Monthly Archives: oktober 2013

Home Groan – The Opening Act

Standard

Den driftige, produktive og countryrockande Martin Hagfors gjer ein Home Groan for sjuande gong.

cover  Sidan Martin Hagfors platedebuterte med sitt countryrock-foretak Home Groan i 1997 har han gjort det til ei sånn cirka årleg hending å komme med ny plate. Årets forsøk er bandet sitt sjuande album med nytt materiell (pluss at det har komme rekande både ei live-plate og ei samleplate). Når vi så også veit at mannen er aktiv i sideprosjekt som HGH og Groan Alone, har skreve låtar for fleire andre (Askil Holm, Helldorado, National Bank), samt produserer og spelar litt både her og der, er det ikkje å ta hardt i å kalle fyren driftig og produktiv. Lik mange andre produktive sjeler er ikkje alt Hagfors har føre seg like interessant, men mykje er det. Slik er stoda på The Opening Act også.

Høgt oppe på hitlister eller dominerande aktør på store konsert-evenement har Hagfors og hans band aldri vore. Så det skulle være ein mann med erfaringane innabords som talar, når han tek føre seg problematikken rundt dette å være oppvarmingsband. I eit sparsomt og akustisk tittelkutt syng han om å møte likegyldigheten, om håpet som renn ut i sanden, og om barske tider og den store einsemda. Ingen oppløftande skildring, altså. Plata som heilhet er likevel ingen dyster affære. Vel så typisk for albumet sin stemning er refrenget i melodivennlige og fine I Drive:

Let this night go on forever
I’m lighter than a feather
I feel too good just to be alive

På den noko kantete rockesaken Market Value plasserer han seg på populariteten sitt musikk-kart, med ein solid dose sjølvironi samt glimtet i augekroken intakt:

I love to hear those rich guys
sing about how poor they’ve been
I wanted to go watch Neil Young
But it cost a hundred dollars so I could not get in

Faktisk er det slik hos Hagfors at tekstane er vel så interessante som melodiane. Det er små historiar, artige observasjonar, og enkel kvardagsfilosofi dei fleste som har vandra rundt med augene åpne og kjenslene intakt sikkert kjenner seg igjen i. Og sjølv om han ikkje heilt kan måle seg med dei aller største poetane i bransjen, fører han ein elegant og treffsikker penn. Ei fin og karaktersterk stemme i eit Tom Petty-nasalt leie har han også. Litt meir på det jevne opplever eg fyren når det kjem over på melodi-planet. På The Opening Act, som på det eg har fått med meg av Home Groan tidlegare, dukkar det fram mykje småfint. Men dei veldig store opplevingane kjem ikkje så altfor tett. Eit par av låtane eg nemnte lenger oppe (tittelkuttet, I Drive) touchar imidlertid slike karakteristika. I tillegg er det eit tiltalande snitt av godtonar over White Dwarf. Den intense litt John Darnielle-aktige viriliteten som ligg over Easy Terms lever eg også godt i hop med. Det same går det an å gjere i selskap med Cowboys and Cactus, der den både stiller med refreng som har vind i segla, og friskt Jaga Jazzist-blås under vengene. Folk frå Jaga Jazzist har for øvrig vore gjester hos Home Groan ved tidlegare innspelingar også.

The Opening Act representerer slett ingen invasjon av originale tankar og takter. Men mykje fin tilnærming til velbrukte og stadig besøkte countryrock-tomter. Og skippar ein bort tre-fire litt tamme saker, går det fint an å ha ei trivelig stund i selskap med Hagfors og kompani denne gongen også.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

 

Jolie Holland – Escondida

Standard

Jolie Holland anno 2004: Litt meir produsert. Litt nærmare jazzleiren. Framleis omgitt av denne eimen av svunne tider. Framleis ei særeigen stemme.

cover  Etter dei første to gjennomhøyringane var eg litt skeptisk. Hadde Jolie Holland flytta inn i samme etasje som Norah Jones, Diana Krall og deires like? Ikkje det at Norah og hennes søstre i ånden er så håplause, tvert imot, dei er rett som det er innom ålreite saker, dei. Men Jolie sin debut Catalpa fortalde trass alt om ei dame med endå større ting på programmet. Den var nemlig eit skjørt, underprodusert, eigenarta og vakkert lite eventyr litt utanom det vanlege. Sjølvsagt rekna eg ikkje med at Jolie skulle finne ei avsidesliggande og antikvert stove med knirkande plankar og 200 år gamle gyngestolar for å spele inn tonane sine, nok eingang. Sjølvsagt rekna eg med at ho kom til å oppsøke ein tanke meir strigla og moderne lokaliteter denne gongen. Men eg hadde håpa på at mystikken, og den uforfalska og lågmælte intensiteten, stadig var tilstades. Vel, det er den også.

Det tok nemlig ikkje så mange fleire rundar før eg oppdaga at vår kjære Jolie oppheld seg i eit litt anna slags rom enn den perfekt designa og uklanderleg møblerte stova til Norah og Diana. Sjølvsagt gjer ho det. Istaden er ho å finne oppe på loftet der tradisjonane lever og bur. Der, med ein nennsom respekt for arven som sit i veggane, og som gøymer seg i krokane, transformerer ho musikk frå svunne tider over i ein moderne verden. Oppe på loftet har ho tatt innover seg ånden frå avdøde søstre som Bessie Smith, Billie Holiday og Patsy Cline, samt vore lydhøyr for dei fleste gamle folk-songarane Harry Smith og Alan Lomax fant på si vandring. Ho har bladd i gamle fotoalbum, lest både Faulkner og Flannery O’Connor. Og funne sin eigen tone.

Nå var eigenarta i tonen hennes for så vidt solid på plass allereie på Catalpa, men ho har utvikla den endå litt vidare, gjeve den eit meir jazzigt slør. Den tek slett ikkje skade av det. Fortsatt er det ei forsiktig dame vi møter, som heile tida held stemma i eit reservert leie. Men som samstundes maktar å mane fram klangfulle tonar av stor nåde. Ja, så veldig vågalt er det vel ikkje å hevde at dama er innehavar av ein av dei finaste stemmene som har introdusert seg i det nye milleniet.

Med seg på Escondida (som er spansk for gøymt), har Jolie instrumentalistar på både strenger (banjo, mandolin, gitar, bass), blås (trompet, saksofon), og ulike rytmiske lydkjelder. Utan at lyden av alt dette på noko som helst vis tar av i nærleiken av kakafoniske retningar. Neidå, her blir det helde nedpå, og gitt god plass til kvart instrument. Varsemd og luft.

Akkurat slik den dunkle spøkelses-visa Alley Flower gjorde det på debuten så set den velforma atmosfæren i åpningssporet Sascha saker og ting på plass frå første strofe. Til raffinert Billie Holiday-aktig sjonglering med bluesen i jazzen (eller jazzen i bluesen) syng ho; «Oh tonight my heart is full of a sad song, my lonesome lover has taken off». Og der, på den vemodige delen av trivsels-skalaen, er det at vi møter Jolie mesteparten av tida.

Black Stars er sakte og ulmande, og som tittelen hintar om, ikkje av det lystigaste slaget. Glødande i samme melankolske ærend, akkompagnert av piano og mørke bass-strofer, kjem Damn Shame smygande med sin eim av skam og brent eksos. Frå ein mørk stad midt mellom den tradisjonelle gospel-låta Old Time Religion og gammal medtatt akustisk blues dukkar fabelaktige Old Fashion Morphine fram. Den pianodraperte og lune balladen Amen høyrer på si side til blant Escondida sine meir oppstemte øyeblikk. Kun akkompagnert av heftige trommevisper og klangen frå eit par cymbalar syng Jolie den gamle engelske folkevisa Mad Tom of Bedlam. Goodbye California byr seg fram som ein vindskeiv Jambalaya, og for å illustrere lengselen mot heimtraktene syng Jolie låta med ein brei og nærast uforståelig aksent. Medan hovedpersonen i Do You?, i nokså fortvila tilstand, trør til med kraftuttrykk som; «and you motherfucker, I wanted you». Og Faded Coat of Blue er ei gammal vise ho har funne fram om ein soldat sitt triste sorti, den er også Escondida sitt teppefall.

Men historien om Jolie Holland sluttar nok ikkje her, den har akkurat starta. For eg er heilt sikker på at denne dama kjem til å hente fram inspirerte tonar frå morkne veggar, mørke krokar og frå si eiga gåtefulle sjel også i åra som kjem.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

 

Bjarte Hjelmeland – Barske Børnerim (for viderekomne voksne)

Standard

Det er ikkje gull alt som rimar. I alle fall ikkje denne kombinasjonen av avlegse vers og dorske tonar.

cover

Lille Jan skal holde stigen
saa at far sig plukke kan
Grene, som gi’r svirp og svien
I et Birkeris til Jan

Høj er birken, jorden haard.
Far blev niogtyve Aar

Umenneskelig Fristelse heiter dette vesle diktet, og er henta frå diktsamlinga Barske Børnerim for Viderekomne Voksne, som kom ut i Danmark i 1953. Under pseudonymet Poeten leverte forfattaren Poul Sørensen ei samling med små dikt der temaene er av det lett morbide slaget. Dei aller fleste tar føre seg konfliktar mellom barn og voksne, der den eine parten som oftast endar opp med å ta livet av den andre.

At desse versa vakte ein smule harme og spetakkel for femti år sidan går det nok an å forstå. At dei i tillegg vart offer for fascinasjon og kultstatus i mindre kretsar var sikkert både ein konsekvens av denne offentlege harmen, samt versa sitt eksplisitte innhald. Men eg er ikkje så sikker på om dei har særlig til kraft i seg i dag. Med «alle barna-vitsar» drøyt ti år bak i tid, og ein mengd andre morbide – og til tider herlige – påfunn, opplever eg versa til herr Sørensen som heller harmlause affærer i ein lett oppstylta form. Men litt småekkel sjarm har dei, han skal ha det, Sørensen.

Sjarm har ikkje versjonane vi finn på albumet som ein gjeng norske musikarar og skodespelaren Bjarte Hjelmeland har spelt inn. Denne tonekledde utgåva av dikta blir ikkje stort anna enn plump, og beint fram drepande kjedelig. Pådrivarar for prosjektet har vore Jørund Fluge Samuelsen og John Vinge. Begge frå det heller uintressante Bergen-orkesteret Trang Fødsel. Melodiane dei har komponert er temmelig så trange i skjæra. Stort sett enkel viserock, der den eine låta bit den neste i halen, og variasjonen blir så godt som totalt fråverande. Hjelmeland sin sang og resitering er gjort på eit slags fornorska dansk (i retning eldre Oslo-vest dialekt). Eit språk som verken kler Hjelmeland eller dikta sitt innhald. Trur muligens det kunne fungert litt betre hadde karane teke seg tid til å skrive tekstane over i ei språkdrakt nærare opp til Hjelmeland sin vestnorske dialekt.

I tillegg til at den ellers så flinke skodespelaren har brukt tid på dette, figurerer også dyktige musikarar som Odd Nordstoga, Geir Sundstøl og Kåre Chr. Vestrheim på spelelista – utan at eg trur det blir ein vane for desse å bruke tid på slikt fjas. For særlig lengre inn i kalkunstuffingen enn dette er det vanskelig å havne.

1/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

 

HGH – Miracle Working Man

Standard

Ujamnt, men i sine beste stunder eit friskt oppkok av banjodreven countryrock.

cover  Med ein liten bunke velfungerande låtar og godt med vitale strenger på plass smett det tidvis spirituelle prosjektet HGH innom med sitt fjerde album. Den særdeles aktive duoen Martin Hagfors og Håkon Gebhardt har funne plass på timeplanen til ei ny økt i hop med sin åndelige rettleiar Fader Seb. Resultatet har fått tittelen Miracle Working Man, og er i sine beste stunder eit friskt oppkok av banjodreven countryrock.

Med på leiken er også den opprinnelige siste H’en Lars Håvard Haugen, samt meir eller mindre kjentfolk som Andreas Mjøs (Jaga Jazzist), Morten Strøm (Askil Holm band), Kari Slaatsveen og Elisabeth Andreassen. På tonen kan det virke som det har vore ein rett så trivelig seanse.

Hagfors og Gebhardt refererer ofte til denne mystiske skapningen Fader Seb, som dei påstår å ha møtt ein omtåka morgon i Hamburg for nokre år sidan. Han tok karane inn i varmen og har sidan vore den store rettleiar og trygge følgesvenn. I tekstane til HGH er han kjærleiken sin forkjempar, toleransen sin tjenar, rastlausa sin forsvarar, englane sin herre og banjoen sin høgaste beskyttar. Ein metafor for den perfekte verdensånda, ein himmelsk framtoning som ser i nåde til syndaren, med sterk rytmesans og leiar av både street choir og storband. Det høyrest pretensiøst ut, men blir levert med eit solid glimt i auga.

I det melodisk virile åpningssporet 22nd Century Sacred Banjo er prosjektet å få alle englane til å byte frå harpespel til banjospel for å gje verda ein ny, frisk start. Banjoen har trass alt langt større sjansar til å overdøyve alle dei forstyrrande lydbølgjene som svirrar rundt i verdensrommet. Tittellåta følgjer i same friske spor, med nye referansar til den my(s)tiske skapningen. Blood For Oil er på si side eit countrynummer i Tom Russell’sk toneterreng, med kraftige meiningar om det amerikanske nærværet i Irak. Etter desse tre byrjar albumet å bli noko meir ujamnt. Saftige Jealous Girl og den noko skakke He Travelled With Our Band held like fullt mål. Det same synest eg faktisk den varlige og harmoniske versjonen av Anna Lovinda gjer, sjølv om den nok er eit godt stykke unna Erik Bye sine dimensjonar. Mindre gjevande er HGH i tilfeller som Mulder (Tom Waits møter Wall of Voodoo, men HGH maktar ikkje å gjengje psykedeliaen som oppstår på eit gjevande vis), og den noko over toppen prektige balladen The Day the Font Capsized (der Slaatsveen/Andreassen overtek sangen mot slutten, slik søstrene McGarrigle gjorde på Nick Cave sin Hallelujah, utan å vere i nærleiken like saliggjerande).

Hagfors er ein produktiv og aktiv mann på den norske musikkscena, som har kome opp med mykje fint stoff. Men albuma han er hovudansvarleg (og medansvarleg) for lid som regel av at dei også har sin del av mindre interessante saker. Han trivst sikkert med sin høge utgjevingstakt, men ville nok kvalitetsmessig tjent på å sile vekk ting og heller kome med plater litt sjeldnare. Hadde han til eksempel tatt det beste frå årets Home Groan-utgjeving og miksa saman med det beste frå denne HGH-seansen, ville han og hans medsamansvorne hatt ei utmerka plate på hand.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

Helldorado – Director’s Cut

Standard

Hemningslaus og morderisk debut frå ein løfterik Stavangerbande.

cover  Det kan godt være at det finst, i alle fall i overført tyding, både ørken, sleipe hyener, lumske klapperslangar, ekle firfisler og hardføre kaktusar i Stavanger. Likevel er det veldig mykje i Helldorado si framferd her på deires album-debut som fører tankane mine i retning av det store og sagnomsuste kontinentet på andre sida av Atlanteren. Derfor trur eg like godt vi reiser frå heimbyen og startar på nytt.

Så la oss heller seie det slik:
Helldorado er ein spøkelsesby på den amerikanske prærien. Den ligg ein stad innanfor trekanten vi får hvis vi drar nokre linjer mellom Tucson, El Paso og Santa Fe. Byen er befolka av fleire tvilsamme individ pr. 100 innbyggarar enn nokon kjent stad i omegnen. Her er begrep som empati, sunn livsstil og Dagfinn Høybråten framandord. I hendene på dei fire unge karane frå Stavanger og deires medhjelperar framstår staden som ein morderisk rock’n’roll-variant av William Faulkner sin Yoknapatawpha County. Og i denne hemningslause soniske utgåva leverer dei like godt Director’s Cut med det samme. Ingen sensur, med andre ord, istaden snakkar dei rett frå ei whiskeydynka lever. Ved hjelp av skarpe tonar og ein rockemytisk og western-aktig ordsjargong skapar dei ein dyster, blodtørstig og livfull seanse. 11 låtar; fire mord, to sjølvmord, lumske kvinner, sjeleleg forkvakla menn, høg whiskeyfaktor og med djevelen sjølv som brannsjef. Jo, dei har all grunn til å kalle staden Helldorado.

Det heile er plassert i eit lydlandskap som passar stoffet perfekt. Låtskrivar Dag Vagle og hans menn har på langt nær funne opp dette heilt på eigen hand, dei er nok sterkt inspirert av amerikanske tone-dreierar som har trava rundt i distriktet ved tidlegare høve. Frå Link Wray (gitarfigurane til Vagle touchar denne legenden ved fleire høve) til Jeffrey Lee Pierce (det er til tider kort mellom melodilinjene som streifer Gun Club-sfærer). Frå særingen Roky Erickson (Don’t Shake Me Lucifer) til den like sære Lux Interior (I’m Cramped). Og sidan vi først er i gang kan vi jo også nevne David Eugene Edwards (Sixteen Horsepower), Guy Kyser (Thin White Rope) og Chris D. (Divine Horsemen). Du verden så kjekt det er med navnedropping!

Med utgangspunkt i alle dei ustabile tonane frå desse villstyringane brygger Vagle og kompani saman eit fortetta og skamlaust fascinerande rock’n’roll søl, som spenner frå seig stoner rock til hyperaktiv psychobilly. Og før seansen er ti minuttar gammal er det allereie utført tre mord. Blood Shack er surfgitar, Morricone, hyttetur, eit blodtørstig kvinneindivid og eit mord. Men «that was not the end of the song». For mannen som i første omgang drap i sjølvforsvar har nå bokstavelig talt sjølv blitt beten av (vampyr) basillen, og i den vekselvis dystert strykar-draperte og tungt skrallande balladen Lucy and Mary foretar han seg stygge ting. Så sjølv om angsten og angeren innhentar han til slutt, er han nok temmelig fortapt. Payrolled som fylgjer deretter er struttande riffrock, medan Diesel and Bones er seige og tunge saker.

Ein buldrande bass og eit heftig driv skrur i gang The Snake Girl Song, ei ny Lucy er i bildet og denne bør ein helst passe seg for. Kameraet fangar så inn ein sliten og motlaus vandrar. I den mektige salma Dead River fortel han om si reise gjennom «badlands» og «deserts», og har vel egentlig kun eit ynskje om å få møte den evige søvnen. Lengselen etter døden har og grepe tak i mannen vi møter i I’d Waited For This Days. Ein batalje som har ein viss likskap med Violent Femmes sin Country Death Song, men i Helldorado-kretsar løyser den fortvila familiefaren sine problem med å retta rifla mot seg sjølv. I det drivande countryrock-nummeret (med trykk på rock) Killer On the Highway, er det som tittelen indikerer meir grim oppførsel i vente. Medan den brunstige fyren i det melodisikre og punkdrevne singel-valget Teenage Queen nok får oppleve ei ung dame som ikkje er like enkel å hanskast med som han hadde tenkt seg. Women Shouldn’t Drink er omkvedet i nest siste låt, eit spenstig tilfelle som er total Crampsadelica. Berre at The Cramps ikkje har hatt så heftige saker på programmet sidan Psychedelic Jungle dagane sine. Tilslutt rir vi så inn i dei mørkaste nattetimane med langsomme, barske og blå rocketonar som følgesvenn i superbe Roadhouse, sånn like før «all hell breaks loose».

Det går sikkert an å henge seg opp i bandet sin flittige bruk av rockeklisjéer. Det synest eg imidlertid er heilt unødvendig, sidan dei har eit så friskt og gjennomført grep på denne mytologien at ein aldri blir sittande att med nokon som helst form for flau smak i munnen (her er det heller snakk om blodsmak i munnen). Så sleik opp saltet, hell ned Tequilaen, bit i den sure sitronbåten og lev ut ein urovekkande rock’n’roll drøm.

7/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

Ed Harcourt – Strangers

Standard

Sjølv med ein flink svenske tungt involvert, blir det ikkje heilt slik ein hadde håpa på denne gongen.

cover  Eg har sett fram mot Ed Harcourt sin tredje full-lengdar med visse forhåpningar. Etter den korte oppvarmingsrunden Maplewood (2000) slo mannen til med den solide Here Be Monsters (2001) i første runde, for så å avlevere den oppsiktsvekkande sterke From Every Sphere (2003) i andre. Utgjevingar som har fått tildelt eit lite, dunkelt, men fint møblert værelse i hjarta mitt. Når så produsent Jari Haapalainen (frå Luleå kultbandet Bear Quartet) og Harcourt for nokre månader sidan snakka om Big Star og Sister Lovers som kanskje den viktigaste innfallsvinkel til Strangers, begynte eg å fabulere omkring mulighetene for store ting.

Så viser det seg altså at Strangers ikkje er heilt det eg har høyrt for meg i fantasien. Vel, egentlig er plata veldig lite nett det. Første jobb blir derfor å viske vekk nokre falske forestillingar, så; bort med Chilton, vannvidd og respektlause påfunn. Men nå har eg slett ikkje vore avhengig av Sister Lovers assosiasjonar for å finne meg perfekt til rette i selskap med mannen tidlegare, så dette kan ikkje være det einaste eg strir med. Nei, kjernen til problema er nok å finne ein anna stad. Den er nok heller å finne i den grunnleggjande låtkvaliteten. For der eg på dei tidlegare albuma følte meg omringa av grøderike låtskattar, er det lengre mellom dei gyldne augeblikkene denne gongen. Ikkje det at det er ei dårlig plate, men etter kva eg er blitt vant med frå Harcourt sin verden, så tilfredsstillar nok ikkje Strangers fullt ut.

Den åpnar fint, med tre strake vinnarar. The Storm Is Coming er ein overbevisande ankomst. Mektig, klangfull og offensiv står den fram som ein energisk sak om å gjere det ein må uansett kor friskt det bles kring ein. Born In the 70’s er ein sjølvbiografisk barndomsskildring bygd opp av laust samansette assosiasjonar. Den hastar fort, men smakfullt og melodisterkt, av gårde. Nærast magien kjem Ed i This One’s For You, ein låt som på samme tid er både sofistikert og utvungent slentrande. Åpenhjertig og naturlig ber hovedpersonen om å få gjengjeldt sine kjensler, meir på trass av enn på grunn av.

Produksjonen på dei to sistnemnte låtane er skore lengre inn til beinet enn kva som i stor grad har vore tilfelle på Harcourt sine to første album. Dette er ein tendens som held seg albumet igjennom. Sannsynlegvis er dette også med på å avdekke endå tydeligare at her finst ein del spor med mangel på melodisk velvære. Tittelkuttet er den første låta som åpenbarer seg frå denne kategorien. Den får imidlertid dessverre fort fylgje av fleire. Ja, først når Loneliness gjev seg til kjenne lengre ute i seansen kjem for alvor lysta til å hanke seg på tilbake igjen. Ein vakker og, i den grad slikt går an, optimistisk ode til einsemda; «loneliness what would I do without you?».

I det heile kviler det ein langt lettare tone over Harcourt denne gongen. Ikkje så rart, kanskje, for der From Every Sphere blei til midt under eit kjærleiksbrot, er Strangers blitt til under ein fersk og blomstrande kjærleiksvår. Men den totale og fordringslause optimismen leverer ikkje Ed, han blandar alltid inn litt tvil og lengsel også. Gode eksempler på nett dette er dei to tilfella seint i showet: Open Book og Black Dress. Desse gyngar også vidare på den fine tonen som kom tilbake med Loneliness. Så Ed kan, sjølv om han ikkje lukkast heile tida denne gongen.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

Halfway – Farewell to the Fainthearted

Standard

Australsk countryrock av habilt kaliber.

cover  Med halvopne og laust dinglande flanellskjorter, bootskledde føter og tyngde hjerter presenterer den australske septetten Halfway seg ved å seie Farewell to the Fainthearted. Det gjer dei i ei tonelei som aldri vik ein tomme ifrå allereie ferdigregissert countryrock.

Frå einsame, varme og tørre Brisbane på den australske austkysten dyngar dei ut tonelagde skildringar som er veldig i slekt med saker og ting vi har fått frå liknande byar i Amerika. I ei losliten drakt vert det fortalt om trykkande einsemd, såre lengslar, rastlause sinnelag, synd, sveitte og søt anger.

Albumet (deira debut) er ute på den utmerka australske labelen Laughing Outlaws. Ein label som vert driven av sanne musikk-entusiastar. Derfor er det inga overrasking at labelsjef Stuart Coupe (med ei fortid som musikkjournalist) har tatt seg tid til å forfatta eit lite velskreve essay. Avslutningsvis i den teksten nemner han ti artistar ein kan føle ånda frå i Halfway sine tonar. Eg siterer: «You’ll hear the countrified Rolling Stones, you’ll hear Neil Young, Gram Parsons, Big Star, The Byrds, Marty Robbins, Townes Van Zandt, Wilco, Calexico and The Replacements. You’ll hear a million songs from ten thousand years all heard and felt and understood and turned into totally distinctive tales of what the Louvin Brothers called the tragic songs of life.»

Med fare for at dette blir ei øving i namnedropping føyer eg likevel til; Beat Farmers, BoDeans og Gear Daddies. Sistnemnte, ein oversett kvartett frå Minneapolis som gav ut to framifrå album på slutten av 80-talet, høyrer eg mykje av i dei beste spora her. Rett nok gjorde Gear Daddies sine saker i eit litt meir popfiksert og luftigare terreng enn Halfway sitt trippelgitar-rumlande og fyldigare landskap, men her er noko i den lengtande og vindborne tonen som bind dei i hop.

Det er utan tvil i albumet sin første halvdel at dei beste stundene er å finne. Den frampå og bitande Patience Back. Den bitre Get Gone. Den håpefulle, akustisk gitar-drivne og melodisk velstelte Compromise For a Country Girl. Og den bedande balladen Miles and Miles. Fire låtar som alle har det tilfelles at dei lever blant tiltalande tonar. No er slett ikkje tonen håplaus blant dei resterande sakene heller, men litt mattare og baktung blir den.

I tillegg til den vanlige gitar – bass – tromme strukturen fyller dei biletet med pedal steel, dobro, mandolin, banjo, orgel og munnspel. Og fyller er nok rette ordet her, for dynamikken og nyanserikdomen er ikkje Halfway si sterkaste side. Det er litt sånn alle-spelar-samstundes opplegg. Dermed svinn litt av interessa for albumet bort etterkvart som gjengen dukkar ned i meir middelmådig toneterreng. Ein liten oppvakning vert det når den seks-minuttar lange balladen C.Q Skyline trenger seg på i ei oppegåande varleg/kraftfull oppbygging. Som bonusspor dukkar så Little Feat-klassikaren Willin» opp. Med vemodig røyst og albumet sitt skånsamaste arrangement gjer dei ein kvalifisert versjon. Samstundes viser denne låta at bandet har nokre steg å ta før dei kan sette seg ned ved sida av dei verkelig store låtskrivarane. Men nå er dei er jo langt ifrå dei einaste som har det.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2005)

Great Lake Swimmers – Great Lake Swimmers

Standard

Klangrike og triste tonar støttar opp vemodige skildringar, og dei rir langsamt saman i gåtefull harmoni.

cover  Great Lake Swimmers. Sei det ein gong til. Smak litt på orda. Kva ser du for deg?

Eg ser ein skikkelse. Fleire skikkelsar. Alle små og aleine i si ferd på den store sjøen. Eg anar lengsel og vemod. Men eg anar også sinnsro og fred. For i dei langsomme symjetaka på den store sjøen ligg det eit søk etter innsikt. Der uroen som herjar innsida får lov å møte harmonien som er å finne i dei svale bølgjene.

OK, eg skal være ærlig. Eg har nok litt meir enn dei tre orda å forhalde meg til i mitt syn. For i det eg skriv dette, har eg også gjort meg kjent med dei nesten femti minuttane med musikk gjeve ut under signaturen Great Lake Swimmers.

Tony Dekker er hans egentlige navn. Han lever og bur i den canadiske storbyen Toronto, midt innimellom dei, i geografisk skala, verkelige store sjøane. Her har han komponert og spelt inn eit debutalbum av stor nåde. Vakkert er eit ord ein ofte tyr til når ein prøver å omtale små og store musikalske øyeblikk. Og det er slett ingen grunn til å la dette ordet få kvile denne gongen heller. Klangrike og triste tonar støttar opp vemodige skildringar og dei rir langsomt saman i gåtefull harmoni.

Det er i enkelte kretsar vorte ein populær øvelse å sukke og bære seg når ein høyrer ord som einslig mann/dame med akustisk gitar, angst og tungsinn. I ein del tilfeller kan nok slike reaksjonar være på sin plass. Underteikna finn like fullt mange av desse dystre tonetuklarane interessante. Kanskje fordi det av og til gjer godt å gjeste sider av sjela ein ikkje ber utanpå kroppen til daglig. Desse litt mørkare og hemmeligare avkrokane. Der folk av Tony Dekker sitt kaliber finn saker og ting verdt nokre velvalgte ord, og samstundes kler det heile i utsøkt tonedrakt.

«Oh, wake me please when this is over». Slik lyder den aller første linja på albumet. Utan at lyttaren bør finne på å ta det bokstavelig. For då vil ein gå glipp av ei storveges stund i den lutrande melankolien sitt teikn. Ei stund med sine klare preferansar til andre som har helde ein gitar i henda og sunge eigenkomponerte saker. Likevel vil eg hevde at Dekker har funne sin eigen måte å forme tonane på. Den er tålsam og melodisterk, smertelig og intens. Og albumet er ikkje blitt til på ein stad der slikt vanlegvis blir til. Alt saman er nemlig spelt inn i ein forlatt kornsilo ute på den canadiske landsbygda. Ein stad ikkje eingong straumnettet har nådd fram til. Dekker og innspelings-ansvarlig Victor Szabo laut derfor ha med sitt eige vesle straum-aggregat.

På den instrumentelle sida klarte ein seg uansett nesten utan oppkobling mot straumgjevande kjelder. Litt piano, trommer og lap-steel spelt på av eit par innleigte musikantar, men i all hovedsak er det Dekker sin akustiske gitar som dominerer. Og med hjelp av gjenklangen frå siloveggane blir det ein fyldig og flott tone. Om det er ekkoet frå dei same veggane eller pålegg frå Dekker og Szabo si side skal eg ikkje seie for sikkert, men vokalen til Dekker har ofte karakter av både to og tre lag. Effektfull harmonisang blir det i alle fall. I tillegg spelar og korar cirka hundretusen sirissar i bakgrunnen.

Ikkje eit veikt spor. Men første halvdel er kanskje eit mikroskopisk milligram sterkare enn andre. Moving Pictures Silent Films styrer det heile varleg i gang. Gitaren trillar fram fine tonar og eit piano gjer seg såvidt gjeldande frå eit dunkelt hjørne. Dekker syng desperate linjer; «Is this the dream I’ve been saving, where the hearts beats slower, to almost nothing?». Vel, «the truth was unbearable». Etter denne tar han så føre seg The Man With No Skin, tonen er fortsatt sår, og vår mann finn etterkvart ut at «it’s time to grow a second skin to keep the inside safe». Særlig meir optimistisk enn dette blir det ikkje. Likevel fortonar det heile seg langt meir som ei forsiktig messe, og som ein stemningsrapport frå dei mørke krokane, enn ein sytande og sjølvmedlidande seanse. Dermed blir albumet ei rensande og ingen infiserande oppleving. Også når han syng om «things better left unknown» i den Will Oldham-farga Moving, Shaking. Eller når han i tilnærma Jason Molina-stil tar føre seg mistak og død i Merge, A Vessel, A Harbour.

Tempoet blir auka litt og trommene dukkar opp i I Will Never See The Sun, men smerta blir ikkje mindre av den grunn. Trommene er også forsiktig tilstades i det episke og avsluttande tittelsporet. Her sjø og symjing blir metaforar for livet og alle dets harde kampar; «the shore is so far away, the finish line is out of sight, I won’t give up without a fight».

Musikk for timen etter midnatt. Og mange andre timar også.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

Frimand Kvarter – Nomade

Standard

Tonesetjing av ni Olaf Bull-dikt, alle gjort i ein velbrukt visepop-tradisjon.

cover  Augneblikket kjem, er her, og forsvinn. Kjærleiken kjem, er her, og forsvinn. Livet kjem, er her, og forsvinn. Men orda, orda kan muligens nagle det forgjengelige fast. Dette er noko av essensen i Olaf Bull sin diktargjerning. Frå tidlege dikt som Til Dig, via tvilsam Idyl og til mesterverket Metope

(Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
I digtets evige, unge alabast!)

manar Bull fram vemod, uro og uklare minner, djupt infiltrert av den akk så uunngåelige angsten. Det er blitt hevda at det ikkje er song i Bull sine poetiske linjer. At dei har ein litt kantete stil. Kanskje er det derfor ingen tidlegare har våga å nærme seg dikta hans med det formål å setje tonar til dei. Men nå er det ein gjeng frå Eiker i Buskerud som har våga å prøve. Frimand Kvarter kallar dei seg (før bar dei namnet Sorgenfri). Bak seg har dei frå før ei utgjeving med tonesetjing av Herman Wildenvey sine dikt (Herman, 2003).

Dei nærmar seg Bull med enkle tonar og arrangement, i ein velbrukt visepopstil, der alle låtane (dikta) blir tonemessig nære slektningar. Aldri blir det gjort forsøk på å fuzze til saker og ting, eller å sparke inn dører. For Frimand Kvarter er ein ganske så ærbødig gjeng, og lar Bull sine ord komme klart og tydelig fram. Ein viss intensitet, særlig i vokalist Olav Aas sin tilnærming, er det like fullt å spore. Og dei er også med og markerer – noko vi vel egentlig visste – at det er song i Bull sine dikt.

Ni dikt har fått sine tonar her, og fleire av Bull sine beste er representert, sjølv om dei ikkje har prøvd seg på Metope (det er litt i lengste laget, kanskje). Best ut av det kjem dei i Til En Digter, diktet der Bull samanliknar sine eigne mørke tema opp mot diktarvennen (Wildenvey?) sine lysare anslag. Diktet har fått ein vemodsfull og fin melodi, samt ein el-gitar som glødar varleg i botn. Fin er også den country-aktige tonen I Tugt Og Ære er blitt utstyrt med. I Stenen dukkar det opp forsiktige blåsartonar, og Paa Fanteferd er albumet sitt friskaste tilfelle, tilsatt litt heftig «ba-ba-bar-ra-ra-ba».

Det å setje dikt inn i slike rammer er jo prøvd, med vekslande hell, mange gonger (Anne Grethe Preus/Jens Bjørneboe, Finn Kalvik/Inger Hagerup, Finn Coren/William Blake og Magnus Grønneberg/Herman Wildenvey for å nemne nokre norske eg kjem på i farta). Frimand Kvarter viser, til felles med dei fleste andre som prøver seg på området, ein djup respekt for diktaren og hans ord. Slik bør det kanskje også være, like fullt blir dette også noko av drawbacket med prosjektet. Eg trur nok Nomade hadde vorte ei meir spennande plate om bandet hadde drista seg til å la tonane utfordre Bull sine tekstar i større grad. Men for all del, dei formidlar mykje velfungerande vemod slik dei gjer det her også, sjølv om tonane nok sjeldan får tak i det nakne diktet sin heile og fulle rikdom.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)

The Flatlanders – Wheels of Fortune

Standard

Dei tre velrenommerte veteranane frå Texas leverer sakene nok ein gong.

cover  Dei tre Texas-veteranane Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore har funne saman i platestudioet igjen, kun to år etter den store «reunion». Resultatet heiter Wheels of Fortune, og er nok ei Flatlanders-plate spekka med frodige countrytonar.

The Flatlanders har sin historie heilt tilbake til tidleg på syttitalet, men Wheels of Fortune er likevel berre bandet sin tredje studio-innspeling. Saken er nemlig den at då trioen hadde spelt inn materialet til si debutplate i 1972, endte tapen opp som støvsamlar hos plateselskapet i staden for å få sjansen som støvblåsar hos oppegåande country-entusiastar. I løpet av dei neste åra fekk så både Butch, Joe og etterkvart Jimmie i gang eigne karrierar. Legenden om innspelingane dei hadde gjort saman begynte imidlertid å veksa, og i 1980 kom dei ut under tittelen One More Road. I 1990 tok så Rounder hånd om sakene og gav det ut på CD for første gang. Albumet bar nå den svært så passande tittelen More a Legend Than a Band. Og aller viktigast, det musikalske innhaldet frå desse innspelingane er av den briljante sorten. Så, tolv år etter denne hendinga, og som ei tredve-års markering av den gangen dei gjorde sine første forsøk i eit platestudio, tok dei opp tråden, kom saman, spelte inn albumet Now Again, og viste at det fortsatt var gnist i gamle legender. Og nå har dei tydeligvis fått blod på tann, for her er dei altså alt klar med oppfølgaren.

Wheels of Fortune er laga heilt utan press frå noko som helst hald. Det var berre dei tre karane med litt tid til overs, gnisten etter Flatlanders-turnéen fortsatt i behold, og mange sangar å ta av. Eit veldig godt utgangspunkt for å spele inn musikk, med andre ord. Og dei har på ingen måte skjemt seg ut. Dei fleste låtane er ting som vart komponert på 70-talet, nokre har blitt spelt inn før i ulike solo-samanhengar. Medan andre aldri har blitt presentert i innspelt fasong tidlegare. Dei tre deler på vokalistjobben, men heilt på tvers av kven som har komponert låtane (karane har i alle sine år som soloartistar alltid nytta låtmateriale frå sine Flatlanders-kompisar). Det heile har ein liketil og hjarteleg tone, det er ingen som prøver å overgå kvarandre, men berre tre musikarar på snart 60 år som har det veldig kjekt i hop. Når så låtmaterialet dei har plukka fram held ein rimelig høg standard, kan jo ikkje Wheels of Fortune bli noko særlig anna enn den tredje vellykka av tre mulige frå trioen.

Som vanlig sper dei ut countryen sin med litt blues, litt rock og litt folk, men aldri slik at resultatet blir ei fortynna blanding. Neidå, her snakkar vi snarare vitalt kraft-tilskudd. Åpninga Baby Do You Love Me Still? er ein mid-tempo countryrockar i eit slags Dylan-landskap, med Butch som vokalist. På tittelkuttet er det Jimmie si tenor-stemme som får leia an, i noko som er ein velsmakande ballade. Ei anna oppleving av den tiltalande sorten blir levert når samme mann stemmer i på Hancock komposisjonen Wishin» For You, ei låt med forlokkande Mexico-feeling. Medan den Ely sungne I’m Gonna Strangle You Shorty er eit artig og swingande 50-tals inspirert rocketilfelle. Fart er det også over den friskt accordion-draperte Go to Sleep Alone. Og countryblues-taktene i Whistle Blues er på ingen måte noko ein bør forakte. Det mest skjellsettande tilfellet er likevel Ely sin ballade Neon of Nashville, om sangerinna som går under; «someone said they saw her, years later at the bottom of Main, fifth of whiskey in her hand, codeine in her brain».

Eg har ingenting imot ei fjerde plate heller, eg.

7/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)