Tag Archives: Lucinda Williams

Musikalsk årsoppgjer for 2003

Standard

Heime i stova mi har det faktisk vore teikn til elektrisk stemning under avspelinga av både det eine og det andre av årets musikalske framstøt, så sjølv om det ikkje er heilt 1969, 1975, 1977 eller 1991 kan eg vel ikkje gjere anna enn å seie meg godt fornøyd med plateåret 2003. Her er platene eg fann det aller riktigast å trekke fram:

1. Ben Weaver – Hollerin» At a Woodpecker
Det er sannelig ikkje kvar dag ein får oppleve sangarar som går så fryktlaust og direkte til verks i historiane sine som unge Ben Weaver frå St. Paul, Minnesota. Historiar om tap, savn, redsel, mot, håp, motgang, blod, fortvilelse, død, hat og lidenskap. Med ei stemme som ber i seg fjellets fasthet, skogens mystikk, præriens einsemd og elvas villskap leverer han 14 sangar som nektar å være likegyldige. Der han fjernar all ferniss og søker mot sjela til karakterane sine. Han finn den og, som regel skakkøyrt og ulykkelig, men med eit romantisk hjerte som dunkar ikkje langt unna.
Han pløyer ikkje ukjent mark, men han pløyer med ein intensitet og ein smertelig råskap som lagar spor få har gjort før han. Det er eit enkelt komp han har valgt som følge; akustisk gitar, banjo, mandolin, fele, litt enkel rytme og eit munnspel som er overalt. Sangane hentar sin inspirasjon frå folk, country og blues, det lyder friskt og ekte, og er som ein renselse mot alt det kjønnslause og masseproduserte.

2. Lucinda Williams – World Without Tears
La det være sagt med ein gong; World Without Tears representerer femte kapittel i føljetongen «Lucinda Williams sine ekstraordinære album». For nok ein gang har den Louisiana fødte Lucinda levert eit briljant album i skjæringspunktet mellom country, folk, blues og rock.
Sjeldan har eg høyrt ei plate så intenst levande som denne. Den er eit knust hjerte, ei skadeskutt sjel, eit rått og nakent oppgjer, og er full av lengsel og begjær. Det er ikkje mange som har mot til å servere ein så hudlaus, og til tider brutal poesi som det Williams gjer i desse 13 sangane. Ho opptrer utan sikkerhetsnett i sine skildringar av korleis innvollane vrir seg av fortviling og vrede over svikefulle elskarar, eller i framstillingane av frynsete og stormfull lidenskap. Men ho er aldri i nærleiken av å brekke nakken, den presise inn-til-beinet poesien fangar essensen, og Lucinda framstår nok ein gong som ein av vår tids mest truverdige skildrarar av mellommenneskelige (unntaks)tilstandar.

3. Joe Henry – Tiny Voices
Joe Henry sitt siste verk, døypt Tiny Voices, er ingenting mindre enn ein musikalsk fest av dimensjonar. Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.
Det er ikkje støtt ord som levande, friskt og idérikt er like treffande som tilfellet er i forhold til denne vesle dingsen med innspelt musikk. Her sprett det fram tone etter tone med ei magnetisk tiltrekningskraft, som fører ein avgårde på eit usedvanlig fargerikt musikalsk eventyr. Vel kan det seiast å være atmosfæriske sammenvevde og intrikate klangar som dukkar opp. Men der andre i samme ærend ofte går seg fast i flinkheten og idérikdommen, har Joe ein så grødefull melodiskatt på baklomma at sangane aldri står i fare for å bli livlause skjelett.

4. Ed Harcourt – From Every Sphere
Det skulle ha vore eit dobbeltalbum. Det skulle hatt tittelen The Ghosts Parade, og det skulle bli eit ambisiøst konseptalbum om spøkelser, eventyr, fantasiar og draumar. Eit lengre kjærleiksforhold gjekk imidlertid i oppløysning i starten av prosjektet, slik endte Harcourt opp med mange sangar om savn og lidenskap. Så det blei litt annleis. Tittelen kunne likevel framleis vore dekkande, for spøkelser av ulike valørar har ei framtredande rolle på albumet. Men From Every Sphere er ein god tittel det og, for Ed Harcourt forsyner oss med opplevingar frå mange sfærer her. Det handlar om dei harde realitetane og uregjerlige fantasiane, om håpefulle draumar og svette mareritt, om fortida sine spøkelser og framtida sine forhåpningar, men aller mest handlar det om livet, om kjærleiken og om døden.

5. The Fiery Furnaces – Gallowsbird’s Bark
Vil du helst ha din rock og din blues kraftfull, kompakt, rakrygga og konvensjonell, kan du like godt stige av her. For denne turen ber rake vegen til ein blues-gjødsla grøftekant der slike førestellingar er heilt ukjente. Det er ein grøftekant eg ikkje ante eksisterte, men som har nokre av dei styggvakraste blomane eg nokon gong har oppspora. Dei veks opp av steinar, ut av metallrestar, igjennom knuste glasflasker, og dei får sin gjødning frå ein kakkelovn som spyr ut gloheite, skarpslipte og vaklevorne riff og tonar henta frå ein ilsken men ikkje så lite fascinerande blues-republikk som for fleire år sidan blei utstøtt frå det gode selskap. Dei har ein uanstrengt haldning til sine røter, kan være respektlause, er ikkje redd for å bryte reglar, og har i all sin snodighet eit særdeles vinnande vesen. Dei kallar seg The Fiery Furnaces.

6. Nina Nastasia – Run to Ruin
Dette kunne vore åtte låtar gjort i ein konvensjonell folkcountry-stil, og sikkert blitt eit rett så bra album. Dette kunne vore ei lita diktsamling, åtte minimalistiske nedteikningar, og det hadde også blitt patent. Men dette er likevel noko heilt anna: Det er Nina Nastasia si røyst, dvelande og forførande men framfor alt veldig levande, som opptrer i perfekt selskap med eit glødande ensemble, der instrumenter som cello, fiolin og kontrabass, samt Jim White (Dirty Three) sitt smidige trommespel spelar viktige roller. Her i krysningspunktet mellom Nina sine vokale prestasjonar og bandet sine frenetiske, men i høgaste grad dynamiske, avleveringar er det Run To Ruin sitt sanne ansikt og magnetiske tiltrekningskraft ligg. Her blir motsetningane sett opp mot kvarandre; lys versus skygge, det melodiøse versus det atonale, det skjøre versus det brutale, det vakre versus det stygge.

7. Richmond Fontaine – Post To Wire
Langt borte frå tonepyntarane og lydakklimatisererane sin verden går livet stadig sin skeive gang. Eit gjeng som manar fram inspirerte tonar frå denne delen av musikk-kartet er Portland, Oregon kvartetten Richmond Fontaine. Bandet sin femte utgjeving, med tittelen Post To Wire, gjer det klart og tydelig at vi her har å gjere med eit band som har så vel skarpsindige ord som tonar på programmet. På ein sti like i nærleiken av countryrock terrenget Uncle Tupelo, Jayhawks (Mark Olson-æra) og Whiskeytown vandra rundt i på 90-talet har dei funne eit åpent lende der så vel sår akustikk som truande ørkenvind og råbarka gitar overhalingar for lov å gjere seg gjeldande. Ein plass der også melodi-snittet til gamle heltar som Paul Westerberg (The Replacements) og Grant Hart (Hüsker Dü) gror.
Utan tvil eit av dei aller mest oppegåande country-infiserte rocke-tiltaka i dagens musikkbilde.

8. My Morning Jacket – It Still Moves
Neil Young + Wayne Coyne (Flaming Lips) : 2 = Jim James. Dette er ikkje matematikk, dette er ikkje ei udiskutabel sanning, men det er noko i fraseringane til My Morning Jacket sin sangar som minner veldig om dei to nevnte herrar. Det totale bildet er det imidlertid Jim og hans kompanjongar frå Louisville, Kentucky som komponerer med heilt sjølvmiksa fargar. Og det er eit stort lerret dei har sett seg føre å dekke (12 låtar, 70 minuttar), likevel er det sjeldan dei går trøtte og dreg uinspirerte linjer og strøk. For med noko som minner om sitt bysbarn Muhammed Ali sin smidighet, vev dei saman eit mektig brygg av seig boogie, countryflørt, riff rock samt kraftfulle droner og serverer det heile med eit melodi-mønster skapt av ein James som veit korleis rocke-vendingar skal gjerast og kor popskapet står.

9. Outkast – Speakerboxxx/The Love Below
Ingen årsbeste-liste utan ein dose med skikkelig funky saker, og då kjem ein ikkje forbi sørstats-duoen Outkast, som for tre år sidan leverte noko som minna sterkt om tidenes beste hip-hop album (Stankonia). Nå er dei tilbake med ein dobbel porsjon, henta frå kvar sin sydande seanse. Speakerboxxx tilhøyrer Big Boi og The Love Below er Andre 3000 sin. Og for ein rett dei serverer, for sjølv om det kanskje finst ingrediensar ein dyttar litt til sides, og ein sit noko aldeles stappmett tilbake hvis ein inntar alt i ei vending, er dette definitivt heftige saker. Hovedingrediensen er fortsatt Hip-Hop men det heile er i endå sterkare grad enn tidlegare tilført ein salig blanding av psykedelia, soul, jazz, swing, funk og pop. Hey Ya!

10. Pedal Steel Transmission – The Angel of the Squared Circle
Er du redd for steel gitarar, høyrest dette bandnavnet sikkert skummelt ut. Men det er ingen grunn til å skygge unna, for Pedal Steel Transmission leverer ein time rockbasert musikk som bør røre ved sjela til langt fleire enn steel gitar interesserte. Ja når sant skal seiast er det nok atskillig meir å hente her for tilhengarar av frigjort rock’n roll enn for dogmatiske country entusiastar. På programmet står nemlig ein saliggjerande mikstur av det meste ein kan tenke seg frå countryrock via psykedelia og progrock til postrock. Definitivt eit av denne hausten sine aller mest innbydande rock’n roll brygg. Der ein kan kjenne smaken av alt frå Love og Flying Burrito Brothers til nyare akter som Mercury Rev, Built To Spill og Wilco. Men når det er sagt; blandingen PST serverer er aller mest noko heilt for seg sjølv.

Og når eg så fekk tenkt meg om, i vekene, månadane og åra som kom etter at denne lista vart til, så ser eg så definitivt at desse platene også skulle ha vore med der:

Songs: Ohia   – The Magnolia Electric Co
M. Ward  – Transfiguration Of Vincent
The Wrens  – The Meadowlands
Okkervil River  – Down the River of Golden Dreams
Drive-By Truckers – Decoration Day
Broken Social Scene – You Forgot It In People
The New Pornographers –  Electric Version
The National – Sad Songs For Dirty Lovers
Sufjan Stevens  – Greetings From Michigan
Super Furry Animals – Phantom Power

Lucinda Williams – Little Honey

Standard

Før i tida hadde Lucinda Williams for å vane å lage meisterlige plater. Men det var før i tida.

4

cover

West skuffa. Kapitalt. Ei særdeles uvanleg oppleving når det kom til Lucinda Williams. No, etter ein del rundar med Little Honey sitt eg og grunnar over om uinteressante album er den nye stilen til Lucinda. For det er ikkje stort betre enn West dette her heller.

Men Real Love er bra. Opningssporet Real Love. Elektrisk, Stones-groovy og dunstande av openhjartig kjærleik til ein fyr «standing up behind an electric guitar».

Lucinda har visst funne sin store kjærleik. Så seier i alle fall Real Love. Og så seier den raude, men ikkje spesielt glødande, tråden som bender seg albumet igjennom. Lite på Little Honey tyder på at kjærleiken har spora henne til å skape dei meisterlige songane som pleidde dominere platene hennar frå 1988 sin sjølvtitulerte og fram til World Without Tears (2003). Snarare tvert om, dristar eg meg til å tenke. Utan at eg veit det minste vesle grann om kva som er årsaka bak Lucinda sitt fall frå uovervinnelig til høgst middelmåtig.

Men Circles and X’s er bra. Med sprukken røyst og i voggande countryskapnad fortel Lucinda om dagleglivets gjentakande hendingar. Det vante, det kjære, det keisame. Og så den vesle viktige x-faktoren. Låta vart skriven heilt tilbake i 1985. Hadde den fått plass på 88-utgjevinga ville den nok ikkje stått fram i fremste rekke. Her skin den. Litt.

Lucinda hadde for vane å lage låtar som sette merke etter seg. Med velartikulerte tekstlinjer i ei lidenskapelig atmosfære. No skrantar det på slikt. Tonane går på tomgang. Tekstane er flate og lettvinte. Og det sjelfulle har vandra heden.

Men If Wishes Was Horses er bra. Best. Den einaste her som bankar på døra til Lucinda sitt skattkammer av klassiske låtar. Passe dvelande, melodisk vinnande, og med ulmande legning. Ei bønn om å få ein ny sjanse, etter at fleire er brukt opp. Og den sentrale metaforen «if wishes were horses, I’d have a ranch» blir veldig greitt godtatt, i alle fall her i garden.

Susanna Hoffs og Matthew Sweet yte harmonisk hjelp på tre av spora. God harmonisk hjelp. På nemnte Real Love, og så er dei med og løfter Little Rock Star frå veldig gjennomsnittleg til ei låt det går an å ha eit høvelig forhold til. På countrytrippande Well Well Well harmonerer legendariske Charlie Louvin. Han har ikkje lenger røysta han hadde den gongen han for alvor hevda at Satan Is Real. Men innsatsen er dugande, og låta likeså. Det same har eg vanskelig for å seie om Elvis Costello sin innsats i Jailhouse Tears. Affektert og patetisk trur eg heller er meir nærliggande å kalle den.

Men ikkje like patetisk som Honey Bee. Ein vammel bluesrockar som lett fortener karakteristikken Lucinda Williams sitt mest håplause augeblikk. Bluesen Tears Of Joy er ikkje stort betre. Plump som den er. Og korleis ho i all verda har fått for seg at AC/DC-klassikaren It’s a Long Way to the Top skulle vere noko for henne er ei gåte eg har ingen intensjonar om å finne svaret på.

Eg foldar heller henda og ynskjer meg tilbake til den gongen Lucinda tok seg tid. Så please Lucinda, la det gå seks år no, til neste gong vi høyrer frå deg. Eg lovar å leve i håpet.

Først publisert på Groove.no (i 2008)

 

Lucinda Williams – World Without Tears

Standard

Det er ikkje mange som har mot til å servere ein så hudlaus og til tider brutal poesi som det Lucinda Williams gjer.

cover  Å være Lucinda Williams-fan har på mange måtar vore ein tålmotsprøve. Sidan ho overbeviste med sitt melankolske countryrock-mesterverk, den sjølvtitulerte Rough Trade-utgjevinga frå 1988, har ho ikkje akkurat gjort det til ein årlig begivenhet å komme med ny plate. I løpet av dei neste 13 åra vart det med tre stykker; Sweet Old World (1992), Car Wheels On a Gravel Road (1998) og Essence (2001). Alle er briljante album i skjæringspunktet mellom country, folk, blues og rock. Etterkvart har ho også gradvis vunne større og større anseelse i breiare lag, og Time Magazine gjekk for eit par år sidan endåtil så langt som å utnevne henne til Amerikas beste låtskrivar.

World Without Tears som nå er ute, følger altså kun to år etter forrige plate. Den er blitt til i eit eldre herskapshus i Los Angeles. Medprodusent Mark Howard installerte eit mobilt studio, og saman med sitt faste turneband har Lucinda spelt inn sangane live, noko som har resultert i eit åpent og livfult lydbilde.

For sjelden har eg høyrt ei plate så intenst levande som denne.
Den er eit knust hjerte, ei skadeskutt sjel, eit rått og nakent oppgjer, og er full av lengsel og begjær. Det er ikkje mange som har mot til å servere ein så hudlaus, og til tider brutal poesi som det Williams gjer i desse 13 sangane. Ho opptrer utan sikkerhetsnett i sine beskrivelsar av korleis innvollane vrir seg i opprørthet og bitterhet over svikefulle elskarar, eller i skildringane av frynsete og stormfull lidenskap. Men ho er aldri i nærheten av å brekke nakken, den presise inn-til-beinet poesien fangar essensen, og Lucinda framstår nok ein gong som ein av vår tids mest truverdige skildrarar av mellommenneskelige (unntaks)tilstandar.

Platene til Lucinda Williams har alltid vore dominert av balladar, den forrige Essence, med alle sine langsomt glødande sangar, var bortimot kjemisk rensa for kjappare takter. World Without Tears er i så måte blitt damas mest varierte plate, for sjølv om den har sin forsyning med balladar, finn vi fleire meir groove-baserte saker også. Som den Stones-aktige Real Live Bleeding Fingers and Broken Guitar Strings, ein energisk og tøff men vemodig countryrockar, som etter Lucindas eigne utsagn skal være inspirert av Paul Westerberg. Endå kraftigare går ho til verks på Atonement, eit nesten seks minuttar langt frenetisk bluesnummer, eit monster der Howlin» Wolf møter Duane Allman i Lucinda Williams sin skikkelse. Låta er eit beinhardt oppgjer med organisert religion. American Dream derimot er eit oppgjer med, ja nettopp, den amerikanske draumen. Til eit komp som er noko sånt som Curtis Mayfield møter Riders On the Storm møter TripHop, snakkesyng (rappar) Lucinda ein tekst der refrenget konkluderer med at «Everything is wrong».

Gale er det også i den glødande countryballaden Ventura, der eit brudd driv hovedpersonen inn i fortvila rastlaushet. Lucinda sine eigne opplevelsar frå eit forhold som gjekk i oppløysning er nok bakgrunnen for fleire av sangane på plata. I den praktfulle countrysoul-låta Fruits of My Labor, handlar det om slitet å komme over sorgen og savnet. Det samme i den blå balladen (smått Patsy Cline-inspirerte) Overtime, begge er for øvrig utstyrt med nydelige og effektfulle tonar frå vibrato (tremolo) gitar.
Den langsomme og triste Minneapolis er eit åpent sår:

Let my blood flow red and thin
Into the glistening
Into the whiteness
Into the melting snow of Minneapolis

Snev av pågangsmot er å spore i den nesten livlege People Talkin», som oppfordrar til å «Keep on walkin'» sjølv om «Livin» is full of misery and pain». Vital er også Those Three Days, der versa er eit rasande oppgjer med ein svikefull elskar, mens refrenget er meir audmjukt og stiller spørsmålet; «Did you only want me for those three days?».

Så trer vi inn i avdelingen for dei definitive høgdepunkta:

Kronglete lidenskap vært skildra i Righteously, ein småfunky og eggjande låt, der Lucinda tek det heilt ut med ytringar som;

When you run your hand
All up and run it back down my leg
Get excited and bite my neck
Get me all worked up like that

Medan vi i Sweet Side får oppleve countryrock-rap i ein gripande beretning om kjæresten sin kamp mot demoner, forårsaka av mishandling i barndommen;

I’ll stick by you baby through thick and thin
No matter what kind of shape you’re in
«Cause I’ve seen your sweet side

Tittelkuttet beskriv melankoli frå ein ny synsvinkel, og den gospelaktige harmonisangen som gjentas i den siste linja i kvart vers, er det lille ekstra som gjer denne til platas kanskje fremste høgdepunkt. I så tilfelle blir den tett fulgt av den spartanske balladen Words Fell, ein nærmast idyllisk sak om korleis ting kunne vore «in another place and time», kun akkompagnert av kontrabass, steelgitar, og sordinerte trommer. Med den sangen er femte kapittel i føljetongen «Lucinda Williams sine ekstraordinære album» over.

For eg har lytta, leita og granska og kan ikkje anna enn å konkludera med at World Without Tears er nett like strålande som dei fire føregåande.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2003)