Ein smålegendarisk og kontrastfull lo-fi affære vert dobla og gjort tilgjengelig på ny.
Eit mykje sitert avsnitt i læreboka meir enn mumlar noko om at det å gjere det enkelt og tydeleg er langt gunstigare enn å gjere det vanskelig og diffust. Phil Elverum gjer det av og til veldig enkelt. Då sit han der med gitaren i fanget og syng på beste visemaner. Som ein Neil Young i Harvest-lune, som ein Will Oldham med mørkret i synsfeltet. Men Elverum sit aldri lenge slik. Han lar seg stadig bli forstyrra. Forstyrringar som gjer at hovudinntrykket av tonane (og utonane) hans blir at dei har eit heller vanskelig lune. Eg er like fullt veldig usikker på om hans vanskelige framferd kan karakteriserast som ugunstig. Eg finn den snarare ganske så effektfull og givande. I alle fall slik den kjem til uttrykk på hans 7 år gamle hovudverk The Glow pt. 2.
No er det kanskje litt feil å kreditere berre Elverum for det The Glow pt. 2 har å by på. Bakom signaturen The Microphones finn ein nemlig fleire folk. Der mellom andre flittige labelkameratar som Karl Blau, Khaela Maricich (The Blow) og Kyle Field (Little Wings) er å finne i vesentlige roller. Då veit sikkert fleire av dykk at vi snakkar om det kreative miljøet rundt K records og Dub Narcotic studioet i Olympia, Washington.
Del 1 av The Glow er å finne som det sentrale kuttet på albumet It Was Hot We Stayed in the Water, frå året før. Eit album der forvrengte lydar gløda og eksperimentlysta var sterkt gjeldande. Det er ikkje å overdrive å hevde at ein får endå litt meir av slikt på det sterkt psykedeliske, kontrastfulle og episke The Glow pt. 2.
Dei 20 låtane som utgjer albumet kan sjåast på som avsnitt i eit større 66 minuttar langt verk. Eit verk der temperaturen aldri er behagelig, der ei mørklagt stilla stadig blir uroa av desperate lydar, og der ei isande smerte og eit glødande alvor er på leit etter ein slutt som ikkje finst. Av og til kan ein få eit inntrykk av at det er ei slags sjelelig reingjering som står på programmet. Men aller sterkast er inntrykket av at dette er ei skildring av tilstandar der håpet knapt nok har ei statistrolle.
«I faced death with my arms swinging» syng Elverum i tittelkuttet. Før han, i takt med ein tiltakande støy, stadig kjem opp med at «there’s no end». Ein påstand som også dukkar opp i det gnagande og illevarslande nummeret The Mansion, her etterfylgt av eit «there’s no glory, there’s a slow resounding story». Før det vert konkludert nokre minutt seinare med at «there’s no crack of dawn, no morning, just an everlasting warming».
Varmen og kulden er fenomen Elverum stadig kjem tilbake til, men aldri dei meir etterspurde temperaturane imellom. Mørkret er altoppslukande og lyset svir i augo, og blodet straumar i vill fart eller renn så vidt. Det er dei store kontrastane godt ute på kvar si side av det komfortable sentrum som møtest ansikt til ansikt utan eit forsonande strøk til å dempe deira konfronterande åtferd.
Statisk støyande tonar frå elektriske strenger dannar kompaniskap med perkussiv forvirring og går til åtak på rolege stunder. Konvensjonell låtstruktur og velkjente dynamiske strategiar må i stor grad vike for ei improvisatorisk innstilling.
Ved eit par høve får likevel ei vise vere ei vise. Headless Horsemen blir ikkje plaga av ulydar. Den er ein akustisk gitar og Elverum si skjøre og ikkje 100 % reine røyst. Og så har den eit vakkert melodisk vesen. Det same har i endå sterkare grad I Felt My Size. Noko eit smått støyande avslutningsparti ikkje maktar tåkelegg, men snarare understrekar.
Etter at Elverum i det avsluttande avsnittet My Warm Blood har forkynt at det er kaldt og blodet knapt renn, dunkar plata varsamt ut til lyden frå ein femminuttars langsam og monoton puls. Ein puls som har vore der heile tida og bunde verket i saman. Ein puls som har måtta tole mykje både pes og stygge angrep undervegs. Ein puls som like fullt slår heilt til slutt, og endå lenger. For som Elverum syng «there’s no end».
Denne gjenutgjevne utgåva av The Glow pt. 2 har slik det sømer seg ei gjenutgjeving i våre dagar ein bonus-cd med alternative versjonar, samt litt anna å by på. Dei alternative versjonane er vel helst av akademisk interesse. Ingen av dei hadde fortent å byte plass med versjonen som i si tid vart føretrekt. Elles har bonus-discen eit par skjøre og fine viser. Det er no like fullt ikkje på grunn av tilleggslåtane at The Glow pt. 2 er verdt å søke opp. Det er det originale verket og dets kontrastfulle og dystre mønster ein verkelig vil ha att for å nærme seg. Ein vil aldri skjønne fullt ut kva det heile dreiar seg om, ein vil alltid sitte der med lause trådar, ny undring og kanskje ein smule irritasjon over vel eksentriske påfunn og pretensiøse løysingar. Men ein tar neppe skade av det.
7/10
Først publisert på Groove.no (i 2008)
Eg tar kanskje ikkje så store sjansen når eg velger å tolke Romerike-bandet The Men They Couldn’t Shave (TMTCS) sin takk til «The Only Boss in the US of A» som retta mot ein viss Bruce Springsteen.
Tom McRae debuterte med sitt sjølvtitulerte album i 2001. Eit album som gav han fleire nominasjonar til store prisar i heimlandet England. Sjølv om underteikna ikkje deltok i det store hyldningskoret, er eg av den oppfatning at albumet vitner om at her finst kapasitet til å gjere større ting. Nå er oppfølgaren her, men den klarar dessverre ikkje å påkalle den store begeistringa. Just Like Blood glir avstad, og det nesten utan at ein legg merke til kva den har å tilby. Albumet har ti spor, men kor er melodiane? Det heile er i stor grad bygd opp rundt stemningsbilder som ikkje klarar å vekke ein frå likegyldighete
Grått og Brunt. Grått som mismotet, som lengselen, som ein regntung oktoberkveld. Brunt som trøystens lindrande dråpar, som einsemda, som haustens ugjenkallelige entré.
Blues. Den kanskje viktigaste stamfaren til det meste av dagens oppegåande rockemusikk. Men nytta i sin mest skjematiske og rigide form, og i henda på andre enn dei mest visjonære innan sjangeren (Robert Johnson, Howlin Wolf, Muddy Waters og nokre titals til) har den i innspelt tilstand ofte ein lei tendens til å bli ganske så kjedelig. Live derimot kan sjølv dei mest ordinære av utøvarane få bluesen til å virke, og til å gje publikum i alle fall illusjonen av å ha opplevd brukbar musikalsk agering.
Luna, som i sin tid blei starta etter at Dean Wareham hadde oppløyst slowcore bandet Galaxie 500, er ute med sitt sjette studioalbum, og på Romantica er det beskrivelsen av det bekvemme liv som står i sentrum. For sjølv om Dean ved enkelte høve også beskriv minussida på trivselsbarometeret, så oppheld Luna seg oftare på den hyggelige sida denne gangen. Tittelen skulle vel også seie sitt om årsaka til eit optimistisk syn på tilværelsen. Nå går ikkje Dean på nokon som helst måte særlig djupt ned under overflata, noko han vel egentlig sjelden har gjort. Det blir helst distanserte betraktningar, levert med hans karakteristiske tørre, men samtidig melodiske stemme. Det heile er makeleg og sommarleg, med slentrande og joviale melodiar. Sean Eden fyller inn med inspirerte, poetiske og vakre gitartoner, som ein skal være rimelig tjukkhuda for ikkje å bli fengsla av.
Bandets navn er muligens inspirert av det faktum at frontfigur John Roderick hadde sin oppvekst i Alaska. Der held han imidlertid ikkje til lenger. Han har istaden busett seg i byen som for eit drøyt tiår sidan framstod som verdens musikknavle eit lite øyeblikk. Jadå, eg snakkar om Seattle. Til si andre plate, When I Pretend To Fall, har The Long Winters fått med seg mange av byens oppegåande musikkutøverar. Neidå, vi snakkar ikkje om Pearl Jam, men om Ken Stringfellow og Jon Auer (The Posies), Chris Walla (Death Cab for Cutie), Blake Wescott (Pedro the Lion), ein av byens mest kjente innflyttarar Peter Buck (R.E.M.) og Scott McCaughey (The Young Fresh Fellows, Minus 5), berre for å nevne nokre (det er minst eit dusin til).
Med 10 sangar som beveger seg på ei ustø linje mellom upolerte country-tonar og buldrande blues-lyd leverer P.W. Long saker som det absolutt er givande å tilbringe tid saman med. Der refrenget frå åpningssporet kan få stå som eit utmerka eksempel på kva ingrediensar Long har å by på i tekstsamanheng; «she ain’t leaving, she’s gone». Eit ganske så klassisk utsagn i den delen av musikkverden der Long har mange av sine musikalske slektningar. Den lovlause cowboyen Guy Clark syng til samanlikning «standin» on the gone side of leavin'» i den gripande låta She Ain’t Goin» Nowhere. Nå tilhøyrer Long ein atskillig meir rufsete og oppfucka del av country-sjangeren enn dei gamle lovlause, men desperasjonen og resignasjonen har dei så definitivt til felles.
Nedstrippa, forskrudd, og fryktlaust; det er Little Wings det. Nennsomt, keitete og uten pretensjonar; det er Kyle Field det.
I sin andre roman Heed Of Thunder (utgitt 1946) skildrar Jim Thompson livet til fire generasjonar av familien Fargo som lever og bur i den vesle præriebyen Verdon, Nebraska. Ein familie som på ingen måte består av vidare opplyste eller høgt intelligente individ, og der vold, primitive lyster og incest er dagligdagse hendelsar. Den gamle værbitte Lincoln Fargo (som på langt nær har levd noko syndefritt liv) sitt som ein sjuande far i huset og er vitne til den endelige degenerering.