Ei kjent dame og fire kompanjongar hyggar seg, og meg. Men i morgon har eg gløymt dei, trur eg.
Eg er rimelig sikker på at det har vore trivelige kveldar på klubben The Living Room i New York når hobbybandet The Little Willies har møttes der får å spele sine country-favorittar. Dei fleste hobbyband lar det bli med slike flyktige hyggestunder. Men ikkje Little Willies. For når ein har i sin midte ei dame som har selt millionvis av plater, er det lett for at vegen til eit platestudio ikkje er så altfor lang.
Dei fleste har vel fått med seg at pianist og vokalist i Little Willies er den samme Norah Jones som har toppa hitlister verda rundt med sin pianobaserte jazzpop. I tillegg til Norah består bandet av fire mindre kjente mannlige New Yorkarar. Den eine av desse, Richard Julian, har ein solokarriere gåande som nok ligg ein del popularitetshakk under det dama i bandet har opplevd, men i Little Willies får han synge like mykje. Av dei andre musikarane utmerkar gitaristen Julian Campilongo seg med vitale og velgjerande innspel.
Vel eigentlig er det ikkje så mykje galt å seie om bandet. Det er folk som kan sine instrument, og som veit korleis dei skal få ei låt til å stå oppreist, gå fint, eller springe elegant. Det dei i noko mindre grad ser ut til å meistre, i alle fall er det slik her, er å komme under huda på låtane, og slik få dei til å verkelig leve. Slike manglar kan ein komme unna med i uformelle hyggestunder på ein klubb, dei er litt verre å skjule når alle dei visuelle momenta forsvinn rundt ein.
Tretten låtar står på programmet. Fire har dei laga sjølv, resten er coverversjonar av meir eller mindre kjent stoff. Her får vi Hank Williams klassikaren I’ll Never Get Out of This World Alive. Julian syng, men utan at han vel heilt klarer å gripe fatt i nerven i låta. Det same kan ein også seie om hans songinnsats på Kris Kristoffersen sin Best of All Possible World. På denne og eit par andre låtar kan ein forresten være ein viss Lyle Lovett attityde hos den godaste Julian. Ein attityde som er minst tilstades på Townes Van Zandt sin No Place To Fall. Denne flyttar han i balladeterrenget kring Parsons sin klassiske A Song For You, men sjølvsagt utan å treffe dei same avgjerande strengene som var både Van Zandt og Parsons sin triumf. Og sidan vi er på sporet av den kosmiske cowboyen, Richard og Norah prøver seg også som Gram og Emmylou ved eit par høve. Dei gjer ein habil versjon av Streets Of Baltimore, og får med den sjølvkomponerte Easy As the Rain underteikna til å innbille seg i cirka tre sekund at dei har Love Hurts kvalitetar inne.
Norah er slett ikkje så verst når ho med kjenslevar stemme tar tak i Elvis-balladen Love Me. Artig er Norah og bandet sin livfulle western swing i Willie Nelson sin I Gotta Get Drunk. Og sidan vi nå er inne på det artige sporet. Deira eigenskrivne song om Lou Reed er jo beint fram litt kostelig då. På røvarhistorievis fortel dei i laussluppen og allsong smittande fasong om ein tur gjennom Texas, der dei plutselig oppdagar ein svartkledd skikkelse i ferd med å dytte kyr; «and we can’t say how much we’ve been sipping, but we swear to God we saw Lou Reed cow-tipping».
Så joda, The Little Willies har absolutt sin sjarm, men alt i alt blir dei vel ikkje så mykje meir enn eit noko over gjennomsnittet interessant coverband.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2006)
Det er ein song på Lambchop si siste plate som heiter Prepared (2), (2-talet er der fordi eit tidlegare utkast av låta fronta ein EP Lambchop gav ut i samarbeid med electronica-duoen Hands of Cuba i 2005). Det er ein av dei vakraste songane eg har høyrt på lenge. Her snakkar vi sakteflytande tonekombinasjonar av stor nåde. Jazzblå pianotonar blir til sakte trillande pianotonar, strykarar deggar i bakgrunnen, og Kurt Wagner har sannsynlegvis gurgla halsen med ei soulbalsamerande væske før han gjorde seg i kast med songen. «She was standing by her mirror, brushing out her curls and braids, that evening had arranged the night before».
Med ein av dei beste albumtitlane på denne sida av Shivaree sin I Oughta Give You a Shot in the Head For Making Me Live In This Dump som innfallsport, samlar Lambchop i hop ein del utanom-albumstoff frå nittitalet. Hovudtyngda er låtar som berre vart gitt ut som singlar, i tillegg er det nokre alternative versjonar av albumspor og ei låt som aldri har vore ute og spasert før.
Det skjer ikkje allverden i første etasje på Grand Hotel. I alle fall gjorde det ikkje det i den tida då Christer Knutsen var innkvartert der. 10 passelig melankoliserte skildringar av mellommenneskelige og tilbakeskodande karakter er kva Knutsen har å by på denne gongen. Det var vel omtrent det same han hadde på hjerta sist også. Det soniske bilete er også mykje det same. Ei passelig hås røyst syng ein passelig mikstur av countryrock med popfiksjonar. Og sluttresultatet blir, tja, sånn passelig.
Ting er slett ikkje det same overalt. Seier ein fram ordet «ting» på ein restaurant i Kingston, Jamaica er sjansen rimelig stor for at ein vil få servert ei grøn flaske med forfriskande grapefrukt-soda inni. Det er ei slik flaske som er avbilda på debutplata til Seth Kauffman frå North-Carolina. Så då er det vel heilt greitt at plata hans heiter Ting då? Det kunne forresten vore greitt om det var den skandinaviske meininga av ordet som låg til grunn også. Den unge mannen har nemlig diverse ting og tang føre seg på dette sitt debutalbum. Han har gjort alt sjølv. Han har skrive låtane, produsert, og han syng og spelar på sånn cirka 20 forskjellige instrument.
Det er sjeldan ei plate gjer meg like mange, og så tydelige, assosiasjonar som det Skeleton Blues gjer. I notatane eg kikkar på akkurat no har eg skribla ned 18 namn. Den aller første førestellinga som dukka opp på det indre kinolerret mitt idet lyden frå plata fylte rommet var bilde av Townes Van Zandt si ånd på ein ustabil tur med Dream Syndicate. Definitivt ikkje eit presist bilde, men det hintar i rett retning, det gjer det. Eg skal ikkje plage lesaren med å ramse opp alle dei andre namna, men kikkar du i kolonnen til høgre ser du nokre av dei.
Det var andre tider den gongen i 1983 då Jan Dahlen & The Shotgun Riders entra scena på ærverdige Club 7 og på friskt vis spelte ein konsert som skulle bli dokumentert på det etterkvart smått legendariske albumet Dirty Denims And Hungry Hearts. For sjølv om The Clash allereie eit par år tidlegare hadde latt seg begeistra av countryrockaren Joe Ely, var det framleis ein nokså risikabel manøver å kaste på bordet namn som Johnny Cash, Townes Van Zandt og Gram Parsons. I alle fall viss ein hadde tankar om å sanke seg kredibilitetspoeng. Men Jan Dahlen og gjengen hans gjorde det, og vant.
Allereie før Pål Jackman fekk knerta i hop oppfylgjaren til Wunderkammer sin sjølvtitulerte, sjangerpulveriserande og vitale debutplate, eller for den saks skyld hadde komme seg skikkelig fram i rampelyset, kom keisaren sitt eige orkester ramlande inn frå sør med liknande idear og overtok heile scena. Sistnemnte gjorde det med norske tekstar og i ei meir distinkt form (les oljefat, gassmaske og mystisk persongalleri). Wunderkammer vingla tilsynelatande meir vilkårlig rundt blant sigøynerpunk, sirkustonar, klezmer, balkanviser, vaudeville, rotlaus jazz, skakk rock og travel ompa. Det var vel kanskje litt vel utfordrande for ein plass i det store rampelyset. Etter å ha gitt ut ei plate med raritetar i 2003 har vi ikkje høyrt så mykje meir til dei.
Eg må innrømme at det gjekk med nokre sekundar til stum undring over kva redaktøren hadde funne på å sende meg, når eg fekk auge på denne inni ei forundringspakke for ei tid tilbake. På ryggen til platecoveret står det Tom Cruise, og framsidebildet viser nakken på ein fyr som veldig vel kan vere den kjente scientolog og skodespelar. Då eg bretta opp coveret oppdaga eg imidlertid ingen teikn på glamour, i staden eit svakt lys, samt eit par namn eg meinte å ha sett før i ein eller annan samanheng. Eg gløtta bort på sjølve CD-plata, og der, like over det famøse namnet står det Ill Lit. Ting byrjar å dette på plass.
Det går vel nesten ikkje an å seie noko om debutalbumet til Austin, Texas bandet I Love You But I’ve Chosen Darkness utan også å legge inn nokre ord om namnet deira. Eg har ei kjensle av at det er sterkt divergerande meiningar ute å går om nett den saka. Ei pretensiøs tydeliggjering av den unge mannen si sjølvdestruktive dyrking av svartsinn og einsemd, er det vel dei som vil hevde. Den definitive avskjedsreplikk, kan vere ein annan kommentar. Ein suspekt kontradiksjon som kan romme både destruksjon, løgn og sjølvironi, kan kanskje vere ein tredje. Eit namn ein hugsar sjølv om det inneheld nesten 30 teikn, er det i alle fall. Eg likar det.