Dei trakkar i kjente spor, men dei gjer det stort sett med inspirerte steg.
Det er ein song på Lambchop si siste plate som heiter Prepared (2), (2-talet er der fordi eit tidlegare utkast av låta fronta ein EP Lambchop gav ut i samarbeid med electronica-duoen Hands of Cuba i 2005). Det er ein av dei vakraste songane eg har høyrt på lenge. Her snakkar vi sakteflytande tonekombinasjonar av stor nåde. Jazzblå pianotonar blir til sakte trillande pianotonar, strykarar deggar i bakgrunnen, og Kurt Wagner har sannsynlegvis gurgla halsen med ei soulbalsamerande væske før han gjorde seg i kast med songen. «She was standing by her mirror, brushing out her curls and braids, that evening had arranged the night before».
Det er morgon, det er ho og han, ting har skjedd, ting som kanskje ikkje burde ha skjedd. Ord blir sagt og ord blir ikkje sagt. Situasjonen er spent, kjensler er utfordra. Begge ber på ei skuld, begge er krenka. Undervegs lettar trykket. Det kjem ei innrømming. Det dukkar opp eit smil. Det skjer ei tilnærming, men når hovudpersonen i siste linje vender situasjonen ryggen er han «only partially prepared» på ei fullstendig gjenoppretting.
Med ordknapp presisjon skildrar Wagner ei scene som skaper sinnbilde hos lyttaren langt utover dei artikulerte linjene. Det er vel i slike tilfelle vi pleier komme dragande med Raymond Carver, eller kanskje Kjell Askildsen. Det er i slike tilfelle ein kanskje heller burde halde kjeft, og latt den Lambchopske countrysoul tale i fred. Eg trur Prepared (2) plasserar seg veldig nær toppen på lista over dei flottaste Lambchop-songane. Og eg trur Stuart Staples og Eddie Hinton hadde likt å synge den.
Det er ni songar til på Lambchop si siste plate. Eg trur ikkje du skal førebu deg på at dei vil gjere eit fullt så uutslettelig inntrykk. Dei held seg alle greitt innafor rammene av dei modererte gråblåe Lambchopske termar. Eit fleirtal finn seg der ein tematisk plett Wagner & co ikkje har forska heilt ferdig ved tidlegare høve, og vekker absolutt interesse. Nokre få tippar over mot det litt vel stilleståande, og glir nærast umerkelig inn i anonymiteten sin grå skog. Det siste er ikkje ei vanlig hending på dei beste Lambchop-albuma. Så, hrmf, derfor høyrer ikkje Damaged til blant dei beste heller.
I tida som har gått etter den motige og, i Lambchop-målestokk, mangefasetterte dobbelutgjevinga Aw C’mon/No You C’mon (2004), har Kurt Wagner vore gjennom dramatiske hendingar på det private plan. Ein svulst i kjevepartiet førte til at han måtte gjennom omfattande kirurgiske inngrep, og som tilleggsplage greip ein uregjerlig kreftangst tak i han. Rundt han blei venner sjuke, litt lenger vekke registrerte han orkanar komme kastande og såg landsmenn dra til Bagdad for å krige. Eit mørkt tungsinn senka seg nedover Kurt Wagner sitt hovud.
Nå har det vel ikkje vore dei lystige funderingar som har danna sentrallinja i tidlegare Lambchop-framstøyt heller. Men der det før i stor grad har vore eit element av distanse, av å sjå saker frå utsida, av observasjon, er tekstane denne gongen i all hovudsak skriven i eg-form. Det er likevel ingen no-synst-eg-skrekkelig-synd-på–meg-sjølv haldning som trer fram. Det er tekstar som, sjølv om dei kjem frå eit skjelvande hjerte, ikkje nødvendigvis talar handgripelig om kjernen i problemet, sjukdomen. Wagner er framleis kar for å mystifisere og å bringe utanforliggande element på banen. Så derfor lurte kona hans på, første gong ho høyrte plata, om Kurt hadde djupliggande ekteskapelig trøbbel han av ein eller annan grunn ikkje hadde gjort kjent for henne. Noko han avkrefta både overfor henne og har gjentatt til nyfikne journalistar i seinare intervju.
«Here’s a little story ’bout regret, doesn’t have an ending, it’s not finished yet».
Slik lyder dei første linjene i den skjøre men like fullt velbygde Short, og illustrerer litt av essensen både i denne låta og deler av Damaged. For det er berre eit avsnitt i ein lengre historie kalla livet dette her, og det er ikkje siste avsnitt. Så å dra konklusjonar og finne forklaringar er ikkje Wagner sitt gebet denne gongen heller. Det vil det vel aldri bli. Han er meir grublaren og spørsmålstillaren som snur saka opp ned. Ein kar som aldri syslar med dei store og pompøse tankar. Ein småtinga, episodane og trivialitetane sin talsmann. Han er fyren som kan skrive ned ytringar frå eit radioprogram der folk sel og kjøper brukte ting, for så å gjere det om til ein song, kalle den Paperback Bible, og utan å ha pretensjonar om noko som helst, skildre tilværet og tinga sitt flyktige vesen på eit ganske så høvelig vis.
Eg har den ideen at Wagner er ein rett så likandes kar. Trur like fullt ikkje eg ville vore i same rom som han når han hadde det slik han skildrar i nokre av låtane på Damaged. Ikkje når han drar angsten sin ut til lufting i den intrikate Fear, eller når han hevdar å ville lage eggerøre av sine og partnaren sine kjensler i A Day Without Glasses. Men å lytte til dei i godstolen heime gjer eg gjerne.
Frå ein litt meir oppreist stilling tar eg også vel imot Wagner når han i The Decline of Country and Western Civilization proklamerar sitt hat til Nathan Bedford Forrest («the featured artist in the devil’s chorus»). Under den amerikanske borgarkrigen; ein djevelsk sørstatsgeneral. Seinare; ein av frontfigurane i Ku Klux Klan. No er det langt frå berre Forrest som er tema i denne, i særklasse mest støyande, vindskeive og rotlause av Damaged sine låtar. Innimellom den stadig tilbakevendande linja «damn they’re looking ugly to me», ser Wagner med ein god dose galgenhumor i blikket inn i sin eigen angst. Og han trakkar sikkert på eindel indiefan sine skjøre tær når han nokså freidig hevdar å foretrekke den gamle smørsongaren og skodespelaren Jim Nabors framfor «your pitchfork I-rock saviors».
Joda, han er nok stadig noko for seg sjølv denne Kurt Wagner. Kameraten og innspelingsansvarleg Mark Nevers overtala han i fjor til å skrive ei låt for eit album han skulle produsere for soul-legenda Candi Staton. Wagner kom då opp med I Would Have Waited Here All Day, ein song om ei kvinne som går heime i ein grå kvardag og steller for, og ventar på, mannen sin. Nevers presenterte aldri songen for Staton. Sannsynlegvis på grunn av linja «you’re dripping wet from a midday shower, soon you’ll be drying off your dick». Så Wagner syng den sjølv han. Frå kvinna sitt perspektiv. Varleg souldampande og utsøkt.
Eg hevda visst ein eller annan stad oppi her at Damaged ikkje høyrer med til dei beste Lambchop-platene. Vel fanden og, gjett om eg ikkje er blitt glad i den likevel, veldig glad i den.
7/10
Først publisert på Groove.no (i 2006)
Med ein av dei beste albumtitlane på denne sida av Shivaree sin I Oughta Give You a Shot in the Head For Making Me Live In This Dump som innfallsport, samlar Lambchop i hop ein del utanom-albumstoff frå nittitalet. Hovudtyngda er låtar som berre vart gitt ut som singlar, i tillegg er det nokre alternative versjonar av albumspor og ei låt som aldri har vore ute og spasert før.
Det skjer ikkje allverden i første etasje på Grand Hotel. I alle fall gjorde det ikkje det i den tida då Christer Knutsen var innkvartert der. 10 passelig melankoliserte skildringar av mellommenneskelige og tilbakeskodande karakter er kva Knutsen har å by på denne gongen. Det var vel omtrent det same han hadde på hjerta sist også. Det soniske bilete er også mykje det same. Ei passelig hås røyst syng ein passelig mikstur av countryrock med popfiksjonar. Og sluttresultatet blir, tja, sånn passelig.
Ting er slett ikkje det same overalt. Seier ein fram ordet «ting» på ein restaurant i Kingston, Jamaica er sjansen rimelig stor for at ein vil få servert ei grøn flaske med forfriskande grapefrukt-soda inni. Det er ei slik flaske som er avbilda på debutplata til Seth Kauffman frå North-Carolina. Så då er det vel heilt greitt at plata hans heiter Ting då? Det kunne forresten vore greitt om det var den skandinaviske meininga av ordet som låg til grunn også. Den unge mannen har nemlig diverse ting og tang føre seg på dette sitt debutalbum. Han har gjort alt sjølv. Han har skrive låtane, produsert, og han syng og spelar på sånn cirka 20 forskjellige instrument.
Det er sjeldan ei plate gjer meg like mange, og så tydelige, assosiasjonar som det Skeleton Blues gjer. I notatane eg kikkar på akkurat no har eg skribla ned 18 namn. Den aller første førestellinga som dukka opp på det indre kinolerret mitt idet lyden frå plata fylte rommet var bilde av Townes Van Zandt si ånd på ein ustabil tur med Dream Syndicate. Definitivt ikkje eit presist bilde, men det hintar i rett retning, det gjer det. Eg skal ikkje plage lesaren med å ramse opp alle dei andre namna, men kikkar du i kolonnen til høgre ser du nokre av dei.
Det var andre tider den gongen i 1983 då Jan Dahlen & The Shotgun Riders entra scena på ærverdige Club 7 og på friskt vis spelte ein konsert som skulle bli dokumentert på det etterkvart smått legendariske albumet Dirty Denims And Hungry Hearts. For sjølv om The Clash allereie eit par år tidlegare hadde latt seg begeistra av countryrockaren Joe Ely, var det framleis ein nokså risikabel manøver å kaste på bordet namn som Johnny Cash, Townes Van Zandt og Gram Parsons. I alle fall viss ein hadde tankar om å sanke seg kredibilitetspoeng. Men Jan Dahlen og gjengen hans gjorde det, og vant.
Allereie før Pål Jackman fekk knerta i hop oppfylgjaren til Wunderkammer sin sjølvtitulerte, sjangerpulveriserande og vitale debutplate, eller for den saks skyld hadde komme seg skikkelig fram i rampelyset, kom keisaren sitt eige orkester ramlande inn frå sør med liknande idear og overtok heile scena. Sistnemnte gjorde det med norske tekstar og i ei meir distinkt form (les oljefat, gassmaske og mystisk persongalleri). Wunderkammer vingla tilsynelatande meir vilkårlig rundt blant sigøynerpunk, sirkustonar, klezmer, balkanviser, vaudeville, rotlaus jazz, skakk rock og travel ompa. Det var vel kanskje litt vel utfordrande for ein plass i det store rampelyset. Etter å ha gitt ut ei plate med raritetar i 2003 har vi ikkje høyrt så mykje meir til dei.
Eg må innrømme at det gjekk med nokre sekundar til stum undring over kva redaktøren hadde funne på å sende meg, når eg fekk auge på denne inni ei forundringspakke for ei tid tilbake. På ryggen til platecoveret står det Tom Cruise, og framsidebildet viser nakken på ein fyr som veldig vel kan vere den kjente scientolog og skodespelar. Då eg bretta opp coveret oppdaga eg imidlertid ingen teikn på glamour, i staden eit svakt lys, samt eit par namn eg meinte å ha sett før i ein eller annan samanheng. Eg gløtta bort på sjølve CD-plata, og der, like over det famøse namnet står det Ill Lit. Ting byrjar å dette på plass.
Det går vel nesten ikkje an å seie noko om debutalbumet til Austin, Texas bandet I Love You But I’ve Chosen Darkness utan også å legge inn nokre ord om namnet deira. Eg har ei kjensle av at det er sterkt divergerande meiningar ute å går om nett den saka. Ei pretensiøs tydeliggjering av den unge mannen si sjølvdestruktive dyrking av svartsinn og einsemd, er det vel dei som vil hevde. Den definitive avskjedsreplikk, kan vere ein annan kommentar. Ein suspekt kontradiksjon som kan romme både destruksjon, løgn og sjølvironi, kan kanskje vere ein tredje. Eit namn ein hugsar sjølv om det inneheld nesten 30 teikn, er det i alle fall. Eg likar det.