Tag Archives: Ed Harcourt

Musikalsk årsoppgjer for 2003

Standard

Heime i stova mi har det faktisk vore teikn til elektrisk stemning under avspelinga av både det eine og det andre av årets musikalske framstøt, så sjølv om det ikkje er heilt 1969, 1975, 1977 eller 1991 kan eg vel ikkje gjere anna enn å seie meg godt fornøyd med plateåret 2003. Her er platene eg fann det aller riktigast å trekke fram:

1. Ben Weaver – Hollerin» At a Woodpecker
Det er sannelig ikkje kvar dag ein får oppleve sangarar som går så fryktlaust og direkte til verks i historiane sine som unge Ben Weaver frå St. Paul, Minnesota. Historiar om tap, savn, redsel, mot, håp, motgang, blod, fortvilelse, død, hat og lidenskap. Med ei stemme som ber i seg fjellets fasthet, skogens mystikk, præriens einsemd og elvas villskap leverer han 14 sangar som nektar å være likegyldige. Der han fjernar all ferniss og søker mot sjela til karakterane sine. Han finn den og, som regel skakkøyrt og ulykkelig, men med eit romantisk hjerte som dunkar ikkje langt unna.
Han pløyer ikkje ukjent mark, men han pløyer med ein intensitet og ein smertelig råskap som lagar spor få har gjort før han. Det er eit enkelt komp han har valgt som følge; akustisk gitar, banjo, mandolin, fele, litt enkel rytme og eit munnspel som er overalt. Sangane hentar sin inspirasjon frå folk, country og blues, det lyder friskt og ekte, og er som ein renselse mot alt det kjønnslause og masseproduserte.

2. Lucinda Williams – World Without Tears
La det være sagt med ein gong; World Without Tears representerer femte kapittel i føljetongen «Lucinda Williams sine ekstraordinære album». For nok ein gang har den Louisiana fødte Lucinda levert eit briljant album i skjæringspunktet mellom country, folk, blues og rock.
Sjeldan har eg høyrt ei plate så intenst levande som denne. Den er eit knust hjerte, ei skadeskutt sjel, eit rått og nakent oppgjer, og er full av lengsel og begjær. Det er ikkje mange som har mot til å servere ein så hudlaus, og til tider brutal poesi som det Williams gjer i desse 13 sangane. Ho opptrer utan sikkerhetsnett i sine skildringar av korleis innvollane vrir seg av fortviling og vrede over svikefulle elskarar, eller i framstillingane av frynsete og stormfull lidenskap. Men ho er aldri i nærleiken av å brekke nakken, den presise inn-til-beinet poesien fangar essensen, og Lucinda framstår nok ein gong som ein av vår tids mest truverdige skildrarar av mellommenneskelige (unntaks)tilstandar.

3. Joe Henry – Tiny Voices
Joe Henry sitt siste verk, døypt Tiny Voices, er ingenting mindre enn ein musikalsk fest av dimensjonar. Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.
Det er ikkje støtt ord som levande, friskt og idérikt er like treffande som tilfellet er i forhold til denne vesle dingsen med innspelt musikk. Her sprett det fram tone etter tone med ei magnetisk tiltrekningskraft, som fører ein avgårde på eit usedvanlig fargerikt musikalsk eventyr. Vel kan det seiast å være atmosfæriske sammenvevde og intrikate klangar som dukkar opp. Men der andre i samme ærend ofte går seg fast i flinkheten og idérikdommen, har Joe ein så grødefull melodiskatt på baklomma at sangane aldri står i fare for å bli livlause skjelett.

4. Ed Harcourt – From Every Sphere
Det skulle ha vore eit dobbeltalbum. Det skulle hatt tittelen The Ghosts Parade, og det skulle bli eit ambisiøst konseptalbum om spøkelser, eventyr, fantasiar og draumar. Eit lengre kjærleiksforhold gjekk imidlertid i oppløysning i starten av prosjektet, slik endte Harcourt opp med mange sangar om savn og lidenskap. Så det blei litt annleis. Tittelen kunne likevel framleis vore dekkande, for spøkelser av ulike valørar har ei framtredande rolle på albumet. Men From Every Sphere er ein god tittel det og, for Ed Harcourt forsyner oss med opplevingar frå mange sfærer her. Det handlar om dei harde realitetane og uregjerlige fantasiane, om håpefulle draumar og svette mareritt, om fortida sine spøkelser og framtida sine forhåpningar, men aller mest handlar det om livet, om kjærleiken og om døden.

5. The Fiery Furnaces – Gallowsbird’s Bark
Vil du helst ha din rock og din blues kraftfull, kompakt, rakrygga og konvensjonell, kan du like godt stige av her. For denne turen ber rake vegen til ein blues-gjødsla grøftekant der slike førestellingar er heilt ukjente. Det er ein grøftekant eg ikkje ante eksisterte, men som har nokre av dei styggvakraste blomane eg nokon gong har oppspora. Dei veks opp av steinar, ut av metallrestar, igjennom knuste glasflasker, og dei får sin gjødning frå ein kakkelovn som spyr ut gloheite, skarpslipte og vaklevorne riff og tonar henta frå ein ilsken men ikkje så lite fascinerande blues-republikk som for fleire år sidan blei utstøtt frå det gode selskap. Dei har ein uanstrengt haldning til sine røter, kan være respektlause, er ikkje redd for å bryte reglar, og har i all sin snodighet eit særdeles vinnande vesen. Dei kallar seg The Fiery Furnaces.

6. Nina Nastasia – Run to Ruin
Dette kunne vore åtte låtar gjort i ein konvensjonell folkcountry-stil, og sikkert blitt eit rett så bra album. Dette kunne vore ei lita diktsamling, åtte minimalistiske nedteikningar, og det hadde også blitt patent. Men dette er likevel noko heilt anna: Det er Nina Nastasia si røyst, dvelande og forførande men framfor alt veldig levande, som opptrer i perfekt selskap med eit glødande ensemble, der instrumenter som cello, fiolin og kontrabass, samt Jim White (Dirty Three) sitt smidige trommespel spelar viktige roller. Her i krysningspunktet mellom Nina sine vokale prestasjonar og bandet sine frenetiske, men i høgaste grad dynamiske, avleveringar er det Run To Ruin sitt sanne ansikt og magnetiske tiltrekningskraft ligg. Her blir motsetningane sett opp mot kvarandre; lys versus skygge, det melodiøse versus det atonale, det skjøre versus det brutale, det vakre versus det stygge.

7. Richmond Fontaine – Post To Wire
Langt borte frå tonepyntarane og lydakklimatisererane sin verden går livet stadig sin skeive gang. Eit gjeng som manar fram inspirerte tonar frå denne delen av musikk-kartet er Portland, Oregon kvartetten Richmond Fontaine. Bandet sin femte utgjeving, med tittelen Post To Wire, gjer det klart og tydelig at vi her har å gjere med eit band som har så vel skarpsindige ord som tonar på programmet. På ein sti like i nærleiken av countryrock terrenget Uncle Tupelo, Jayhawks (Mark Olson-æra) og Whiskeytown vandra rundt i på 90-talet har dei funne eit åpent lende der så vel sår akustikk som truande ørkenvind og råbarka gitar overhalingar for lov å gjere seg gjeldande. Ein plass der også melodi-snittet til gamle heltar som Paul Westerberg (The Replacements) og Grant Hart (Hüsker Dü) gror.
Utan tvil eit av dei aller mest oppegåande country-infiserte rocke-tiltaka i dagens musikkbilde.

8. My Morning Jacket – It Still Moves
Neil Young + Wayne Coyne (Flaming Lips) : 2 = Jim James. Dette er ikkje matematikk, dette er ikkje ei udiskutabel sanning, men det er noko i fraseringane til My Morning Jacket sin sangar som minner veldig om dei to nevnte herrar. Det totale bildet er det imidlertid Jim og hans kompanjongar frå Louisville, Kentucky som komponerer med heilt sjølvmiksa fargar. Og det er eit stort lerret dei har sett seg føre å dekke (12 låtar, 70 minuttar), likevel er det sjeldan dei går trøtte og dreg uinspirerte linjer og strøk. For med noko som minner om sitt bysbarn Muhammed Ali sin smidighet, vev dei saman eit mektig brygg av seig boogie, countryflørt, riff rock samt kraftfulle droner og serverer det heile med eit melodi-mønster skapt av ein James som veit korleis rocke-vendingar skal gjerast og kor popskapet står.

9. Outkast – Speakerboxxx/The Love Below
Ingen årsbeste-liste utan ein dose med skikkelig funky saker, og då kjem ein ikkje forbi sørstats-duoen Outkast, som for tre år sidan leverte noko som minna sterkt om tidenes beste hip-hop album (Stankonia). Nå er dei tilbake med ein dobbel porsjon, henta frå kvar sin sydande seanse. Speakerboxxx tilhøyrer Big Boi og The Love Below er Andre 3000 sin. Og for ein rett dei serverer, for sjølv om det kanskje finst ingrediensar ein dyttar litt til sides, og ein sit noko aldeles stappmett tilbake hvis ein inntar alt i ei vending, er dette definitivt heftige saker. Hovedingrediensen er fortsatt Hip-Hop men det heile er i endå sterkare grad enn tidlegare tilført ein salig blanding av psykedelia, soul, jazz, swing, funk og pop. Hey Ya!

10. Pedal Steel Transmission – The Angel of the Squared Circle
Er du redd for steel gitarar, høyrest dette bandnavnet sikkert skummelt ut. Men det er ingen grunn til å skygge unna, for Pedal Steel Transmission leverer ein time rockbasert musikk som bør røre ved sjela til langt fleire enn steel gitar interesserte. Ja når sant skal seiast er det nok atskillig meir å hente her for tilhengarar av frigjort rock’n roll enn for dogmatiske country entusiastar. På programmet står nemlig ein saliggjerande mikstur av det meste ein kan tenke seg frå countryrock via psykedelia og progrock til postrock. Definitivt eit av denne hausten sine aller mest innbydande rock’n roll brygg. Der ein kan kjenne smaken av alt frå Love og Flying Burrito Brothers til nyare akter som Mercury Rev, Built To Spill og Wilco. Men når det er sagt; blandingen PST serverer er aller mest noko heilt for seg sjølv.

Og når eg så fekk tenkt meg om, i vekene, månadane og åra som kom etter at denne lista vart til, så ser eg så definitivt at desse platene også skulle ha vore med der:

Songs: Ohia   – The Magnolia Electric Co
M. Ward  – Transfiguration Of Vincent
The Wrens  – The Meadowlands
Okkervil River  – Down the River of Golden Dreams
Drive-By Truckers – Decoration Day
Broken Social Scene – You Forgot It In People
The New Pornographers –  Electric Version
The National – Sad Songs For Dirty Lovers
Sufjan Stevens  – Greetings From Michigan
Super Furry Animals – Phantom Power

Ed Harcourt – Strangers

Standard

Sjølv med ein flink svenske tungt involvert, blir det ikkje heilt slik ein hadde håpa på denne gongen.

cover  Eg har sett fram mot Ed Harcourt sin tredje full-lengdar med visse forhåpningar. Etter den korte oppvarmingsrunden Maplewood (2000) slo mannen til med den solide Here Be Monsters (2001) i første runde, for så å avlevere den oppsiktsvekkande sterke From Every Sphere (2003) i andre. Utgjevingar som har fått tildelt eit lite, dunkelt, men fint møblert værelse i hjarta mitt. Når så produsent Jari Haapalainen (frå Luleå kultbandet Bear Quartet) og Harcourt for nokre månader sidan snakka om Big Star og Sister Lovers som kanskje den viktigaste innfallsvinkel til Strangers, begynte eg å fabulere omkring mulighetene for store ting.

Så viser det seg altså at Strangers ikkje er heilt det eg har høyrt for meg i fantasien. Vel, egentlig er plata veldig lite nett det. Første jobb blir derfor å viske vekk nokre falske forestillingar, så; bort med Chilton, vannvidd og respektlause påfunn. Men nå har eg slett ikkje vore avhengig av Sister Lovers assosiasjonar for å finne meg perfekt til rette i selskap med mannen tidlegare, så dette kan ikkje være det einaste eg strir med. Nei, kjernen til problema er nok å finne ein anna stad. Den er nok heller å finne i den grunnleggjande låtkvaliteten. For der eg på dei tidlegare albuma følte meg omringa av grøderike låtskattar, er det lengre mellom dei gyldne augeblikkene denne gongen. Ikkje det at det er ei dårlig plate, men etter kva eg er blitt vant med frå Harcourt sin verden, så tilfredsstillar nok ikkje Strangers fullt ut.

Den åpnar fint, med tre strake vinnarar. The Storm Is Coming er ein overbevisande ankomst. Mektig, klangfull og offensiv står den fram som ein energisk sak om å gjere det ein må uansett kor friskt det bles kring ein. Born In the 70’s er ein sjølvbiografisk barndomsskildring bygd opp av laust samansette assosiasjonar. Den hastar fort, men smakfullt og melodisterkt, av gårde. Nærast magien kjem Ed i This One’s For You, ein låt som på samme tid er både sofistikert og utvungent slentrande. Åpenhjertig og naturlig ber hovedpersonen om å få gjengjeldt sine kjensler, meir på trass av enn på grunn av.

Produksjonen på dei to sistnemnte låtane er skore lengre inn til beinet enn kva som i stor grad har vore tilfelle på Harcourt sine to første album. Dette er ein tendens som held seg albumet igjennom. Sannsynlegvis er dette også med på å avdekke endå tydeligare at her finst ein del spor med mangel på melodisk velvære. Tittelkuttet er den første låta som åpenbarer seg frå denne kategorien. Den får imidlertid dessverre fort fylgje av fleire. Ja, først når Loneliness gjev seg til kjenne lengre ute i seansen kjem for alvor lysta til å hanke seg på tilbake igjen. Ein vakker og, i den grad slikt går an, optimistisk ode til einsemda; «loneliness what would I do without you?».

I det heile kviler det ein langt lettare tone over Harcourt denne gongen. Ikkje så rart, kanskje, for der From Every Sphere blei til midt under eit kjærleiksbrot, er Strangers blitt til under ein fersk og blomstrande kjærleiksvår. Men den totale og fordringslause optimismen leverer ikkje Ed, han blandar alltid inn litt tvil og lengsel også. Gode eksempler på nett dette er dei to tilfella seint i showet: Open Book og Black Dress. Desse gyngar også vidare på den fine tonen som kom tilbake med Loneliness. Så Ed kan, sjølv om han ikkje lukkast heile tida denne gongen.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

Ed Harcourt – From Every Sphere

Standard

Ein talentfull engelskmann, og låtskrivar, og pianist, og songar.

cover  Det skulle ha vore eit dobbeltalbum. Det skulle hatt tittelen The Ghosts Parade, og det skulle være eit ambisiøst konseptalbum om spøkelser, eventyr, fantasiar og draumar. Eit lengre kjærlighetsforhold gjekk imidlertid i oppløysning i starten av prosjektet, slik endte Harcourt opp med mange sangar om savn og lidenskap. Når i tillegg plateselskapet hans var nokså negative til ideen, blei den skrinlagt. Tittelen kunne likevel framleis vore dekkande, for spøkelser av ulike valørar har ei framtredande rolle på albumet. Den har nå tilslutt endt opp med ein annan tittel; From Every Sphere, det er ein god tittel det og, for Ed Harcourt forsyner oss med opplevelsar frå mange sfærer her. Det handlar om dei harde realitetane og uregjerlige fantasiane, om håpefulle draumar og svette mareritt, om fortida sine spøkelser og framtida sine forhåpningar, men aller mest handlar det om livet, om kjærligheten og om døden.

Han debuterte i 2001 (rett skal være rett; 6-spors EPen Maplewood (2000) var hans aller første utgivelse) med Here Be Monsters, ei samling med fleire briljante poplåtar av det melankolske slaget, den hadde rett nok sine svake spor, men var samla sett ein særdeles lovande debut. Heilt sidan den gang har han ofte blitt plassert i samme singer/songwriter tradisjon som for eksempel Tom McRae og David Gray, men Ed har mange fleire strengar (og ikkje minst tangentar) å spele på enn som så. Det er sikkert farlig å seie det, men med From Every Sphere har han gjort ei plate som snarare gjer han fortjent til å samanliknast med folk som Brian Wilson og John Lennon. Hans evner som låtskrivar overgår dei fleste i dagens pop- og rockverden, når han i tillegg har ei uttrykksfull sangstemme, er ein talentfull pianist (i tillegg til at han beherskar eit utall andre instrument), og har både klare og eksentriske meiningar om korleis sangane skal arrangeres, ja så har me å gjere med ein usedvanlig skarpsindig popkunstnar.

Sammen med produsent Tchad Blake (som tidligare har arbeidt med blant andre Tom Waits, Pearl Jam og Low) har Ed Harcourt gjort ei plate med eit innhaldsrikt lydbilde, samstundes som dei har klart å behalde nerven og vitaliteten i sangane. Det er popmusikk, men det er popmusikk som krev at ein lyttar, den blir nemlig ikkje servert saman med glidemiddel. Den kan være både uberegnelig og dramatisk, og den kan glefse og sette spor etter seg. Det er musikk som ikkje lar seg putte i nokon bås, den er ikkje laga for å være trendy, den er derimot tidlaus og skapt av ein ung mann som har noko på hjerte.

Så velkommen inn i Ed Harcourt sin musikalske verden, slik den fortonar seg på From Every Sphere. Ein både snodig, eventyrlig og vakker plass å opphalde seg. Frå sval og svaiende pop i åpningsporet Bittersweetheart, med undertonar av tristesse; «If I could only see straight, I wouldn’t be lonely these days», til det atmosfæriske og monotone drama i det avsluttande tittelkuttet. Innimellom her renner det på med fantastisk pop og rock i ulike tapningar. Enkelt og forførande i The Birds Will Sing For Us, men med ein tekst eg oppfattar som paranoid kamp mellom mismot og håp. På All Of Your Days Will Be Blessed drar han det heile i gang med pumpe-orgel, før tette psykedeliske tonar fyller på i ein meir optimistisk up-tempo affære.

Ghostwriter er skummel og surrealistisk pianobasert funk, med ein vilter trompet og djevelske rytmar og gitartonar, i ånda til Captain Beefheart og Tom Waits (eg synest å kjenne igjen nokre tonar frå ei Barbie Bones-låt inni der og). I samme skeive sjanger er den endå skumlare og definitivt dystrare Undertaker Strut, der me møter djevelen forkledd som ein begravelsesagent på jakt etter uforsiktige sjeler. I balladen Sister Renee er det lengsel og savn som er tema, noko som går igjen ved fleire anledningar på plata, men på denne er savnet, litt aparte, retta mot ein sjukepleiar som gjorde eit heftig inntrykk ein gong ved sjukesenga, og for å understreke temaet er låta utstyrt med lengtande munnspeltonar. Slike tonar blir og brukt i den duvende og dynamisk oppbygde Jetsetter, som for øvrig inkluderer min favorittstrofe på plata; «I’m aware that I’m speaking but the words come out wrong, So I’ll put it across in a simple song». Bleed a River Deep er det minst begivenhetsrike sporet på plata, men ein sordinert trompet og varsomt pianospel hever også det.

På den oppløftende sangen Watching the Sun Come Up tyner han stemma meir enn nokon plass ellers på plata, låta har ein fyldig produksjon («big music»), utan at det tar varmen og begjæret frå den. Til tonane av ein innbydande melodi skildrar han i Fireflies Take Flight ein marerittliknande tilstand, med tåkete draumar og påfølgande søvnvanskar. Samlivets besværligheter er temaet i den lett psykedeliserte Metaphorically Yours, her synest eg å høyre påvirkning både frå Arthur Lees Love og The Beach Boys (ca. 1970). Ed Harcourt legg for øvrig ikkje skjul på at han i sin eigen musikk, er influert av andre sine musikalske bravader. Han har ingen ambisjonar om å være ein grensesprengande innovatør, men han lagar sangar som begeistrar meg som lyttar, og større krav stiller eg ikkje.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2003)