endå eit vitalt tilskot til ein etter kvart imponerande albumkatalog på utsida av gjengs rock’n roll åtferd.

Hookworms – The Hum

Standard

Album nummer to med suggererande rocketonar frå Leeds-kvintett.                                           8

  Dette er eit album. 38 minutt som høyrer i hop, og som derfor har sin mest essensielle verknad om ein set av nett 38 minutt, og lyttar. Eg talar av erfaring for eg har gjort det, fleire gonger. Det har sendt meg inn i ein fjetra tilstand. Ein god ein, frå inst og utover. Med si årsak i ein betydelig larm, psykedelisk vitalitet, hektande melodilinjer og suggererande rytmiske tilhøve.

Halvanna år etter sitt frenetiske debutalbum Pearl Mystic er Leeds-bandet Hookworms klar med ein oppfylgjar som ikkje firer på krava. Den fylgjer for så vidt i dei same spora, og vekslar erfaringar i same vegkryss. Krysset der psykedelisert garasjerock møter krautrock møter minimalisme møter massivitet møter villskap, og denne gong også noko som kan minne litt om eit popansikt.

Av årsaker som ikkje er komme meg for øyre har dei fem i bandet funne ut at dei i denne samanhengen ikkje vil avsløre kva dei heiter. Dei nøyar seg med initialane. MJ spelar keyboard og syng. Då debutalbumet kom ut forfatta han eit lite presseskriv der han fortalte kva låtane handla om. Noko som for så vidt var ein tenlig idé sidan vokalen der ikkje opererer i fremste del av lydbildet, og i tillegg er blitt utsett for såpass forvrenging at å gje seg ut på å prøve å oppfatte kva mannen syng om er ei særdeles krevjande øving. Men altså, han kom oss til hjelp. Eit hovudtema var i fylgje nemnte skriv hans personlige angst- og depresjonsvanskar. Han er heller ingen utstrakt optimist, og hadde ikkje rekna med særlig interesse om plata. Det var ei lita feilvurdering. Rosande omtalar spratt fram, musikken vart høyrt, og MJ sine psykiske vanskar blei omtalt både her og der. Openheita hans kring desse vanskane formidlar han no har ført til mange gode tilbakemeldingar.

Denne gongen har eg ikkje sett noko presseskriv. Denne gongen er vokalforvrenginga litt mindre. Men orda som MJ formidlar trer ikkje fram i ei tydelig nok form til at eg skal gje meg ut på å fabulere noko særlig omkring kva han formidlar. Om eg skal seie noko så må det vere at det tenderer meir mot  å ha eit mørkets preg enn lysets fargar. Eller er det desperasjonen eg høyrer i røysta til MJ som først og fremst får meg til å tenke slik? Hans hang til å skrikesynge? Ikkje umuleg, for eg høyrer jo (trur eg i alle fall) at han syng håpefulle linjer som «I moved towards the sun» og «I got a feelin» for love». Dei siste orda der har eg snappa utav avslutningssporet Retreat. Ein heidundrande fengande psych-rockar, der orgelet gjallar og groovet tar tak, eit alvorlig tak. Fram til den bråstoppar og slik sørgjer for at albumet får ein bardus avslutning. Noko liknande kan ein vel også seie om starten. Etter nokre sekund med synth-prikking kastar bandet seg hovudstups inn i eit stykke brutal garasjepunk kalla The Impasse, der den forvrengte røysta gjentar ei linje som kanskje lyde «love, what are you dyin» for».

Tre instrumentale mellomspel er med å binde albumet i hop. På debuten hadde tre slike titlane I, II og III, denne gongen går bandet til det skrittet å kalle dei for IV, V og VI. Dei har ei slags dempande rolle. For der tempoet er høgt og tonen pågåande i fem av seks hovudspor, er tempoet nær avskrudd i desse mellomspela. Det er ikkje heilt avskrudd i Off Screen, men målt opp mot dei andre hovudspora er den ein flytande, sfærisk og varm ballade, med ein dunst av Jesus & Mary Chain i seg. Når MJ gaular «I got a mind with a red hot feeling» (trur eg) i Beginners dukkar eit anna band opp i tankane, Sonic Youth og låta Teenage Riot. Men berre i ein kort sekvens av låta, den svirlar i andre retningar også. Som resten av låtane. Som On Leaving, med sitt ekspanderande vesen, og si monolittiske søyle av eit groove. Eg høyrer noko udefinert LCD Soundsystem der. Eller som Radio Tokyo, der eg får ei Spiritualized-kjensle, men endå meir opplever låta som heftig og orgeltungt popleven.

I forhold til debuten har The Hum eit strammare og meir koherent vesen. Ein klarare retning, ein god retning. Albumet verkar kanskje meir å vere resultat av eit samspelt band, mindre sett saman bit for bit. Om det gjer det til eit betre album? Ikkje nødvendigvis akkurat av den grunn, men eg opplever The Hum som betre. Det gjer eit sterkare inntrykk, det har hekta seg fastare fast i meg. Ja fastare enn dei aller fleste album som er blitt gitt ut i år i grunn.