Category Archives: 2006

William Hut – Nightfall

Standard

Han kjem mot oss med den milde og velkjente popmelankolske tonen sin. Men er den like bra denne gongen?

cover  Etter å ha gitt ut to album i 2004, venta William Hut heilt til berre nokre få timar stod att av 2006 før han kom med sitt neste. Sitt fjerde. Den revolusjonerande endringsprosessen har han definitivt ikkje vore gjennom i løpet av denne tida. Med si lyse honningdraperte og i høgste grad karakteristiske røyst flyt han på elegant vis gjennom elleve låtar av den der popmelankolske sorten. Den han klarerte på eit så utsøkt vis på si første 2004-utgjeving, Versus the End of Fashion Park.

«I grew up to plainsong and this is the sea, I played all my sad songs in minor key»

Så heiter det i den første linja av Falling Star. Ei kortfatta sjølvmelding kan ein vel kanskje kalle det. Men vil presisere at eg høyrer langt meir Plainsong enn This Is the Sea i tonane til Hut. Eller meir The Cure enn Waterboys, for å sette det i eit litt større bilde. Og sidan vi først vandrar rundt i det seine åttitalet, kan ein jo kanskje plusse på med REM og Go-Betweens, berre sånn for å fylle ut bildet endå litt meir. Det finst saktens fleire toneskaparar ein kunne komme drassande med i same hensikt, både herifrå, derifrå og noifrå, men eg ser ikkje det store poenget, for Hut har skapt sin eigen vesle krok inni dette bildet. Der sit han og spelar sine mjuke og mollstemte tonar, og kjem vel til å gjere det så lenge det siv pust forbi leppene hans.

Nightfall, lyset blir brunt i kantane og natta er i emning. Det ligg til rette for ein seanse i velkjent Hut-ånd. Nightfall maktar likevel aldri å gripe eit like iherdig tak i meg som det Fashion Park seansen gjorde. Albumet har avgjort sine gyldne augeblikk, men glir også, oftare enn kva vanlig har vore hos Hut, inn i åndlause parti.

Det startar rett så flott. You Might Thrill Me er ei poptrillande låt fundert på ein utsøkt tone, med grasiøse overgangar. Hut syng om kva som verkelig betyr noko, og om inspirasjonen han har henta frå den andre sida av det store havet. Den ordspelande og ikkje så lite talande tekstlinja «it’s a long way from Hank to William’s desire» trur eg kan få stå att som det essensielle utsegne her.

Singelvalet Take It Easy fylgjer opp i tiltalande cellodrapert drakt, og med Lambchop-pianisten Tony Crow grasiøst klunkande på tangentane. Tittellåta kjem så smygane i hælane på denne som ein skumringsballade dragande på ei og anna smertelig røynsle. Med spørsmålet «have you ever seen the scars in mighty rainbows?» som si mest minneverdige linje.

Så kjem Echo og rotar det til. Med knitter, programmerte lydar og eit flatt vesen høyrest den ut som noko REM kunne ha brukt som ei skisse for eit eller anna på Reveal. Ikkje spesielt interessant, med andre ord. Av litt ulike årsaker er det fleire låtar etter denne som også glir heller anonymt forbi. Eit unntak er Eclipse, med sitt yppige, strykarsmektande og sing-a-long vesen.

Eit anna er Elected, her REM-referansen drar i Sweetness Follows retning, på eit slett ikkje ueffent vis. Medan avslutningssporet Passing Through, med sin twangy gitar og sitt desillusjonert men varme refreng, etterlate meg i ein vaken og velvillig innstilt tilstand.

Kvifor han er litt meir ujamn denne gongen?

Skyminga trur eg ikkje vi skal skulde på, for der har han vel strengt tatt alltid helde til. Flyttinga frå vesle Banana Party til store Universal blir vel også litt suspekt å halde opp som mulig årsak. Men kanskje han har glidd inn i eit litt for stringent Hut-mønster. Eit mønster som ikkje varslar om åndlause tonar, men lar dei i staden kritikklaust få bli ein del av bildet. Eller kanskje han berre har skjemt meg litt bort. For i rettferda og sanninga sitt namn er det jo, som eg allereie har nemnt, ei handfull låtar her som rammar sentrale kjenselfelt.

Så å la den store misnøya få komme sigande burde eg ikkje tillate. Absolutt ikkje.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

Home Groan – Hey Revolution Now!

Standard

Absolutt ei angrepsvillig og frisk innstilling hos Hagfors og hans medsamansvorne denne gongen.

cover  Det var slett ikkje for å preike det offisielle USA sitt syn at Martin Hagfors i si tid flytta frå heimbyen Detroit og til Oslo. Det har vi skjønt for lenge sidan. Framstøyta hans, i alle fall dei han har gjort saman med Home Groan, eller berre som Groan Alone, har i stor grad vore driven fram av den same ånda som dreiv Woody Guthrie, Johnny Cash og Erik Bye. Den som har brakt oss songar som I Ain’t Got No Home, Man In Black og Hersker og Narr. Slik er det denne gongen også. Ja kanskje spesielt denne gongen, for tittelen skulle jo tyde på at det er ganske så rebelske tankar som ligg til grunn for Home Groan sitt tiande album.

Det er ikkje dogmatiske doktrinar eller propaganderande kampsongar vi finn bakom den opprørske tittelen Hey Revolution Now! For sjølv om Home Groan kallar tekstheftet for ei Revolutionary Songbook, og nyttar seg av illustrasjonar som minnar om sveitt arbeidarkamp og kommunistisk vinkling, er det først og fremst det jaga og snublande men like fullt elskande mennesket sine kampar på forskjellige plan som står i sentrum. Frå popfriske tonar om å gje seg over til sin kjære (Giving Myself Up), og til det allsong-rungande tittelkuttet sitt angrep på det egoistiske tankesett som rår i den vestlige verda.

Joda, det er definitivt mykje kald djevelskap der ute som gjer Hagfors oppbrakt, men samstundes er det noko mildt og humant over tonen hans. Derfor opplever ein han aldri som ein harmdirrande agitator. Og takk for det, vil no eg hevde. Samstundes står han vel heller aldri fram med same tyngde og kraft som dei tre legendene eg nemnte i første avsnitt. Men kven gjer no eigentlig det? Det er i alle fall ingen grunn til å ikkje søke mot tonane hans, for dei er vel verdt fleire besøk dei. Særlig når det er såpass mange velfungerande av dei som det er på Hey Revolution Now!

Som vanlig er det den countryinfluerte tonen som er dominerande, men den er ikkje aleine. No kjenner ikkje underteikna til alle Home Groan sine utgjevingar ned til minste detalj, men etter kva eg kan skjøne må dette albumet vere blant bandet sine mest varierte. Det opnar med den dunkle Gilligan’s Island, der ein halvkviskrande Hagfors får utbytterik vokalhjelp frå bandet sitt nyaste tilskot Mona Varpe. Ei dame som i tillegg til å gje det vokale ein ekstra dimensjon, også trykker på ulike tangentar, og gjer i det heile eit positivt inntrykk. Til dømes er ho og hennes theremin med og fører den reklameharselerande Billboard Babe inn i eit tiltalande psykedelisk-austleg lydbilete. Enda fleire spor av psykedelia gneg seg mot overflata i den seige og skurrande She Really Freaks Me Out.

Elles er her sjølvsagt mykje fin strengeplukking. Håkon Gebhardt (som har produsert albumet) gjer ein gjestevisitt med frisk banjospeling i Hog Hollow, og mandolintrakteringa til Lars Håvard Haugen er ikkje mindre attråverdig i artige I Bit the Head of My Old Microphone og countrytunge Tears of Lead. Den siste høyrer med blant favorittane. Med lengtande munnspeltonar og eit whiskeydrenert vesen handsamar den angst- og svikefylte tema vi har høyrt før. Men på eit så tekstlig velfundert og melodisk fangande vis at den smyg seg på innsida.

Andre som høyrer til i avdelinga for låtar det avgjort kan vere kjekt å oppsøke på nytt er den inspirert countryrockande og aparte titulerte JFK Loved Volvos Too, popcatchy men tekstlig svartkledde Queen of the Underpass, og den lett vemodsfulle visa om trøbbel på heimebane Bring You Back With a Song.

Trur faktisk dette fort kan vere ein av dei beste platene Hagfors og hans venner har smidd saman. Det har som sagt blitt ein del av dei etterkvart.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Hobotalk – Notes On Sunset

Standard

Sangar om kjærleik, krig og solnedgang, som sjeldan vekker til liv den store gløden.

cover  Eg hadde vel eigentlig tenkt meg noko anna enn dette. Eg hadde tenkt meg eit lite smårufsete lag som på skakt vis fortalte historier frå det ikkje alltid like idylliske og tørrlagte vandrar-livet. Og det er vel ikkje så rart, sidan dei no eingong har valt å kalle seg Hobotalk. Vel, særlige rufsete og skakke er dei ikkje, og skildringar frå det kvilelause livet på loffen er det særdeles skrint med. Dei har derimot eit par ting å seie om krigen, om kjærleiken, om solnedgangen, og litt anna.

Eg kunne ha hatt litt kjennskap til denne Edinburgh-kvartetten om eg i si tid hadde snappa opp debutalbumet deira. Det kom ikkje i går, eller i fjor. Det kom i 2000. Det hadde tittelen Beauty In Madness, og vart visstnok rett så bra motteke blant fleire musikkskribentar. Det vart ikkje omfamna i same grad av det platekjøpande publikum. Hobotalk vart derfor løyst frå kontrakten sin med Virgin Records, og gjekk i limbo. No, seks år seinare, er dei altså tilbake igjen. Tilbakelente, fint kledde, men med få løyndommar i lommene.

Hobotalk er i første rekke Marc Pilley. Han skriv låtane, han syng, og han spelar både gitar og piano. Det er vemod i tonane han lagar, og det er vemod i orda han fyller dei med. Han syng med ei tenor-røyst som av og til søker mot litt mørkare tonar. Dei dominante instrumenta på albumet er akustisk gitar og piano. Desse blir innimellom, men då stort sett forsiktig, backa av bass/trommer, og utfylt av litt forskjelligarta orgeltonar og eit munnspel. I tillegg slepp to av bandmedlemmene, Ali Petrie og Nick Houldsworth, til med vokalharmonering.

I Letter From a Friend syng Pilley sårt og angstfullt om krigen. Han stiller det opportune spørsmålet «is America dying?», og han hevdar bittert at «these California sunsets don’t mean a shit when you’re upset, inside». Det er ei bra låt, den har driv og er melodisk velfundert. Samstundes plasserar den Hobotalk på den amerikanske vestkysten. Mykje av det bandet har føre seg kunne godt ha skjedd der borte sånn cirka 1970. I selskap med til dømes James Taylor eller Bread, eller kanskje saman med Tim Hardin i Greenwich Village.

Mjukt og nokså fritt for kantar er Hobotalk sitt toneangjevande vesen. Dei har ein dugande dose småfint på programmet, men lite som kallar fram dei heilt store kjenslene. Det næraste dei kjem slikt, i tillegg til nemnte Letter From a Friend, må vere med Me & My Mountain. I enkle og overraskingsfrie men rett så tiltrekkande tone-former syng Pilley om å leite etter svar der spørsmål ennå ikkje er stilt, før hans harmoniske hjelparar dukkar opp og stemmer i; «Me and my mountain we’re going to war again».

Resten av låtane er ikkje heilt der. Enten dei er jazzige, soulpåverka, spartanske eller «ooh-oooh»-harmonerte, så glir dei litt for trygt og hyggelig forbi til at ein i særlig grad merkar seg dei. Raudvinsfint ville kanskje nokon sagt. Mulig det, seier eg, med ei aning av tvil i stemma.

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

Hellwood – Chainsaw of Life

Standard

Tre skrudde fyrar slår seg i hop. Blir dei mindre skrudde av det, trur du?

cover  Frå kvar sitt skrudde hjørne har Johnny Dowd og Jim White, sidan midten av nittitalet, gjort individ frå tilværet sine meir dunkle avkrokar til sentrale aktørar i songuniverset sitt. Det vere seg lystløgnarar, lovbrytarar, blasfemikarar, svovelpredikantar, kvakksalvarar eller andre meir eller mindre suspekte figurar som ikkje dansar etter A4-rytmen. Når dei no i år slår seg saman er det derfor heilt sjølvsagt at dei må kalle prosjektet sitt for noko slikt som Hellwood.

«Hellwood, population 3» står det å lese på baksida av coveret. Tredjemann er Willie B, ein trommeslagar og multi-instrumentalist som har kampert med Dowd på dei fleste oppdraga hans. Saman med eit par besøkande kvinnelige songkrefter inviterer trioen oss med på ein tur rundt omkring i sjelelige labyrintar av det heller dysfunksjonelle slaget.

Sonisk sett snik dei seg stort sett rundt i dei same grøftekantane dei har hatt for vane å vitje. Vi snakkar med andre ord om ein heller møkkete og stridig mikstur av folk, country og blues. Ein mikstur som har i seg eit gufs av den same fredlause americanaen som pregar The Handsome Family, og som kanskje har fått eit stikk og to av Wall of Voodoo og ein whiskytår frå Mark Lanegan.

Heilt sidan Dowd fornærma White i deira første møte, for ni år sidan, med utsegne «oh yeah, you’re that kid who does what I do» har eit samarbeid liksom hengt og sveia i lufta som ein muligheit. I tida som er gått sidan den gong er det Dowd som har vist seg som den mest produktive låtskrivaren av dei to. Dette faktum speglar seg igjen i Hellwood også.

Men den aller beste låta er det Jim White som har hovudansvaret for. Den heiter A Man Loves His Wife, og ein tar vel ikkje så veldig hardt i om ein seier at tittelen lyg litt. I ei enkel, naken og inntrengande form fortel White historia om fyren som «keeps his pistol in a drawer by the bed, it’s been loaded and waiting since the day they were wed». Kim Sherwood-Caso fyller ut det vokale bildet, og gjev kona ei stemme, i refreng og konklusjon; «’till death do us apart is all they think of».

Det er to White-sungne låtar til på plata. Den småspretne parentesen Spider In the Bed, og den banjofronta og elles nokså spartanske balladen Dream On. Ein audmjuk utdrøymt draumar fører ordet; «I might be a dreamer, but I’m all dreamed out», og får hjelp av ei kvinnerøyst innimellom, tilhøyrande Jim White si kone Robin Pratt.

Resten av det vokale er det i hovudsak Johnny Dowd som meislar ut med si ukultiverte og anti-vakre røyst. Han startar med å takke Gud. I ein noko sarkastisk tone takkar han for lidingar, jordskjelv, orkanar generelt og Katrina spesielt, før ein ilter gitarsolo avsluttar låta. I hælane på denne, til tonar henta frå Twin Peaks sitt nabolag, blir vi så presentert for ein heller syndig og suspekt gjeng i Fireworks Factory.

I skakk rekkefylgje dukkar det så opp den eine soniske og tematiske åndsfrenden etter den andre. I hyllinga til gospelmusikken sin far Thomas Dorsey kjem Dowd med fylgjande programerklæring overfor sine eigne talent; «I sing songs of lust and depravity, it’s the only songs that come out of me». Han gjer sitt beste for å halde hevd i den påstanden og drar fram i lyset ein tvilsam og tjuvaktig predikant i God’s Back Pocket. Han lar galskapen blese om øyrene på lyttaren i Alien Tongue. Medan «another candidate for the losers hall of fame… another missing link in the big chainsaw of life» blir grundig dissekert i Man in a Plaid Suit.

Ser gjerne at herrane tar turen tilbake til Hellwood, ved eit seinare høve, for å kreere nye anekdotar frå dei suspekte breiddegrader.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Thom Hell – Every Little Piece

Standard

Oppskrifta er velkjent, det melodiske resultatet velsmakande, men den tekstlige garneringa noko blass.

cover  Eit bra platecover og ein innbydande booklet kan ikkje gjere ei dårlig plate god, men eg trur nok at det litt umedvite kan dytte inntrykket av den nokre små steg i gunstig retning. Teiknaren Torgrim Nærland er hovudansvarleg for at Thom Hell si nyaste plate har fått dette vesle fortrinnet. På framsida sit ein froskeliknande skapning og stirar mot ein lys horisont. På innsida dukkar det opp fem variantar av eit spøkelsesaktig sumplandskap. Ein plass der livet har tatt ein førebels pause. Gamle krokete trer kryp i symmetriske men innhaldsrike former langs ramma av bileta. Det vaklevorne blir gitt ein balanse og det dunkle dansar slowfox med det harmoniske. I ei stor lys synsrand kan vi lese songtekstane til Thom Hell. Men dei tar seg eigentlig best ut ulest. Eller som uviktig men habilt fungerande garnityr til dei stort sett melodisk velutvikla låtane til mannen.

Thom Hell lagar popmusikk av det ikkje særlig oppskrudde slaget. Visepop kunne ein kanskje komme unna med å kalle det. Sjølv spelar han akustisk gitar og trykker forsiktig på ein tangent i ny og ne. I tillegg har han med seg eit par karar til å stette rytmen, ein som får lov å tilføre gitaren sin straum, og ein som har eit litt meir aktivt forhold til tangentar enn Hell sjølv. Ved nokre få høve dukkar det også opp nokre fiolintonar.

Ein norsk pop-melankolikar? Ja, men slett ikkje av det dystraste slaget. Ikkje av det mest særeigne heller. Han har eit utal nære pop-slektningar, både i geografisk nærleik og fjernare strøk. Tre; Jim Stärk, Ron Sexsmith og Crowded House. Han held seg stort sett innafor eit ukomplisert poptilsnitt, men av og til søker han meir intrikate mønster.

Det er neppe ein god idé å starta eit album med ein av dei svakare spora, men det gjer Thom Hell her. All I’ve Got Left er både tekstlig tynn og melodisk noko skranten. Det siste er det heldigvis få av dei andre spora som er. Neste låt ut, Try, kjem ridande på ein keyboards-akkord og rettar på popsmart måte opp startvanskane. Ein av dei få på plata med litt tempo i kroppen. For Thom har nok eit litt meir dvelande og nedpå fokus på Every Little Piece enn kva han hadde på debutalbumet I Love You. Utan at ein vel kunne skulde han for å ta av i himmelstormande retningar på den plata heller.

Han har ei god stemme. Ei stemme han stort sett held i eit beherska leie, men som han innimellom sender opp i falsett-lende. Hans fire instrumentale medhjelparar i The Love Connection sleng seg med som harmoni-hjelp når det måtte høve. Ei som var med på debutalbumet, men som ikkje er med denne gongen er kjærasten Marte Wulff (ho har vore opptatt med å få sitt eige album ferdig). Den komponenten (vekselvirkninga av mannleg og kvinneleg røyst) kunne nok gjort seg på Every Little Piece også. Kanskje i Takes a Man. Ikkje for det, nett den songen klarar Thom veldig godt på eigen hand. Skjørt men sonisk veksande, og med eit refreng der falsett-stemma hans sit perfekt. Tekstlinja i refrenget sit ikkje så verst den heller; «it takes a lot to strangle all my thoughts, and it takes a man to recognize his faults – as I did.»

Tekstane, ja. Eg har vel komme med eit par små hint om at dei ikkje akkurat er av det imponerande slaget. No er dei ikkje svakare enn det mange andre norske popsnekkarar skrotar saman, så eg skal ikkje la min irritasjon over dette bli eit stort poeng her. Men hadde dei vore noko meir og noko betre enn høgst ordinære og uinteressante kunne dei kanskje ført denne plata ut av det store gjennomsnittlege poplandskapet. Slik det er no kan vi lene oss tilbake og finne hug i ein vakkert temperert låt som God Above og ein orgelboren luring som Get Me Home. Kjenne att spøkelset av ein Don’t Dream It’s Over og ein Strawberry Blonde, og konstatere at dette er jo ganske så fint det. Så puttar vi plata i hylla. Og neste gong tar vi heller fram Other Songs, for det er liksom ein god del meir å hente der.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Half-Handed Cloud – Halos & Lassos

Standard

Lettbeint pop-psykedelisering, urokkelig tru og ein tidvis litt slitsam synthesizer.

cover  For fjerde gong er Half-Handed Cloud klar med ein liten tettpakka halvtime flyktig 60-tals påverka pop-psykedelisering. Halos & Lassos har nitten låtar, eller kanskje det er meir korrekt å kalle det sekvensar. Dei har ei gjennomsnittleg lengde på dryge minuttet, er bygd rundt eit ganske så likt melodisk mønster, og sprett over i kvarandre før ein har klart å fordøye tittelen deira.

Omtrent slik blir ein sittande og fundere og mumle for seg sjølv dei første gongene i selskap med Halos & Lassos: Skal vi sjå – Earth Outside of Ghost Will Only Be Quicksand – hmm, kva meinast med det tru? Det må vel bety noko slikt som… hei, vent litt. Nei vel – Tongues That Possess The Earth Instead – hmm, den var litt surreal… nei der var den ferdig gitt. Foot On the Brake – lurer på om ikkje det kunne vore ein god idé, ja.

Half-Handed Cloud er i hovudsak eit einmannsverk. Mannen heiter John Ringhofer. Han er god venn med Sufjan Stevens og Daniel Smith, og deler deira syn på Jesus Kristus og hans opphav. På ein likefram, smått naivistisk og lett surrealistisk måte impliserer han både eit og hint frå Bibelen i tekstane sine. Og han sparar ikkje på lovprisingar til sine heltar der oppe i dei himmelske salar. Ja, Ringhofer sine tekstlige eskapadar blir faktisk nesten litt sjarmerande i all sin flyktige omgang med tru, lykke, undring, draumar, lyse skyer og litt mørkare mortalitet. Han har forresten gjengjeve dei inni coveret, men det så smått og tettskrive at det blir ein beint fram slitsam tålmodsprøve å forsøke lese dei.

Ringhofer er ein multi-instrumentalist. Ein må vel nesten vere det for å drive eit einmannsband. Nå har han rett nok med seg to blad Buckner (Brandon og Wendy) på plata, men det meste av lyden tek han ansvar for sjølv. Trombonen, som var det første instrumentet han lærte seg, er med, det same er gitaren, banjoen, marimbaen, bjøllene og ikkje minst ein omnichord. Sistnemnte sender frå seg synthbølgjer og hermetiske rytmar av det hastige slaget. Dette er eit nytt påfunn frå Ringhofer si side, eg synes ikkje det er det beste han har hatt.

Låtane er som nemnt mykje skodd over same lest. Det er likevel nokre som skil seg ut. Skip the Rope og A Bed That Breathes With Him stormar fram i eit snitt det kling litt The Shins av. Suit of Clouds to Ride the Skies blir klappa fram på eit livaktig vis. Medan You’ve Been Faithful to Us Clouds strekker seg over 3 1/2 minutt, og er i særklasse det lengste sporet. Det beste også, tida blir nytta til både friske «do-do-do» og «ba-ba-ba» og minneverdige linjer som «you wash feet with kisses».

Eigentlig provar han så godt som heile vegen at han har eit dugande grep om å skape livfulle poptonar, men så var det den der omnichorden, då.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Guitar – Tokyo

Standard

Ein tyskar i Japan finn ei elv – men ikkje så veldig mykje meir.

cover  Eg har aldri vore i Tokyo. Derfor har eg heller aldri vore ved Tamagawa River sine breidder ein søndag ettermiddag. Men eg trur det kan vere vakkert der. Det trur eg fordi Michael Lückner (som er mannen bak Guitar) i det sju minuttar lange opningskuttet Sunday Afternoon At Tamagawa River med friske tonar og klare fargar malar eit idyllisk sonisk bilete. Her ser ein for seg klart vatn i ein sakte vennlig straum mot havet, mektige liljeblad og blomstrande små buskar. Ein oase i utkanten av storbyen. Til å male dette biletet nyttar Lückner først og fremst gitaren. Ein japansk variant. Gradvis bygger han så inn elektroniske lydar, loops og rytmikk, og stemninga blir skapt.

Dette er underteikna sitt aller første møte med tyske Michael Lückner sitt musikalske univers. Han har fleire prosjekt gåande. Digital jockey, Computerjockeys, Music For Moving Pictures og Guitar. Tokyo er hans tredje album under sistnemnte signatur. Det første, kalla Sunkissed, var etter seiande ein tributt til My Bloody Valentine sin Loveless. Den andre, Honeysky, vart berre utgitt i Japan. Eit land som de sikkert har skjøna spelar hovudrolla også denne gongen.

Eg kan vel like godt innrømme først som sist at eg er ein novise når det kjem til dei musikalske uttrykksformene i Japan. Har snappa opp lyden av eit Yellow Magic Orchestra og eit Shonen Knife, men ikkje så veldig mykje meir. Viss vi ikkje då skal rekne med David Sylvian sitt Japan, som med fine plater som Tin Drum og Gentlemen Take Polaroids henta tonar frå soloppgangens rike inn i New Wave tidsalderen. Sidan Lückner jo også kjem til tonane utanfrå er kanskje sistnemnte ikkje ein heilt håplaus referanse. Er likevel redd for at om tjue år har Tokyo samla langt meir støv enn Tin Drum.

For etter at Tamagawa River har glidd forbi blir det meir stillstand i opplegget. Det blir helst lite verksame variasjonar over liknande tema. Naoki, Ayako, Akiko, dei var der, eg høyrde dei, men dei var vanskelig å finne den store hugen for. Det skjer så lite. Lückner finn nokre yndige tonar, dvelar ved dei, repeterer dei, men gjer dei ikkje temperatur og dynamisk progresjon. Det blir New Age-fakter og anonymitet, eg døser av.

På tre spor har han med seg Ayako Akashiba. Ho syng. Med engleaktig røyst gjer ho Tokyo Memory litt meir minneverdig enn sine omkringliggande tonar. På Wash Me Away skurrar det meir bak røysta hennar, og med Sakura Coming er shoegaze-faktoren på plass, og Ayako si røyst blir gøymt bak ein vegg av lyd. Det er ikkje Loveless-magi, men for så vidt dugande.

Opplegget legg seg så til ro med Maki. Med eit slags nennsamt groovy bluesmønster ytrar denne eit strøk av pasjon som ein har sakna etter den velduftande innleiinga.

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

David Fischoff – The Crawl

Standard

Ambisjonar, maskiner og elleve overfylte poplåtar.

cover  Det finst som kjent mange slags måtar å gje tonane sine instrumentfølgje på. Frå spartansk fingerplukking på ein akustisk gitar til drønnande og støyande lydbølgjer frå overelektrifiserte kjelder. Dave Fischoff har i all hovudsak valt å gjere det med syntetiske og programmerte maskiner. Slikt kan fungere bra det, men slik Fischoff gjer det blir det berre for mykje og for masete.

Fischoff har vore frampå med innspelt material før. To album frå åra kring årtusenskiftet. Eg har ikkje høyrt dei, men biografien seier at dei har eit meir dempa og vise-orientert uttrykk enn kva som er tilfelle med The Crawl. I den same biografien blir forresten Fischoff sitt arbeid med The Crawl samanlikna med Brian Wilson og hans forsøk på å gjere Smile om frå tanke til tone. Hmmm.

At det er ambisjonar og idear til stades i Fischoff sitt musikalske virke, har eg inga som helst grunn til å tvile på. Eg tvilar heller ikkje på hans evner til å komponere melodisk velfungerande låtar, eller å gje desse tekstlig innhald av dugande karakter. Det er fleire dømer på det på The Crawl. Det som så fullstendig øydelegg for alt som er bra, er innpakkinga.

Ein montasje av brusande keyboards-tonar, sampla lydar og maskinell rytmikk kjem svevande og dunkande mot ein i altfor fyldige og overivrige former. Dynamikk og lydøkonomisk tankegang vart nok aldri med ned i kjellarlokalet i Chicago, der Fischoff tråkla saman dette verket.

Bakom det overdådige og krunglete soniske bilde dobbel- og trippelharmoniserar han si eiga, noko avgrensa, røyst gjennom både popenkle og meir intrikate melodilinjer. Linjer som på dugande vis fortel om tilværet sitt ustoppelige slit, med særlig vekt på kjensla av å vere framandgjort i dei kjølige og ugjestmilde storbygatene: «I walk home through cold streets, stars lit like dim machinery. A raw ghost of moonlight slips through the capillary trees».

Ååh Fischoff, du skulle ha gjort dette på eit anna vis. Du skulle ikkje ha nytta deg av alle ideane som sprang deg i hug, samstundes. Kanskje skulle du ha lytta endå betre på nokon som har klart dette før deg. Stephin Merritt og hans Magnetic Fields lagde for nokre år sidan sin ambisiøse og tredoble 69 Love Songs. Resultatet var ein rikt fasettert og meisterleg ode til kjærleiken og dens uransakelige vegar. Brian Wilson sine ambisjonar var ikkje mindre då han sette seg føre å lage sin tenårings-symfoni til Gud, Amerika og vibrasjonar av ulik art, Smile. Eller når Sean O’Hagan og hans High Llamas tok opp hansken og skapte sine Gideon Gaye og Hawaii. På desse platene står sjeldan iveren, ambisjonane og innfalla i vegen for låtane. Slik er det dessverre med The Crawl.

Og det er litt trist. For eg trur mannen kunne ha laga ei bra plate, om han berre hadde vore litt meir forsiktig.

2/10

Først publisert på Groove.no (i 2007)

Thomas Dybdahl – Science

Standard

Hausten er her. Dybdahl er her. Men er ikkje graset litt grønare? Og har ikkje fyren laga si beste plate tru?

cover  Det skortar ikkje på ambisjonar hos Thomas Dybdahl. Han starta som kjent platekarrieren sin med ein trilogi, og titulerte siste kapittel i den for noko såpass pretensiøst som One Day You’ll Dance For Me, New York City. Men det er ikkje galt å ha ambisjonar, ikkje pretensjonar heller for den saks skyld, i alle fall ikkje når ein skjøttar dei med slik raffinert varleik som det Dybdahl gjorde i nettopp dette tredje kapittelet.

To år etter at October Trilogy vart fullbyrda er Dybdahl klar med oppfylgjaren. Han har ikkje tatt sjumilssteg i nye retningar. Skjegget er på plass. Blikket er ettertenksamt. Hausten er stadig årstida. Melankolien dryp sakte, men ikkje for tungt. Og tonane trer fram i måtehaldne former. Men alt er likevel ikkje heilt som før.

Det er ein Dybdahl på veg vi møter. På veg bort frå noko, på veg til noko. Han har ikkje komme så langt. Det er ikkje sikkert han skal så langt heller. Men han er verd å fylgje. Både der han finn det sublime, og der han trør litt feil.

Eit viktig moment som skil Science frå trilogien er Dybdahl sin meir utforskande og varierte songstil. Denne gongen prøver han i større grad ut heile registeret, frå det gruffy og opp til dei lyse tonar, frå det resiterande til det melodisk dansande, og frå det hudlause til det sofistikerte. Vellykka og formålstenlig? Definitivt. Han blir liksom endå meir Dybdahl på dette viset.

Som på førre album stikk Frode Gjerstad ein liten tur innom for å blese i saksofonen sin på opningssporet. Allereie her skjønar vi at Dybdahl har tenkt seg inn på eit og anna sidespor av sin sedvanlige oktobertur. Gjerstad får nemlig lov å blåse kraftig i tuten, og frijazzar Something Real på gnistrande vis av sporet. Før låta kjem så langt har trommis, perkusjonist og medprodusent Øyvind Jakobsen drive fram eggande rytmar som vekslar mellom det sordinerte og det meir fyrige. Medan Dybdahl godt støtta av sin harmoniserande partnar Silje Salomonsen syng inderlig om ein eller annan som ikkje nyttar sitt rådvelde til å gjere dei rette tinga. Kan det vere Gud sjølv han har i tankane når han spør «do you understand my deep frustration on creation and other fairytales»?

Apropos eventyr. Eg opplever det slik at Dybdahl og hans medhjelparar skrid fram med litt Askeladd-mentalitet i årene. Dei plukkar opp mykje langs ruta. Og på inspirert vis nærmar dei seg låtane på ein forsiktig leikande og søkande måte. Dei overspelar aldri. Snarare skaper dei inntrykk av å underspele til tider. Det er opent, liberalt og organisk. Det er subtilt, og det er innhaldsrikt.

Dybahl støttar seg mot dei blåaste av stemningsstrenger når han resiterer fire linjer titulert How It Feels. Han ser seg tilbake med ei jazzig smerte rennande gjennom kroppen i den pleiande Still My Body Aches. Saman med Silje Salomonsen får han den vesle vakre countryfarga duetten Dice til å vokalblomstre. Same dame bidrar med effektfulle «hum-hum-hum» i B A Part, albumet sin småcatchy poplåt. Medan Dybdahl i U svever inn i eit patosfullt og funky soulbilde med Al Green og Antony and the Johnsons vakande frå kvar sitt hjørne.

Min personlige favoritt er This Year. Ein melodisk smidig sak kledd i ei eggande dynamisk drakt, med soulstenk i magepartiet og rader av orgel og lap-steel rennande langs ryggen. Dybdahl syng særdeles overtydande om mismotige tilhøve på både det personlege og det globale plan;

«This year I got my heart broken, my fears awoken, my beliefs shaken and my dignity taken, but am I wrong to assume that the world is absurd when religion comes first and knowledge comes third».

Det er vel her eg kanskje skulle komme med ei lengre utreiing om albumet sin tittel stilt opp mot ei og anna linje i Dybdahl sine tekstar som kan tyde på at fyren nok har meir tru på vitenskapen enn religionen. Det lar eg ligge, og rettar meg i staden opp for å få med meg at Dybdahl fattar eit visst håp This Year også;

«I just hope she’s a heartbreaker, a soulshaker and a lovemaker, or a damn good faker…»

Det er ikkje sikkert New York City vil danse for deg denne gongen heller Dybdahl. Det er ikkje ein gong sikkert du vinn halve kongeriket, eller at prinsessa lar seg målbinde. Heilt målbunden er kanskje ikkje underteikna heller, men han er salig fornøgd.

Så fylg vegen vidare du Dybdahl, fang gnistrande tonar, og la perkussiv vitalitet, frittflygande horn, borande strykarar, sprudlande mandolintonar og alt som er livgjevande få spele med. Eg trur du vil gjere det, for du er jo trass alt ein Soulshaker.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Dum Dum Boys – Enhjørning

Standard

Eit standardforma comeback fra DumDum Boys. Treng vi det?

cover  For sånn cirka ein halv mannsalder sidan erobra dei festninga som ein temmelig vill ein, med barske riff, og smarte meldingar om at det ikkje fanst piller mot møkkete vatn. Som kjent blei denne landevinninga raskt fylgt opp av eit rallande og suksess-utvidande Splitter Pine. Før eit Pstereo-åtak fullførte jobben. Allereie midtvegs i det triple angrepet byrja ein å ane at bak det tøffe og rock’n’roll-sveitte låg det ein konformitet som støtvis saug trykket utav opplegget. Og ganske så riktig, i fjerde forsøk var tanken tom. Etter fleire mislykka forsøk på å få sus på sakene utover på nitti-talet, parkerte Dum Dum Boys bak ein vaklande Totem i 1998.

Men parkeringa var visst ikkje endelig. I desse dagar tar dei dyret ved hornet og prøver å fyre opp igjen.

I fylgje fabelen er einhyrningen eit edelt og vennligsinna dyr som berre lar seg temme ved synet av ei jomfru. Kor edel hovudpersonen i Dum Dum Boys sitt ferske singel-framstøyt er kan ein stille spørsmål ved, men han har i alle fall eit trøblete forhold til damer. Eit forhold som blir framført på kjent Prepple-bitande sangvis, og med like velkjent Kristiansen-produsert ordkløyveri: «Den som venter venter, den som får se får se, veien er målet, be-bop-a-lu la oss be». På den eine sida halvtøft og småfiffig, på den andre sida trenge han ikkje inni verken skinn eller sjel, og endar dermed opp med ei heller flyktig skildring. Eit ikkje heilt ukjent problem i det tekstlige Kristiansen-universet.

Det soniske mønsteret er også forma over velbrukte riff og melodiske linjer henta frå den standardiserte DumDum’ske mal. Den føltes nokså oppbrukt rundt 1990, og den kjennes oppbrukt i 2006. Enhjørning er ikkje ei direkte dårlig låt, men det er ei høgst middelmåtig låt, og middelmåtige låtar har vi eigentlig ikkje så veldig bruk for. Har vi vel?

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)