Frå hjertet av Amerika til gatene i Baghdad. Frå den skjøraste tone til dei mest infernalske raid.
«Our terrain stretches from the american heartland to the streets of baghdad. Our boots are well worn and the sack we toss over our shoulder is filled with tears and grain. We unbutton our coats, for spring is upon us and the air is thick with promise. Let us shake the gold upon the fields for it is spring, a good time for trampin».» (pattismith.net)
Eg ser at enkelte har omtala Trampin» som eit comeback frå Patti Smith si side. I ordet si eigentlige tyding er vel ikkje dette heilt korrekt, ettersom albumet er hennar fjerde sidan Gone Again kom i 1996, og følgjer ikkje meir enn fire år etter Gung Ho. Omdefinerer vi derimot comeback til å tyde; tilbake i toppform, då er Trampin» definitivt eit comeback.
Det er i desse dagar tretti år sidan Patti Smith entra eit studio for aller første gong og kom ut igjen med den legendariske singelen Piss Factory. Då ho året etter (1975) fulgte denne opp med albumet Horses, og introduserte seg med den berømte åpningslinja «Jesus died for somebody’s sins, but not mine» manifisterte ho klart og tydelig at her var ei dame som gjekk rock’n’roll vegar ingen andre damer (eller menn, for den saks skyld) hadde søkt innpå før.
Bandet: Rock’n’roll arkeolog Lenny Kaye skyflar ut kompromisslaust gitargrums. Jay Dee Daugherty på trommer og Ivan Kral på bass dannar ein heftig rytmisk duo. Medan krølltoppen Richard Sohl er ansvarleg for sublim tangent utøving. Dama: Patti Smith er ein ordrik leverandør, eit poetisk uvær, som har henta sin inspirasjon like mykje frå den franske poeten Arthur Rimbaud og beat-generasjonen sine frilynte ordkunstnarar som Bob Dylan, Jim Morrison og obskur garasje-rock. Horses: Eit spark midt i skrittet på alt sløvt, likegyldig og blodfattig. Eit vågalt, friskt og ukultivert åtak. Og dannar saman med Velvet Underground sitt banan-album og Television sitt Marquee Moon ein New York-trio som i denne skribenten sine auger ganske så problemfritt kan få lov å dele tittelen tidenes beste debutalbum mellom seg.
Patti har i ettertid aldri klart å toppe Horses. Av albuma som fulgte dei neste fire åra kom rett nok Easter (1978) ganske nær, men Radio Ethiopia (1976) var litt for ujevn, og Wave (1979) ein temd skuffelse. Ved inngangen til 80-talet trekkjer ho seg tilbake og prioriterer familie og eit fredeligare liv. Ho gjer eit kort comeback i 1988 med albumet Dream of Life (mest kjent for anthem-rockaren People Have the Power), spelt inn i samarbeid med ektemannen Fred Smith (med fortid i MC5). Likevel, på ingen måte ei plate som går inn i historia. I løpet av nokre månader i 1994 dør både mannen Fred og broren hennar. I 1996 og 1997 følger så dei to lågmælte (i Patti Smith-samanheng) albuma Gone Again og Peace and Noise. Begge med fleire fine folk-aktige spor, men likevel nokre hakk unna Patti sine største stunder. Hennar åttande album, Gung Ho frå 2000, trur eg kunne ha vunne på ein noko råare produksjon, her er spor av fleire sterke låtar (Glitter In Their Eyes, Strange Messengers), men i Gil Norton sine produsenthender blir dei, overraskande nok, både litt overprodusert og avsnertifisert. Men så skjer altså underet (eit lite i alle fall), Trampin» dukkar opp og viser ei 57 år gammal Patti Smith med ein glød og ei melodisk kjensle vi må heilt attende til Easter for å finne makan til.
Trampin» femner om eit breidt register, frå den skjøraste tone til dei mest infernalske raid. Frå personlege nedteikningar til sterke politiske og dagsaktuelle ytringar. Frå romantiske forestillingar via pretensiøst ordgyteri til kraftfulle utsegn, rikt krydra med fabelaktig surrealisme og vakre lyriske bilder. Mykje er altså slik vi kjenner dama frå hennes beste stunder, sjølv om det politiske, og då helst i tydinga anti-krig, anti-kapitalisme og anti-Bush, blir gitt meir plass enn nokon gong før. Det er også tettare mellom balladene enn kva som var tilfelle i dei meir spastiske 70-åra. Seks av låtane på Trampin» vandrar rundt i eit slikt varleg tonelandskap. Men det er jo heilt greit så lenge fleirtalet består av rett så fine saker. Trespasses, plassert i nærleiken av eit innbydande countryterreng, høyrer til blant det aller fremste Patti har gjort i denne kategorien. Eg har heller ingen problem med å la Cash få cashe inn nokre adjektiver av positiv art, melodisterk og varmblodig som den er. Sterk er også Peaceable Kingdom, ei låt i naiv utopisk drakt inspirert av skjebnen til den amerikanske fredsaktivisten Rachel Corrie, som i mars 2003 blei myrda av israelske militære medan ho prøvde å beskytte palestinske territorier. Tittelsporet er kun Patti og hennes 16 år gamle datter (på piano), i ein intens og langsom versjon av ei gammal gospel hymne; «I’m trampin», trampin», try’n-a make heaven my home».
Det mest sentrale øyeblikket på Trampin» er imidlertid det kraftfulle rittet Radio Baghdad. Tolv minuttar som er både dagsaktuelle og evigvarande. Tolv minuttar der ho for første gong på over 25 år finn tilbake til den intense nerva i klassiske rock’n’roll rekviemer som Land, Gloria, Radio Ethiopia og Rock’n’Roll Nigger. Vekslande mellom sang, deklamering, kviskring og høglydte sukk utfører dama – godt hjelpt av sine fire våpendragarar (Lenny Kaye og Jay Dee Daugherty er fortsatt med, i tillegg til dei litt seinare påmønstra Oliver Ray (gitar) og Tony Shanahan (bass)) – ei avsindig ferd gjennom historiske landskap. Med utgangspunkt i det faktum at sivilisasjonen sin fødsel fant stad på dei grøderike mesopotamske slettene mellom Eufrat og Tigris, lar ho den irakiske stemme komme til orde. Ei stemme som undrande og etterkvart fortvila konfronteres med den kjensgjerningen at til tross for alt dette folket har gjort for verden sin utvikling; «we mean nothing to you», og blir istaden kun betrakta som «your arabian nightmare». Likevel, det hadde ikkje vore Patti om ho ikkje, opp i alt det smertefulle, hadde latt optimismen få trenge gjennom skylaget til slutt; «suffer not, but extend your hand». Sikkert ingen slager på bankettar i det kvite hus.
Nesten av samme infernalske nåde er dei akselererande ni minuttane kalt Gandhi. Den startar med Patti si røyst oppå ein svak basstone, og bygger seg opp, opp og opp mot ekstatiske høgder. Der ein kan skimte både Martin Luther King og Gandhi blant struttande blomstring og regnande sukkertøy i eit utopisk rike. Jodå, det er romantisk, svermerisk og litt naivt. Samstundes er det gjort med ei slik overbevisande kraft at ein kan ikkje motstå freistinga det er å snike seg inn i hagen for å delta i den pasjonerte dansen; «awake from your slumber, and get ’em with the numbers».
Av dei tre meir konvensjonelt oppbygde rockelåtane, er det den strykar-draperte saken, inspirert av William Blake sitt liv og diktning, titulert My Blakean Year, som verkelig struttar av rytmisk tiltakslyst. Sjølv om både den optimistisk marsjerande Jubilee og langt meir skitne Stride of Mind også er levedyktige tilfeller. Aller mest fordi det er ei av dei sterkaste og mest karakteristiske stemmene rocken har fødd som leiar an.
«Sha da do wop, da shaman do way…»
8/10
Først publisert på Groove.no (i 2004)
Drøyt to år etter den mangslungne og stappfulle Bandit Lab er Sister Sonny klar med sitt femte album. Og i forhold til forgjengaren og det eg har høyrt av bandet sine tidlegare musikalske krumspring kan det virke som om dei denne gangen har gått inn for å komprimere uttrykket og tetta igjen ein del gluggar. Det er lengre mellom dei brokete lydreisene som var ein del av bildet på Bandit Lab, dei 38 minuttane Lucky Doggies ber om merksemda er nok av det meir einsretta slaget. Utan at dette meir tilgjengelige sporet gjer Sister Sonny til eit mindre medrivande band av den grunn. Det er nemlig meir enn nok av godsaker å finne i denne pakka også.
Tilsynelatande utan å lee det minste på sitt meterbreie vengespenn glir lirefuglen lavt over dei skumfylte bølgjene ute på det store havet. Rolig, elegant og utan å gjere altfor mykje utav seg.
Han prøvde seg i det små sidan tidleg på 80-talet, med sjølvfinansierte kassettinnspelingar, og som medlem i eit band med det, i Sexsmith-samanheng, svært så passande namnet The Uncool. Så entra han vår verden i 1995 med ein vakkert lydande CD som kun bar hans eige namn, og fylgde denne opp med den endå sterkare Other Songs to år seinare. Som ein beskjeden canadisk skogsblom syng han sine varlege poplåtar. Låtar som trass i sin enkle framtoning både ber i seg uforutsette vendingar og mangfoldige toneinnslag. Og viser ei unik evne til å hente mykje fin musikalitet berre utav enkle små ord. Det er derfor lett å skjøne at ein kar som Elvis Costello åpenlyst har proklamert sin kjærleik til Sexsmith sin tonekunst. Lett også fordi ein i Ron sin melodioppbygging, og då særlig på dei tidlegaste platene, høyrer mykje Costello. Rett nok turnerer Ron rundt i ein mjukare og langt meir danna sfære enn den den godaste Elvis har pleidd å gjere seg gjeldande i. Men slektskapet er der.
I klassen for litt for lange namn, men likevel greie å huske, vil nok dette Michigan-bandet kunne gjere seg godt gjeldande. Men det er ikkje berre i den klassen Saturday Looks Good To Me (heretter SLGTM) skulle kunne hevde seg. For tek ein seg tid til å bli kjent med Every Night skulle det vere lite i vegen for å kunne konkludere med eit hurra eller to. Albumet byr nemlig på eit monaleg antall kvalifiserte låtar i eit melodifint og fengslande poplandskap. Eit landskap som liknar veldig på popverda slik ho arta seg på 60-talet. Frå Motown via Phil Spector, Brian Wilson og til Don McLean. Pluss så på med den direkte naivismen til Jonathan Richman, samt nokre dosar kammer-pop, og vi byrjar å nærme oss lyden av SLGTM.
Å oppleve fargedansen på glasmaleria i Sainte Chapelle-katedralen ein solskinsdag i Paris skal visst være ei fargesprakande og fager oppleving. Like rik på fargar er nok ikkje tonedansen til Chicago-duoen som har tatt namnet sitt etter den gotiske katedralen. Ekspedisjonen dei legg ut på her på sin første full-lengdar er av meir dunklare karakter. Sjølv om den aldri er i nærleiken av å nærme seg redslene og uhyggen som gjekk føre seg i katedralen under den franske revolusjonen, då den var omgjort til fengsel for folk som skulle i giljotinen.
Forholdet mellom salig forlystelse og salig religiøsitet er blitt behandla ein del gonger i musikalsk samanheng. Særlig innanfor den afro-amerikanske musikk-kulturen blir tilhøvet mellom desse tilstandane helde varm. Og hos sangarar som Al Green, Sam Cooke, Aretha Franklin og Solomon Burke er ikkje spranget frå religiøse ytringar til det å skildre kroppsleg begjær stort. Litt mindre vanleg er det at desse tilstandane går i pasjonert tospann hos kvite musikarar innan rocketradisjonen. Og når det først blir gjort er det nok som regel i ein meir reservert fasong.
For 20 år sidan var Kimberley Rew den vesentligaste bylgja i Katrina & the Waves. Kven av oss som opplevde 80-talet har ikkje sunge med til låtar som Que Te Quiero, Going Down to Liverpool og Walking On Sunshine? Alle er dei komponert av Kimberley Rew. Eit drøyt tiår etter sin glansperiode gjekk bandet til topps i Melodi Grand Prix med Kimberley Rews Love Shine a Light, utan at det kanskje auka mannen sin kredibilitet. Kredibilitet så det held har derimot det første bandet Rew vann åtgaum ihop med. Hans ringande og glødande gitartonar spelte ei viktig rolle i det fabelaktige Robyn Hitchcock-leia garasje/ folkpsykedelia/ powerpop-bandet The Soft Boys. Deira andrealbum Underwater Moonlight frå 1980 er ein rock-klassikar god som nokon, og ei viktig inspirasjonskjelde for amerikanske band som R.E.M, Rain Parade, Dream Syndicate og The Replacements.
Ekteparet Hannah og Alex Elton-Wall er frontfigurane i The Redlands Palomino Co., eit countryrock-band med base i London. Ein by som på ingen måte gror over av den slags akter. Og med bakgrunn i korleis dette lyde kunne bandet vel så godt komme ifrå North Carolina. Slett ikkje verken spesielt heimlandstufta, originalt eller hipt altså. Kun fundert rundt gode låtar. Men det er vel, når alt kjem til alt, ikkje så heilt håplaust det heller. Underteikna ser i alle fall ingen grunn til å avskrive bandet på slike premissar.
OK, det finst ein raud tråd her, det gjer det. Kanskje fleire, men i alle fall ein. Stikkordet er San Francisco. Firemannsbanden The Red Thread har sitt opphav frå denne vestkystbyen. Det har også det noko meir namngjetne bandet American Music Club. Og det er ikkje fritt for at tonane til The Red Thread minnar litt om ein del av Mark Eitzel og hans kumpanar sine utspel. Vi følgjer tråden litt til. AMC sitt siste album ber tittelen San Francisco. Slenger vi på eit Days til slutt i den tittelen får vi namnet på ei plate av Chris Isaak. Det er heller ikkje fritt for at The Read Thread har sine tangentar opp mot denne elegante melankolikaren frå California, sjølv om dei kanskje ikkje er så veldig tydelige.