Author Archives: Oddmund Berge

Ukjend's avatar

About Oddmund Berge

musikk, rock, pop, psykedelia, punk, postpunk, funk, garasjerock, hiphop, country, soul, folk, kraut, jazz, blues, viser, americana, litteratur, romanar, noveller, poesi, groove, og slikt.

Neil Young – Prairie Wind

Standard

Ikkje nypløgd og revolusjonerande grunn, men ei nennsam og fin stund.

cover  I refrenget på The Painter hevdar Neil Young at «if you follow every dream, you might get lost». Ein påstand som nok også vil vere ein del av sagaen omkring alle dei musikalske vegane Young sjølv har fylgt dei siste 40 åra. Vi skal likevel vere veldig tilfreds med at han har gått der draumane, impulsane og hans eigenrådige sinn har ført han. For det har som vi veit resultert i meisterverk som Everybody Knows This Is Nowhere, On the Beach og Tonight’s the Night. Og då kan i alle fall eg godt tåle at han innimellom også har forsynt oss med skrantne saker som Trans, Everybody’s Rockin» og Are You Passionate? Mange vil visst ha det til at hans førre utgjeving, den konseptuelle Greendale, også høyrer til i sistnemnte kategori. Det stemmer nok ikkje heilt, for den grev seg nemlig med elektriske klør inn i øvre del av det store midtsjiktet. Eit sjikt som hans nyaste Prairie Wind også smyg seg svalt inn i.

Neil Young har hatt nærkontakt med døden dette året. I mars fekk han konstatert ein hjernebløding, og nokre månader seinare døydde faren hans. Desse hendingane, samt det faktum at han snart rundar 60 år, har sett sitt tydelige preg på Prairie Wind sitt tekstlige innhald. Utan å vere i nærleiken av sine skarpaste poetiske augeblikk, serverer han habile tekstar av erkjennande og tilbakeskodande karakter. Her er det vage barndomsminne, gulna familiebilete og nostalgiske funderingar. Det er kvardagsskildringar av levd liv i rurale omgjevnader, der «the farmer’s wife hangin» laundry in her backyard» og «an old man walks along the sidewalk with sunglasses and an old stetson hat». Medan vinden i frå prærien kjem i lange og harde, men av og til også i milde, drag. Hovudfokuset er ei varleg men eintydig erkjenning av at tida går, frå ein mann som har nådd hausten i livet.

Han er ikkje innom marker han ikkje har pløgd før. Lyden er i hovudsak av det akustiske slaget, og tonen er den folk- og countryfarga. Innafor denne ramma både låner han og brukar om att stemningsavlande manøvrar og melodiske linjer han har skapt før, men det vert stort sett gjort med skarp nase for kva som passar seg, så ein flau smak av idetørke fører det vel eigentlig ikkje med seg.

Det mest opplagte tjuveritoktet oppi eiga skattekiste gjer han med tittelkuttet. Versa her er lagt i eit melodisk lende så nær opp til Tonight’s the Night det vel går an å komme. Men teksten har ingenting med Bruce Berry eller heroindød å gjere. Den handlar om minner. Eller rettare sagt eit forsøk på å minnast, noko faren sa før tida tok grep om hukommelsen hans. Refrenget kontrar forresten mykje av Tonight’s the Night-assosiasjonane med sin fyldige og sømelige harmonisong og sine blåseturar i Wayne Jackson frå Memphis Horns sin regi.

Før ein har komme så langt har den enkle og melankolske The Painter ført lyttaren inn på Harvest-sporet. Eit spor Young ferdast trygt langs dei neste femti minuttane, sjølv om han også tar sine avstikkarar nedi grøftekantane og utpå markene omkring. Tributten til hans gamle gitar (This Old Guitar) lurer seg innom nokre gitarfigurar frå Harvest Moon, men er først og fremst ei lun og verdig lita vise til ein trufast fylgjesvenn i trøbbel, håp og frykt. Emmylou Harris er forresten med og korar på denne. Noko ho også gjer i den meir drivande Far From Home. Ei låt driven fram av Memphis Horns i inspirert partnerskap med Young sitt munnspel. Og der hovudpersonen kjem med eit sterkt ynskje om å bli gravlagt «out on the prairie, where the buffalo used to roam».

Lengst i utkanten av Harvest-landskapet finn vi den el-gitardrivne og litt motlause No Wonder. Med både livet sine gode og dramatiske stunder som bakgrunnsteppe er Young her midt inni albumet sitt sentrale bodskap; «Tick tock… we’re losin» time».

Innspelingane er gjort i Nashville med eit rutinert lag av medhjelparar. Den smått legendariske Spooner Oldham fordeler piano- og orgeltonar med sikker hand, og Ben Keith sine lengtande steelgitar-tonar smyg seg med som eit sårt ekko av fjorårets prærievind. Element som den vakre visa Here For You er rikt krydra med. Her nyttar Young det velkjente årstidgrepet, der desse vert til metaforar for livet sin gang. Medan When God Made Me avsluttar seansen med ti spørsmål om Gud i pianodriven gospelballade-fasong.

Det er nokre år sidan no at underteikna kom fram til den erkjenninga at Neil Young sannsynlegvis leverte sitt siste meisterverk med Ragged Glory – i 1990. Så derfor møter ein no opp på valen med litt meir edruelige forventningar, enn kva ein gjorde fram mot midten av 90-talet. I så måte representerer Prairie Wind eit formålstenlig stykkje haustmelankolske godtonar, som det slett ikkje er meiningslaust å bruke ein del tid i selskap med.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

 

XTC – Apple Bite

Standard

Poptonen deira er kanskje litt spakare no for tida, men du verden for nokre minner dette triggar.

cover  Det er i slike tilfeller ein blir kraftig minna på at ungdomstida visstnok ikkje var i går likevel. Til daglig går ein her og innbillar seg at pensjonist-tilværet ligg langt, langt fram i tid. Så får ein smake på ein liten bit av dei gode gamle kompisane i XTC sine siste musikalske bravadar, og byrjar å tenke tilbake. Aaahh, ein treng ikkje søkje langt inn i hukommelsen sine kammer før ein finn nokre skikkelig vitale toneminner.

Eg trur det må ha vore på det for lengst pensjonerte radioprogrammet Pop Spesial eg høyrde låta første gongen. Bandet sitt namn blei ein smule upresist notert som Ecstasy, men låta heitte utan tvil This Is Pop? (med spørjeteikn ja, skulle eg finne ut seinare). Den vart ganske fort ein av dei viktigaste låtane i underteikna sin transformasjon frå fersk tenåring til ikkje fullt så fersk tenåring, frå uskylda og Living Next Door to Alice til dei bitre erfaringane og Love Will Tear Us Apart. Den stilte det same spørsmålet eg hadde fått slengt etter meg mange gonger; «What do you call that noise that you put on?». Og den gav det essensielle svaret «This is pop, yeah yeah».

Året var 1978. Eit kjapt reknestykke seier meg at det er 28 år sidan. Eit ikkje fullt så kjapt reknestykke seier meg at det er mindre enn det til pensjonist-tilværet kjem snikande. Og her står eg framleis og gaular på den same strofa.

Vel, det gjer visst Andy også. Og Colin.

Ein gong var dei ein kvartett, men no er dei berre to. Andy Partridge og Colin Moulding. Låtskrivarane, songarane, gitaristen og bassisten, drivkreftene. Då dei med popfiksert punkglød for alvor fyrte opp på tampen av 1977 var det frenetiske orgeldrivet til Barry Andrews også ein sentral faktor. Debutalbumet White Music er meloditett og nervøs nybølgjete spasmepop av det komplett uimotståelige slaget. Oppfølgjaren Go 2 er meir av det same, men kanskje med litt mindre ressurssterke melodiløysingar. Så sa Andrews takk for seg, og gitaristen Dave Gregory tok plassen hans.

Det er tid for Making Plans For Nigel. Endå ein av det seine syttitalet sine klassiske låtar. Trommelyden til Terry Chambers veks litt, gitarlyden blir skarpare, mens den ultraenergiske framferda frå dei to første platene blir justert litt ned. Fleire XTC signerte album kjenneteikna av melodisk spenst, men også tidvis intrikate vegval, dukka opp utover åttitalet. Beatlesk new wave, gjort i ein djupt engelsk tradisjon.

I 1986 vart den utspekulerte tonesjongløren Todd Rundgren med XTC i studio. Resultatet fekk tittelen Skylarking og er, ved sida av debuten, bandet si sterkaste plate. Leiken og elegant kolorert pop-psykedelia. Etter denne roa dei ned. Det tok lengre tid mellom utgjevingane, og popkrafta vart også noko spakare. Dermed sklei dei sakte men sikkert utav fokus, og etterlot seg plassen på den sentrale delen av popscena til namn som The Posies, Matthew Sweet og Teenage Fanclub.

Facts: Det har ikkje komme nytt materiale frå XTC sidan dei rundt årtusenskiftet gav ut albuma Apple Venus, pt. 1 og Wasp Star (Apple Venus, pt. 2). I fjor vart desse to platene samla i ein Apple Box, der dei også fekk selskap av ein del demo-innspelingar. Frå denne har dei så plukka 6 spor samt plussa på med to nye. Og vips, så har vi den dryge halvtime-lange aperitiffen Apple Bite.

Det er vel ingen overrasking akkurat, men bruken av Apple-namnet her har nok langt fleire knytepunkt mot ein legendarisk Liverpool-kvartett enn mot eit visst datamaskin-merke. I det heile er det vel lite med overraskingar her. Dei opererer innafor sitt utprøvde univers, og dei kan sitt handverk. Her er låtar som kitlar og pirrar litt sånn i forbifarten, men som i det store biletet nok ikkje gjer så mykje meir enn å rette merksemda mot ei tid som var.

Det er Andy Partridge sitt namn ein i første omgang forbind med XTC, men ein skal ikkje gløyme at fleire av dei beste låtane til bandet er det Colin Moulding som står bak (Making Plans For Nigel, Ten Feet Tall, Grass). Av dei to heilt nye låtane her kjem også Colin sin mjuke, velstelte og veldig engelske Say It langt betre frå det enn Andy sin noko forserte og standardiserte Spiral. Men aller best er Colin sin festlige In Another Life. Her han med velkjent engelsk innstilling, både i tonar og ord, ser seg sjølv som ein meir framgangsrik elskar i eit anna liv. Partridge sin orkestrale og monumentale, men likevel opne og rytmisk lettbeinte Greenman driv også fram i fertile former. Mens same mann med ei låt som Stupidly Happy har skapt ein riffbasert parantes som er artig sånn cirka tre gonger.

Så sjølv om XTC stadig drar fram tonar ein kan kjenne seg vel i hop med, er dei nok ikkje lenger heilt kva dei var. Ikkje dei heller.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Woodbine – Best Before End

Standard

Spartansk og sordinert popmusikk som av og til lar seg utfordra av litt beats og krypande el-gitar figurar.

cover  Dei forhastar seg ikkje, dei tre i engelske Woodbine. Drygt fem år etter at debuten var klar kjem oppfølgjaren. Tonane dei held seg med talar og same språk: «Vi har god tid-språket.» I eit avmålt leie presenterar dei songar med ein hang til å dvele ved livet sine meir melankolske stunder. Graeme Swindon og Susan Dillane bytar på vokalansvaret, tredjemann er Rob Healey (som midt på 90-talet var med i ei tidleg utgåve av Cornershop). Lydbiletet er som regel veldig spartansk, gjerne berre ein akustisk gitar (eller to) og ein tamburin i det fjerne. Dei følgjer med andre ord ei lei ikkje heilt ulik den amerikanske band som Low og Spain i si tid også la inn på. Like fullt er det når dei utfordrar rammene for denne leia, i albumet sin andre halvdel, at Woodbine klorar til seg mest merksemd.

Cope ikkje berre rimar på Hope, men er også ei låt med sterke assosiasjonar til Hope Sandoval (Mazzy Star). Døsig, atmosfærisk og med trolske ekkoeffektar. Ein vert ført inn i ei stemningssfære som forsvinn i det kutt to gjer seg til kjenne. Den Swindon-sungne Morning Starts Cold er uggen halvpsykedelisk pop som ikkje vinn heilt fram. Dei tre neste, alle med Susan på vokal, imponerer heller ikkje. Det blir for meloditamt, tynt og einstonig. Det er først når Graeme for andre gong overtar mikrofonen med sårsøte Monkeys at ein byrjar å få trua tilbake på at dette kan verte Best Before End likevel.

På Cop On dukkar litt kravlande wah-gitar fram oppå eit varleg men effektivt beat. Høgdepunktet er Me Me Me med sin ertande rytmikk kombinert med melodifine vendingar og veltilpassa støy. Medan Drink Drive er psychpop av dugande klasse med eit festlig refreng; «I shouldn’t drink drive, smoke, have drugged sex, think about my ex, but I do…» Ban Everything er snillare enn kva tittelen tydar på. Skal vi seie trip hop i Lancashire-drakt? Når dei så igjen trør ut i varleg og eterisk visepop-lende på Unbelievable er det til innsmigrande tonar.

Joda, dei kravlar og kryp som ein vivendel skal gjere, blomstrar gjer dei med. Dessverre av og til i eit litt for anonymt terreng, og så veldig giftige er dei nok ikkje.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Wolf Parade – Apologies to the Queen Mary

Standard

Hengslelaust, basslaust og stundevis fokuslaust, men slett ikkje verknadslaust frå eit av denne hausten sine største hype-offer.

cover  Ooohh-skralla-la-la-lama. Eller noko i den duren. Det er nemlig ikkje heilt utan grunn dei har valt å kalle seg Wolf Parade. For kva er ein ulveparade om ikkje eit glupsk, glefsande, oppjaga og ubereknelig framstøyt. Der det tilsynelatande er ingen som har den fulle kontrollen, og den skrallande, skeive og febrilske dansen verkar å vere av det impulsstyrte slaget. Like fullt når den stort sett sine mål, stettar sine begjær og tar til tider til og med form som eit vinnande vesen. Kanskje meir på trass av enn på grunn av si framferd.

Dei er fire, og dei kjem til oss surfande på ei hype-bølgje frå Montreal. Men dei landar heldigvis ikkje som eit flaut mageplask. For som de sikkert no har skjønt, snakkar vi her om eit livsfriskt rock’n roll album bore oppe av ustabile men ved fleire høve svært så forførande tonar. Apologies to Queen Mary er deira debut i fullformat. Det er ikkje sensasjonelt stoff. Dei verken lirkar eller pælmar frå seg tonar av originalt kaliber. Førebels har dei vel også ein del skritt å gå før dei kan slå i bordet og proklamere seg som innehavarar av den fullkomne låtskrivarkrafta. Det dei imidlertid har masse av er eit feiande pågangsmot og ein lumsk attityde, noko som definitivt fører til at bataljen set sine spor.

La oss tenkje oss ein romsleg blikkboks. Oppi den puttar vi så fire klassikarar. The Lonesome Crowded West (Modest Mouse), Funeral (Arcade Fire), Doolittle (Pixies) og Remain In Light (Talking Heads). Vi ristar godt på den, riv opp loket, og ut flaumar lett retningsville men definitivt sterkt oppegga tonar. Lealaust, basslaust men slett ikkje verknadslaust spinn dei fire unge canadiarane slik vidare på velprøvde rock’n roll triks.

Spencer Krug sitt driftige keyboards-spel er like viktig for det energiske biletet som Dan Boeckner sine uforedla gitar-utfall. Desse to delar også på vokaljobben. Noko dei gjer med den same gløden som pregar deira instrumentelle handtering. Hadji Bakara utrettar probat elektronisk manipulasjonsarbeid, og Arlen Thompson (sist høyrt i samkvem med Arcade Fire) hamrar på plass effektiv rytmikk. Modest Mouse frontmann Isaac Brock har vore ein viktig person både i å skaffe dei kontrakt med Sub Pop, og i produksjonen av albumet.

Vel, produksjon og produksjon, vil kanskje nokon hevde. Og ein kan vel ikkje gje dei heilt feil i ein slik påstand. Den store ryddesjauen har nok ikkje grepe tak i verken Brock eller dei fire ulvane. For oss som likar musikken servert i litt uryddige former er ei slik innstilling slettes ikkje noko minus. Likevel blir det ved enkelte høve kanskje i meste laget vinglete og ufokusert.

Det opnar skarpt, barskt, surrealistisk og kompromisslaust med knokkelfunk-rockaren You Are a Runner and I Am My Father’s Son. Ei låt som mange sikkert har blitt kjent med på EPen som kom for nokre månader sidan. Når denne har spraka seg ferdig blir dessverre gnisten litt meir diffus dei neste minuttane. Modern World er ei heller daff poplåt, og Grounds For Divorce samt Fancy Claps rotar vekk nokre dosar med nødvendig dynamikk ved å sjangle fram i litt for fokus-slappe og melodisvake drakter. I låta som ligg mellom desse to gnistrar det derimot kraftig. We Built Another World er ein melodiflott og pågåande affære som hentar mykje næring frå Arcade Fire sine nabolag.

Favoritten på den før nemnte EPen var Shine a Light. Den har fått sin sentrale plass også her. Ei spektakulær og desperat låt med gospel i magen, Stones i ryggen, og melodisk virilitet kriblande over heile seg. Minst like forrykande og proppa på melodisk kraft er I’ll Believe in Anything. Frå det vert oppfordra med fresande fortviling i første linje om å «give me your eyes, I need sunshine», ser denne seg aldri tilbake. Det gjer ikkje den punka råtass-låta It’s a Curse heller, der den sparkar seg nådelaust gjennom både piggtråd og betong. Meir tålsame konturar sluttar seg omkring den over sju minuttar lange Dinner Bells, sjølv om det også her ulmar til innimellom. Melodisk har den mykje å gje, men misser litt av krafta si i det avsluttande og litt karakterlause instrumentalpartiet.

På sitt beste held Wolf Parade så absolutt kva hypen lovar, men sidan Apologies to Queen Mary også har sine meir skrantande felt, vert nok firarbanden i denne omgang helst ståande å sparke på døra til avdelinga for «ujamnt men likevel særdeles fascinerande».

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

 

The White Stripes – Get Behind Me Satan

Standard

Med desse 13 avkledde låtane fører Jack prosjektet sitt inn på eit meir variert spor. Ikkje snu, følg sporet vidare, mann!

cover  Nå hadde så avgjort forsmaken Blue Orchid, med sin medrivande falsettvokal og riffvitale og funky framtoning, sådd eit håp. Likevel var eg litt skeptisk. Kanskje berre fordi eg er svak i trua? Eller?

Det var noko med Elephant. Mi interesse for White Stripes blei kraftig redusert ein eller annan stad midt inni Ball And Biscuit. Det var noko med denne strevsame Stooges-møter-grunge i eit heller meloditafatt og bluespåvirka lende som drap gnisten, og sendte elefanten baktung ut i ei sørpete eng der den vart ståande og stampe. I alle fall heilt til påstanden Girl, You Have No Faith In Medicine vart kasta fram. Joda, eg veit at fremst ligg det ein Seven Nation Army, og eit par steg lenger bak kranglar den endå betre There’s No Home For You Here seg fram i sprelske andedrag. Ja, faktisk lever plata ganske så bra den heilt til det der nemnte augneblikket i spor åtte treff ein tungt i magen.

Rykta i forkant av deira femte album fortalde rett nok om ein duo som slett ikkje hadde falt for freistinga å sende inn ein ny elefant. Her var det snakk om mindre blues, meir Cole Porter, mindre gitar, meir piano og ein Jack som snakka om sanninga som eit ideal. Eg fekk og med meg at låtane var komponert og spelt inn på berre to veker. Det var rapportar som fortalde om skisser meir enn fullendte songar. Og Jack hadde proklamert idéen om å gjere feiltrinn, ikkje tilgjorte, men ekte. Vilskene og tverre pretensjonar frå ein fyr som ville vise seg, tenkte eg. Kanskje hadde han og søstera komme seg opp av den sørpete enga, men kva hjelpte det når dei no såg ut til å ha rota seg bort blant visna og knekte roseplanter i staden?

Etter nokre timar i samvær med Get Behind Me Satan lyt ein berre innsjå at skulle det vere inni eit klunger av medfarne roseplanter dei oppheld seg, ja så er det ein fabelaktig stad å vere. Er det tverre pretensjonar som ligg bak, ja så ver velkomen tverre pretensjonar. Velkomen også til levande feiltrinn, næringsrike skisser, det stygge, det vakre, sanninga og løgnene.

Skulle denne Satan vere ein representant for den musikalske fortida til White Stripes, ja så har dei med sitt femte album klart kva tittelen krev. Garasjeblues-avtalen dei gjorde i eit vegkryss ein gong på nittitalet vert her kasta på bålet. Men opp av oska stig nye og langt meir ulikt forma tonar.

Skal ein vere heilt rettvis (og det skal ein jo) så har nok ikkje søskenduoen fylgt den gitarbarske bluesvegen 100% slavisk før heller. Det har jo dukka opp ein og annan popfiksert eller folkinspirert sak innimellom. Gjennombrotsplata White Blood Cell hadde nok slett ikkje vore det vitale fyrverkeriet den er utan injeksjonar av vital pop og skakk folk. Men til og med den plata sovnar inn i ein litt meloditam bluessøvn mot slutten (før den vaknar til liv i form av eit beksvart Lennonsk popblues tiltak kalt This Protector). Get Behind Me Satan korkje rotar seg bort i stillstand eller einspora søvn, den er ei potent og vaken affære frå første kåte gitarriff til siste vemodsfulle pianotåre.

Underteikna er ikkje så veldig flink til å halde seg oppdatert på privatlivet til desse rockestjernene. Har likevel fått med meg at Jack skal ha hatt ein affære med skodespelar Renee Zellweger for så etterpå å gifte seg på Amazonas-elva med ei Karen. Kor mykje det er av desse opplevingane, og andre personlege hendingar, som ligg til grunn for det han har på hjerta veit eg vel eigentleg ikkje. Men det eg høyrer er i alle fall skildringar der tema som kjærleikshunger, tapt kjærleik, fridomstrang, vemodskjensle og forknytte tankar kjem til utløp.

I den seige marimba-drevne og cymbalkrasjande The Nurse står hovudpersonen svikta tilbake og hevdar (vel med rette) at «The nurse should not be the one who puts salt in your wounds». Kjensler som flyg i ulike retningar vert utdjupa i den dynamisk gyngande og pianostyrte Forever For Her (Is Over For Me). Pianoet er også i førarsete, men i eit meir funky lende, i det catchy popeventyret My Doorbell. Her sit hovudpersonen og lengtar etter den der dama, samstundes som han prøver å overtyde seg sjølv om at det er nett det han ikkje gjer.

Joda, det er nok pianoet som er Jack sitt instrument denne gongen. Den elektriske gitaren får berre lov å fronta tre av spora (derav førnemnte Blue Orchid). Den gjer seg imidlertid veldig gjeldande på kraftfulle om enn noko melodisk veike Instinct Blues. Den sterkaste låta blant el-gitar trekløveret er nok Red Rain. Jack er kanskje ikkje nokon Jimmy Page, og Meg er definitivt ingen John Bonham, men denne smart buldrande saken er som tatt rett utav Physical Graffiti og det er jo ein glimrande plass å komme frå. Den akustiske varianten av seksstrengaren trer fram når duoen flyttar seg over i eit folkprega Zeppelinsk lende med visa As Ugly As I Seem. Medan tonen går i bluegrass retning på fjellfriske Little Ghost. Om dama det er umulig å få tak på; «when I held her I was really holding air».

«Oh Rita, oh Rita, if you lived in mesita, I would move you with the beat of a drum». Lengselen er til å få naseblod av. Låta ber tittelen White Moon. Ein pianoballade av typen langsamt og intenst veksande, og der Meg sit i ein krok og ristar sin gode gamle raude egg-shaker samt lurer inn litt varleg cymbalnedbør. Og Rita? Ho dukkar opp igjen i Take Take Take. Då får vi servert etternamnet også. Energisk, nervøst, smertefullt og i melodivinnande fasong fortel Jack om beundraren som møter sitt store idol. Den vakre Rita Hayworth kjem inn på baren der denne stakkaren sit og drikk saman med ein kompis. Han mannar seg opp og tar kontakt med den store gudinne. Ho gjer han autografen, nokre ord, og lar seg avbilda i hop med han. Frå Rita si side er dette rein rutine, mens vår mann nok tolkar hennar velvilje noko annleis. Når ho så trekkjer seg tilbake står han nærast sjokkert igjen og må innsjå at ”she didn’t even care, that I was even there”. Mistolkingar av kvinner sine signal på litt meir generell basis er tema for den Ballroom Blitz-funky Denial Twist. Medan det vert sveipa innom familieproblematikk i den Meg-sungne 35 sekundars parantesen Passive Manipulation. Familietilhøve er også temaet i I’m Lonely (But I Ain’t That Lonely Yet). I countryballade stil med vagt gospelkrydder fortel den bortkomne son og bror om sin ambivalente lengsel mot heimlege trakter; «there’s a girl that I know of, but don’t ask for much, she’s homely, and she’s cranky, and her hair’s in a net, and I’m lonely, but I ain’t that lonely yet».

Om det er løgner, synder, sanningar eller lengsler som vert servert, så finn den dynamiske White-duoen rette tonen og konfronterer fram melodilinjer av både demonisk og velsignande karakter.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Gina Villalobos – Rock’n Roll Pony

Standard

Mange fine countryrockande låtar frå ei overbevisande røyst med gruff i kantane og varme i sentrum.

cover  Villalobos, smak på namnet! Vakkert, ikkje sant? Men det er ikkje det einaste som er vakkert her. California. Det er heimstaten til Gina. Det er også første song på hennes andre soloalbum. Det er ein enkel song i medium tempo, heilt utan fikse påfunn. Det er ein countrysong med rock i nervane. Det er ein song som lever av sine sterke tonar, og sine skarpe ord; «I got California crying outside my window.» Det er ein song som blir.

Det er mange fine songar på Rock «n» Roll Pony. Ingen brenn seg like fast som åpningssporet, men fleire kitlar der ein god song skal kitle. I den der gyldne tråden mellom ryggrada, magen og hjarta.

Gina Villalobos miksar country og rock. Ho skriv låtane sjølv, produserer sjølv. Ho har ei overbevisande røyst med gruff i kantane og varme i sentrum. Ho er ei dame å merke seg.

Gina har drive med musikk sidan tidleg på 90-talet. Har spelt i mindre kjente band som Liquid Sunshine og The Mades. Førstnemnde har tre album på samvitet, sistnemnde har gjort oppvarmingsjobbar for mellom andre Frank Black, Weezer og The Breeders. I 2002 debuterte ho som soloartist med albumet Beg From Me. Rock «n» Roll Pony tok nesten eit og eit halvt år å fullføre. Årsaka til det var at Gina rett etter at innspelingane starta, var ute for ei ulykke der ho mista synet på sitt høgre auge.

Det er imidlertid ei musikalsk klarsynt og moden dame som står fram på Rock «n» Roll Pony. Uttrykket hennar kjem frå dei same kjeldene Lucinda Williams, Mary Gauthier, Kathleen Edwards og Suzie Ungerleider (Oh Susanna) har drukke av. Utan at det gjer henne til ei i mengda av den grunn. For sjølv om ho aldri tyr til originale vinklingar utstrålar ho eigenart berre i kraft av å presentere gode låtar på eit ærleg vis. Nesten berre gode låtar i alle fall, for eit par-tre er nok av litt anonym karakter, utan at vi skal la dei stå i vegen for inntrykket av eit støvande flott toneritt. Not Enough og Can’t Come Down svingar seg i boogie-twang-lende. So Much For Dying er svartsyn i melodivakre omgjevnader. Why brenn og held igjen i verset før den forløyser og sprutar eld i refrenget. Medan Tryin» to Find You er ei fin lita countryvise i tonelandskap Steve Earle har vitja i nokre av sine meir nennsame stunder. Alle låtane utanom ein har ho komponert sjølv. Den eine er World Party sin fabelaktige Put the Message In The Box. Gina flyttar den litt lengre over i countrylende, og friskar til med ein stjerneversjon. I ein beskjed lagt ut på Gina si heimeside ser eg at Karl Wallinger er heilt einig.

Vil ikkje overraske meg om både Wallinger og den countryrock-fikserte hop der ute også omfamnar mange av dei andre tonane Gina byr på. Det ville i tilfelle vere fullt fortent.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

The Vestals – The Vestals

Standard

Noko er gjennomtenkt, seriøst og blodfattig, anna er friskt og popkjekt.

cover  Namnet The Vestals peikar så vidt eg kan skjøne mot vestalinnene som over ein tusen års epoke vakta tempelflammen til den romerske gudinna Vesta. Det finst fleire både fascinerande og grufulle skildringar frå dette avsnittet av historien vår (kvinnene vart mellom anna levande begravd om dei hadde seksuell omgang med menn).

Bandet The Vestals har lite grufullt over seg, dei er heller ikkje så veldig fascinerande her på debutalbumet sitt. I namn, illustrasjonar og tonar omgjer kvartetten seg av saker plukka opp langs den historiske tidslinja. Klart nærast vår tid ligg tonane dei nyttar seg av. The Vestals er trass alt eit rockeband. Eit band med eit brødrepar i førarsetet. Jeremy og Ben Gordon deler på låtskrivinga og synginga, i tillegg spelar begge gitar, keyboards og xylofon. Dei skriv om tilhøvet mellom han og henne, og dei flokete tilfella er meir dominerande enn dei idylliske. Tekstane virkar å vere rimeleg gjennomtenkte. Til tider er dei veldreide også («yesterday I wrote a little story, with far too many characters, named lonely»), andre gonger virkar dei vel oppkonstruerte.

Noko av det same kan seiast om melodistrukturen. Jeremy virkar å ha store ambisjonar, og låtane hans følgjer slett ikkje alltid det vanleg poprock-mønsteret. Oppbygginga kan minne vel så mykje om jazzmåten å gjere det på. Det søkes rundt temaer som stadig kjem tilbake. I utgangspunktet eit opplegg med utsikter for spenst og vitalitet. Dessverre blir det i altfor liten grad gjort med leik og lyst. Så derfor, ein eller annan stad mellom det litt for affekterte, melodisk alvorlige og lite originale forsvinn til tider The Vestals inn i den uinteressante sfære. Då framstår dei som ein blodfattig fusjon mellom Radiohead, Barenaked Ladies og Rufus Wainwright. Jodå, Seven Hours, Telescope, Childhood Timeouts og Forever It’s True har alle ei og anna fin melodilinje, men som heile låtar blir dei rett og slett for tafatte og fargelause.

Bandet klarer imidlertid å fange ei viss interesse når dei fluktar inn i meir kraftpop-liknande lender. Der er det Ben Gordon som oftast leiar an. Tre gonger for å vere nøyaktig. Three Girls Ago er Weezer kryssa med psykedeliske Jellyfish-fakter. Another Way to Kill Me er do-do-do-doo popkjekk og med Posies snert. Too Late to Say Goodbye er harmonifull, frisk og tufta på dugande tonar. Broder Jeremy har eit slikt augeblikk han også, det heiter Face the Ground og er i si vitale Kinks/Beatles drakt eit godt eksempel på kor i musikk landskapet denne Minneapolis-kvartetten plukkar dei friskaste blomane.

Alt i alt framstiller The Vestals såpass med levedyktige tonar at dei maktar å halde liv i flammen. Skal den fortsette å brenne også i framtida trur eg likevel det krevst ein noko meir frigjort haldning. For mykje perfeksjonering hindrar som kjent den viktige oksygentilførselen.

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Jan Vardøen – Songs From a Blue Country

Standard

Ei øving i korleis ein kuttar nerven i gode låtar.

cover  Kva skal vi eigentleg med denne plata? Vardøen har komponert ein av låtane sjølv. Den heiter Raining in Nashville, og er ein grå og kjedelig countryballade. Dei tolv resterande er mannen sine tolkingar av kjente og litt mindre kjente songar, der han utan unntak kjem veldig til kort overfor alle andre versjonar (i alle fall dei som har nådd denne lyttaren sine øyrer).

I musikksamanheng har Vardøen tidlegare gjort sine saker under pseudonymet Ian Senior. Gjennom tre plater har han servert sin mikstur av 50-tals inspirert rock’n roll og meir croonerbasert stoff. Når han nå prøver seg under eige namn er det countrytonar som gjeld. For å spele det inn gjorde han som mange andre med liknande hensikter, han drog til Nashville. Med på lasset var ei handfull norske musikarar. I tillegg fekk han hjelp av kompetente amerikanarar som Fats Kaplin og The Mavericks sin tangentist Jerry Dale McFadden.

Tanken bak opplegget har altså vore å flytte ein del favorittlåtar eit hakk eller ti nærare countrysfærer (viss dei ikkje allereie var i slike sfærer frå før då). Men det er også det einaste Vardøen og gjengen har klart. Alle dei medverkande kan sitt instrument, men arrangementa er håplaust ordinære og spenningslause. Og den godaste Vardøen har ei stemme som treff dei aller fleste tonar, men som har ein veldig overflatisk karakter.

Her finst eigentleg ingenting verdt å bruke tid på. Springsteen sin Tougher Than the Rest har både opphavsmannen og Emmylou Harris gjort sjelfulle versjonar av, det gjer ikkje Vardøen. Countryklassikarane Wild Side of Life og Walk On By finst i eit utal utgåver lysår betre enn dei vi kan høyre her. Verst er det likevel å måtte oppleve to ultimate favorittlåtar, Cohen sin Hallelujah og Parsons sin Song For You, framstå på plate som tafatt og hjelpelaust karaoke-ræl.

Noko positivt? Det var ein smart lukkemekanisme på coveret, patent nr. 5,188,233. Men eigentleg burde det kanskje ha vore ein nøkkellaus hengelås der i staden.

1/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Tuco’s Lounge – Wide Load

Standard

Upolerte kaktustonar frå Vestlandet. Slett ikkje ueffent, men energien og viljen er førebels litt større enn låtskrivarevna.

cover  Spaghettirock, revolvarrock, tarantinorock, ørkenrock. Dette er nokre av sjangerbegrepa eg har registrert nytta i karakteriseringa av Tuco’s Lounge. Eg skal ikkje prøve meg på nye, dei nevnte skulle vel vere rimeleg dekkande.

Så velkomen til Kaktusland. Ein stad fleire norske band dei siste åra har søkt for å gje uttrykk for sin vrede, sin angst og sin lengsel. Nå er det langt til Kaktusland. Det er langt frå Stavanger, frå Oslo, frå Romerike og frå Bergen. Som så mykje anna her i verda ligg Kaktusland i Amerika.

Ja-ja, kvifor ikkje ula mot månen frå ein gold stein i Mojave, sova ut rusen på eit motel i Phoenix, bli galen i Tucson, eller bli merka av ulykkeleg kjærleik i Durango. Det er noko pirrande barskt og eksotisk over slike fantasiar, liksom. Det kan vel også illustrere det einsame mennesket sitt møte med det håplause, det brutale og det ugjestmilde. Ein kunne heilt sikkert ha laga liknande metaforar ved å ta utgangspunkt i nærare geografiske tilhøve, men westernkulturen har slått rot i psyken til mang ein nordmann så Arizona og New Mexico gjer nytten like så godt som Buskerud og Telemark. Om slikt derimot skal få sleppe igjennom som ekte vare kan nok likevel diskuterast.

Personleg har eg etter å ha køyrt ein del rundar med norske Kaktusland-asylantar kome fram til at det trass alt er dei innfødte som leverer den ektaste vara. Spesielt når desse er representert av band som Wall of Voodoo, Giant Sand, Calexico, Thin White Rope og Sixteen Horsepower. Deires tonar fangar på ulikt vis mystikken, uhyggen og intensiteten i det sørvestlige levesettet og det golde landskapet. Men sjølv om dei norske traktørane ikkje sit med same førstehandskunnskap skal vi ikkje avblåse dei heilt av den grunn. I fjor leverte Helldorado eit debutstykkje det stod ein viss respekt av, sjølv om spenninga som var der i starten dampa noko vekk etterkvart. Året før var Cinnamoon innom området og spankulerte ut ei debutskive det stadig er kjekt å høyre på. Emmerhoff og hans melankolske medsamansvorne har og trakka rundt der av og til. I år er det Tuco’s Lounge frå Bergen som inviterer på fest blant kaktusvridde tonar.

Ein upolert fest. Ein slik ein der revolvaren er lada, tørsten er sterk, whiskyen flyt, blodet brusar og tonen er barsk. I sterkare grad enn nokon av dei førnemnte norske banda plasserer Tuco’s Lounge seg sjølv i områda aust og sør for Los Angeles. Låttitlar som Mexican Standuff og Sheriff seier sitt, tekstar om basketak i skrinne landskap, hjertelause tilhøve, død, mismot og tapt kjærleik styrkar standpunktet, den utemja surfgitar-lyden og den kvasse vokalen set to streker under svaret.

Wide Load er Tuco’s Lounge sin debut i albumformat. Frå før har dei to-tre EPar samt eit dugande liverykte på CVen. Fire av spora på Wide Load har også vore representert på desse få-spors utgjevingane. Det viser seg at desse saman med eit par andre utgjer albumet sine sterkaste tilfeller. Noko som kanskje vitnar om at bandet førebels ikkje er skodd med altfor mange verkeleg gode låtar.

Det sentrale og beste innslaget er episke There Ain’t No God In Tuco’s Lounge. Ein ballade av langsom intensitet, dynamisk kraft, lengselsfulle gitarfigurar og overbevisande vokal. Dei kjem også bra i frå det i albumet sin andre ballade, den Madrugada-aktige Dog Gone. Den mest vanlige Tuco-framferda er like fullt av meir støyande grad, og det finst bra saker å plukke ned blant desse spora også. Innleiande Loaded seier barskt frå kor vegen går. Wall of Voodoo fikserte Mexican Standuff har eit tett og oppegåande driv. Medan Cave-dystre Sheriff tek for seg natt, djevelskap og dårlige tider på eit vis ein legg merke til.

Ubehandla og energisk, men til tider noko meloditamt. Kanskje bør det også på sikt vere ein ide å flytte denne kaktuskvardagen inn i meir lokale tilhøve. For særpreget sin del ville det i alle fall vore eit pluss.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Transmissionary Six – Get Down

Standard

Skånsam og haustfarga americana som etterkvart smyg seg inn i på melodisk dugande spor.

cover  Ved førre korsveg (albumet heitte Spooked, 2003) skildra eg The Transmissionary Six som skaparar av november-tonar. Slike tonar som akkompagnert av eit tiltakande mørke langsamt søker å forplante seg i hjerter og sinn. Bandet omgjev seg med mykje av den same auraen her på sitt tredje album også, men tilstanden er kanskje litt meir oktober denne gongen.

Framleis er det Paul Austin (andrepilot i Willard Grant Conspiracy) og Terri Moeller (trommis i Walkabouts) som er dei toneangivande kreftene i foretaket. Austin spelar på strenger, tangentar og litt anna, og Moeller passar rytmen og syng. I tillegg har dei med seg eit titals musikarar, der særlig Anne Marie Ruljancich og Nancy Wharton sine strykarinnslag gjer inntrykk.

Get Down blir, etterkvart som den legg bak seg ein heller traurig første halvdel, ei rett så aktverdig oppleving. Blant dei dvelande, men akk så preglause og melodifattige fire første spora er det vel ikkje stort anna enn nokre strykarparti som er verdt å framheve. Den korte instrumentalen Johnny & Waldo prøver så ved hjelp av ei overraskande funky framferd å få litt meir glød inn i strukturen. Tempoet aukar eit par hakk når Holidaypark gjev seg til kjenne, utan at melodikrafta er den heilt store. Men frå den refrengsterke og twang-gitar draperte Happy Landings er den melodiske velstanden på plass, og med den synest eg også å merke ei meir ihuga innstilling.

Fem minuttar lange Novanna stryk seg fram i eit tiltalande lende midt mellom nokre velpleidde Marianne Faithful-farga tonar og ei omfamnande Nina Nastasia vise. Ja det er nesten som den lindrar litt av lengselen etter ei ny plate frå sistnemnte. Element er eit repeterande og gnagande instrumentalkutt. Packakools er for så vidt kva tittelen lovar. Ein kult sveivande og vispande sak, der dugande tonar gjev seg til kjenne i eit lett slørete lende. Med den gitarbaserte og straighte The Dimmest Porch dreg dei seg mot countrylandskap. Eit landskap avsluttande Powderburn heller ikkje er ukjent med. Sakte brennande med akustisk lyddominans og smygande pedal-steel openbarar det seg eit tonespekter av forførande karakter, før låta sakte forsvinn inn i varleg støy.

Etter kva mine øyrer klarer å fange av det tekstlige innhaldet, har dei vel ikkje all verden å by på på dette feltet. Det er ein fragmentert setningsbygging som saman med, og tildels gøymt inn i, musikken kan fungere greitt nok, men som ikkje innbyr til vidare utlegningar. På sitt beste skaper bandet stemningsfull musikk, på sitt verste er dei heller søvndyssande.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)