Her er ingen forsøk på fikse løysingar eller moderne maskeringar, berre 11 songar som står fram rakt og usminka.
Grått og Brunt. Grått som mismotet, som lengselen, som ein regntung oktoberkveld. Brunt som trøystens lindrande dråpar, som einsemda, som haustens ugjenkallelige entré.
Wasted years, wasted tears
And you’ll find the autumn here again…
Blant dette store brune skjuler dei seg; alle nyansane og alle fargane, i blant gjer dei seg til kjenne i form av sviket, uroen, håpet, lyset og lidenskapen.
Slik kan ein summere opp dei evige temaer som dominerer Jason McNiff sitt andre framstøt på platefronten. Tittelen er Nobody’s Son, og kan i dette tilfellet føre til så mange assosiasjonar. Først og fremst er den ganske dekkande for albumets grunnleggande innhald. Kor vidt den også har noko med McNiff sin bakgrunn å gjere har eg ingen kjennskap til. Det eg imidlertid har litt føresetnad for å uttale meg om, er McNiff sitt musikalske slektskap. For om han ikkje er ein direkte etterkommar av nokon, så kryr det i alle fall av onklar der ute; Woody Guthrie, Bob Dylan, Bert Jansch, Townes van Zandt, John Prine, Guy Clark for å nevne nokre. Lista over brødre i ånden er og lang, men då dette ikkje skal være ein kongress i namedropping nøyer eg meg med to; Kevin Welch og Ryan Adams.
Ein ung mann vandrar rundt i Londons brulagde og tåkekledde gater, mens han fabulerer om eit stort land på den andre sida av Atlanterhavet. Derifrå, frå det djupt elska og inderlig hata USA, er det Jason hentar mykje av sin inspirasjon. Alle musikarane som deltek på plata er like fullt engelske, og inkluderer mellom andre Andy Hank Dog (frå familiebedrifta Hank Dogs) og så godt som eit samla Grand Drive. Jason har saman med desse sett saman eit melankolsk, men avgjort stimulerande stykkje country- og folk-musikk. Der songane står fram rakt og usminka, og det ikkje blir gjort forsøk på fikse løysingar eller moderne maskeringar. Samstundes som dette aldri tek av i retning viltert og uhemma, så er eit begrep som likegyldighet heilt fjernt når Jason McNiff gyv laus på ein song, han er nemlig dyktig til å skape både dynamikk og temperatur innanfor ramma av sitt plukkande gitarspel og sordinerte komp.
Avlegs vil nokon hevde, og sant nok, er ein ute etter musikk som skal matche det siste i moderne interiør, eller fungere som soundtrack til behovet for å være hip og aktuell, bør ein halde seg vekke frå Jason McNiff sin musikalske verden. Finn ein derimot meining i å tilbringe litt tid saman med ein bunke songar som like gjerne hentar sine bilder frå eldre tider, kan dette albumet bli ein god venn. Apropos pre-mobiltelefon-alderen, hadde denne plata komme ut for 30 år sida, ville den fremste karakteristikken kanskje vore; «den nye Dylan». For av alle som gjennom tidene er blitt skjenka denne forbannelsen, har det neppe eksistert nokon med ei stemme så lik mr. Zimmermann si særeigne røyst, à la den unge McNiff er innehavar av.
Jason har, som mange låtskrivarar før han, tatt seg den frihet å låne litt frå ulike kjelder. Slik dukkar her iblant opp melodilinjer ein drar kjensel på, som til dømes i trekantdramaet Don’t Dance With Me, der vi kan kjenne igjen strofer frå «With God On Our Side», utan at det gjer noko som helst. Jason tilfører nemlig alt sitt eige preg, enten det er dramatisk folk som i Blow Up the Bridges, velsmakande country som i Outta Here eller ei dyster vise som Half Drunk.
Den enkle melodi blei oppfunnen for mange tusen år sida, og Jason McNiff gjer ingenting revolusjonerande i forhold til den, han serverer oss berre 11 songar som viser seg å være eit utbytterikt selskap, og kvifor skal ein då egentlig kreve meir?
7/10
Først publisert på Groove.no (i 2003)
Blues. Den kanskje viktigaste stamfaren til det meste av dagens oppegåande rockemusikk. Men nytta i sin mest skjematiske og rigide form, og i henda på andre enn dei mest visjonære innan sjangeren (Robert Johnson, Howlin Wolf, Muddy Waters og nokre titals til) har den i innspelt tilstand ofte ein lei tendens til å bli ganske så kjedelig. Live derimot kan sjølv dei mest ordinære av utøvarane få bluesen til å virke, og til å gje publikum i alle fall illusjonen av å ha opplevd brukbar musikalsk agering.
Bandets navn er muligens inspirert av det faktum at frontfigur John Roderick hadde sin oppvekst i Alaska. Der held han imidlertid ikkje til lenger. Han har istaden busett seg i byen som for eit drøyt tiår sidan framstod som verdens musikknavle eit lite øyeblikk. Jadå, eg snakkar om Seattle. Til si andre plate, When I Pretend To Fall, har The Long Winters fått med seg mange av byens oppegåande musikkutøverar. Neidå, vi snakkar ikkje om Pearl Jam, men om Ken Stringfellow og Jon Auer (The Posies), Chris Walla (Death Cab for Cutie), Blake Wescott (Pedro the Lion), ein av byens mest kjente innflyttarar Peter Buck (R.E.M.) og Scott McCaughey (The Young Fresh Fellows, Minus 5), berre for å nevne nokre (det er minst eit dusin til).
Med 10 sangar som beveger seg på ei ustø linje mellom upolerte country-tonar og buldrande blues-lyd leverer P.W. Long saker som det absolutt er givande å tilbringe tid saman med. Der refrenget frå åpningssporet kan få stå som eit utmerka eksempel på kva ingrediensar Long har å by på i tekstsamanheng; «she ain’t leaving, she’s gone». Eit ganske så klassisk utsagn i den delen av musikkverden der Long har mange av sine musikalske slektningar. Den lovlause cowboyen Guy Clark syng til samanlikning «standin» on the gone side of leavin'» i den gripande låta She Ain’t Goin» Nowhere. Nå tilhøyrer Long ein atskillig meir rufsete og oppfucka del av country-sjangeren enn dei gamle lovlause, men desperasjonen og resignasjonen har dei så definitivt til felles.
Denver-bandet Sixteen Horsepower har sidan midten av 90-talet levert sin intense mikstur av punk, folk, goth og country. Med eit foreløpig høgdepunkt i 1998-utgjevinga Low Estate. Bandets vibrerande midtpunkt, låtskrivar og sangar David Eugene Edwards har dei siste åra tilsynelatande lagt sjela si i Woven Hand-prosjektet. Og nå har dei to andre faste medlemmene, bassist Pascal Humbert og trommis Jean-Yves Tola, også eit prosjekt på gang.
Cool Rock er den tidligare musikkjournalisten Chris Lee (han har ei fortid frå både The Wire og Spin) sin tredje plateutgjeving. Her blir vi servert ein drøy halvtime med grasiøs poprock, med tydelige impulsar frå den meir soulbaserte delen av musikk-kartet.
Det er ikkje plass for så mange unotar i Ladybug Transistor sin ganske tekkelige popverden. Her er det nemlig den mjuke og velmeinte tilnærminga som rår. Slik har dei sine slektningar i skotske Belle & Sebastian, sjølv om Ladybug duvar skånsomt avstad i eit meir orgel- og piano-dominert lydbilde, og tilset velvillig små dosar med strykar-lyd. Det er vel heller ikkje heilt villeiande å påstå at ein kan ane spor etter gamle softrockarar som til dømes Neil Diamond og Glen Campbell.
Vi har høyrt liknande historiar før. Vi har høyrt dei innpakka i omtrent identiske tonar også. Frå ein singer/songwriter-tradisjon der navn som John Prine og Townes van Zandt er to av dei største, har Chris Knight funne sin plass i ein liga nokre nivå under. Her syng han sine heimelaga country-farga låtar som like godt kunne vore gjort av folk som Tom Pacheco, Hal Ketchum eller Fred Eaglesmith. Sangar om tapt kjærleik, sjalusi, arbeidsløyse, rastlaushet og ein og annan lovlaus skapning. Chris Knight har ikkje all verden med nye innfallsvinklar, men eit par velfunderte tekstlinjer har han absolutt å by på.
Etter å ha spelt saman sidan midten av 80-talet, var det først med country-rock opuset Hollywood Town Hall (1992) at The Jayhawks meldte seg på for alvor. Ved å hente inspirasjon frå blant andre Flying Burrito Bros, The Band og Neil Young, lage eit knippe innbydande låtar for så å krydra det med frisk og eigenarta harmonisang, presterte dei å lage eit av det tidlige 90-talets beste album.
Nok eingang er det den lovpriste poptonen slik The Beatles og dess like introduserte den på 60-talet som står i sentrum. Spesielt er det lyden frå den siste halvdel av tiåret dei unge amerikanarane i Impossible Shapes på eit eller anna vis har fått fatt i. Nå er dei jo ikkje akkurat åleine her i verden om å ha klart det. Men når det resulterer i eit såpass velklingande album som We Like It Wild, skal i alle fall ikkje underteikna stille seg i fremste rekkje for å rope etter meir originale påfunn.