Author Archives: Oddmund Berge

Ukjend's avatar

About Oddmund Berge

musikk, rock, pop, psykedelia, punk, postpunk, funk, garasjerock, hiphop, country, soul, folk, kraut, jazz, blues, viser, americana, litteratur, romanar, noveller, poesi, groove, og slikt.

The White Stripes – Icky Thump

Standard

Jack har igjen tatt eit godt grep om gitaren, men han og søstera er ikkje like sprelske som ved førre korsveg.

5

cover

Det har komme meg for øyra at det var rett så mange som følte seg snytt sist gong Jack og søstera gav lyd frå seg. Get Behind Me Satan lydde ordren dei snerra fram den gongen. Før dei stupte uti det i eit forsøk på å skape eit litt annleis og meir vidtfemnande sonisk bilde. Den elektriske gitaren fekk berre spele ei birolle. Pianoet fekk langt fleire replikkar. Ja, sannelig om ikkje ein støvete Marimba fekk det også. Falsettsong, funk og eit ikkje så reint lite laust ledig og leikent vesen prega plata minst like mykje som blues-skalaen. Eg likte den veldig godt den gongen. Eg likar den like godt i dag.

White Stripes har ikkje blitt verande der ute i det fruktbare villnisse. Dei har søkt heimatt. På Icky Thump har dei gitt større deler av bildet tilbake til bluesen, og det er atter ein gong gitaren som spelar hovudrolla. Og ja, vi har høyrt det før. Men er det bra kan vi vel tåle litt til. Så er det bra? Tidvis.

At Jack White kan sin Jimmy Page har han vist før. Eg kan likevel godt tåle meir av det slaget når det kjem i slike former som det gjer i tittelkuttet. Med røffe gitarparti, tøff vokalfrasering og eit velfundert lite stikk inn i innvandringsdebatten; «White americans, what? Nothing better to do? Why don’t you kick yourself out, you’re an immigrant too».

Ein litt meir lakonisk zeppelinsk innfallsvinkel vel han i 300 M.P.H. Torrential Outpoor Blues. Men ikkje ein svakare ein, snarare meir djevelsk, og med ein skikkelig kjekkaskonklusjon; «One thing’s for sure in that graveyard I’m gonna have the shiniest pair of shoes».

Så får det heller vere at Meg ikkje kan sin Bonham. Det prøver ho forresten ikkje å gje inntrykk av heller. Ho held seg til sin enkle og primitive stil. Det fungerer greitt det også. Stort sett. Av og til kjem ho også litt til orde. Som når ho i tillegg til å dunke effektivt på trommeskinna fører ein fiffig samtale med broderen innimellom versa i den sprelske bluesrockrap saken Rag and Bone.

Det er ikkje all bluesen på Icky Thump som er like bra. Nokre nummer blir for baktunge og blodfattige. Stundom blir ein også sittande å kjenne på at den minimalistiske stilen og den forsøksvis presise koloreringa deira kanskje kan bli litt for kjølig og gjennomtenkt. Den er dynamisk stikkande og stilfull, men forårsakar i litt for liten grad heit panne, sveitt nakke og den der prikkande kjensla.

Ved nokre høve søker dei mot tonar ein ikkje er heilt vant med å høyre frå deira kant. Utan at eg vert sittande med eit håp om at dei utforskar dette meir. For eg opplever dei som nokså traurige når dei med innleigd blåsarhjelp prøver seg i latinoformer i albumet si einaste lånte låt Conquest. Eg kan også styre mi begeistring for White Stripes i skotskrutete formasjon (med sekkepiper og det heile) i sing-a-long saken Prickly Thorn, But Sweetly Worn, og i det definitive botnpunktet her, den Meg-vokaliserte nonsensgreia St. Andrew (This Battle Is In the Air).

Då kjem dei langt betre i frå det når dei slenger beina på bordet og i god gammaldags Keith-på-fest-med-Gram stil countryrockar seg gjennom You Don’t Know What Love Is. Eller når dei søker mot primetime Meat Puppets i pasjonerte A Martyr For My Love For You. Attraktive er dei også når dei travar ut av arenaen i oppstemte og melodivinnande countryrock-former med Effect and Cause.

Icky Thump flyttar seg lettare og meir overtydande enn Elephant og De Stijl, men er nok ikkje den dynamiske duoen på sitt beste. Til det blir den litt for ujamn.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Ben Weaver – Paper Sky

Standard

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

8

cover

Coveret er pastellfarga. Men det er berre utanpå. For denne papirhimmelen er ein himmel full av fuglar, ilskne fuglar, og opprørt hav så langt ein ser. Ei jord der trøbbel gror. Treng eg seie så mykje meir?

Tja, kanskje eg kan seie noko om himmelen. At den ikkje er kva den ein gong var. Rett nok er den framleis blå på ein skyfri dag. Og det blir stadig hardnakka hevda frå mulla og prest at den rommar det siste håp. Men er no ikkje det i ferd med å dunste bort tru? For himmelen er slett ikkje uovervinnelig. Himmelen er såra. Svikta og stygt såra. Så den kjem ikkje til å vare evig. Den kjem til å rivna. Rivna som eit jævla sprittusjforgifta papirark, som er blitt spytta mot og trakka på, altfor lenge, og med altfor skitne sko.

Det er som kjent ikkje berre himmelen som er laga av skjørt material. Livet i seg sjølv er jo også ein svakt armert konstruksjon. For ikkje å snakke om illusjonane vi fyller det med, og kjærleiken vi krydrar det med, og hjerta som prøver å halde det heile i gang. Så derfor sit han der då, den einsame trubadur, og prøver å «draw with black on black». Det er definitivt ikkje alle som får slikt til. Men Ben Weaver får det til. Kanskje fordi han har denne røffe og uforfalska røysta? Kanskje fordi han har spora opp tonar som slett ikkje høyrest nye eller originale ut, men som er sterkt medrivande, og som brenn? Eller kanskje fordi han har eit skarpskodd instinkt for å handtere ord?

Paper Sky er 27 år gamle Ben Weaver sitt femte album. Til å produsere det har han hanka inn den ikkje heilt ukjente Brian Deck (Modest Mouse, Califone, Iron & Wine). Deck har ikkje på noko som helst vis prøvd å gjere Weaver om til noko anna. Han er nok framleis mykje slik vi kjenner han frå tidlegare bedrifter som Stories Under Nails og Hollerin» at a Woodpecker. Litt endring er her likevel å spore. Det kan det vere Deck som står bak. Det kan også vere den kjensgjerninga at Weaver har flytta frå meir rurale strøk og inn til St. Paul, Minnesota. Eller det kan vere Weaver si oppdaging av den Austerrikske lap-top innovatøren Fennesz. Mest sannsynleg er det ein kombinasjon.

I alle fall, Paper Sky er tilført ein dose, men langt ifrå ein overdose, med lyd frå såkalla synthetiske lydkjelder. Det gjer slett ikkje vondt. Like lite som det gjer vondt når Weaver drar fram banjoen, legg gitaren i fanget eller tar plass på pianokrakken. Velretta tonar frå ein cello, spelt av ei dame med namn Julia Kent, dukkar også opp titt og ofte. Ikkje like ofte, men absolutt velgjerande når det skjer, spring det også fram litt sordinert harmonering frå ei kvinnerøyst eller to.

Ein kan verken sonisk eller tematisk skulde Weaver for å operere innafor eit vidtfemnande eller grensesprengande territorium. Ja, sjølv om det er nokre desibel som skil den nennsame haustvisa In November og den nesten Crazy Horse harvande Geisha så har dei begge grodd fram på den same americana-enga der Weaver ruslar rundt og plukkar sine tonar. Der er det andre som har rusla før han.

Like mykje som Ben Weaver fylgjer i fotspora til Leonard Cohen, Townes Van Zandt og 70-talets Tom Waits, like mykje kan han sin Charles Bukowski, sin Tennessee Williams og sin William Faulkner. Han var ein god venn av den no avdøde forfattaren Larry Brown, og han hevdar å kjøpe 15 bøker pr. veke. Tidlegare i år debuterte han då også i bokform, på eige forlag, med den vesle lyrikkboka Hand Me Downs Can Be Haunted.

Ben Weaver har på sine fire føregåande utgjevingar vist seg å vere ein skikkelig trave med metaforar. Enkelte av desse har det kanskje vore grunn til å stille spørsmål ved, men brorparten har så definitivt vist seg å vere rett så kløktige og slagkraftige. Metaforar er det fleire av på Paper Sky også. Men her får dei i større grad selskap av det ein kanskje kan kalle eit litt meir lyrisk bildespråk.

Men vi snakkar då ikkje om lyrisk av typen «no livnar det i lundar». Weaver held seg for det meste på den andre sida av sommaren. Det er regn i songane hans. Uvær og trøbbel kan det også vere, og «communistically cold». Han syng om hutrande skikkelsar som møter verda med eit «broken sword», og han syng om desse som leitar etter eit stabilt sentrum men berre kan finne det ytterst ute på kanten. Og så syng han om Frankie då, som får beskjed om at «what you see in the mirror, is not what everyone else sees».

Av og til vert det veldig mørkt. «I saw the world, through the eyes, of a grieving bird» syng Weaver i refrenget på Wings as Knives. Ei dyster framstilling av timen før «the sky opens up and away I go», lagt i ein avmålt Waitsian tone. Så heilt bra har han det ikkje fyren i den nakne og dvelande visa Sorrow heller, der han nokså nedtrykt av ei «dark red pain» konkluderar med at «sorrow swims on my skin like shadows in an old Montgomery Clift film».

Men Weaver kan få auga på lyset også. I Plastic Bag, som vel er det næraste Weaver er ein poplåt her (men det er absolutt ikkje ein poplåt), hevdar hovudpersonen at han av og til kjenner seg som ein plastpose «caught in a tree of no further use to someone, left to blow in the wind above the streets». Utan at livslysta forsvinn heilt av den grunn, for medan historia stadig gjentar seg, ser han også «beauty in madness» og vert sterkt tiltalt av dei pretensjonsfrie og sorglause augeblikka, desse som kan samanliknast med eit bilde av eit barn som «trailing a finger in the water over the edge of a boat».

Albumet sitt sterkast synthfurnerte spor er Surrealism + Blues. Den er også kledd i den råaste språkdrakta. Første strofe; «Your eyes are filled with beauty and destruction, for that I will love you the same way I hate you», og litt seinare «I can see up your skirt far as the sun shines between your legs, I don’t want you to fuck me, I want you to blow me away». Her er ein eim av både Bukowski og Cobain, men den er visstnok skrive med Jeffrey Lee Pierce i tankane.

I The Unelected må det vere ein viss president Weaver har i tankane. Og då snakkar vi ikkje om fine tankar. Til tonar som opererer i det melodiske nabolaget til ein Famous Blue Raincoat fortel Weaver presidenten at «the wars in your head, its all in your head» og undrar seg om det først er når «the atmosphere will loosen its grip on the sun» og denne vil hamne som ei eldkule i senga til presidenten at han vil vakne opp og sjå kva han eigentlig har gjort (og ikkje gjort). Reint tematisk blir denne kanskje ein liten avstikkar. Likevel kan ein bakom presidentangrepet merke den same tristessen som i større eller mindre grad pregar heile albumet.

«My best friend, my only friend is calling me in a rush» lyde det vemodsfullt i Rain Leaves Smoke, «it’s that hour if your not asleep your alone».

Eleven Kinds of Loneliness kalla Richard Yates ei novellesamling ein gong i tida. Ben Weaver byr her på tretten av det slaget. Ja for er det ein fellesnemnar på Paper Sky, så må det vere einsemd. Og aller sterkast vert det skildra i den soniske mininovella som avsluttar seansen, Whatever You Want to Haunt You. Nennsamt snakkesyngande startar forteljaren med å ha ein viss distanse til historia; «He told me. You were caught between the fear of boredom and the fear of life». Ein desperat ung mann har hatt eit oppgjer med sitt opphav, og har flykta inn i isolasjonen. Etter kvart som historia vert fortalt blir forteljaren meir og meir ein del av den. Noko det soniske er med på å understøtte ved at det parallelt aukar i styrke og dramatisk utforming. I avslutningsfasen trekk så lydbildet seg tilbake til meir nennsame former og forteljaren finn igjen den meir observerande rolla si. Gripande stoff.

Det er mange som opererer i det same lende som Ben Weaver, men det er ikkje så mange som rissar like skarpt og uttrykksfullt med svart på svart som det han gjer.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Valkyrien Allstars – Valkyrien Allstars

Standard

Ein særdeles vital og utradisjonell omgang med tradisjonar.

7

cover

Ein skal ikkje kimse av den norske tradisjonsmusikken. Den fortener absolutt mykje vørdnad den. Det betyr likevel ikkje at ein skal la den få leve vidare utan å rokke for mykje med den. Tvert i mot. Det betyr at ein gjerne kan ta den med ut på turar der den nødvendigvis ikkje har vore før. Nokre gonger vil slike turar ende i stygge kollisjonar eller totalhavari, men musikken er hardfør den, og vil overleve slikt. Andre gonger er det band som Valkyrien Allstars som tar den med ut på tur, og med ei vågal og slett ikkje heilt edruelig innstilling køyrer si eige rute, langs farlege vegar og inn i ukjente trakter. Der dei slett ikkje rotar seg vekk, men i staden skapar lyden av seg sjølv, og ingen andre.

Valkyrien Allstars er med andre ord eit norsk band som på debutalbumet sitt formar signaturen sin skarpare enn kva dei fleste andre som driv og musiserer her til lands har for vane å gjere. Dei er den unge trioen som med kvar si hardingfele og ungdommelig pågangsmot hiv seg inn i ein dristig leik med hevdvunne tonar.

Dei har ikkje alle vakse opp i ein folkemusikktradisjon. To av dei (Tuva Livsdatter Syvertsen og Erik Sollid) er frå Asker/Bærum, tredjemann (Ola Hilmen) er frå Valdres. Det var, seier historia, spelemannen og plateprodusenten Hallvard Kvåle som var den store inspirasjonskjelda deira. Det var på Valkyrien brune pub på Majorstua dei drakk sitt øl og fekk sitt første trufaste publikum. I fjor kom dei seg så til finalen i NRK-programmet Kjempesjansen, og dei vann Grappas debutantpris.

Dei er forresten ikkje berre tre på plata. Bassist Magnus Larsen og Trommis Morten Langlie er med og gjer rytmisk hjelp på dei fleste spor. Elles dukkar det også opp aktørar på både munnharpe, langeleik og sag. Og produsent Aslak Dørum bidrar med litt ymse lyd. Men først og fremst er det dei tre hardingfelene som let. Og dei let friskt.

Ja trioen formelig fyrer opp hardingfelene, trampar i golvet, tar rennafart og kastar seg utemja og pasjonert ut i det, og lar slik entusiasmen slå fullstendig knock out på dei fleste forskrifter. Det groovy opningssporet Kåfjell/It’s Your Thing set standarden ved å blande tradisjonstonar i hop med ein komposisjon av ein jazzhelt frå sekstitalet (Webster Lewis) på eit rett så eggande vis. Denne blir så tett fylgt av noko ganske anna, ei inderlig og smått teatralsk tonesetting av eit Arne Garborg dikt, Å Gjev Du Batt Meg.

Åtte av dei ti spora har vokal. Vokal gjort med intensitet og glød. Av ei fyldig og særeigen røyst. Av kvinna i bandet. Låtane er delvis sjølvkomponerte, delvis henta frå tradisjonen. Nokre er dikt som dei har tonesett, og ein er laga av sjølvaste Jokke. Det var nok ikkje for hardingfele og munnharpe ærverdige Nielsen skreiv sin Hvis Jeg Var Deg. Men den funkar framifrå på dette viset også, ikkje minst takka vere Tuva sin overtydande songinnsats; «Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg».

Det er ikkje den einaste låta på plata der drikking og turing står sentralt. Fyll Mitt Beger På Ny heiter ein hyllest som Lord Byron i si tid skreiv til vinen. Trioen har kledd den i tonar med eit litt aust-europeisk preg. «Eg er full og du er klein, nå må me se til helvete å komme oss heim» lyde det i den ganske så sjølvlaga og noko uforsonlige drikkevisa Alli Meir. Medan Tuva i den frodige Knepphallingen vender seg til han med fela, og kjem med eit noko frivolt ynskje; «Kjære spilmann la fela låte, No vi me danse me e så kåte, Kjære spilmann gje felon klang, No vi me ture natta lang».

Ei noko anna side av bandet kjem til overflata i avslutningssporet. Ein sakteflytande, smått improvisatorisk og særdeles luftig arrangert utgåve av den vesle klassiske historia om Reven og lammet.

Det er som du heilt sikkert no har skjønt ikkje reglar og retningslinjer som styrer Valkyrien Allstars si tilnærming til folketonar og andre tonar. Det er det kjærleiken til tonane som gjer. Ein kjærleik som kjem så vitalt og sprudlande til syne at eg er freista å hevde at dette må då vere blant dei aller aller beste platene eg har høyrt av eit norsk band i det herrens år 2007.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Two Bands and a Legend – Two Bands and a Legend

Standard

Det er hol i veggen i garasjen, det er derfor denne er her.

7

cover

2+2=4. Varmt + kaldt = lunka. Jazz + rock = jazzrock. Er du ikkje heilt einig?

Kanskje eg då heller skal seie det slik; jazzrock er ikkje lenger kva det var, i 1980, eller 81, eller 82, eller der omkring. Det har det ikkje vore på ei god stund. Heldigvis. 80-talet har generelt sett eit dårlig rykte. Ikkje heilt fortent, spør du meg, men den identitetslause og traurige jazzrocken som blei produsert desse åra fortener inga oppreising. Mezzoforte og Spyro Gyra, Level 42 og Kenny G, Jon Eberson og Pål Thowsen. Ivar Dyrhaug likte det, Spelemannskomiteen likte det, eg sovna ifrå heile greia. Og skulka samtlige jazztimar i fleire år framover.

Ein kveld mot slutten av åttitalet vart eg så, syndig og skitten, stemna In the Court of the Crimson King. Før eg hadde fått sett meg skikkelig tilrette kom ein 21st Century Schizoid Man dansane imot meg med raudsprengte kjakar og eit desperat blikk. Eg høyrde det var jazz, eg høyrde det var rock, og eg høyrte det var bra, skikkelig bra, så derfor nekta eg for at det var jazzrock. Eg lurte meg ut bakdøra, men hamna ganske fort i eit heftig kalas der dei serverte Bitches Brew. Eg vart kasta uti både Pharaoh’s Dance og eit heitt Voodoo-slag. Eg gjekk til sengs med nokre merkverdige vibrasjonar, lenge etter at natta var blitt til dag. Då eg vakna utpå ettermiddagen såg eg ikkje anna råd enn å starta eit reperasjonsarbeid. Det pågår enno, det går kanskje ikkje så fort, men det fører oftare enn kva ein kanskje skulle tru til både blåmerker og minneverdige opplevingar.

Dei to banda og legenda som er ansvarlege for albumet dette eigentlig skal handle om har stått for nokre av desse opplevingane. I glødande konsertformat, og på ein fem-spors live-EP. Dei ni spora på albumet dei gjer ut i desse dagar er spelt inn i studio. Og om ikkje ratt all konsertenergien har slått fylgje, så har i alle fall storparten av den funne vegen inn i Øystein Greni sitt Grand Sport Studio.

Dei møttest som kjent til sine første musikalske gnisningar under jazzfestivalen på Kongsberg i 2004. Sidan har dei braka i hop dann og vann for å rista litt i dei mest ortodokse oppfatningar av kva som høver seg. Reint musikk-ideologisk har dei vel aldri stått så altfor langt frå kvarandre. Cato Salsa og gjengen har jo nokre år no groova rundt i sin rock «n» soul garasje. Medan The Thing dei seinare åra har brote seg inn i eit par garasjar i nabolaget og grabba med seg både Aluminium og Art Star. Legenda Joe McPhee har på si side i ei årrekke frilyndt forska ut kva han kan få til med tenor-saksofonen og lommetrompeten sin.

Frå dei oftast vitja distrikta av garasjeland har åttemanns-banden plukka opp The Sonics sin klassikar The Witch og den nesten uunngåelige Louie Louie. Ja det er vel ikkje heilt feil å seie at Mats Gustafsson hentar sistnemnte opp ifrå rimelig ihjelspelt tilstand når han ved hjelp av hornet sitt prustar på den, riv og slit og ristar i den, før resten av gjengen introduserar seg, og smukk spelar den inn på kjente spor. Men verken Gustafsson eller McPhee lar den få drive vidare mot endestasjonen utan å utsette den for meir erting og filleristing undervegs. Du veit, dei kan dette med å få lyd i horna sine dei to karane. Skal vi titulere det for den beste versjonen sidan Stooges slo ein Metallic K.O på den får sånn ca. 30 år sidan?

Med unntak av den noko stereotype hardcore versjonen av PJ Harvey sin Who the Fuck, og den litt fargelause Too Much Fun er det improvisatorisk glød og rytmisk retning a la Louie Louie heile vegen til ende. Gustafsson sin eigen komposisjon Tekla Loo blir innleia med eldfull diktlesing av McPhee før den startar eit groovy ritt som vekslar mellom det melodiøse og det sterkt opphissa. The Nut, komponert av Gustafsson si tenåringsdotter Alva Melin, startar i eit orgelglødande og seigt Salsa-mønster, før The Thing overtar den og gjer den om til ei luftigare og travlare affære. James Blood Ulmer sin Baby Talk viser seg som ein turbulent luring, der instrumenta snakkar litt kvar for seg, men der groovet på sjonglerande vis skaper eit spirituelt samhald. Albumet sitt fredfulle og melodifokuserte alibi er You Ain’t Gonna Know Me «Cos You Think You Know Me, komponert av sør-afrikanske Mongezi Feza. Eit nesten litt naudsynt lite pust i bakken, i det elles drivande, krakilske og tidvis desorganiserte løpet som dette trass alt er.

Så nei, eg trur eigentlig ikkje vi skal kalle dette jazzrock. Eg trur i staden Thurston Moore er sterkt på sporet av noko når han stiller spørsmålet «is this superjazz?».

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Tuco’s Lounge – Crazy Love

Standard

Eit heller dvaskt andre album frå dei vestlandske ørkenrottene.

2

cover

Det går kanskje an å stille spørsmål ved truverdet til eit band som kjem frå dei mest regnutsette delane av vårt våte land men som hentar heile sitt soniske uttrykk frå dei tørre grenseområda der USA møter Mexico.

Eg har ikkje tenkt å gjere det. Eg synst absolutt dei skal få lov å illudere tørsten, hungeren og heten under den nådelause Nevada-sola. Det er ikkje det som er problemet med Crazy Love. Snarare tvert om. Problemet med Crazy Love er at den er blitt ei utvatna og flat utgåve av kva Tuco’s Lounge har vore på sporet av tidlegare.

Innleiingsvis kjem dei rett nok brukbart frå det. Razzmatazz er tøffasrock med barske utsegn som «I’m gonna ding ding dong that southern belle». Crazy Love In Bridge Town klarer til ei viss grad å få fram den kvilelause lengten etter denne «senorrrita» som hovudpersonen (ein sjømann) hevdar å ha hatt meir enn ei sanselaus natt i selskap med. Medan den dvelande For The Young and Distracted med sin synd/frelse/svik-tematikk har i seg i alle fall litt av den feberheite ånda som rir dei store meistrane frå desse traktene, folk som David Eugene Edwards, brørne Kirkwood og trioen Lift to Experience.

Det er når Honda kjem putrande inn på scena at opplegget byrjar visne bort. Her deler songaren Bjørn Sturle Hillestad mikrofonen med Thea Hjelmeland. I ein slags Lee Hazlewood og Nancy Sinatra formasjon fortel dei den ikkje heilt ukjente historia om fyren med det dårlige ryktet som møter den uskuldsreine jenta og dreg henne med seg mot undergangen. Men Tuco’s Lounge klarar ikkje å tilføre den oppbrukte historia verken substans eller noko som helst form for lidenskap. Så derfor får dei råkøyre motorsykkel langs fjordar og fjell og komme tilbake i ein plastikkbag så mykje dei vil for meg.

Crazy Love eller ikkje, Honda viser seg å vere inngangsporten til eit melodifattig, spenningslaust, konturfritt og alt anna enn vilt landskap. Og det varer, og det varer, heilt til det slepande avslutningssporet Love Me tonar ut. Då ligg ordet ørkenvandring så ferdigtogge lengst bak på tunga at ein ikkje finn anna råd enn å hente fram Low Estate for igjen å få kjensla av kor desperat usunt og sterkt medrivande det verkelig kan vere med ei vandring i desse traktene.

Og det var vel stort sett det eg hadde å underretta om frå Tuco’s Lounge denne gongen.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

teXum – Different Strokes for Different Folks

Standard

Ein treng ikkje ha noko nytt å komme med, så lenge ein har noko godt å komme med.

6

cover

Ein gong i min grøne ungdom var Oppdal synonymt med eit par alpinistar som hadde sine problem med å komme til mål, og ikkje så mykje meir. Den neste av trønderbygda sine søner som vekte ein smule oppsikt var vel Vebjørn Rodal, som mange sikkert vil huske fordi han var den kjappaste to gonger rundt banen under eit idrettsstemne i Atlanta i 1996. Frå nedafor nedst i bakken, og nokre hundremeter med hekk og grus unna idrettsbanen dukka det så på slutten av nittitalet opp ein liten Oppdals-bande væpna med andre saker enn alpinski og piggsko.

Dei kalla seg Bönkers. Dei hadde høyrt om både Gram Parsons, Neil Young og Uncle Tupelo. Dei la aldri skjul på det. Dei stod likevel fram med eit visst særpreg. Dei gav ut ein fin EP og det like fine albumet Opp. Dei er ein av dei beste norske banda som har prøvd å countryrocke. Utan at det var så altfor mange som fekk det med seg. Eg har ikkje høyrt frå dei på fleire år. Men no ser det jaggu meg ut som at ein gjeng med slekt, venner, naboar og slikt kjem og tek opp arven.

Dei kallar seg Texum, og har garantert høyrt på dei same platene som i si tid spora Bönkers til å starte sin korte ekspedisjon. I tillegg har eg dei mistenkt for å ha vore innom både Whiskeytown og Richmond Fontaine. Så då skulle dei vere solid plassert i countryrock-tradisjonen dei også, tenker eg. Men dei er langt ifrå av dei mest einsretta og stringente i klassen. Dei trakkar over og leitar litt andre stadar også. Og dei skaper eit nyanserikt, varmt og pretensjonsfritt bilde her på sitt debutalbum. Eit album som er minst like bra som Bönkers sitt.

Dei fangar vemodet og tristessen som så mange andre har gjort før dei, men utan å bli for nedstemte. Årstidene spelar ei rolle, og då dei lyse vel så mykje som dei mørke. Vokalist Bård Sande si inderlige røyst fortel om flyktige møter, om ho det er så vanskelig å fatte at berre drog sin veg utan planar om å returnere, om livet på vegen, om å få nye sjansar, og om å sjå noko evigvarande i nokre brev frå 1969. Det er slett ikkje grensesprengande lyrikk, men ord, observasjonar og fragmenterte historier som aldri skjemmer seg bort og som på høveleg vis bygger opp om den lindrande tonen som herskar her.

Det startar midt i våren den 17th of May. Ei einsam sjel ber om å få fyr på sigaretten, men ber nok helst om så mykje meir; «but it’s not for the matches, you’ve put on a mask, on such a sunny day». Ei vemodig og nydelig opning, laidback, med slark i svingane, subtil instrumentføring, og Marthe Valle som godgjerande harmonifylgje. Ho har den same rolla på den like så vemodige og vakre Guitars & Hearts. Ein song henta frå dei same romma som Ryan Adams sin Heartbreakers kom ut frå, med eit lite refrengnikk mot Crosby, Stills & Nash. Det handlar om ho som for ut døra, og om lengselen som vart igjen; «Your love won’t fade as nicely as the minor chord of G». Men kanskje kan ein finne litt trøyst i ein song?

Nokre gonger rockar dei meir til, og sender tankane i retning av Lynyrd Skynyrd, Rolling Stones og ein foreining av tuslarar ikkje så langt unna. Då er Unni Norbeck og hennar hammond-orgel ein viktig komponent. The Inspector er ein slik låt, ein annan er tributten til The Last Farmer. Der dei til Richards-licks og i gospel-skapnad engstar seg over korleis det skal gå med jordbruket her i landet.

Dei har hyra inn ein saksofonist, Arnstein Solem, til å fylle inn røykfylte tonar på nokre av låtane. Spesielt effektfullt i den regntunge balladen Sunny Day. Texum nyttar seg i det heile av eit rikt arsenal instrument og lydkjelder, men dei passar godt på at desse ikkje overdøyvar, eller går i vegen for, kvarandre.

Nothing New heiter ein song. Den er ein hyllest til den store låtskrivaren, han som laga soundtracket til livet deira, han som vart lagt til sides ei stund, men som no er der og rører hjarta igjen. «It’s not something new, but it sure is good» syng Sande. Det same kan trygt seiast om Different Strokes For Different Folks.

PS. Idet eg skal til å postlegge denne omtalen snappar eg opp eit rykte om at Bönkers skal ha ting på gang for ei sein 2007 utgjeving. Utsiktene til at det vert mykje fint frå Oppdal i år skulle dermed vere rimelig gode.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Matias Tèllez – Tamias Mellez

Standard

Den no ikkje lenger så urørte bergensar vil mykje på sin albumdebut. Litt for mykje.

4

cover

«Jeg er så imponert at jeg holdt på å kaste opp første gangen jeg hørte låta,» sa Christer Falck, og gjorde sitt for at unge Tellez nyleg vart vinnar av Urørtprisen, 25 000 kroner rikare, og med eit par attraktive festivaljobbar å sjå fram imot. «Låta treffer meg verken i hjertet, beinet eller skrittet,» sa ein viss Moslet, og prøvde å dempe åtgaumen ein smule. Eg er nok tilbøyelig til å vere mest samd med sistnemnte.

Låta det er snakk om heiter Brand New Kicks. Den dansar mot ein i ei drakt sydd i hop av ein sentralt plassert Kinksy popeim, postpunka kantar og eit tropikalsk hjerte. Men den dansar på litt stive bein. Og nett det gjer litt for mykje av stoffet Matias Tellez serverer her på debutalbumet sitt.

Han er flink. Han har mange idear. Han er surrealistisk og snodig, og har ein mangslungen innfallsvinkel. Han har pågangsmot og sjølvtillit som ein dribleglad venstreving. Men han klarer ikkje heilt å styre seg, han driblar seg litt for ofte bort, eller endar opp med å sende innlegga bak mål. Resultatet vert at han ikkje heilt maktar å gje fleirtalet av låtane sine den varmen og medvitne pulsen dei treng for å treffe vitale sanseorgan.

Eller for å seie det slik; han fer fram i stor fart, og han fer forbi. Enten han syng om Mr. Sunshine eller Try So Hard. Når han derimot stressar litt mindre og i småskakk og lett psykedelisk tilstand tar for seg den bukselause Woody, ja då er han rett så trivelig å høyre på. Det same er han når han frå sittande stilling tar på seg brillene til «the loneliest» Boy on the Moon, eller når han fortel om natta med ei moden kvinne i den sjarmerande M.I.L.F.

Talentfull har han vorte kalla sidan han som fjortenåring besøkte det bergenske Gjøa Studio for første gong. Tida vil vise om talentet ein dag slår ut i ei prakt verkelig verdt å lytte til. Han skuslar det ikkje bort på Tamias Mellez, men han vil vise litt for mykje av det på ein gong.

Så ta det heller litt meir med ro du gut, og du vil sannsynlegvis oppleve at du kjem til å bite betre frå deg rundt neste sving.

Først publisert på Groove.no (i 2008)

 

Ted Leo & The Pharmacists – Living With the Living

Standard

Det er slett ikkje alt som er like levande her.

4

cover

Frå sine ulike tilhaldsstader på den amerikanske austkysten har Ted Leo, i ei eller anna form, drive fram energiske tonar sidan seint på åttitalet. Som aktiv medlem i diverse punkband underteikna aldri har høyrt om, og dei seinaste ti åra som soloartist med eller utan sine Pharmasists. Underteikna har ikkje fått med seg så altfor mykje av sololøpet hans heller. Inkludert Living With the Living fortel den offisielle diskografien om fem album, der berre The Tyranny of Distance frå 2001 har gått sine rundar her i heimen før.

The Tyranny of Distance er ei homogen poprock-plate med ein tøyla punk-edge. Dei gode låtane kjem rimelig tett, med skarpskodde tekstar med både politisk brodd og eit meir mellommenneskelig fokus. Ted Leo syng inspirert og lar røysta rett som det er svinge over i falsett. Ikkje heilt James Mercer, ikkje heilt Elliott Smith, men definitivt velfungerande. Han legg inn flust med skimrande og bitande gitarparti. Men han prøver aldri å omfamne meir enn han kan bere, han er heile tida på parti med den gode låta.

På Living With the Living fortonar det seg noko annleis. Det kan virke som om han har utvikla eit større behov for å variere uttrykksforma si. Han trekker inn fleire stilar i opplegget sitt, og hoppar kjappare frå det tungt støyande til det rimelig varlege. Det merkelige er at han endar opp med noko som verkar langt flatare enn The Tyranny of Distance.

Det skuldast fleire ting. Ted Leo touchar ikkje i same grad falsettstrengen når han syng, og røysta hans får dermed meir karakter av ein Elvis Costello eller Graham Parker med litt mindre soulkjensle. Men det er det minste problemet (om det i det heile kan kallast eit problem). Langt verre er det at han har gitt seg sjølv eit svakare låtmateriale å bygge verket på. Lydbildet har også, ved fleire høve, ein tendens til å enten gå noko på tomgang, eller køyre seg fast i lite inspirerande mønster. Gitaren får ofte snakke i korte kvasse og pasjonerte former, men solopartia har ved fleire høve enn bra er ein tendens til å vandre inn i noko ørkeslaust.

Om eg no har skapt det inntrykket at alt er håplaust, så får eg be om orsaking. For alt er ikkje håplaust. Noko er bra. Eller meir nøyaktig, nesten halvparten. Og då snakkar vi i stor grad om albumet sin første halvdel.

Ein av Bruce Springsteen sine mest energiske augeblikk heiter Adam Raised a Cain. Ted Leo syng her om The Sons of Cain, pågåande som ein ung Springsteen backa av the Attractions. Strengt tatt handlar vel ikkje låta om Kain sine søner, men om ein forvist og forhutla vandrar utan eit husvære å gå til, og som derfor føler seg «left down here among the sons of Cain». Meir vandrar-tematikk dukkar opp i den fint tempererte poprockaren, med ein liten irskfolky finte, A Bottle of Buckie. Men her finn omstreifaren heimatt, og blir.

Den sonisk hissige Army Bound må vel tolkast som ei sterk oppfordring til dei unge i Amerika om å tenke seg om før dei flyg i krigen. Meir konkret er krigstematikken i det soniske uværet Bomb.Repeat.Bomb, her Ted Leo tar for seg bombeflygaren sin «behagelige» distanse til døden han skaper. Ted Leo har alltid nytta musikken til å fronte sitt politiske syn (som ligg eit godt stykke til venstre for gjennomsnittet). På Living With the Living er det USA sin noverande krigssituasjon som verkar å oppta han mest.

Men han kan synge om ting som ligg innafor den private sfære også. I melodisk akk så flotte former inviterer han sin kjære med på ei helgeutflukt til La Costa Brava i poplåta med same namn. Medan den energiske power-pop låta Colleen tar vegen utifrå den varme stova til den kalde gata der den prostituerte har vandra kvar dag sidan ho var femten.

Så eit reknestykke: Dei låtane eg har nemnt over, med ein liten reservasjon for Bomb.Repeat.Bomb, er alle meir enn dugande. Det same kan vi vel også seie om den Graham Parker-energiske Who Do You Love?. Då har vi altså 6 som kjem bra ifrå det. Dei har ei samla speletid på 23.30 minuttar. Total speletid for albumet er 61 minuttar. Dei resterande 9 låtane, som varierer frå det beint fram skrale til det som kanskje kunne komme brukbart ifrå det med ei strammare redigering, har ei samla speletid på 37.30 minuttar.

Musikk er ikkje matematikk. Og takk for det. Men vi kan jo seie det slik, hadde Ted Leo laga eit album på cirka halvtimen med dei rette låtane ville han gitt frå seg ein vellykka liten dings. I staden har han fylt på med tvilsamt tempererte greier og laga opplegget dobbelt så fyldig. Og lunka feitt gjer som kjent stygge ting med totalopplevinga.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Super Furry Animals – Hey Venus!

Standard

Wales sitt beste poporkester sviktar nok ikkje denne gongen heller.

7

cover

Det var i dei dagar då det engelske hypemaskineriet var overopptatt med å gje fødselshjelp til stadig nye middelmåtige brit-pop aktørar at denne walisiske banden, med den fuzza logikken, kom sklidande inn frå venstre utan heilt å passe inn i atmosfæren som rådde det britiske rike. I ettertid lyt vi vel alle erkjenne at dei nok hadde meir å fare med enn dei fleste andre som kom til verda på den tida. For medan deira samtidige stort sett gjekk seg tomme før dei hadde lært å gå, har Super Furry Animals no komme fram til sitt åttande album, og det utan å ha gått på trynet ein einaste gong.

Akkurat som John Lennon så har underteikna eit problem med dei fleste ismer. Men ein kan eg stort sett ha sans for. Eklektismen. Denne lysta, denne iveren, til å blande saman ting som nødvendigvis ikkje bør blandast saman. Super Furry Animals er slett ikkje dei mest ekstreme i klassen, men dei har alltid hatt denne trongen til å gje poptonane sine små uventa dytt i ulike retningar. Med denne utprøvande og leikne innstillinga held dei også stort sett alvoret litt på avstand. Eg vil absolutt ikkje gje dei merkelappen «humororkester», men eg opplever at dei har ein lett gjøglande og rimelig akrobatisk tankegang. Og har i så måte sine åndsfrendar i band som The Bees og Flaming Lips.

Alle platene deira kan vel seiast å vere smidd i hop over ein psykedelisk pop-prog-folk-rock lest. Utan at dei på nokon måte har stått stille og latt uttrykket stivne. Dei har heller flytta seg rundt og lagt trykket på ulike delar av denne lesten. Den førre plata deira, Love Kraft, er nok den som har mest prog i seg. Medan Hey Venus er den som kanskje har minst av det. Denne gongen er det flørtande og lett på tråden pop-psykedelia som gjeld.

Coverinnlegget er av typen ein kan brette ut i fulle 72 centimeters breidd. Då vil ein på den eine sida kunne studere surrealistiske og fargerike grafiske krumspring frå blyanten og penselen til den japanske popkunst-innovatøren og animatøren Keiichi Tanaami. Etter seiande den første japanar som prøvde LSD. Og illustrasjonen han har bidratt med her har definitivt noko 1967-i-LSD-rus over seg. Deformerte og hallusinerte figurar, der ein meir eller mindre avkledd kvinneskikkelse er ein gjengangar. Venus. På den andre sida kan ein studere songtekstane. Bandet hevdar at dei kan tolkast inn i ein samanhengande historie om ei ung kvinne sin veg mot heider, undergang og frelse. Venus. Det får stå for deira rekning. Eg ynskjer å sjå det mindre pretensiøst. Då ser eg, og høyrer, songar som nødvendigvis ikkje prøver å lodde altfor djupt. Som har sin dose av «bah, bah, bah», «bang, bang, bang» og «shine, shine, shine». Men som også kan komme smygande med overdådig vakre linjer som «bring down these darkest years, bring down the chandeliers».

Starten på Hey Venus! har eg eit ambivalent forhold til. Eg klarar ikkje heilt å avgjere om den er årets smartaste eller årets mest irriterande opning. Den er eit gitarriff og den er dansande pianotonar. Og den går slik; «it’s a numero uno sing along, and once you get hooked you can’t get enough». Så sant, så sant, så eg syng med. Men pjoong, der var den slutt gitt. 43 sekundar etter at den hadde starta. Ikkje rart dei har kalla den The Getaway Song. Eg kunne definitivt tenkt meg meir av den. Samstundes sørgjer den for at eg møter neste låt særdeles svolten. Og Run-Away smakar godt, veldig godt. Teenage Fanclub-slekta poptonar inni ein vegg av lyd. Super Furry Animals er på sporet, og gjer lyttaren få grunnar til å kikke seg tilbake.

Motstandsfrie Show Your Hand er hooks og strykarar arm i arm. The Gift That Keeps Giving er falsettsong og harmonisong og både avmålt og sprudlande på same tid. Into the Night festar grepet på eit funky vis. Og Suckers kjem krypande nedanfrå medan den snakkar om «suckers playing stadiums, filled up to the rafters, singing power ballads song». Der ville vi nok neppe hatt det kjekt verken Super Furry Animals eller eg. Vi likar ikkje pompøse kraftballadar nokon av oss. Vi likar derimot veldig godt gospelprega og luftige balladar av typen Let the Wolves Howl at the Moon, som avsluttar Hey Venus! på slikt eit utsøkt vis.

36 minuttar tar det heile, og er ein aldri så liten indian summer.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Sunset Rubdown – Random Spirit Lover

Standard

Fulle av entusiasme og rusa på kontrastveske og intrikat spiritus klarar kvartetten utruleg nok å lokalisere den eine godtonen etter den andre.

7

cover

Spencer Krug har gjort det til ein vane å dukke opp oftare enn dei fleste andre. Så at han no står utafor døra igjen og trippar med ei nyinnspelt plate i posen burde slett ikkje komme som ei overrasking.

Spencer Krug opererer sjeldan åleine. Desto oftare har han eit eller anna prosjekt på gang, i kompaniskap med gode venner. Då kan dei finne på å kalle seg med namn som Wolf Parade, Swan Lake eller Frog Eyes. Plata han står der med no har han gjort saman med sine tre medsamansvorne i Sunset Rubdown. Det er tredje gongen det kjem ei plate under denne etiketten.

Det er mykje bra å seie om fjorårets utgjeving, Shut Up I Am Dreaming. Ein pasjonert kollisjon mellom det skakkøyrte og det monumentale. Eit uroleg rendezvous mellom skjøre draumar og blodig alvor. Vare balladestunder og frenetiske åtak. Hengslelaus dynamikk. Men kanskje meir enn eit bandoppgjer var det eit Krug-framstøyt. Random Spirit Lover er eit bandoppgjer.

Random Spirit Lover varer i ein time, og er på den eine sida eit komplekst og variert stykke musikk, på den andre sida har den eit sterkt samanvevd og kongruent vesen. Eg opplever den nærast som ein songsyklus der kvar enkelt låt forsyner seg av akkordane som avsluttar den førre, og på ulikt vis, og i ulik grad, lar desse bli til ein del av sitt eige ve og vel. Utan at nokon må tru at opplegget står med begge beina og heile si sjel i eit konseptalbum. Neidå, til det er det for mykje spontanitet og fridomstrong som kjem til utløp. Det er heller ingen tydelig raud tråd i Krug sine tekstlige krumspring. I den grad eg klarer å trenge på innsida av deira abstrakte utforming meinar eg å finne ein fyndig og bittersøt cocktail av leikne ordspel, kontrastfulle bilde og religiøse og seksuelt lada utbrot. Dei er dei mest skarpskodde eg har høyrt frå den kanten.

Wolf Parade er utan tvil det mest framgangsrike av banda Spencer Krug spelar i. Krug har like fullt gitt uttrykk for at hos han er Sunset Rubdown eit vel så prioritert felt. Her blir det i endå større grad enn hos ulveparaden gitt spelerom for frimodige og suspekte soniske påfunn. Her kan enkle låtar risikere å ende opp som komplekse udyr. Og sjølv om Random Spirit Lover altså er bandet si kanskje mest einsarta og samanhengande utgjeving manglar det ikkje på utskeiingar.

Random Spirit Lover har eit meir pågåande vesen enn tidlegare Sunset Rubdown plater. Den har sine varlege og dempa augeblikk, men dei er færre, og dei veks seg fort større og kraftigare, eller dei vert offer for brå overfall. Skal ein sette fingeren på noko, må det vere at all den spirituelle iveren av og til tar litt kvelartak på nyansane.

Spencer Krug syng pasjonert med si skjøre og ikkje alltid like stabile røyst. Kvinna i banden, Camilla Wynne Ingr, støttar opp. Oftare og harmonisk sterkare enn ved førre korsveg. Keyboards og gitarar verkar å ha vore gjennom eit ikkje heilt sunt syrebad, og fører derfor, rett som det er, tonane godt på utsida av regulerte melodivegar. Rytmeseksjonen kan gjere det enkelt, men er slett ikkje vanskelig å få med seg på meir intrikate løp.

Det vert visst kalla indierock. Men det kallar dei tonane til Stereolab og Dinosaur jr. for også. Sunset Rubdown liknar ikkje spesielt på nokon av dei. Hos Sunset Rubdown kan eg høyre spor av glam (som hos Bolan og Bowie). Dei kan finne på å progge i veg, men ikkje for langt. Dei har eit melodisk grunnsyn, men eit kraftig psykedelisk sidesyn. Dei er varmblodige og vanskelige å stagge, og dei er ikkje utan pretensjonar og høgdramatiske tendensar. Dei oppfører seg litt som ein uoppdragen veslebror av Arcade Fire, eller kanskje eit Clap Your Hands Say Yeah med større lyd.

Random Spirit Lover krev nok sin lyttar. Desto kjekkare er det då når ein byrjar å finne fram i den. Det første ein finn er The Mending of the Gown. Ikkje berre fordi den ligg først i sporet, men fordi den midt inne i sitt infernalske driv og sin glassklare gitarljom har eit vinnande pophjerte som opnar seg opp før noko anna på plata. I kompaniskap med Wynne Irgn fortel Krug om Sam, ein «man of many nations» og Maggie, ein «master of disguise». To «random spirit lovers» som seglar rundt på dette skipet som er «built to go down».

Eit anna høgdepunkt er den keltiske skrålerockaren Up On Your Leopard, Upon the End of Your Feral Days med sitt hektande mantra «your highness is holding your chains». The Courtesan Has Song kan skilte med årets antirefreng. Colt Stands Up, Grows Horns startar nesten engleaktig (med Wynne Irgns i hovudrolla) før den manøvrerar seg inn på mørkare og beint fram truande tomter. Medan Trumpet, Trumpet Toot! Toot! er ein temposkiftande og vinkelskakk sak om skodespeleri, møydom og det å kasta trompeten frå seg og gå tomhendt av scena syngande på eit «da da da-da da».

Midt innimellom alle desse lange og smått suspekte titlane finst det ei låt som berre heiter Stallion. Ikkje tru at den er enkel å ha med å gjere av den grunn. Sala opp med psykedelia, og ramma av eit lite frijazzande spark bak, travar den rundt i ikkje nett rolige former, medan ein mørkredd songar oppfordrar til å «fight for your right to hate the night».

Eg har høyrt rykter om at eit nytt Wolf Parade album ikkje er altfor langt unna. Det skal jaggu vere bra for å toppe dette her.

Først publisert på Groove.no (i 2007)