Monthly Archives: desember 2013

Geir Zahl – Nice For a Change

Standard

Ingen ompatakter denne gongen, ikkje noko særlig til takter i det heile, faktisk.

2

cover

Akkurat som tilfellet er med keisaren i eventyret så er heller ikkje gitarist Geir Zahl frå Kaizers Orchestra sitt forsøk på å kle seg i nye kler av det særlig vellykka slaget. Men til forskjell frå eventyrkeisaren vekker ikkje Zahl særlig oppsikt med sitt val av kostyme. Det er ein heller anonym og grå habitt han har tatt på seg. Nice For a Change seier tittelen, kanskje for å distansere seg frå moderbandet si infernalske framferd. Samstundes fortel den vel sitt om at her kjem ein kar som helst har lyst å vere hyggelig og grei. Det er han også, men samstundes utslettar han alt som har med glød og vitalitet å gjere. Og det er ikkje bra.

Vekke er Tom Waits, Martin Luther og alle spor av ompatakter. Inne er Ryan Adams, Tom Petty og velutprøvd americana. Zahl tilnærmar seg tonane ved å ferdast i trygg avstand frå vegkanten og utan å utfordre verken skjebne eller sedvanlig praksis. Det blir som kjent fort preglaust minste felles multiplum av slikt.

Bandet, med folk som Christer Knutsen og Bård Halsne (Helldorado), spelar stødig, konvensjonelt og ganske så uspennande. Mest merkar eg meg ein tørr twangy gitar som av og til kjem inn frå venstre. Zahl spelar lite gitar, han konsentrerer seg omkring det vokale, noko han gjer med ei spinkel og heller karakterlaus røyst.

Han kan ganske sikkert både sin Heartbreaker, sin Tunnel of Love og sin Southern Accents. I alle fall viser han at han reint handverksmessig kan snikre i hop låtar i eit nær slekta mønster. Men han er ingen Gepetto, han gjev dei ikkje liv.

På eit vis er det kanskje å gå vel langt å kalle dette for ei direkte dårlig plate. Spesielt i første halvdel er det fleire låtar med eit liketil, traust og habilt nok melodisk vesen. Harmonisk countrypop som ikkje vil nokon noko vondt. Så om svolten hadde vore sterk nok, og dette hadde vore det einaste eg fant i skuffen. Ja så kanskje det kunne duge som ein liten nødrasjon. Kanskje. Det er berre det at skuffene og hyllene bognar over av langt betre alternativ. Dermed er denne hamna på botnen og innerst i ein krok allereie, og kjem nok aldri fram derifrå igjen.

Sorry.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

The Yarrows – Plum

Standard

Eit debutalbum som fortel om dugande melodisk teft, men som ikkje har dratt på seg nemneverdig med særpreg.

5

cover

Så lenge atmosfæren held stand og jorda går rundt. Eller for å seie det litt mindre pompøst, så lenge det finst eit straumnett ein kan kople seg til vil det stadig dukke opp rockeband tufta på den eldgamle vokal-gitar-gitar-bass-tromme oppstillinga. For fem år sidan fant fire karar, med desse instrumenta i sekken, fram til ei einsam hytte i eit skogsområde sånn cirka midt mellom New York og Philadelphia. Dei opna vindauga og fylte skogen med tonar (så det var sannsynlegvis straum der). Då dei tusla tilbake til sivilisasjonen nokre dagar seinare kalla dei seg The Yarrows.

Det har komme lite innspelt materiale frå The Yarrows i løpet av desse fem åra, Plum er faktisk deira debutalbum. Så ein kan vel då rekne med at dei har brukt tida på å meisle eit uttrykk dei kjenner seg rimelig nøgde med. Er så underteikna nøgd? Tja, ein kan stadig vekk, albumet igjennom, høyre at dei slett ikkje er utan melodisk teft. Samstundes kan ein også høyre at dei har plassert seg ganske så midt i rocketradisjonen utan å markere eit strengt personleg revir. Dermed står dei også i fare for å verte gløymt i det plata har fått sin plass i hylla mellom Yardbirds og Yeah Yeah Yeahs.

Lyden frå dei to gitarane, spelt av dei to brørne Matt og Pierce Backes, erobrar mykje av lydbildet. Med repeterande droner, klangfulle tonar, korte soloar, og eit par små krakilske augeblikk. Dei same brørne deler også på dei vokale oppgåvene. Dei syng med inderlig røyst, som oftast kvar for seg, men også ein del i samsyngande former. Saman med bandet sin rytmiske halvdel manar dei fram eit svellande uttrykk. Låtar som startar varleg men som bygger seg opp, utan at dei gløymer bort at dei også treng luft. Men også utan å gje dei den siste nødvendige nerven som kunne ført dette inn på verkelig sublime spor.

Tonen er vemodsfull, men ikkje drepande dyster. Det er håp som visnar, det er haust, men og ein ny vår, og nya sjansar til å strekke seg etter lykka. Det er litt sånn på popsida av Yo La Tengo sin And Then Nothing Turned Itself Inside-out og Radiohead sitt The Bends album. Samstundes som det også dukkar opp assosiasjonar i retning av poporienterte shoegaze band som Boo Radley og Lush, og The Verve og… for utstrakt namnedropping kikk til høgre.

Det soniske og det tekstlige går hand i hand på ei stemningssøkande ferd. Men dei trenger ikkje innunder overflata på stemningane. Dei set ikkje merke etter seg. Dei er ikkje i nærleiken av å bringe ein utav fatning. Det heile blir også kanskje litt for likelydande. Der og då sørgjer likevel det smakfulle melodiske vesenet som pregar dei fleste songane, frå dynamiske Perfect Mouth via folkrock-harmoniske Cellophane til myndige Impossible One, for at ein ikkje sit att med ei kjensle av at dette har vore tre bortkasta kvarter.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Wilco – Sky Blue Sky

Standard

Tweedy har funne ro i sjela. Det smittar over på Wilco.

7

cover

Det er sjølvsagt inga lov som seier at det ein artist skaper vert farga av korleis hans eller hennes private liv fortonar seg. Men det er vel heller ikkje til å undrast over om det av og til blir nett slik. Jeff Tweedy har fortalt det i fleire intervju, og han gjer det klart i fleire av songane på den nye plata. Kanskje er ikkje himmelen heilt blå, men det er definitivt eit tynnare skylag som skil han frå den grenselause harmoni i desse dagar enn kva som var situasjonen då han og Wilco-gjengen skjenka oss det bistre og skytunge meisterverket A Ghost Is Born for 3 år sidan. Den gongen sleit han med migreneanfall, eit eskalerande pillemisbruk og eit sinn i ferd med å rakne. Så han er vel i sin fulle rett når han i det lyseblå tittelkuttet refererer til det som rotne tider.

«With a sky blue sky
This rotten time
Wouldn’t seem so bad to me now
Oh, I didn’t die
I should be satisfied
I survived
That’s good enough for now»

Det er klart Tweedy skal få lene seg tilbake i sofaen og vere tilfreds. Det er klart vi ikkje skal forlange å få servert eit rastlaust og urovekkande album à la Yankee Hotel Foxtrot eller A Ghost Is Born i år. Det er klart vi skal vere glad på Tweedy sine vegne.

Om lesaren no ventar seg eit men, eller trur at dette er innleiinga til eit postulat om den lidande kunstnaren sine uana evner til å skape, og den fornøgde kunstnaren sine skortande evner til å få til det same. Vel, så er det ikkje det. Eg trur ikkje på ei slik hypotese. Eg trur god musikk kan gro fram frå dei fleste tilstandar. Og eg trur dårlig musikk kan gro fram frå dei fleste tilstandar.

Det meste av det som rører seg på Sky Blue Sky er bra stoff. Albumet evnar rett nok ikkje å overliste meg på same verknadsfulle vis som det dei beste Wilco-albuma gjer, men det evnar å etterlate meg i ein særdeles tilfreds tilstand. Og då kan ein vel ikkje klage så altfor mykje?

Det har blitt ein slags tradisjon at kvar gong Wilco kjem med nytt album så har det vore skifte i mannskapet. I forhold til kven som utgjorde bandet på A Ghost Is Born er det slik denne gongen også. Men dei to ferskingane, gitaristen Nels Cline og multi-instrumentalisten Pat Sansone, kom med på laget like i etterkant av at spøkelset vart født, og var såleis også ein del av laget på live-albumet Kicking Television. Med tanke på at Nels Cline har ei fri-jazzande fortid i utkanten av den konvensjonelle musikkverda, har det vore visse forventningar om at han skulle spele ei viktig og eksperimentvillig rolle i Wilco sin fordomsfrie og ikkje alltid like rettvinkla måte å framføre sin rock’n roll på. Han spelar definitivt ei viktig rolle på Sky Blue Sky, men kanskje ikkje heilt slik det var forventa.

På Sky Blue Sky har Wilco filt bort alle kantar, lagt støyen til sides og gitt lite rom for tverre tonar. Her blir det satsa på mjuke tonar. Tonar dei fører fram i eit avslappa og levande samspel, og med få tilsettingar (les overdubs). Men samstundes som dei kanskje har ein høgare organisk faktor enn på fleire år er det vel også liten tvil om at dei har nærma seg den konvensjonelle midtstripa, og gjort seg sjølve litt mindre særprega.

Det er likevel nok av Wilco-preg, ledig samspel og sjelfull tilnærming til at albumet set sine spor. Eit definitivt høgdepunkt er soulsøkaren Side With The Seeds der Tweedy gjer ein av sine beste songprestasjonar til dags dato. Pat Sansone ligg under med duvande orgeltonar og Nels Cline tar ein glødande liten runde på strengene sine, men utan å forsvinne ut i opent lende. Den lengste gitarutflukta til Cline får vi servert i Impossible Germany. Her han møter Tweedy og Sansone til ein duell som kanskje kan karakteriserast som ein sofistikert variant av Tom Verlaine vs. Richard Lloyd på Marquee Moon. Elles høgg Cline solid til i midtpartiet av You Are My Face. Ei låt som elles har visse vokalharmoniske likheitstrekk med Simon & Garfunkel. Og der i dei folkprega sfærar er det at albumet sitt tyngdepunkt er å finne. Ein liten liketil melodisk vinnar i så måte er What Light, med sin Dylanske countrytone, sitt nesten gospelaktige refreng, og si oppfordring om å gjere det ein føler for same kva andre måtte meine.

«If you feel like singing a song
And you want other people to sing along
Just sing what you feel
Don’t let anyone say it’s wrong»

Det er få uforståelige surrealistiske innfall eller gåtefulle metaforar i Tweedy sine tekstar denne gongen. I staden får vi servert mange ganske så direkte og til tider trivielle refleksjonar omkring dei nære ting. «Maybe you still love me, maybe you don’t, either you will or you won’t» heiter det til folkjazzy tonar i Either Way. Ei låt som har sine åndsfrendar i både Please Be Patient With Me og On and On and On. Det er samlivet mellom kvinne og mann, og dets aldri heilt problemfrie vesen det ofte handlar om, men stort sett framstilt i ein forsiktig optimistisk tone.

Optimistisk kan ein vel neppe seie at hovudpersonen i Hate It Here er, der han rastlaus og fortvila prøver å halde tak i eit syltynt håp om at ho som har reist skal vende tilbake. Det er likevel noko friskt, og beint fram smittande flott, over den Van Morrison møter Rolling Stones fasongen som låta har fått. Og det er frå desse folka og ein del andre sine glansdagar på det seine sekstitalet og det tidlege syttitalet at Wilco hentar mesteparten av inspirasjonen sin. Slik det vel eigentlig alltid har vore.

Og inspirerte er dei, berre i ei litt mildare og meir lettfattelig form enn før.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

The White Stripes – Icky Thump

Standard

Jack har igjen tatt eit godt grep om gitaren, men han og søstera er ikkje like sprelske som ved førre korsveg.

5

cover

Det har komme meg for øyra at det var rett så mange som følte seg snytt sist gong Jack og søstera gav lyd frå seg. Get Behind Me Satan lydde ordren dei snerra fram den gongen. Før dei stupte uti det i eit forsøk på å skape eit litt annleis og meir vidtfemnande sonisk bilde. Den elektriske gitaren fekk berre spele ei birolle. Pianoet fekk langt fleire replikkar. Ja, sannelig om ikkje ein støvete Marimba fekk det også. Falsettsong, funk og eit ikkje så reint lite laust ledig og leikent vesen prega plata minst like mykje som blues-skalaen. Eg likte den veldig godt den gongen. Eg likar den like godt i dag.

White Stripes har ikkje blitt verande der ute i det fruktbare villnisse. Dei har søkt heimatt. På Icky Thump har dei gitt større deler av bildet tilbake til bluesen, og det er atter ein gong gitaren som spelar hovudrolla. Og ja, vi har høyrt det før. Men er det bra kan vi vel tåle litt til. Så er det bra? Tidvis.

At Jack White kan sin Jimmy Page har han vist før. Eg kan likevel godt tåle meir av det slaget når det kjem i slike former som det gjer i tittelkuttet. Med røffe gitarparti, tøff vokalfrasering og eit velfundert lite stikk inn i innvandringsdebatten; «White americans, what? Nothing better to do? Why don’t you kick yourself out, you’re an immigrant too».

Ein litt meir lakonisk zeppelinsk innfallsvinkel vel han i 300 M.P.H. Torrential Outpoor Blues. Men ikkje ein svakare ein, snarare meir djevelsk, og med ein skikkelig kjekkaskonklusjon; «One thing’s for sure in that graveyard I’m gonna have the shiniest pair of shoes».

Så får det heller vere at Meg ikkje kan sin Bonham. Det prøver ho forresten ikkje å gje inntrykk av heller. Ho held seg til sin enkle og primitive stil. Det fungerer greitt det også. Stort sett. Av og til kjem ho også litt til orde. Som når ho i tillegg til å dunke effektivt på trommeskinna fører ein fiffig samtale med broderen innimellom versa i den sprelske bluesrockrap saken Rag and Bone.

Det er ikkje all bluesen på Icky Thump som er like bra. Nokre nummer blir for baktunge og blodfattige. Stundom blir ein også sittande å kjenne på at den minimalistiske stilen og den forsøksvis presise koloreringa deira kanskje kan bli litt for kjølig og gjennomtenkt. Den er dynamisk stikkande og stilfull, men forårsakar i litt for liten grad heit panne, sveitt nakke og den der prikkande kjensla.

Ved nokre høve søker dei mot tonar ein ikkje er heilt vant med å høyre frå deira kant. Utan at eg vert sittande med eit håp om at dei utforskar dette meir. For eg opplever dei som nokså traurige når dei med innleigd blåsarhjelp prøver seg i latinoformer i albumet si einaste lånte låt Conquest. Eg kan også styre mi begeistring for White Stripes i skotskrutete formasjon (med sekkepiper og det heile) i sing-a-long saken Prickly Thorn, But Sweetly Worn, og i det definitive botnpunktet her, den Meg-vokaliserte nonsensgreia St. Andrew (This Battle Is In the Air).

Då kjem dei langt betre i frå det når dei slenger beina på bordet og i god gammaldags Keith-på-fest-med-Gram stil countryrockar seg gjennom You Don’t Know What Love Is. Eller når dei søker mot primetime Meat Puppets i pasjonerte A Martyr For My Love For You. Attraktive er dei også når dei travar ut av arenaen i oppstemte og melodivinnande countryrock-former med Effect and Cause.

Icky Thump flyttar seg lettare og meir overtydande enn Elephant og De Stijl, men er nok ikkje den dynamiske duoen på sitt beste. Til det blir den litt for ujamn.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Ben Weaver – Paper Sky

Standard

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

8

cover

Coveret er pastellfarga. Men det er berre utanpå. For denne papirhimmelen er ein himmel full av fuglar, ilskne fuglar, og opprørt hav så langt ein ser. Ei jord der trøbbel gror. Treng eg seie så mykje meir?

Tja, kanskje eg kan seie noko om himmelen. At den ikkje er kva den ein gong var. Rett nok er den framleis blå på ein skyfri dag. Og det blir stadig hardnakka hevda frå mulla og prest at den rommar det siste håp. Men er no ikkje det i ferd med å dunste bort tru? For himmelen er slett ikkje uovervinnelig. Himmelen er såra. Svikta og stygt såra. Så den kjem ikkje til å vare evig. Den kjem til å rivna. Rivna som eit jævla sprittusjforgifta papirark, som er blitt spytta mot og trakka på, altfor lenge, og med altfor skitne sko.

Det er som kjent ikkje berre himmelen som er laga av skjørt material. Livet i seg sjølv er jo også ein svakt armert konstruksjon. For ikkje å snakke om illusjonane vi fyller det med, og kjærleiken vi krydrar det med, og hjerta som prøver å halde det heile i gang. Så derfor sit han der då, den einsame trubadur, og prøver å «draw with black on black». Det er definitivt ikkje alle som får slikt til. Men Ben Weaver får det til. Kanskje fordi han har denne røffe og uforfalska røysta? Kanskje fordi han har spora opp tonar som slett ikkje høyrest nye eller originale ut, men som er sterkt medrivande, og som brenn? Eller kanskje fordi han har eit skarpskodd instinkt for å handtere ord?

Paper Sky er 27 år gamle Ben Weaver sitt femte album. Til å produsere det har han hanka inn den ikkje heilt ukjente Brian Deck (Modest Mouse, Califone, Iron & Wine). Deck har ikkje på noko som helst vis prøvd å gjere Weaver om til noko anna. Han er nok framleis mykje slik vi kjenner han frå tidlegare bedrifter som Stories Under Nails og Hollerin» at a Woodpecker. Litt endring er her likevel å spore. Det kan det vere Deck som står bak. Det kan også vere den kjensgjerninga at Weaver har flytta frå meir rurale strøk og inn til St. Paul, Minnesota. Eller det kan vere Weaver si oppdaging av den Austerrikske lap-top innovatøren Fennesz. Mest sannsynleg er det ein kombinasjon.

I alle fall, Paper Sky er tilført ein dose, men langt ifrå ein overdose, med lyd frå såkalla synthetiske lydkjelder. Det gjer slett ikkje vondt. Like lite som det gjer vondt når Weaver drar fram banjoen, legg gitaren i fanget eller tar plass på pianokrakken. Velretta tonar frå ein cello, spelt av ei dame med namn Julia Kent, dukkar også opp titt og ofte. Ikkje like ofte, men absolutt velgjerande når det skjer, spring det også fram litt sordinert harmonering frå ei kvinnerøyst eller to.

Ein kan verken sonisk eller tematisk skulde Weaver for å operere innafor eit vidtfemnande eller grensesprengande territorium. Ja, sjølv om det er nokre desibel som skil den nennsame haustvisa In November og den nesten Crazy Horse harvande Geisha så har dei begge grodd fram på den same americana-enga der Weaver ruslar rundt og plukkar sine tonar. Der er det andre som har rusla før han.

Like mykje som Ben Weaver fylgjer i fotspora til Leonard Cohen, Townes Van Zandt og 70-talets Tom Waits, like mykje kan han sin Charles Bukowski, sin Tennessee Williams og sin William Faulkner. Han var ein god venn av den no avdøde forfattaren Larry Brown, og han hevdar å kjøpe 15 bøker pr. veke. Tidlegare i år debuterte han då også i bokform, på eige forlag, med den vesle lyrikkboka Hand Me Downs Can Be Haunted.

Ben Weaver har på sine fire føregåande utgjevingar vist seg å vere ein skikkelig trave med metaforar. Enkelte av desse har det kanskje vore grunn til å stille spørsmål ved, men brorparten har så definitivt vist seg å vere rett så kløktige og slagkraftige. Metaforar er det fleire av på Paper Sky også. Men her får dei i større grad selskap av det ein kanskje kan kalle eit litt meir lyrisk bildespråk.

Men vi snakkar då ikkje om lyrisk av typen «no livnar det i lundar». Weaver held seg for det meste på den andre sida av sommaren. Det er regn i songane hans. Uvær og trøbbel kan det også vere, og «communistically cold». Han syng om hutrande skikkelsar som møter verda med eit «broken sword», og han syng om desse som leitar etter eit stabilt sentrum men berre kan finne det ytterst ute på kanten. Og så syng han om Frankie då, som får beskjed om at «what you see in the mirror, is not what everyone else sees».

Av og til vert det veldig mørkt. «I saw the world, through the eyes, of a grieving bird» syng Weaver i refrenget på Wings as Knives. Ei dyster framstilling av timen før «the sky opens up and away I go», lagt i ein avmålt Waitsian tone. Så heilt bra har han det ikkje fyren i den nakne og dvelande visa Sorrow heller, der han nokså nedtrykt av ei «dark red pain» konkluderar med at «sorrow swims on my skin like shadows in an old Montgomery Clift film».

Men Weaver kan få auga på lyset også. I Plastic Bag, som vel er det næraste Weaver er ein poplåt her (men det er absolutt ikkje ein poplåt), hevdar hovudpersonen at han av og til kjenner seg som ein plastpose «caught in a tree of no further use to someone, left to blow in the wind above the streets». Utan at livslysta forsvinn heilt av den grunn, for medan historia stadig gjentar seg, ser han også «beauty in madness» og vert sterkt tiltalt av dei pretensjonsfrie og sorglause augeblikka, desse som kan samanliknast med eit bilde av eit barn som «trailing a finger in the water over the edge of a boat».

Albumet sitt sterkast synthfurnerte spor er Surrealism + Blues. Den er også kledd i den råaste språkdrakta. Første strofe; «Your eyes are filled with beauty and destruction, for that I will love you the same way I hate you», og litt seinare «I can see up your skirt far as the sun shines between your legs, I don’t want you to fuck me, I want you to blow me away». Her er ein eim av både Bukowski og Cobain, men den er visstnok skrive med Jeffrey Lee Pierce i tankane.

I The Unelected må det vere ein viss president Weaver har i tankane. Og då snakkar vi ikkje om fine tankar. Til tonar som opererer i det melodiske nabolaget til ein Famous Blue Raincoat fortel Weaver presidenten at «the wars in your head, its all in your head» og undrar seg om det først er når «the atmosphere will loosen its grip on the sun» og denne vil hamne som ei eldkule i senga til presidenten at han vil vakne opp og sjå kva han eigentlig har gjort (og ikkje gjort). Reint tematisk blir denne kanskje ein liten avstikkar. Likevel kan ein bakom presidentangrepet merke den same tristessen som i større eller mindre grad pregar heile albumet.

«My best friend, my only friend is calling me in a rush» lyde det vemodsfullt i Rain Leaves Smoke, «it’s that hour if your not asleep your alone».

Eleven Kinds of Loneliness kalla Richard Yates ei novellesamling ein gong i tida. Ben Weaver byr her på tretten av det slaget. Ja for er det ein fellesnemnar på Paper Sky, så må det vere einsemd. Og aller sterkast vert det skildra i den soniske mininovella som avsluttar seansen, Whatever You Want to Haunt You. Nennsamt snakkesyngande startar forteljaren med å ha ein viss distanse til historia; «He told me. You were caught between the fear of boredom and the fear of life». Ein desperat ung mann har hatt eit oppgjer med sitt opphav, og har flykta inn i isolasjonen. Etter kvart som historia vert fortalt blir forteljaren meir og meir ein del av den. Noko det soniske er med på å understøtte ved at det parallelt aukar i styrke og dramatisk utforming. I avslutningsfasen trekk så lydbildet seg tilbake til meir nennsame former og forteljaren finn igjen den meir observerande rolla si. Gripande stoff.

Det er mange som opererer i det same lende som Ben Weaver, men det er ikkje så mange som rissar like skarpt og uttrykksfullt med svart på svart som det han gjer.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Valkyrien Allstars – Valkyrien Allstars

Standard

Ein særdeles vital og utradisjonell omgang med tradisjonar.

7

cover

Ein skal ikkje kimse av den norske tradisjonsmusikken. Den fortener absolutt mykje vørdnad den. Det betyr likevel ikkje at ein skal la den få leve vidare utan å rokke for mykje med den. Tvert i mot. Det betyr at ein gjerne kan ta den med ut på turar der den nødvendigvis ikkje har vore før. Nokre gonger vil slike turar ende i stygge kollisjonar eller totalhavari, men musikken er hardfør den, og vil overleve slikt. Andre gonger er det band som Valkyrien Allstars som tar den med ut på tur, og med ei vågal og slett ikkje heilt edruelig innstilling køyrer si eige rute, langs farlege vegar og inn i ukjente trakter. Der dei slett ikkje rotar seg vekk, men i staden skapar lyden av seg sjølv, og ingen andre.

Valkyrien Allstars er med andre ord eit norsk band som på debutalbumet sitt formar signaturen sin skarpare enn kva dei fleste andre som driv og musiserer her til lands har for vane å gjere. Dei er den unge trioen som med kvar si hardingfele og ungdommelig pågangsmot hiv seg inn i ein dristig leik med hevdvunne tonar.

Dei har ikkje alle vakse opp i ein folkemusikktradisjon. To av dei (Tuva Livsdatter Syvertsen og Erik Sollid) er frå Asker/Bærum, tredjemann (Ola Hilmen) er frå Valdres. Det var, seier historia, spelemannen og plateprodusenten Hallvard Kvåle som var den store inspirasjonskjelda deira. Det var på Valkyrien brune pub på Majorstua dei drakk sitt øl og fekk sitt første trufaste publikum. I fjor kom dei seg så til finalen i NRK-programmet Kjempesjansen, og dei vann Grappas debutantpris.

Dei er forresten ikkje berre tre på plata. Bassist Magnus Larsen og Trommis Morten Langlie er med og gjer rytmisk hjelp på dei fleste spor. Elles dukkar det også opp aktørar på både munnharpe, langeleik og sag. Og produsent Aslak Dørum bidrar med litt ymse lyd. Men først og fremst er det dei tre hardingfelene som let. Og dei let friskt.

Ja trioen formelig fyrer opp hardingfelene, trampar i golvet, tar rennafart og kastar seg utemja og pasjonert ut i det, og lar slik entusiasmen slå fullstendig knock out på dei fleste forskrifter. Det groovy opningssporet Kåfjell/It’s Your Thing set standarden ved å blande tradisjonstonar i hop med ein komposisjon av ein jazzhelt frå sekstitalet (Webster Lewis) på eit rett så eggande vis. Denne blir så tett fylgt av noko ganske anna, ei inderlig og smått teatralsk tonesetting av eit Arne Garborg dikt, Å Gjev Du Batt Meg.

Åtte av dei ti spora har vokal. Vokal gjort med intensitet og glød. Av ei fyldig og særeigen røyst. Av kvinna i bandet. Låtane er delvis sjølvkomponerte, delvis henta frå tradisjonen. Nokre er dikt som dei har tonesett, og ein er laga av sjølvaste Jokke. Det var nok ikkje for hardingfele og munnharpe ærverdige Nielsen skreiv sin Hvis Jeg Var Deg. Men den funkar framifrå på dette viset også, ikkje minst takka vere Tuva sin overtydande songinnsats; «Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg».

Det er ikkje den einaste låta på plata der drikking og turing står sentralt. Fyll Mitt Beger På Ny heiter ein hyllest som Lord Byron i si tid skreiv til vinen. Trioen har kledd den i tonar med eit litt aust-europeisk preg. «Eg er full og du er klein, nå må me se til helvete å komme oss heim» lyde det i den ganske så sjølvlaga og noko uforsonlige drikkevisa Alli Meir. Medan Tuva i den frodige Knepphallingen vender seg til han med fela, og kjem med eit noko frivolt ynskje; «Kjære spilmann la fela låte, No vi me danse me e så kåte, Kjære spilmann gje felon klang, No vi me ture natta lang».

Ei noko anna side av bandet kjem til overflata i avslutningssporet. Ein sakteflytande, smått improvisatorisk og særdeles luftig arrangert utgåve av den vesle klassiske historia om Reven og lammet.

Det er som du heilt sikkert no har skjønt ikkje reglar og retningslinjer som styrer Valkyrien Allstars si tilnærming til folketonar og andre tonar. Det er det kjærleiken til tonane som gjer. Ein kjærleik som kjem så vitalt og sprudlande til syne at eg er freista å hevde at dette må då vere blant dei aller aller beste platene eg har høyrt av eit norsk band i det herrens år 2007.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Two Bands and a Legend – Two Bands and a Legend

Standard

Det er hol i veggen i garasjen, det er derfor denne er her.

7

cover

2+2=4. Varmt + kaldt = lunka. Jazz + rock = jazzrock. Er du ikkje heilt einig?

Kanskje eg då heller skal seie det slik; jazzrock er ikkje lenger kva det var, i 1980, eller 81, eller 82, eller der omkring. Det har det ikkje vore på ei god stund. Heldigvis. 80-talet har generelt sett eit dårlig rykte. Ikkje heilt fortent, spør du meg, men den identitetslause og traurige jazzrocken som blei produsert desse åra fortener inga oppreising. Mezzoforte og Spyro Gyra, Level 42 og Kenny G, Jon Eberson og Pål Thowsen. Ivar Dyrhaug likte det, Spelemannskomiteen likte det, eg sovna ifrå heile greia. Og skulka samtlige jazztimar i fleire år framover.

Ein kveld mot slutten av åttitalet vart eg så, syndig og skitten, stemna In the Court of the Crimson King. Før eg hadde fått sett meg skikkelig tilrette kom ein 21st Century Schizoid Man dansane imot meg med raudsprengte kjakar og eit desperat blikk. Eg høyrde det var jazz, eg høyrde det var rock, og eg høyrte det var bra, skikkelig bra, så derfor nekta eg for at det var jazzrock. Eg lurte meg ut bakdøra, men hamna ganske fort i eit heftig kalas der dei serverte Bitches Brew. Eg vart kasta uti både Pharaoh’s Dance og eit heitt Voodoo-slag. Eg gjekk til sengs med nokre merkverdige vibrasjonar, lenge etter at natta var blitt til dag. Då eg vakna utpå ettermiddagen såg eg ikkje anna råd enn å starta eit reperasjonsarbeid. Det pågår enno, det går kanskje ikkje så fort, men det fører oftare enn kva ein kanskje skulle tru til både blåmerker og minneverdige opplevingar.

Dei to banda og legenda som er ansvarlege for albumet dette eigentlig skal handle om har stått for nokre av desse opplevingane. I glødande konsertformat, og på ein fem-spors live-EP. Dei ni spora på albumet dei gjer ut i desse dagar er spelt inn i studio. Og om ikkje ratt all konsertenergien har slått fylgje, så har i alle fall storparten av den funne vegen inn i Øystein Greni sitt Grand Sport Studio.

Dei møttest som kjent til sine første musikalske gnisningar under jazzfestivalen på Kongsberg i 2004. Sidan har dei braka i hop dann og vann for å rista litt i dei mest ortodokse oppfatningar av kva som høver seg. Reint musikk-ideologisk har dei vel aldri stått så altfor langt frå kvarandre. Cato Salsa og gjengen har jo nokre år no groova rundt i sin rock «n» soul garasje. Medan The Thing dei seinare åra har brote seg inn i eit par garasjar i nabolaget og grabba med seg både Aluminium og Art Star. Legenda Joe McPhee har på si side i ei årrekke frilyndt forska ut kva han kan få til med tenor-saksofonen og lommetrompeten sin.

Frå dei oftast vitja distrikta av garasjeland har åttemanns-banden plukka opp The Sonics sin klassikar The Witch og den nesten uunngåelige Louie Louie. Ja det er vel ikkje heilt feil å seie at Mats Gustafsson hentar sistnemnte opp ifrå rimelig ihjelspelt tilstand når han ved hjelp av hornet sitt prustar på den, riv og slit og ristar i den, før resten av gjengen introduserar seg, og smukk spelar den inn på kjente spor. Men verken Gustafsson eller McPhee lar den få drive vidare mot endestasjonen utan å utsette den for meir erting og filleristing undervegs. Du veit, dei kan dette med å få lyd i horna sine dei to karane. Skal vi titulere det for den beste versjonen sidan Stooges slo ein Metallic K.O på den får sånn ca. 30 år sidan?

Med unntak av den noko stereotype hardcore versjonen av PJ Harvey sin Who the Fuck, og den litt fargelause Too Much Fun er det improvisatorisk glød og rytmisk retning a la Louie Louie heile vegen til ende. Gustafsson sin eigen komposisjon Tekla Loo blir innleia med eldfull diktlesing av McPhee før den startar eit groovy ritt som vekslar mellom det melodiøse og det sterkt opphissa. The Nut, komponert av Gustafsson si tenåringsdotter Alva Melin, startar i eit orgelglødande og seigt Salsa-mønster, før The Thing overtar den og gjer den om til ei luftigare og travlare affære. James Blood Ulmer sin Baby Talk viser seg som ein turbulent luring, der instrumenta snakkar litt kvar for seg, men der groovet på sjonglerande vis skaper eit spirituelt samhald. Albumet sitt fredfulle og melodifokuserte alibi er You Ain’t Gonna Know Me «Cos You Think You Know Me, komponert av sør-afrikanske Mongezi Feza. Eit nesten litt naudsynt lite pust i bakken, i det elles drivande, krakilske og tidvis desorganiserte løpet som dette trass alt er.

Så nei, eg trur eigentlig ikkje vi skal kalle dette jazzrock. Eg trur i staden Thurston Moore er sterkt på sporet av noko når han stiller spørsmålet «is this superjazz?».

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Tuco’s Lounge – Crazy Love

Standard

Eit heller dvaskt andre album frå dei vestlandske ørkenrottene.

2

cover

Det går kanskje an å stille spørsmål ved truverdet til eit band som kjem frå dei mest regnutsette delane av vårt våte land men som hentar heile sitt soniske uttrykk frå dei tørre grenseområda der USA møter Mexico.

Eg har ikkje tenkt å gjere det. Eg synst absolutt dei skal få lov å illudere tørsten, hungeren og heten under den nådelause Nevada-sola. Det er ikkje det som er problemet med Crazy Love. Snarare tvert om. Problemet med Crazy Love er at den er blitt ei utvatna og flat utgåve av kva Tuco’s Lounge har vore på sporet av tidlegare.

Innleiingsvis kjem dei rett nok brukbart frå det. Razzmatazz er tøffasrock med barske utsegn som «I’m gonna ding ding dong that southern belle». Crazy Love In Bridge Town klarer til ei viss grad å få fram den kvilelause lengten etter denne «senorrrita» som hovudpersonen (ein sjømann) hevdar å ha hatt meir enn ei sanselaus natt i selskap med. Medan den dvelande For The Young and Distracted med sin synd/frelse/svik-tematikk har i seg i alle fall litt av den feberheite ånda som rir dei store meistrane frå desse traktene, folk som David Eugene Edwards, brørne Kirkwood og trioen Lift to Experience.

Det er når Honda kjem putrande inn på scena at opplegget byrjar visne bort. Her deler songaren Bjørn Sturle Hillestad mikrofonen med Thea Hjelmeland. I ein slags Lee Hazlewood og Nancy Sinatra formasjon fortel dei den ikkje heilt ukjente historia om fyren med det dårlige ryktet som møter den uskuldsreine jenta og dreg henne med seg mot undergangen. Men Tuco’s Lounge klarar ikkje å tilføre den oppbrukte historia verken substans eller noko som helst form for lidenskap. Så derfor får dei råkøyre motorsykkel langs fjordar og fjell og komme tilbake i ein plastikkbag så mykje dei vil for meg.

Crazy Love eller ikkje, Honda viser seg å vere inngangsporten til eit melodifattig, spenningslaust, konturfritt og alt anna enn vilt landskap. Og det varer, og det varer, heilt til det slepande avslutningssporet Love Me tonar ut. Då ligg ordet ørkenvandring så ferdigtogge lengst bak på tunga at ein ikkje finn anna råd enn å hente fram Low Estate for igjen å få kjensla av kor desperat usunt og sterkt medrivande det verkelig kan vere med ei vandring i desse traktene.

Og det var vel stort sett det eg hadde å underretta om frå Tuco’s Lounge denne gongen.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

teXum – Different Strokes for Different Folks

Standard

Ein treng ikkje ha noko nytt å komme med, så lenge ein har noko godt å komme med.

6

cover

Ein gong i min grøne ungdom var Oppdal synonymt med eit par alpinistar som hadde sine problem med å komme til mål, og ikkje så mykje meir. Den neste av trønderbygda sine søner som vekte ein smule oppsikt var vel Vebjørn Rodal, som mange sikkert vil huske fordi han var den kjappaste to gonger rundt banen under eit idrettsstemne i Atlanta i 1996. Frå nedafor nedst i bakken, og nokre hundremeter med hekk og grus unna idrettsbanen dukka det så på slutten av nittitalet opp ein liten Oppdals-bande væpna med andre saker enn alpinski og piggsko.

Dei kalla seg Bönkers. Dei hadde høyrt om både Gram Parsons, Neil Young og Uncle Tupelo. Dei la aldri skjul på det. Dei stod likevel fram med eit visst særpreg. Dei gav ut ein fin EP og det like fine albumet Opp. Dei er ein av dei beste norske banda som har prøvd å countryrocke. Utan at det var så altfor mange som fekk det med seg. Eg har ikkje høyrt frå dei på fleire år. Men no ser det jaggu meg ut som at ein gjeng med slekt, venner, naboar og slikt kjem og tek opp arven.

Dei kallar seg Texum, og har garantert høyrt på dei same platene som i si tid spora Bönkers til å starte sin korte ekspedisjon. I tillegg har eg dei mistenkt for å ha vore innom både Whiskeytown og Richmond Fontaine. Så då skulle dei vere solid plassert i countryrock-tradisjonen dei også, tenker eg. Men dei er langt ifrå av dei mest einsretta og stringente i klassen. Dei trakkar over og leitar litt andre stadar også. Og dei skaper eit nyanserikt, varmt og pretensjonsfritt bilde her på sitt debutalbum. Eit album som er minst like bra som Bönkers sitt.

Dei fangar vemodet og tristessen som så mange andre har gjort før dei, men utan å bli for nedstemte. Årstidene spelar ei rolle, og då dei lyse vel så mykje som dei mørke. Vokalist Bård Sande si inderlige røyst fortel om flyktige møter, om ho det er så vanskelig å fatte at berre drog sin veg utan planar om å returnere, om livet på vegen, om å få nye sjansar, og om å sjå noko evigvarande i nokre brev frå 1969. Det er slett ikkje grensesprengande lyrikk, men ord, observasjonar og fragmenterte historier som aldri skjemmer seg bort og som på høveleg vis bygger opp om den lindrande tonen som herskar her.

Det startar midt i våren den 17th of May. Ei einsam sjel ber om å få fyr på sigaretten, men ber nok helst om så mykje meir; «but it’s not for the matches, you’ve put on a mask, on such a sunny day». Ei vemodig og nydelig opning, laidback, med slark i svingane, subtil instrumentføring, og Marthe Valle som godgjerande harmonifylgje. Ho har den same rolla på den like så vemodige og vakre Guitars & Hearts. Ein song henta frå dei same romma som Ryan Adams sin Heartbreakers kom ut frå, med eit lite refrengnikk mot Crosby, Stills & Nash. Det handlar om ho som for ut døra, og om lengselen som vart igjen; «Your love won’t fade as nicely as the minor chord of G». Men kanskje kan ein finne litt trøyst i ein song?

Nokre gonger rockar dei meir til, og sender tankane i retning av Lynyrd Skynyrd, Rolling Stones og ein foreining av tuslarar ikkje så langt unna. Då er Unni Norbeck og hennar hammond-orgel ein viktig komponent. The Inspector er ein slik låt, ein annan er tributten til The Last Farmer. Der dei til Richards-licks og i gospel-skapnad engstar seg over korleis det skal gå med jordbruket her i landet.

Dei har hyra inn ein saksofonist, Arnstein Solem, til å fylle inn røykfylte tonar på nokre av låtane. Spesielt effektfullt i den regntunge balladen Sunny Day. Texum nyttar seg i det heile av eit rikt arsenal instrument og lydkjelder, men dei passar godt på at desse ikkje overdøyvar, eller går i vegen for, kvarandre.

Nothing New heiter ein song. Den er ein hyllest til den store låtskrivaren, han som laga soundtracket til livet deira, han som vart lagt til sides ei stund, men som no er der og rører hjarta igjen. «It’s not something new, but it sure is good» syng Sande. Det same kan trygt seiast om Different Strokes For Different Folks.

PS. Idet eg skal til å postlegge denne omtalen snappar eg opp eit rykte om at Bönkers skal ha ting på gang for ei sein 2007 utgjeving. Utsiktene til at det vert mykje fint frå Oppdal i år skulle dermed vere rimelig gode.

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Matias Tèllez – Tamias Mellez

Standard

Den no ikkje lenger så urørte bergensar vil mykje på sin albumdebut. Litt for mykje.

4

cover

«Jeg er så imponert at jeg holdt på å kaste opp første gangen jeg hørte låta,» sa Christer Falck, og gjorde sitt for at unge Tellez nyleg vart vinnar av Urørtprisen, 25 000 kroner rikare, og med eit par attraktive festivaljobbar å sjå fram imot. «Låta treffer meg verken i hjertet, beinet eller skrittet,» sa ein viss Moslet, og prøvde å dempe åtgaumen ein smule. Eg er nok tilbøyelig til å vere mest samd med sistnemnte.

Låta det er snakk om heiter Brand New Kicks. Den dansar mot ein i ei drakt sydd i hop av ein sentralt plassert Kinksy popeim, postpunka kantar og eit tropikalsk hjerte. Men den dansar på litt stive bein. Og nett det gjer litt for mykje av stoffet Matias Tellez serverer her på debutalbumet sitt.

Han er flink. Han har mange idear. Han er surrealistisk og snodig, og har ein mangslungen innfallsvinkel. Han har pågangsmot og sjølvtillit som ein dribleglad venstreving. Men han klarer ikkje heilt å styre seg, han driblar seg litt for ofte bort, eller endar opp med å sende innlegga bak mål. Resultatet vert at han ikkje heilt maktar å gje fleirtalet av låtane sine den varmen og medvitne pulsen dei treng for å treffe vitale sanseorgan.

Eller for å seie det slik; han fer fram i stor fart, og han fer forbi. Enten han syng om Mr. Sunshine eller Try So Hard. Når han derimot stressar litt mindre og i småskakk og lett psykedelisk tilstand tar for seg den bukselause Woody, ja då er han rett så trivelig å høyre på. Det same er han når han frå sittande stilling tar på seg brillene til «the loneliest» Boy on the Moon, eller når han fortel om natta med ei moden kvinne i den sjarmerande M.I.L.F.

Talentfull har han vorte kalla sidan han som fjortenåring besøkte det bergenske Gjøa Studio for første gong. Tida vil vise om talentet ein dag slår ut i ei prakt verkelig verdt å lytte til. Han skuslar det ikkje bort på Tamias Mellez, men han vil vise litt for mykje av det på ein gong.

Så ta det heller litt meir med ro du gut, og du vil sannsynlegvis oppleve at du kjem til å bite betre frå deg rundt neste sving.

Først publisert på Groove.no (i 2008)