Noko er gjennomtenkt, seriøst og blodfattig, anna er friskt og popkjekt.

  Namnet The Vestals peikar så vidt eg kan skjøne mot vestalinnene som over ein tusen års epoke vakta tempelflammen til den romerske gudinna Vesta. Det finst fleire både fascinerande og grufulle skildringar frå dette avsnittet av historien vår (kvinnene vart mellom anna levande begravd om dei hadde seksuell omgang med menn).

Bandet The Vestals har lite grufullt over seg, dei er heller ikkje så veldig fascinerande her på debutalbumet sitt. I namn, illustrasjonar og tonar omgjer kvartetten seg av saker plukka opp langs den historiske tidslinja. Klart nærast vår tid ligg tonane dei nyttar seg av. The Vestals er trass alt eit rockeband. Eit band med eit brødrepar i førarsetet. Jeremy og Ben Gordon deler på låtskrivinga og synginga, i tillegg spelar begge gitar, keyboards og xylofon. Dei skriv om tilhøvet mellom han og henne, og dei flokete tilfella er meir dominerande enn dei idylliske. Tekstane virkar å vere rimeleg gjennomtenkte. Til tider er dei veldreide også («yesterday I wrote a little story, with far too many characters, named lonely»), andre gonger virkar dei vel oppkonstruerte.

Noko av det same kan seiast om melodistrukturen. Jeremy virkar å ha store ambisjonar, og låtane hans følgjer slett ikkje alltid det vanleg poprock-mønsteret. Oppbygginga kan minne vel så mykje om jazzmåten å gjere det på. Det søkes rundt temaer som stadig kjem tilbake. I utgangspunktet eit opplegg med utsikter for spenst og vitalitet. Dessverre blir det i altfor liten grad gjort med leik og lyst. Så derfor, ein eller annan stad mellom det litt for affekterte, melodisk alvorlige og lite originale forsvinn til tider The Vestals inn i den uinteressante sfære. Då framstår dei som ein blodfattig fusjon mellom Radiohead, Barenaked Ladies og Rufus Wainwright. Jodå, Seven Hours, Telescope, Childhood Timeouts og Forever It’s True har alle ei og anna fin melodilinje, men som heile låtar blir dei rett og slett for tafatte og fargelause.

Bandet klarer imidlertid å fange ei viss interesse når dei fluktar inn i meir kraftpop-liknande lender. Der er det Ben Gordon som oftast leiar an. Tre gonger for å vere nøyaktig. Three Girls Ago er Weezer kryssa med psykedeliske Jellyfish-fakter. Another Way to Kill Me er do-do-do-doo popkjekk og med Posies snert. Too Late to Say Goodbye er harmonifull, frisk og tufta på dugande tonar. Broder Jeremy har eit slikt augeblikk han også, det heiter Face the Ground og er i si vitale Kinks/Beatles drakt eit godt eksempel på kor i musikk landskapet denne Minneapolis-kvartetten plukkar dei friskaste blomane.

Alt i alt framstiller The Vestals såpass med levedyktige tonar at dei maktar å halde liv i flammen. Skal den fortsette å brenne også i framtida trur eg likevel det krevst ein noko meir frigjort haldning. For mykje perfeksjonering hindrar som kjent den viktige oksygentilførselen.

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)