Tag Archives: Fionn Regan

Musikalsk årsoppgjer for 2006

Standard

Jodå, 2006 har vore eit dugande musikk-år, det. Så når den sedvanlige årslista skal skjærast ned til dei vanlige ti, er det minst like mange som står igjen utan at eg har noko god forklaring på kvifor dei står der, og ikkje her. Det minste eg kan gjere er å nemne dei: Band Of Horses (Everything All the Time), Joanna Newsom (Ys), Calexico (Garden Ruin), Willard Grant Conspiracy (Let It Roll), Espers (Espers II), Richard Swift (Dressed Up For The Letdown), Bonnie Prince Billy (The Letting Go), The Black Angels (Passover), Rosanne Cash (Black Cadillac), Margot & The Nuclear So and So’s (The Dust of Retreat), Oakley Hall (Second Guessing), Lambchop (Damaged), Pink Mountaintops (Axis of Evol), Nina Nastasia (On Leaving).

Og så er det alle dei eg ikkje har høyrt då. Det finst garantert ein del gull der også. Nokre norske det har gleda meg å bli kjent med bør vel også nemnast. Ein av desse burde kanskje fått plass blant namna over. Vel, vel, eg gjer som Ballade, her er ti frå heimlandet:

1. Thomas Dybdahl – Science
2. Tellusalie – Is The Outside Still There?
3. Number Seven Deli – Seconds
4. Huntsville: For the Middle Class
5. The Low Frequency In Stereo – The Last Temptation of…
6. Motorpsycho – Black Hole / Blank Canvas
7. Girl From Saskatoon – This Is Only the Beginning
8. Roy Lønhøiden – Sanger Fra Skogen
9. Einar Stenseng – Einar Stenseng
10.The Captain & Me – Automata

Så var det hovudlista då:

10.Absentee – Schmotime

Ein platedebuterande engelsk kvintett med ei hengslete og energisk innstilling som diskar opp med låtar støypt i kjente former, der rockdosen er større enn popdosen, men begge dosane er viktige. Omtrent som om dei skulle vere Screaming Trees trakkande rundt i Magnetic Fields, med The National dansande på eit Pavement like ved. Det heile blir gjort med overmannande melodisk slagkraft.
Hovuddelen av æra skal kanskje gå til låtskrivar og vokalist Dan Michaelson. Ein fyr som har sekken full av kløktig formulerte og interesseskapande skildringar. Skildringar han forkynner med ei røyst som opererer i dei djupaste og mest røykskada delane av det menneskelige stemmeregister (som ein fusjon av Leonard Cohen og Mark Lanegan). Han introduserer seg slik; «In my life I have been known, to bring home more troubles than I’ve solved». Han gjer ingen forsøk på å finne løysingane i løpet av Schmotime. Og takk for det.

9.Neko Case – Fox Confessor Brings the Flood

«I’m holding out for that teenage feeling,» syng Neko Case midt inni her ein stad, som om ho var ein raudhåra Blondie. «The most tender place in my heart is for strangers» syng ho ein annan stad, med eit rufsete og stødig The Sadies som støttespelerar. «It’s not for you to know, but for you to weep and wonder,» syng ho på Patsi Cline-vis i tittelsporet, forsøksvis støtta av ein Howe Gelb som krafsar fram nokre kaktus-slekta gitarlinjer frå sidelinja.
Ein ukrainsk fabel om den hjertelause reven i skriftefar-drakt som lurer den naive ulven, er utgangspunktet. Den flokete kjærleiken, galskapen og nådestøytet er fortsettinga. Margaret vs Pauline, ein spurv vs ein hauk, liv vs død, og døyparen Johannes i full revelation-mondur møter opp til kamp.
Det er smygande, svingande, sveisent og sensuelt. Og det er poengtert, raffinert, minimalistisk, og ikkje minst ei klangfull og treffsikker røyst.

8.Pernice Brothers – Live a Little

Joe Pernice er brødrelaget si ryggrad og udiskutable pater familias. Ein låtskrivar og songar av stor nåde. Med sin tydelige anglofile legning som fremste kjenneteikn serverer han for femte gong i broder-samanheng ein raffinert poprett.
Gitaren er der nesten alltid, men klorar aldri ifrå seg i tøyleslause former. Tangent-forårsaka tonar kling eller svevar rundt. Rytmikken er gunstig, og strykarar har ein tendens til å dukke opp på dei riktigaste stader. Inni dette soniske bildet deponerar så Joe sine små vemodstunge, beiske, desillusjonerte, miserable, hatske, lengtande eller bedande tekstlige framstøyt.
Eg skal ikkje her og no hevde at Live a Little sto fram i salig drakt allereie i første runde. Joe gjer det ikkje på den måten. Han gjer det med tonar som kjem smygande over tid. Etter tre rundar byrjar ein kanskje å fatte mistanke. Etter to til er kapitulasjonen sannsynlegvis eit faktum, og ein er endå ein gong fanga i Joe sitt finmaska garn av intrikate, naturlige og utvungne poptonar.

7.Shearwater – Palo Santo

Det er folkrock. Folkrock som i tone og vesen nok lener seg sterkast mot den engelske tradisjonen. Men det er meir enn som så, langt meir. Skulle eg komme drassande med nokre referansar, ja så vil Spirit of Eden (Talk Talk) og Amsterdam Stranded (Midnight Choir) vere to nærliggande albuma å trekkje fram.
Hudlaust og desorientert, luftig og truande, der fundamentet er vakre og vanedannande melodiske løysingar framifrå kolorert med organiske lydmotiv. Meiburg si stemme kan dirre på kanten av å breste, som den skjøraste streng, for så nokre takter seinare å kaste seg inn i kampen med frenetisk styrke. Av og til er den klar og tydelig andre gonger skeiner den ut i utydelig uttale eller druknar og blir til ein bit av den instrumentale strukturen.
Det er både varleg og voldsamt, men framfor alt er det vakkert.

6.Jason Molina – Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

Omslutta av eit nesten ugjennomtrengelig mørke sit Jason Molina heilt åleine og manar «a desert spirit» frå baksida av sine attletne auger til å kalle fram scener frå dei siste timane før undergangen. Den lystrar.
Ugla gaular «pain, pain, pain», ulven utafor døra er mett på blod, og det regnar, og det regnar, «forever».
Her, frå utsida av livet, der dei fleste lydar står stille, går hans kjenslevare stemme tett på mikrofonen. Lyden av ein akustisk gitar eller eit piano klunkar lengre unna, nennsamt. Heilt til tittelkuttet kjem for å konkludere. Då høgg sylkvasse elektriske gitarlinjer seg gjennom mørket, gjennom smerta, bakom einsemda og inn i sjela på den fortapte; «let me go, let me go, let me go, so I can wait behind».
I sanning hudlause tonar og mismotet sin poesi. Det set avgjort sine spor.

5.Fionn Regan – The End of History

Så veldig mykje meir enn Fionn Regan si røyst og hans gitar er ikkje å høyre. Det trengst ikkje heller. Han er sannsynlegvis den mest interessante nye singer/songwriteren eg har høyrt sidan Elliott Smith. Han plukkar og jagar rundt på gitarstrengene i beste Nick Drake-ånd, og han syng med ei myndig og varm stemme. Litt hjelp får han rett nok, på nokre av spora er det trommer og bass, på nokre litt nennsam støy og sus langt bak, og på nokre ein fiolin, ein bratsj og ein cello.
På tekstplanet fylgjer han ikkje dei ordinære «mann-med-gitar-og-vemod-i-sinn» spora. Han presenterer sjølvskapte bilde, originale formuleringar og mystiske metaforar. Saker ein ikkje er ferdig med i første runde, men som nappar og utfordrar også i den tolvte runden.
Det er eit debutalbumet, og han kallar det The End of History, men eg er sikker på at han berre køddar med oss. For denne fyren har ikkje sunge sin siste song, denne fyren må berre ha meir på hjerta, mykje meir.

4.Vetiver – To Find Me Gone

Andy Cabic og hans Vetiver har spelt mykje i lag med Devendra Banhart, og har såleis fått plass i den etterkvart nokså overfylte båsen av freak-folk aktørar. Men lyden av To Find Me Gone oppfattar ikkje underteikna som spesielt freaka eller psykedelisk. Vetiver sine tonar har vel eit meir fordringslaust og drøymande preg over seg. Utan at dei blir karakterlause av den grunn, slett ikkje. Dei blir ført med ei lett hand og ei slørete røyst, og kjem dansande mot ein i luftige former (enten dei blir spelt av gitar, strykarar, perkussive tingestar eller anna).
Eg har ingenting imot å bli med i den dansen. I alle fall ikkje når den trer fram i slik ein melodivinnande skapnad som den gjer her. Tre låtar er eg blitt spesielt glad i. You May Be Blue med sitt Neu! i folkform groove, og si nydelige gjentakande gitarlinje. Frå same attraktive tonedistrikt som John Sebastian til tider var innom har Cabic henta den vakre og forsiktig kledde visa I Know No Pardon. Medan Red Lantern Girl sitt hyggepsykedeliske mønster blir utsett for eit effektfullt og to-minuttar langt el-gitar angrep i siste fase.
Definitivt eit bra selskap å gå seg vekk i.

3.Yo La Tengo – I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

Kontrastfullt, eklektisk og sjangerignorerande det er Yo La Tengo det. Denne gongen nesten meir enn nokon gong før. Innramma av to lange låtar der gitaren søker psykedeliske fargar, fridom, fuzz og poesi. Den første med eit fokusert Neu-groove, den andre stukar rundt i nabolaget til Sonic Youth. Mellom desse får ein servert det meste. Blåsarpynta poptonar, skranglete popturar, tungsindig kammerpop, dundrande punkabilly, piano-pirra funk og smålat countryjazz. Georgia Hubley dreg ein på ei chanteuse sitt vis inn blant lengtande tonar i skumringstime-balladen I Feel Like Going Home. For så å vokalisere blant eggande handslåtte trommer, ein grom bass, spretne fløyte-liknande tonar og eit funky orgelbrus, nokre nummer seinare i The Room Got Heavy.
Med I Am Not Afraid of You and I Will Beat You Ass utfordrar Yo La Tengo i kanskje større grad enn nokon gong før ideen om eit album som eit stringent vesen. Det er bra. Eg elskar dei for det, og eg elskar dei for alle dei fabelaktige låtane dei gjer det med.

2.Simon Joyner – Skeleton Blues

Ein kan gripe Simon Joyner i å stadig vekk lene seg tett opp til tonar, tematikk, fraseringsmåtar og soniske vegval andre har prøvd seg på før han, det vere seg Dylan, Van Zandt, Cohen eller Velvet Underground. Men ein kan ikkje gripe han i, i alle fall kan ikkje eg det, å dvele ved det uinspirerte, det uvesentlige eller det middelmåtige. For i dei retrospektive tonane hans er det ein evigvarande gnist, ei naken kraft og ein gnagande uro som nektar det meiningslause og det grunne handlingsrom. Heile den svingete og mørklagte vegen frå første truande gitartone i Open Window Blues til siste lyriske klunk av My Side of the Blues.
Den akustiske gitaren er til stades i kvar låt, men den får ofte drahjelp av den elektriske fetteren sin, som både snor seg, lirkar og brenn. Steelgitar-render kjem også av og til sigande, og poengterte og subtile pianotonar smett innom og drar sin veg.
Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør. Det er dvelande og langsamt, det er brennande og rotlaust. Det er den ustødige dansen på ein «shifting pile of skeletons».
Det er skummelt vakkert.

1.Oakley Hall – Gypsum Strings

Dei er seks. Dei bur i New York. Dei har vore på Sunset Grill. Der ba dei ikkje forsiktig om ein plass ved bordet. Dei tok bordet, og disken, og golvet, og veggane, ja heile lokalet med. Og dei snudde det opp ned, og dei sette fyr på det.
Sånn kan det gå når ein inviterer eit band oppkalt etter ein kultforfattar frå California på eit måltid med Gypsum Strings, og i tillegg legg opp til at dei skal få lov til å vere uforsiktige i sin omgang med country- og folktonar.
Då Pat Sullivan tok farvel med sine medsamansvorne i det støyande og psykedeliske Oneida, starta han ganske fort opp Oakley Hall nettopp for å kunne manøvrere seg nærare country og folk-tonane. På sine to første album, eit sjølvtitulert frå 2003 og Second Guessing frå tidlleg i 2006 (den burde vore inne på lista den også ja), heldt dei seg stort sett på stiar Grateful Dead, Rolling Stones og Flying Burrito Brothers hadde tråla før. Dei dansar seg ikkje inn i eit heilt uutforska villniss i sitt tredje framstøyt heller, men dei skrur opp volumet og angrip tonane i eit fargerikt psykedelisert og trippeleksponert gitarelektrisk mønster som på skittent og hengslelaust vis meir enn lever opp til Volume Rambler-lovnaden frå andreplata.
Dei er fire menn og to damer. Rachel Cox har den vokale hovudrolla på nokre kutt og bringer då på banen konturane av ei Fairport Conventon-med-Sandy Denny kjensle. Ved eit par høve, for å dempe inntrykket litt, lar dei banjoen få spela hovudrolla. Men altså, det er i spora der dei set fyr på sine syredrenerte strengebeist at dei verkelig fører arven etter Hank Williams inn på eit uimotståelig villspor. Og aller best er låtane der Cox og Sullivan stiller seg side ved side og med løpsk samsang sender yrskapen sine sprudlande bobler oppover ryggrada mi.
Noko som minner sterkt om årets låt kjem når gjengen kastar seg over Lazy Susan på brunstig og harmoniskarpt vis for å stille det sentrale spørsmålet; «what you doin» in your garden». Og langt fleire enn to av dei resterande 8 spora er sterke opponentar til tittelen.
Så då, då må vel Gypsum Strings bli årets hovudrett då.

Fionn Regan – The Shadow of an Empire

Standard

Den akustiske gitaren er bytta ut med den elektriske, men evna til å lage gode låtar er ikkje bytta ut.

7

cover

Sånn cirka 45 år etter at Dylan gjorde det, går også Fionn Regan elektrisk. Det skal han ikkje kjenne seg alvorlig skjemd over. For heilt utan tilgjorte tendensar, og med ein dugande snert i både fråspark og munnleg avlevering, ramlar han og hans vesle lag stadig inn i tiltalande låtopplegg.

Det var hausten 2006 at han kom med sitt debutalbum. Eit album som var Regan og hans akustiske gitar, og ikkje så mykje meir. Men det var nok det. Han hadde taket på det. På korleis ein målbind med ein song. Med Dylan og Drake i blodet skapte han melodiar og formulerte tekstlinjer som både hadde noko gjenkjennelig i seg, og noko friskt og freidig Regansk i seg.

The End of History var tittelen. Tre og eit halvt år seinare viser det seg altså at det ikkje var slutten på historia. The Shadow Of An Empire er oppfylgjaren som har tatt lengre tid enn slike vanlegvis tar. Ei mellomlanding hos den amerikanske labelen Lost Highway må ta hovudskylda for det. Saman med labelens husprodusent Ethan Johns gjorde Regan ferdig eit album i 2008. Eit album han sjølv beskriv som eit kompromisslaust resultat av to kompromisslause sjelers samarbeid. Lost Highway synst det låt heilt annleis enn dei hadde tenkt seg, surra ein raud tape kring det og putta det i limbo. Regan sa takk for seg, og reiste heim til Irland.

Der, med sin Olympia skrivemaskin som rytmisk inspirator, produserte han ark etter ark med nye songar. Med seg sjølv som eineveldig sjef, ein rytmeduo i ryggen, og eit par-tre andre spreidde aktørar, forma han så desse songane i eit langt meir straumførande bilde enn sist.

Ånda av Drake er nok ikkje så veldig tilstades denne gongen. Men Dylan sin er her. På fleire vis. Den upolerte, intuitive og skranglevorne produksjonen kan absolutt sporast tilbake til ting Dylan var gjennom på 60-talet. Den tidvis ordgytande og ilskne måten Regan angrip sine vers og refreng på er heller ikkje heilt Dylanfjern. Og her er meir enn ei melodilinje med klare Dylanske trekk.

Men å arrestere han og sikte han for utilbørlig omgang med tilårskomne og hevdvunne tonar føler eg ingen trong til. For han stel med talentet til ein som evnar sette det inn i eigne rammer. Og slikt seier jo lova er tillatt. Gjer den ikkje?

Så når eg, for eksempel, tenker om House Detective at den er ein Subterranean Homesick Blues no 2, så tenker eg også; faen, det er ein god nummer to. Ein med driv, og mot, og lukt, og Regansk lynne.

Eit lynne som viser fram ei noko meir harmfull side denne gongen. På Protection Racket, som er eit driftig oppgjer med storkapitalens dukking av den vesle mann. På Genocide Matinee, eit snerrande angrep på imperialismen og anna forkastelig maktutøving. Og på Catacombs, der eit oppgjer av meir privat art står på programmet; «let’s take it outside, the kids are sleeping».

Ved enkelte høve viser han fram ei meir forsonande side, både sonisk og verbalt. Lines Written In Winter er eit vakkert stykke musikk av nett det slaget, med eit poetisk sluk i seg – «your lost between the glitter of winter, in the big world darkness». Medan Little Nancy gyngar av garde meir godlynt enn noko anna her, og Laura Murphy syng harmoni.

På tittelsporet høyrer vi berre Regan og pianoet hans. Tonen der har gått vegen om både The Times They Are A-Changin» og Desolation Row før den nådde Regan, men funkar så godt i hans hender òg at den ikkje blir forvist til eit evig skyggetilvære. På det verbale plan prøver han, både i denne og andre songar, å la surrealistiske element vere med å uklarliggjere kor han eigentlig vil hen. Og han lukkast nok også, den luringen.

«God loves a trier, an articulate lier» blir det hevda. Ein sånn ein som Fionn Regan då, skulle eg tru. Eg har ganske så mykje til overs for han eg også.

Først publisert på Groove.no (i 2010)

 

Fionn Regan – The End of History

Standard

Med Drake, Dylan og stor låtskrivarkunst sentralt plassert i ryggmargen, kjem Regan inn frå venstre med eit av årets sterkaste debutalbum under armen.

The End of History  Eigenskapar som er viktige for at du skal kunne leve evig som singer/songwriter:

1. Du må skrive gode låtar. Med melodilinjer som snik seg på plass i hjernebark, hjertekammer, mageregion eller andre vitale kroppslege kjensleorgan. Ikkje berre skal dei på plass, dei skal bli der også. Lengre enn til neste haust, eller til neste tabloide trubadur kjem ruslande inn døra. Låtane skal også ha noko å melde på det tekstlige plan. Om livet, kjærleiken, saknet, krigen, eller kva fanden som helst. Men så skarpskodd formulert at dei utfordrar og grip tak i lyttaren kvar gong han møter dei. I ei ekte og ikkje påtatt språkdrakt, krydra med smart metaforbruk og med eit minimum av klisjear.

2. Du må kunne spele akustisk gitar. Poetisk, jagande, plukkande og hamrande, ja, men framfor alt livfullt. Skape ein strengelyd som er på parti med låta, men som også yppar til litt strid. Friskt og fokusert og ikkje daft og likegyldig. Du må forresten gjerne spele andre instrument også.

3. Du må kunne synge. Ikkje berre det, du må ha ei røyst som er din, som har særpreg og karakter. Den skal ikkje nødvendigvis vere absolutt rein og tonalt perfekt. Den må ikkje nødvendigvis vere kraftfull og ha autoritet, den kan gjerne vere spak og kjenslevar. Men den skal ha i seg ei tvillaus lyst til å seie det du har å seie, fordi det er viktig for deg å seie det.

Har du ingenting av dette kan du kanskje likevel klare å lure folk ei lita stund. Men det kjem nok ikkje til å gå så bra i lengda, James Blunt. Har du sånn cirka halvparten av dette på plass kan du kanskje vere populær enda nokre år, men du blir definitivt ingen legende, Damien Rice. Har du alt, ja då heiter du sannsynlegvis Bob Dylan, Neil Young, Nick Drake eller Fionn Regan.

Jada, eg veit at eg har utelete eit par sneis med namn i den siste setninga der, men det får vere grenser for namnedropping. Jada, eg veit eg tek kraftig i når eg plasserar ein debuterande jypling ved sida av slike legender. Men det har seg no ein gong slik at eg er blitt fryktelig glad i songane til Fionn Regan, og då er det vel lov å miste gangsynet eit lite augeblikk? Særlig mykje meir enn eit par millimeter unna sanninga er det nå uansett ikkje.

Fionn Regan er 25 år. Han er frå Dublin, men har det siste året visstnok budd i det sørlige England, nærare bestemt Brighton. Spankulerande mellom det litt desillusjonerte og det ganske så vemodsfulle står han fram som ein åndfull og moden låtskrivar. Sannsynlegvis den mest interessante nye stemma eg har høyrt sidan Elliott Smith kom listande fram frå sitt lysskye hjørne på midten av 90-talet.

Så veldig mykje meir enn Regan og hans gitar er det ikkje å høyre på albumet. Det trengst ikkje heller. Han plukkar og jagar rundt på gitarstrengene i beste Nick Drake-ånd, og han syng med ei myndig og varm røyst. Litegrann hjelp får han rett nok. På nokre av spora er det trommer og bass, på nokre litt nennsam støy og sus langt bak, og på nokre ein fiolin, ein bratsj og ein cello. Han nyttar derimot, på eit unntak nær, berre si eige stemme som harmonipartnar. Han har produsert sjølv, og han har sjølvsagt skrive kvar einaste låt sjølv.

Og for nokon låtar. Ein kan sikkert komme drassande med dei fleste namna eg allereie har nemnt, pluss eit dusin til, i eit forsøk på å kartlegge korleis dette låte. Det kan jo for så vidt vere eit poeng det, men det viktigaste er likevel at Fionn Regan skaper sitt vesle personlige rom der berre han bur, og der han instinktivt smeltar saman tonekombinasjonar av stor nåde. I skrivande stund meinar eg å finne dei aller venaste i Put a Penny in the Slot. Den har vel også kanskje den aller spenstigaste teksten. Ein omfangsrik tekst, rik på snodige påfunn, metaforar og såre minner. Slik går dei første linjene:

I apologise I seem to have arrived home with items in my bag from your house,
there’s cutlery, a table cloth, some Hennessy, and a book on presidents deceased,
I’ll have them fed-exed to you,
it was a strange thing to do, I hope we can still be friends.

Det ser kanskje ikkje altfor songbart ut der det står, men de skal vite at Regan på sindig vis klistrar nokre strålande tonar til desse orda, og dei som fylgjer, der han mellom anna finn det høveleg å nemne at han ikkje er heilt ukjent med forfatterskapa til Paul Auster og Saul Bellow. Den luringen. Midtvegs får han harmonihjelp over ei vakker bru av ei Laura Murphy.

I den grasiøse og blå The Underwood Typewriter vender han blikket innover og konstaterar rimelig overtydande at;

…my mind is so confused, I climb back on top of you,
I’m changing the ribbon in this old underwood,
step out of your dress and I’ll wear you like a hood,
for a hood is a home,
for someone who lives alone

I harmonifine Black Water Child inviterar han lyttaren på ei lita utflukt «down here underneath the microscope». I uimotståelige Hey Rabbit uttrykker han kjensler av både klandrande, audmjuk og lengtande karakter. Spartanske og nådelause The Cowshed startar med eit romantisk barndomsbilde og endar i eit makabert funn. Barndomsminner er også utgangspunktet for vakre Snowy Atlas Mountains. Men dei er nokre år unna, og no har ting byrja å brenne under beina på hovudpersonen, i den evige kampen mellom kjærleik og svik; «…if you pull a hatchet, I’ll pull something to match it, how about your wife?»

Fionn Regan kallar altså debutalbumet sitt The End of History, men eg er sikker på at han berre køddar med oss. For denne fyren har ikkje sunge sin siste song, denne fyren må berre ha meir på hjerta, mykje meir.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)