Tag Archives: Shearwater

Musikalsk årsoppgjer for 2006

Standard

Jodå, 2006 har vore eit dugande musikk-år, det. Så når den sedvanlige årslista skal skjærast ned til dei vanlige ti, er det minst like mange som står igjen utan at eg har noko god forklaring på kvifor dei står der, og ikkje her. Det minste eg kan gjere er å nemne dei: Band Of Horses (Everything All the Time), Joanna Newsom (Ys), Calexico (Garden Ruin), Willard Grant Conspiracy (Let It Roll), Espers (Espers II), Richard Swift (Dressed Up For The Letdown), Bonnie Prince Billy (The Letting Go), The Black Angels (Passover), Rosanne Cash (Black Cadillac), Margot & The Nuclear So and So’s (The Dust of Retreat), Oakley Hall (Second Guessing), Lambchop (Damaged), Pink Mountaintops (Axis of Evol), Nina Nastasia (On Leaving).

Og så er det alle dei eg ikkje har høyrt då. Det finst garantert ein del gull der også. Nokre norske det har gleda meg å bli kjent med bør vel også nemnast. Ein av desse burde kanskje fått plass blant namna over. Vel, vel, eg gjer som Ballade, her er ti frå heimlandet:

1. Thomas Dybdahl – Science
2. Tellusalie – Is The Outside Still There?
3. Number Seven Deli – Seconds
4. Huntsville: For the Middle Class
5. The Low Frequency In Stereo – The Last Temptation of…
6. Motorpsycho – Black Hole / Blank Canvas
7. Girl From Saskatoon – This Is Only the Beginning
8. Roy Lønhøiden – Sanger Fra Skogen
9. Einar Stenseng – Einar Stenseng
10.The Captain & Me – Automata

Så var det hovudlista då:

10.Absentee – Schmotime

Ein platedebuterande engelsk kvintett med ei hengslete og energisk innstilling som diskar opp med låtar støypt i kjente former, der rockdosen er større enn popdosen, men begge dosane er viktige. Omtrent som om dei skulle vere Screaming Trees trakkande rundt i Magnetic Fields, med The National dansande på eit Pavement like ved. Det heile blir gjort med overmannande melodisk slagkraft.
Hovuddelen av æra skal kanskje gå til låtskrivar og vokalist Dan Michaelson. Ein fyr som har sekken full av kløktig formulerte og interesseskapande skildringar. Skildringar han forkynner med ei røyst som opererer i dei djupaste og mest røykskada delane av det menneskelige stemmeregister (som ein fusjon av Leonard Cohen og Mark Lanegan). Han introduserer seg slik; «In my life I have been known, to bring home more troubles than I’ve solved». Han gjer ingen forsøk på å finne løysingane i løpet av Schmotime. Og takk for det.

9.Neko Case – Fox Confessor Brings the Flood

«I’m holding out for that teenage feeling,» syng Neko Case midt inni her ein stad, som om ho var ein raudhåra Blondie. «The most tender place in my heart is for strangers» syng ho ein annan stad, med eit rufsete og stødig The Sadies som støttespelerar. «It’s not for you to know, but for you to weep and wonder,» syng ho på Patsi Cline-vis i tittelsporet, forsøksvis støtta av ein Howe Gelb som krafsar fram nokre kaktus-slekta gitarlinjer frå sidelinja.
Ein ukrainsk fabel om den hjertelause reven i skriftefar-drakt som lurer den naive ulven, er utgangspunktet. Den flokete kjærleiken, galskapen og nådestøytet er fortsettinga. Margaret vs Pauline, ein spurv vs ein hauk, liv vs død, og døyparen Johannes i full revelation-mondur møter opp til kamp.
Det er smygande, svingande, sveisent og sensuelt. Og det er poengtert, raffinert, minimalistisk, og ikkje minst ei klangfull og treffsikker røyst.

8.Pernice Brothers – Live a Little

Joe Pernice er brødrelaget si ryggrad og udiskutable pater familias. Ein låtskrivar og songar av stor nåde. Med sin tydelige anglofile legning som fremste kjenneteikn serverer han for femte gong i broder-samanheng ein raffinert poprett.
Gitaren er der nesten alltid, men klorar aldri ifrå seg i tøyleslause former. Tangent-forårsaka tonar kling eller svevar rundt. Rytmikken er gunstig, og strykarar har ein tendens til å dukke opp på dei riktigaste stader. Inni dette soniske bildet deponerar så Joe sine små vemodstunge, beiske, desillusjonerte, miserable, hatske, lengtande eller bedande tekstlige framstøyt.
Eg skal ikkje her og no hevde at Live a Little sto fram i salig drakt allereie i første runde. Joe gjer det ikkje på den måten. Han gjer det med tonar som kjem smygande over tid. Etter tre rundar byrjar ein kanskje å fatte mistanke. Etter to til er kapitulasjonen sannsynlegvis eit faktum, og ein er endå ein gong fanga i Joe sitt finmaska garn av intrikate, naturlige og utvungne poptonar.

7.Shearwater – Palo Santo

Det er folkrock. Folkrock som i tone og vesen nok lener seg sterkast mot den engelske tradisjonen. Men det er meir enn som så, langt meir. Skulle eg komme drassande med nokre referansar, ja så vil Spirit of Eden (Talk Talk) og Amsterdam Stranded (Midnight Choir) vere to nærliggande albuma å trekkje fram.
Hudlaust og desorientert, luftig og truande, der fundamentet er vakre og vanedannande melodiske løysingar framifrå kolorert med organiske lydmotiv. Meiburg si stemme kan dirre på kanten av å breste, som den skjøraste streng, for så nokre takter seinare å kaste seg inn i kampen med frenetisk styrke. Av og til er den klar og tydelig andre gonger skeiner den ut i utydelig uttale eller druknar og blir til ein bit av den instrumentale strukturen.
Det er både varleg og voldsamt, men framfor alt er det vakkert.

6.Jason Molina – Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

Omslutta av eit nesten ugjennomtrengelig mørke sit Jason Molina heilt åleine og manar «a desert spirit» frå baksida av sine attletne auger til å kalle fram scener frå dei siste timane før undergangen. Den lystrar.
Ugla gaular «pain, pain, pain», ulven utafor døra er mett på blod, og det regnar, og det regnar, «forever».
Her, frå utsida av livet, der dei fleste lydar står stille, går hans kjenslevare stemme tett på mikrofonen. Lyden av ein akustisk gitar eller eit piano klunkar lengre unna, nennsamt. Heilt til tittelkuttet kjem for å konkludere. Då høgg sylkvasse elektriske gitarlinjer seg gjennom mørket, gjennom smerta, bakom einsemda og inn i sjela på den fortapte; «let me go, let me go, let me go, so I can wait behind».
I sanning hudlause tonar og mismotet sin poesi. Det set avgjort sine spor.

5.Fionn Regan – The End of History

Så veldig mykje meir enn Fionn Regan si røyst og hans gitar er ikkje å høyre. Det trengst ikkje heller. Han er sannsynlegvis den mest interessante nye singer/songwriteren eg har høyrt sidan Elliott Smith. Han plukkar og jagar rundt på gitarstrengene i beste Nick Drake-ånd, og han syng med ei myndig og varm stemme. Litt hjelp får han rett nok, på nokre av spora er det trommer og bass, på nokre litt nennsam støy og sus langt bak, og på nokre ein fiolin, ein bratsj og ein cello.
På tekstplanet fylgjer han ikkje dei ordinære «mann-med-gitar-og-vemod-i-sinn» spora. Han presenterer sjølvskapte bilde, originale formuleringar og mystiske metaforar. Saker ein ikkje er ferdig med i første runde, men som nappar og utfordrar også i den tolvte runden.
Det er eit debutalbumet, og han kallar det The End of History, men eg er sikker på at han berre køddar med oss. For denne fyren har ikkje sunge sin siste song, denne fyren må berre ha meir på hjerta, mykje meir.

4.Vetiver – To Find Me Gone

Andy Cabic og hans Vetiver har spelt mykje i lag med Devendra Banhart, og har såleis fått plass i den etterkvart nokså overfylte båsen av freak-folk aktørar. Men lyden av To Find Me Gone oppfattar ikkje underteikna som spesielt freaka eller psykedelisk. Vetiver sine tonar har vel eit meir fordringslaust og drøymande preg over seg. Utan at dei blir karakterlause av den grunn, slett ikkje. Dei blir ført med ei lett hand og ei slørete røyst, og kjem dansande mot ein i luftige former (enten dei blir spelt av gitar, strykarar, perkussive tingestar eller anna).
Eg har ingenting imot å bli med i den dansen. I alle fall ikkje når den trer fram i slik ein melodivinnande skapnad som den gjer her. Tre låtar er eg blitt spesielt glad i. You May Be Blue med sitt Neu! i folkform groove, og si nydelige gjentakande gitarlinje. Frå same attraktive tonedistrikt som John Sebastian til tider var innom har Cabic henta den vakre og forsiktig kledde visa I Know No Pardon. Medan Red Lantern Girl sitt hyggepsykedeliske mønster blir utsett for eit effektfullt og to-minuttar langt el-gitar angrep i siste fase.
Definitivt eit bra selskap å gå seg vekk i.

3.Yo La Tengo – I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

Kontrastfullt, eklektisk og sjangerignorerande det er Yo La Tengo det. Denne gongen nesten meir enn nokon gong før. Innramma av to lange låtar der gitaren søker psykedeliske fargar, fridom, fuzz og poesi. Den første med eit fokusert Neu-groove, den andre stukar rundt i nabolaget til Sonic Youth. Mellom desse får ein servert det meste. Blåsarpynta poptonar, skranglete popturar, tungsindig kammerpop, dundrande punkabilly, piano-pirra funk og smålat countryjazz. Georgia Hubley dreg ein på ei chanteuse sitt vis inn blant lengtande tonar i skumringstime-balladen I Feel Like Going Home. For så å vokalisere blant eggande handslåtte trommer, ein grom bass, spretne fløyte-liknande tonar og eit funky orgelbrus, nokre nummer seinare i The Room Got Heavy.
Med I Am Not Afraid of You and I Will Beat You Ass utfordrar Yo La Tengo i kanskje større grad enn nokon gong før ideen om eit album som eit stringent vesen. Det er bra. Eg elskar dei for det, og eg elskar dei for alle dei fabelaktige låtane dei gjer det med.

2.Simon Joyner – Skeleton Blues

Ein kan gripe Simon Joyner i å stadig vekk lene seg tett opp til tonar, tematikk, fraseringsmåtar og soniske vegval andre har prøvd seg på før han, det vere seg Dylan, Van Zandt, Cohen eller Velvet Underground. Men ein kan ikkje gripe han i, i alle fall kan ikkje eg det, å dvele ved det uinspirerte, det uvesentlige eller det middelmåtige. For i dei retrospektive tonane hans er det ein evigvarande gnist, ei naken kraft og ein gnagande uro som nektar det meiningslause og det grunne handlingsrom. Heile den svingete og mørklagte vegen frå første truande gitartone i Open Window Blues til siste lyriske klunk av My Side of the Blues.
Den akustiske gitaren er til stades i kvar låt, men den får ofte drahjelp av den elektriske fetteren sin, som både snor seg, lirkar og brenn. Steelgitar-render kjem også av og til sigande, og poengterte og subtile pianotonar smett innom og drar sin veg.
Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør. Det er dvelande og langsamt, det er brennande og rotlaust. Det er den ustødige dansen på ein «shifting pile of skeletons».
Det er skummelt vakkert.

1.Oakley Hall – Gypsum Strings

Dei er seks. Dei bur i New York. Dei har vore på Sunset Grill. Der ba dei ikkje forsiktig om ein plass ved bordet. Dei tok bordet, og disken, og golvet, og veggane, ja heile lokalet med. Og dei snudde det opp ned, og dei sette fyr på det.
Sånn kan det gå når ein inviterer eit band oppkalt etter ein kultforfattar frå California på eit måltid med Gypsum Strings, og i tillegg legg opp til at dei skal få lov til å vere uforsiktige i sin omgang med country- og folktonar.
Då Pat Sullivan tok farvel med sine medsamansvorne i det støyande og psykedeliske Oneida, starta han ganske fort opp Oakley Hall nettopp for å kunne manøvrere seg nærare country og folk-tonane. På sine to første album, eit sjølvtitulert frå 2003 og Second Guessing frå tidlleg i 2006 (den burde vore inne på lista den også ja), heldt dei seg stort sett på stiar Grateful Dead, Rolling Stones og Flying Burrito Brothers hadde tråla før. Dei dansar seg ikkje inn i eit heilt uutforska villniss i sitt tredje framstøyt heller, men dei skrur opp volumet og angrip tonane i eit fargerikt psykedelisert og trippeleksponert gitarelektrisk mønster som på skittent og hengslelaust vis meir enn lever opp til Volume Rambler-lovnaden frå andreplata.
Dei er fire menn og to damer. Rachel Cox har den vokale hovudrolla på nokre kutt og bringer då på banen konturane av ei Fairport Conventon-med-Sandy Denny kjensle. Ved eit par høve, for å dempe inntrykket litt, lar dei banjoen få spela hovudrolla. Men altså, det er i spora der dei set fyr på sine syredrenerte strengebeist at dei verkelig fører arven etter Hank Williams inn på eit uimotståelig villspor. Og aller best er låtane der Cox og Sullivan stiller seg side ved side og med løpsk samsang sender yrskapen sine sprudlande bobler oppover ryggrada mi.
Noko som minner sterkt om årets låt kjem når gjengen kastar seg over Lazy Susan på brunstig og harmoniskarpt vis for å stille det sentrale spørsmålet; «what you doin» in your garden». Og langt fleire enn to av dei resterande 8 spora er sterke opponentar til tittelen.
Så då, då må vel Gypsum Strings bli årets hovudrett då.

Shearwater – Palo Santo

Standard

Ein nestkommanderande tar for alvor over roret og lar ferda gå både i stille farvatn og på opprørt hav.

cover  Eg var vel ikkje akkurat smålåten sist gong eg skreiv om ei Shearwater-plate. Då gjaldt det utgjevinga Winged Life (2004), og det var faktisk få grunnar til ikkje å ytre seg i begeistra ordelag. Trur likevel eg tør hevde at det er her, her på Palo Santo, at Jonathan Meiburg for alvor slår ut vengene. Her driv han rundt i eit meir kontrastfylt landskap enn han har gjort før, og det gjer han med minimal hjelp frå compadre Will Sheff.

For dei som skulle vere uvitande om det, så har altså Meiburg vore ein av Sheff sine næraste medsamansvorne i fleire glødande tokter opp og ned Okkervil River. Shearwater har vore eit litt mildare stemt prosjekt frå dei to si side, der Meiburg sine idear har fått meir plass, men der likevel to/tre Sheff-låtar kvar gong kanskje har vist seg som dei sterkaste. På Palo Santo har ikkje Sheff komponert ein einaste tone. Det gjer ingenting, ikkje så lenge Meiburg stiller opp si sterkaste låtrekke nokonsinne.

Det er folkrock. Folkrock som i tone og vesen nok lener seg sterkast mot den engelske tradisjonen. Men det er meir enn som så, langt meir, for Meiburg stikk hovudet inn på andre territorium også. Skulle eg komme drassande med nokre referansar, ja så vil vel Spirit of Eden (Talk Talk) og Amsterdam Stranded (Midnight Choir) vere to av dei mest nærliggande albuma å trekkje fram. Hudlaust og desorientert, luftig og truande, der fundamentet er vakre og vanedannande melodiske løysingar framifrå kolorert med organiske lydmotiv. Meiburg si stemme kan dirre på kanten av å breste, som den skjøraste streng, for så nokre takter seinare å kaste seg inn i kampen med frenetisk styrke. Av og til er den klar og tydelig andre gonger skeiner den ut i utydelig uttale eller druknar og blir til ein bit av den instrumentale strukturen. Slik blir tonar og ord vevd saman til eit heile.

Jimmy Page snakka om lys og skygge, andre har snakka om dag og natt, støy og harmoni, stillstand og kraft, vakkert og stygt. Kontrastar som mykje av den beste musikken er bygd opp rundt. Det er i dette spenningsfeltet Shearwater driv rundt på Palo Santo, og det altså i sterkare grad enn på tidlegare framstøyt. Jonathan Meiburg forklarar seg slik (i eit intervju med See You In The Pit): «It sounds to me like we’re heading for something, aiming at someplace, somewhere otherwordly and lovely and a little bit evil, and that we’re closer now than before». Etter å ha vore midt blant tonane på Palo Santo nokre veker no, er det vanskelig å ikkje vere einig med han.

«Something is breathing in the air, something is moving in the water.» Med ei skjør tenorrøyst tett på øyra, og knitrande elektrisitet i det fjerne melder La Dame Et La Licorne sin komme. Brått ropar songaren i desperat fortviling «bring back my baby», og ein får det første bodet om at Shearwater har endå meir smerte å slite med og meir uvørden energi å halde styr på enn kva ein har vore vant med. Ein får erfare at varlige bølgjeskvulp ofte har ein storm på lur, og at eit audmjukt vesen av og til kan møte veggen og komme i retur som eit uforsonlig mareritt.

Det nemnte opningssporet set standarden, men Red Sea, Black Sea kjem ganske så fort drivande inn frå venstre og utfordrar den. Frisk banjoplukking blir overdøyvd av eit pågåande keyboard-tema, og eit Pixies-aktig refreng dyttar både lys og mørke inn på eit fargesprakande spor. White Waves seglar fram på eit smart el-gitarriff, og har ei melodisk form ikkje heilt ulik den Richard Thompson har meisla ut gjennom ein lang karriere. Medan den piano-bastante Seventy Four, Seventy Five får meg til å tenkje på John Cale sine Paris 1919 dagar. Tittelsporet er på si side ein stille flytande liten triumf, med gitarplukking i Bert Jansch-ånd. I same forsiktige kategori lever også Nobody og avslutningssporet Going Is Song, men med ein om mulig kanskje endå vakrare melodisk aksent.

Dei skarpast kvesste og mest vridde soniske øvingane dukkar opp i siste halvdel. Failed Queen vaklar og gneg seg fram med smattande perkusjon og såre fiolintonar i eit psykedelisk folkrock-bilde. Medan Hail, Mary går frå introvert fortviling over i ilskne åtak og tilbake igjen før den endar sine fem minuttar i eit glødande atonalt kaos.

Varleg og voldsamt, men framfor alt vakkert.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Shearwater – Winged Life

Standard

To karar frå Okkervil i litt mjukare og meir popbygde sfærar.

cover  Tilsynelatande utan å lee det minste på sitt meterbreie vengespenn glir lirefuglen lavt over dei skumfylte bølgjene ute på det store havet. Rolig, elegant og utan å gjere altfor mykje utav seg.

Sånn, det var dagens vesle zoologi-økt. Årsaka til desse linjene er å hente i det faktum at ornitologi-student og fugle-entusiast Jonathan Meiburg har kalt opp bandet sitt etter nett denne sjøfuglen, eller Shearwater som den heiter på hans språk. Og det er faktisk også litt av den same glidande elegansen og roen over tonane til bandet hans. I alle fall gjeld det den delen av økta der Jonathan er i framgrunnen. For herr Meiburg er ikkje den einaste som rår grunnen her. Med seg har han tre andre, og særlig ein viss Will Sheff spelar ei særdeles viktig rolle.

Og då går eg ut i frå at det ringer ei bjelle hos enkelte. For Will er den same Sheff som leiar det utmerka amerikanske folkrock-orkesteret Okkervil River. Eit band som jo også husar nemnte Meiburg. Men til forskjell frå kva som er tilfelle i Okkervil-samanheng har Meiburg ei meir framtredande rolle i Shearwater. Her får han være sangfugl på meir enn halvparten av kutta, og står oppført som komponist på lik linje med Sheff. Uttrykket til Shearwater skil seg og eindel frå Okkervil sin til tider litt uvørne verden. For Meiburg sin hang til å perfeksjonere lydbildet blir nok tatt litt meir omsyn til her.

På deires tredje album, Winged Life (meir fuglemetaforikk), blomstrar det fram både popkjensle og rike dufter, i tonar langt meir fargerike enn drakta til den gråbrune lirefuglen. Ja, albumet er ingenting mindre enn ei lita nakkehår-kjelande godstund. Der Jonathan si honningdraperte røyst og hug etter velproporsjonerte lydar blir konfrontert med Will sine meir energiske, intense og skakke innfallsvinklar. Lik ei elegant fugleflukt som møter skipbrudden angst på ei værbitt flåte. Slik oppstår dualitet med eit særdeles vinnande vesen. Viss eg så skulle gjere eit forsøk på å plassere dette på eit musikk-kart synest eg å sjå Shearwater vandrande langs dei snirklete linjene som litt haltande bind ihop American Music Club, Midnight Choir, Palace Brothers og Talk Talk.

Tolv spor har dei å by på. Tolv historiar, nokre minimalistiske og ordknappe, andre meir omfangsrike. Det vemodige dominerer, men her finst også stunder som flyg på lettare venger. Korvidt det er lette vengeslag som har frakta hovedpersonen i A Hush dit han no oppheld seg, er vel heller noko tvilsamt. Uansett, til temperert gitar- og banjoplukking bringer Meiburg her vidare nokre utsagn frå ein som har forlatt livet på jorda. Fortsatt med livet i behald, men ellers noko motlaus, er den sengeliggjande pasienten i det kraftfulle pop-tilfellet (I’ve Got a) Right to Cry. Medan pop, slik ein hybrid mellom Mark Eitzel og Stephin Merritt muligens ville vore, er å oppleve i Sheff låta A Makeover. Sheff er også hovedansvarlig for albumet si aller finaste stund, den drøyt 6 minuttar lange Wedding Bells Are Breaking Up That Old Gang Of Mine. I eit sparsomt lydbilde bore fram av akustisk gitar, lap-steel og litt hammond orgel får vi høyre historia om han som ser sine kameratar vekse opp og stifte familie;

Now they’re all paired off and kissing the other half goodnight,
and then falling deep into the same sleep,
while walls and warm sheets shut out the light,
And I’m the only one, at the top of my lungs,
who’s still singing Sweet Adelines…

Ei lågmælt og ubeskrivelig vakker skildring av nostalgi, sakn og einsemd. I nesten samme klasse finn vi The Convert. Den Sheff-saken på albumet som kanskje ligg nærmast Okkervil-lyden. Intens folkrock med lengsel i kvar ein tone, og poetiske linjer som;

though what once was clear is now so blurred and smeared,
your love felt more pure once your voice disappeared…

Det er mange sterke kjensler som gjer seg til kjenne på albumet, men aldri drar Shearwater ting over i pompøse retningar. For Winged Life er lyden av rasjonelt plasserte lydkjelder, og varleg men raffinert dynamikk. Sjølv på eit spor som Sealed, der Meiburg verkeleg tar i på det vokale plan, er instrumentene få, og lyden av dei ganske så tøyla. I alle fall fram til avslutninga, då alt som var i studio synest å få fritt spelerom i eit kakafonisk halvminutt. Litt sånn atmosfæriske kan dei og finne på å være, særlig i avslutninga The Set Table. Ein affære som heng ihop til tross for sin noko collage-aktige fasong (Tindersticks smeltar saman med Talk Talk etter ein sein aften i Itchycoo Park, eller noko slikt).

Skakt og skadeskote, mjukt og deilig. Shearwater er softrock anno 2004, og betre enn det meste av den californiske vellyden frå 70-talet (så det så).

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2004)