Han kjem mot oss med den milde og velkjente popmelankolske tonen sin. Men er den like bra denne gongen?
Etter å ha gitt ut to album i 2004, venta William Hut heilt til berre nokre få timar stod att av 2006 før han kom med sitt neste. Sitt fjerde. Den revolusjonerande endringsprosessen har han definitivt ikkje vore gjennom i løpet av denne tida. Med si lyse honningdraperte og i høgste grad karakteristiske røyst flyt han på elegant vis gjennom elleve låtar av den der popmelankolske sorten. Den han klarerte på eit så utsøkt vis på si første 2004-utgjeving, Versus the End of Fashion Park.
«I grew up to plainsong and this is the sea, I played all my sad songs in minor key»
Så heiter det i den første linja av Falling Star. Ei kortfatta sjølvmelding kan ein vel kanskje kalle det. Men vil presisere at eg høyrer langt meir Plainsong enn This Is the Sea i tonane til Hut. Eller meir The Cure enn Waterboys, for å sette det i eit litt større bilde. Og sidan vi først vandrar rundt i det seine åttitalet, kan ein jo kanskje plusse på med REM og Go-Betweens, berre sånn for å fylle ut bildet endå litt meir. Det finst saktens fleire toneskaparar ein kunne komme drassande med i same hensikt, både herifrå, derifrå og noifrå, men eg ser ikkje det store poenget, for Hut har skapt sin eigen vesle krok inni dette bildet. Der sit han og spelar sine mjuke og mollstemte tonar, og kjem vel til å gjere det så lenge det siv pust forbi leppene hans.
Nightfall, lyset blir brunt i kantane og natta er i emning. Det ligg til rette for ein seanse i velkjent Hut-ånd. Nightfall maktar likevel aldri å gripe eit like iherdig tak i meg som det Fashion Park seansen gjorde. Albumet har avgjort sine gyldne augeblikk, men glir også, oftare enn kva vanlig har vore hos Hut, inn i åndlause parti.
Det startar rett så flott. You Might Thrill Me er ei poptrillande låt fundert på ein utsøkt tone, med grasiøse overgangar. Hut syng om kva som verkelig betyr noko, og om inspirasjonen han har henta frå den andre sida av det store havet. Den ordspelande og ikkje så lite talande tekstlinja «it’s a long way from Hank to William’s desire» trur eg kan få stå att som det essensielle utsegne her.
Singelvalet Take It Easy fylgjer opp i tiltalande cellodrapert drakt, og med Lambchop-pianisten Tony Crow grasiøst klunkande på tangentane. Tittellåta kjem så smygane i hælane på denne som ein skumringsballade dragande på ei og anna smertelig røynsle. Med spørsmålet «have you ever seen the scars in mighty rainbows?» som si mest minneverdige linje.
Så kjem Echo og rotar det til. Med knitter, programmerte lydar og eit flatt vesen høyrest den ut som noko REM kunne ha brukt som ei skisse for eit eller anna på Reveal. Ikkje spesielt interessant, med andre ord. Av litt ulike årsaker er det fleire låtar etter denne som også glir heller anonymt forbi. Eit unntak er Eclipse, med sitt yppige, strykarsmektande og sing-a-long vesen.
Eit anna er Elected, her REM-referansen drar i Sweetness Follows retning, på eit slett ikkje ueffent vis. Medan avslutningssporet Passing Through, med sin twangy gitar og sitt desillusjonert men varme refreng, etterlate meg i ein vaken og velvillig innstilt tilstand.
Kvifor han er litt meir ujamn denne gongen?
Skyminga trur eg ikkje vi skal skulde på, for der har han vel strengt tatt alltid helde til. Flyttinga frå vesle Banana Party til store Universal blir vel også litt suspekt å halde opp som mulig årsak. Men kanskje han har glidd inn i eit litt for stringent Hut-mønster. Eit mønster som ikkje varslar om åndlause tonar, men lar dei i staden kritikklaust få bli ein del av bildet. Eller kanskje han berre har skjemt meg litt bort. For i rettferda og sanninga sitt namn er det jo, som eg allereie har nemnt, ei handfull låtar her som rammar sentrale kjenselfelt.
Så å la den store misnøya få komme sigande burde eg ikkje tillate. Absolutt ikkje.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2006)
Det var slett ikkje for å preike det offisielle USA sitt syn at Martin Hagfors i si tid flytta frå heimbyen Detroit og til Oslo. Det har vi skjønt for lenge sidan. Framstøyta hans, i alle fall dei han har gjort saman med Home Groan, eller berre som Groan Alone, har i stor grad vore driven fram av den same ånda som dreiv Woody Guthrie, Johnny Cash og Erik Bye. Den som har brakt oss songar som I Ain’t Got No Home, Man In Black og Hersker og Narr. Slik er det denne gongen også. Ja kanskje spesielt denne gongen, for tittelen skulle jo tyde på at det er ganske så rebelske tankar som ligg til grunn for Home Groan sitt tiande album.
Eg hadde vel eigentlig tenkt meg noko anna enn dette. Eg hadde tenkt meg eit lite smårufsete lag som på skakt vis fortalte historier frå det ikkje alltid like idylliske og tørrlagte vandrar-livet. Og det er vel ikkje så rart, sidan dei no eingong har valt å kalle seg Hobotalk. Vel, særlige rufsete og skakke er dei ikkje, og skildringar frå det kvilelause livet på loffen er det særdeles skrint med. Dei har derimot eit par ting å seie om krigen, om kjærleiken, om solnedgangen, og litt anna.
Frå kvar sitt skrudde hjørne har Johnny Dowd og Jim White, sidan midten av nittitalet, gjort individ frå tilværet sine meir dunkle avkrokar til sentrale aktørar i songuniverset sitt. Det vere seg lystløgnarar, lovbrytarar, blasfemikarar, svovelpredikantar, kvakksalvarar eller andre meir eller mindre suspekte figurar som ikkje dansar etter A4-rytmen. Når dei no i år slår seg saman er det derfor heilt sjølvsagt at dei må kalle prosjektet sitt for noko slikt som Hellwood.
Eit bra platecover og ein innbydande booklet kan ikkje gjere ei dårlig plate god, men eg trur nok at det litt umedvite kan dytte inntrykket av den nokre små steg i gunstig retning. Teiknaren Torgrim Nærland er hovudansvarleg for at Thom Hell si nyaste plate har fått dette vesle fortrinnet. På framsida sit ein froskeliknande skapning og stirar mot ein lys horisont. På innsida dukkar det opp fem variantar av eit spøkelsesaktig sumplandskap. Ein plass der livet har tatt ein førebels pause. Gamle krokete trer kryp i symmetriske men innhaldsrike former langs ramma av bileta. Det vaklevorne blir gitt ein balanse og det dunkle dansar slowfox med det harmoniske. I ei stor lys synsrand kan vi lese songtekstane til Thom Hell. Men dei tar seg eigentlig best ut ulest. Eller som uviktig men habilt fungerande garnityr til dei stort sett melodisk velutvikla låtane til mannen.
For fjerde gong er Half-Handed Cloud klar med ein liten tettpakka halvtime flyktig 60-tals påverka pop-psykedelisering. Halos & Lassos har nitten låtar, eller kanskje det er meir korrekt å kalle det sekvensar. Dei har ei gjennomsnittleg lengde på dryge minuttet, er bygd rundt eit ganske så likt melodisk mønster, og sprett over i kvarandre før ein har klart å fordøye tittelen deira.
Eg har aldri vore i Tokyo. Derfor har eg heller aldri vore ved Tamagawa River sine breidder ein søndag ettermiddag. Men eg trur det kan vere vakkert der. Det trur eg fordi Michael Lückner (som er mannen bak Guitar) i det sju minuttar lange opningskuttet Sunday Afternoon At Tamagawa River med friske tonar og klare fargar malar eit idyllisk sonisk bilete. Her ser ein for seg klart vatn i ein sakte vennlig straum mot havet, mektige liljeblad og blomstrande små buskar. Ein oase i utkanten av storbyen. Til å male dette biletet nyttar Lückner først og fremst gitaren. Ein japansk variant. Gradvis bygger han så inn elektroniske lydar, loops og rytmikk, og stemninga blir skapt.
Det finst som kjent mange slags måtar å gje tonane sine instrumentfølgje på. Frå spartansk fingerplukking på ein akustisk gitar til drønnande og støyande lydbølgjer frå overelektrifiserte kjelder. Dave Fischoff har i all hovudsak valt å gjere det med syntetiske og programmerte maskiner. Slikt kan fungere bra det, men slik Fischoff gjer det blir det berre for mykje og for masete.
Det skortar ikkje på ambisjonar hos Thomas Dybdahl. Han starta som kjent platekarrieren sin med ein trilogi, og titulerte siste kapittel i den for noko såpass pretensiøst som One Day You’ll Dance For Me, New York City. Men det er ikkje galt å ha ambisjonar, ikkje pretensjonar heller for den saks skyld, i alle fall ikkje når ein skjøttar dei med slik raffinert varleik som det Dybdahl gjorde i nettopp dette tredje kapittelet.
For sånn cirka ein halv mannsalder sidan erobra dei festninga som ein temmelig vill ein, med barske riff, og smarte meldingar om at det ikkje fanst piller mot møkkete vatn. Som kjent blei denne landevinninga raskt fylgt opp av eit rallande og suksess-utvidande Splitter Pine. Før eit Pstereo-åtak fullførte jobben. Allereie midtvegs i det triple angrepet byrja ein å ane at bak det tøffe og rock’n’roll-sveitte låg det ein konformitet som støtvis saug trykket utav opplegget. Og ganske så riktig, i fjerde forsøk var tanken tom. Etter fleire mislykka forsøk på å få sus på sakene utover på nitti-talet, parkerte Dum Dum Boys bak ein vaklande Totem i 1998.