Ikkje nypløgd og revolusjonerande grunn, men ei nennsam og fin stund.
I refrenget på The Painter hevdar Neil Young at «if you follow every dream, you might get lost». Ein påstand som nok også vil vere ein del av sagaen omkring alle dei musikalske vegane Young sjølv har fylgt dei siste 40 åra. Vi skal likevel vere veldig tilfreds med at han har gått der draumane, impulsane og hans eigenrådige sinn har ført han. For det har som vi veit resultert i meisterverk som Everybody Knows This Is Nowhere, On the Beach og Tonight’s the Night. Og då kan i alle fall eg godt tåle at han innimellom også har forsynt oss med skrantne saker som Trans, Everybody’s Rockin» og Are You Passionate? Mange vil visst ha det til at hans førre utgjeving, den konseptuelle Greendale, også høyrer til i sistnemnte kategori. Det stemmer nok ikkje heilt, for den grev seg nemlig med elektriske klør inn i øvre del av det store midtsjiktet. Eit sjikt som hans nyaste Prairie Wind også smyg seg svalt inn i.
Neil Young har hatt nærkontakt med døden dette året. I mars fekk han konstatert ein hjernebløding, og nokre månader seinare døydde faren hans. Desse hendingane, samt det faktum at han snart rundar 60 år, har sett sitt tydelige preg på Prairie Wind sitt tekstlige innhald. Utan å vere i nærleiken av sine skarpaste poetiske augeblikk, serverer han habile tekstar av erkjennande og tilbakeskodande karakter. Her er det vage barndomsminne, gulna familiebilete og nostalgiske funderingar. Det er kvardagsskildringar av levd liv i rurale omgjevnader, der «the farmer’s wife hangin» laundry in her backyard» og «an old man walks along the sidewalk with sunglasses and an old stetson hat». Medan vinden i frå prærien kjem i lange og harde, men av og til også i milde, drag. Hovudfokuset er ei varleg men eintydig erkjenning av at tida går, frå ein mann som har nådd hausten i livet.
Han er ikkje innom marker han ikkje har pløgd før. Lyden er i hovudsak av det akustiske slaget, og tonen er den folk- og countryfarga. Innafor denne ramma både låner han og brukar om att stemningsavlande manøvrar og melodiske linjer han har skapt før, men det vert stort sett gjort med skarp nase for kva som passar seg, så ein flau smak av idetørke fører det vel eigentlig ikkje med seg.
Det mest opplagte tjuveritoktet oppi eiga skattekiste gjer han med tittelkuttet. Versa her er lagt i eit melodisk lende så nær opp til Tonight’s the Night det vel går an å komme. Men teksten har ingenting med Bruce Berry eller heroindød å gjere. Den handlar om minner. Eller rettare sagt eit forsøk på å minnast, noko faren sa før tida tok grep om hukommelsen hans. Refrenget kontrar forresten mykje av Tonight’s the Night-assosiasjonane med sin fyldige og sømelige harmonisong og sine blåseturar i Wayne Jackson frå Memphis Horns sin regi.
Før ein har komme så langt har den enkle og melankolske The Painter ført lyttaren inn på Harvest-sporet. Eit spor Young ferdast trygt langs dei neste femti minuttane, sjølv om han også tar sine avstikkarar nedi grøftekantane og utpå markene omkring. Tributten til hans gamle gitar (This Old Guitar) lurer seg innom nokre gitarfigurar frå Harvest Moon, men er først og fremst ei lun og verdig lita vise til ein trufast fylgjesvenn i trøbbel, håp og frykt. Emmylou Harris er forresten med og korar på denne. Noko ho også gjer i den meir drivande Far From Home. Ei låt driven fram av Memphis Horns i inspirert partnerskap med Young sitt munnspel. Og der hovudpersonen kjem med eit sterkt ynskje om å bli gravlagt «out on the prairie, where the buffalo used to roam».
Lengst i utkanten av Harvest-landskapet finn vi den el-gitardrivne og litt motlause No Wonder. Med både livet sine gode og dramatiske stunder som bakgrunnsteppe er Young her midt inni albumet sitt sentrale bodskap; «Tick tock… we’re losin» time».
Innspelingane er gjort i Nashville med eit rutinert lag av medhjelparar. Den smått legendariske Spooner Oldham fordeler piano- og orgeltonar med sikker hand, og Ben Keith sine lengtande steelgitar-tonar smyg seg med som eit sårt ekko av fjorårets prærievind. Element som den vakre visa Here For You er rikt krydra med. Her nyttar Young det velkjente årstidgrepet, der desse vert til metaforar for livet sin gang. Medan When God Made Me avsluttar seansen med ti spørsmål om Gud i pianodriven gospelballade-fasong.
Det er nokre år sidan no at underteikna kom fram til den erkjenninga at Neil Young sannsynlegvis leverte sitt siste meisterverk med Ragged Glory – i 1990. Så derfor møter ein no opp på valen med litt meir edruelige forventningar, enn kva ein gjorde fram mot midten av 90-talet. I så måte representerer Prairie Wind eit formålstenlig stykkje haustmelankolske godtonar, som det slett ikkje er meiningslaust å bruke ein del tid i selskap med.
6/10
Først publisert på Groove.no (i 2005)
Det er i slike tilfeller ein blir kraftig minna på at ungdomstida visstnok ikkje var i går likevel. Til daglig går ein her og innbillar seg at pensjonist-tilværet ligg langt, langt fram i tid. Så får ein smake på ein liten bit av dei gode gamle kompisane i XTC sine siste musikalske bravadar, og byrjar å tenke tilbake. Aaahh, ein treng ikkje søkje langt inn i hukommelsen sine kammer før ein finn nokre skikkelig vitale toneminner.
Dei forhastar seg ikkje, dei tre i engelske Woodbine. Drygt fem år etter at debuten var klar kjem oppfølgjaren. Tonane dei held seg med talar og same språk: «Vi har god tid-språket.» I eit avmålt leie presenterar dei songar med ein hang til å dvele ved livet sine meir melankolske stunder. Graeme Swindon og Susan Dillane bytar på vokalansvaret, tredjemann er Rob Healey (som midt på 90-talet var med i ei tidleg utgåve av Cornershop). Lydbiletet er som regel veldig spartansk, gjerne berre ein akustisk gitar (eller to) og ein tamburin i det fjerne. Dei følgjer med andre ord ei lei ikkje heilt ulik den amerikanske band som Low og Spain i si tid også la inn på. Like fullt er det når dei utfordrar rammene for denne leia, i albumet sin andre halvdel, at Woodbine klorar til seg mest merksemd.
Ooohh-skralla-la-la-lama. Eller noko i den duren. Det er nemlig ikkje heilt utan grunn dei har valt å kalle seg Wolf Parade. For kva er ein ulveparade om ikkje eit glupsk, glefsande, oppjaga og ubereknelig framstøyt. Der det tilsynelatande er ingen som har den fulle kontrollen, og den skrallande, skeive og febrilske dansen verkar å vere av det impulsstyrte slaget. Like fullt når den stort sett sine mål, stettar sine begjær og tar til tider til og med form som eit vinnande vesen. Kanskje meir på trass av enn på grunn av si framferd.
Nå hadde så avgjort forsmaken Blue Orchid, med sin medrivande falsettvokal og riffvitale og funky framtoning, sådd eit håp. Likevel var eg litt skeptisk. Kanskje berre fordi eg er svak i trua? Eller?
Villalobos, smak på namnet! Vakkert, ikkje sant? Men det er ikkje det einaste som er vakkert her. California. Det er heimstaten til Gina. Det er også første song på hennes andre soloalbum. Det er ein enkel song i medium tempo, heilt utan fikse påfunn. Det er ein countrysong med rock i nervane. Det er ein song som lever av sine sterke tonar, og sine skarpe ord; «I got California crying outside my window.» Det er ein song som blir.
Namnet The Vestals peikar så vidt eg kan skjøne mot vestalinnene som over ein tusen års epoke vakta tempelflammen til den romerske gudinna Vesta. Det finst fleire både fascinerande og grufulle skildringar frå dette avsnittet av historien vår (kvinnene vart mellom anna levande begravd om dei hadde seksuell omgang med menn).
Kva skal vi eigentleg med denne plata? Vardøen har komponert ein av låtane sjølv. Den heiter Raining in Nashville, og er ein grå og kjedelig countryballade. Dei tolv resterande er mannen sine tolkingar av kjente og litt mindre kjente songar, der han utan unntak kjem veldig til kort overfor alle andre versjonar (i alle fall dei som har nådd denne lyttaren sine øyrer).
Spaghettirock, revolvarrock, tarantinorock, ørkenrock. Dette er nokre av sjangerbegrepa eg har registrert nytta i karakteriseringa av Tuco’s Lounge. Eg skal ikkje prøve meg på nye, dei nevnte skulle vel vere rimeleg dekkande.
Ved førre korsveg (albumet heitte Spooked, 2003) skildra eg The Transmissionary Six som skaparar av november-tonar. Slike tonar som akkompagnert av eit tiltakande mørke langsamt søker å forplante seg i hjerter og sinn. Bandet omgjev seg med mykje av den same auraen her på sitt tredje album også, men tilstanden er kanskje litt meir oktober denne gongen.