Vimsete og uskyldsblåe poptonar frå eit finsk soverom.
I motsetning til kva som er tilfelle hos ein viss redaktør så stansar min kjennskap til finsk musikk ganske så momentant etter Jean Sibelius, Leningrad Cowboys og 22 Pistepirkko. I mai i år vart dette noko motvillig utvida med ei akt til, idet nokre heller patetiske monster brumma fram eit Hard Rock Hallelujah på så «sjarmerande» vis at dei fekk telefonlinjene til å gløda over store deler av Europa. Når eg så nokre veker seinare oppdaga eit finsk band med det velklingande namnet Goodnight Monsters på tilbodslista til den nemnte redaktøren, ja då tenkte eg at her ligg det kanskje ein aldri så liten skøyarstrek på lur. Heilt slik var det nok ikkje.
Goodnight Monsters er to karar frå Turku, dei er i byrjinga av 20-åra, heiter Matti Jasu og Valtteri Virtanen, og har særdeles lite med Grand Prix-monstrene å gjere. The Brain That Wouldn’t Die spelte dei inn på eit lite soverom allereie i 2004, men dei har altså ikkje fått sendt plata ut av nabolaget før i desse dagar. Den inneheld verken revolusjonerande, spektakulær eller for den saks skyld meisterlig popmusikk. Presisjonsnivået er haltande og vokalen er til tider småsur, men plata har ein sjarmfaktor litt over snittet, og sånn cirka ei handfull låtar dyrka fram ved hjelp av fruktbar melodisk gjødning.
Med usymmetriske linjer tilverkar dei to karane sine enkle låtar som ein slags sonisk ekvivalent til ei naivistisk teikneseriestripe-verd. Ei verd som har fleire likskapstrekk med den verkelige, og som derfor har sitt å stri med. Men frå ein utkikkspost bakom soveromsvindauga blir det heile noko meir lyseblått og fjernt enn i frontlinja. Så derfor kan ein rime «tangerines» med «tambourines» og «rather hang out in the phone booth» når verda bli for grufull. Og når ein blir uroleg for «all the global beat» som attvalet av «the greedy pig» har forårsaka, ja då kan ein kanskje oppsøke den mystiske Inspector Pharao. Ein skikkelse som dukkar opp i tittelen på tre korte instrumentalar med visse filmatiske noir/Morricone-tendensar.
På sitt aller yndigaste er Goodnight Monsters når dei reknar seg fram til 20 Fingers 20 Toes. I skjør og sval popordning, og med vokalhjelp frå ei dame med namn Essi, skildrar karane her to elskande kroppar sin kopulasjon, på sømelig vis. Den popstormande Under the Umbrella kjem på si side inn frå ein litt meir uvørden og pågåande kant, og det med tonar det er lett å like. Høgdepunktet trur eg like fullt må bli Demonstrator. Den varer nær på ti minuttar. I den vokale delen går karane til eit frontal-angrep på platebransje, radio og kommersialisme, før dei så brukar dei siste sju minuttane til å virre seg inn i eit instrumentalt og absolutt dugande psykedelia/prog-opplegg.
Hovudinntrykket blir like fullt noko slikt som at dette er popgreitt og artig nok, men det hadde ikkje skada om substansfaktoren hadde vore noko høgare, eller kanskje litt meir skremmande.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2006)
I min omtale av Mouthfuls (2003), Fruit Bats si førre plate, avslutta eg med eit fromt ynskje om litt meir breidde og spenst i smaksinntrykket. Å etterlyse meir breidde var kanskje litt urettvist. Bandet hadde trass alt meir enn ein innfallsport til stoffet sitt. Men det med spenst står eg fast ved. Deira avlevering av for så vidt vene tonar vart til tider litt kraftlaus. På Spelled In Bones, bandet sitt tredje album, er dette retta skikkelig på. Ja, eg er faktisk blitt bønnhøyrd i andre potens, og har fått eit virilt lite sommareventyr inn i huset.
I forkant av desse innspelingane snakka Frank Black om å gjere ei plate inspirert av Dylan sin klassiske Blonde On Blonde. Med tanke på at han hadde gjort unna ein skilsmisse like før songane vart festa til tape var det kanskje meir nærliggande å førestille seg Blood On the Tracks som preferanse. I grunnen er det ingen av samanlikningane som held. Honeycomb er nemlig eit godt stykka unna det sprelske kvikksølv-soundet som Blonde On Blonde var utstyrt med. Frank Black går heller ikkje så krast (Idiot Wind) eller smertefullt (If You See Her, Say Hello) til verks som det Dylan gjer på Blood On the Tracks. Nei, skal vi halde på Dylan-allegorien så får vi heller finne fram Nashville Skyline. Og det seier eg ikkje berre fordi plata er spelt inn i Nashville, her er nemlig eit visst slektskap å spore til låtar som Lay Lady Lay og Tonight I’ll Be Staying Here With You.
Han var den markante stemma i Midnight Choir. Mannen som med ynde og styrke bar fram bandet sine toneturar i nattlege terreng. Han var røysta som fekk den tornfulle og umilde rosebusken til å blomstre. Essensielt for at dette kunne skje var næringsgrunnlaget og rotfestet som låg i bandkompis Al DeLoner sine komposisjonar og evner som lydutviklar. Denne støtta har han ikkje lenger nå når han er ute på eigen hand, så derfor lyt han søke andre stader for å finne den. Eg trur neppe karane (Ben Lorentzen og Christian Nystrøm) han har lagt store deler av låtskrivaroppgåva i hendene på her er løysinga. Dei har nemlig nokre tonemil av både eigenart og vinnande melodilinjer å gå før dei finn fram til kjelda for dei gode låtane.
Nyttårsgåva frå det eventyrlige søskenparet Matthew og Eleanor Friedberger er ein EP med heile ti spor, og med ei speletid på over førti minuttar. OK, så er det ingen EP då, bortsett frå i namnet. Det er heller ikkje ei innspeling med flunkande nytt stoff, men ei samling av singlekutt og raritetar. Nå har jo ikkje The Fiery Furnaces helde det gåande så veldig lenge (gav ut sine første ting i september 2003), og dei har fylt dei to første albuma sine med rimelig mykje stoff, så det kan ikkje vere så veldig mykje til overs. Kanskje det er derfor dei noko beskjedent titulerer utgjevinga EP.
Eg trur ikkje det har vore skrive ein einaste omtale av Emmerhoff & The Melancholy Babies utan at Sixteen Horsepower har blitt helde fram som referanse. Det er det ikkje like opplagt å gjere denne gongen. Emmerhoff og kameratane har nemlig på store deler av Electric Reverie fjerna seg eit lite stykke unna dei intense markene til Denver-bandet. I staden kan det virke som om dei i endå sterkare grad enn tidlegare har teke innover seg ein del lyd- og toneinnfall frå overgangen mellom 60- og 70-talet. Resultatet blir at dei søker rundt i ein slags uavklart grenseoppgang mellom Grateful Dead, Pink Floyd, King Crimson og Led Zeppelin. Eller kanskje vi heller skal kalle det for progrock møter psykedelia med ørkensus og coloradiske fjellvindar som bakteppe. Eit anna kjenneteikn ved Electric Reverie er at når karane trør til gjer dei det hardare, og når dei velgjer å dvele ved ein tone eller to gjer dei det lengre.
Første gong eg såg namnet Elias Jung fekk eg to namneassosiasjonar. Ein gjekk i retning den nordnorske salmediktaren Elias Blix, den andre i retning den vidgjetne psykoterapeuten Carl G. Jung. Nå er det ikkje salmesong Elias Jung har på tapetet, men det er til tider ei viss sakral kjensle i uttrykket. Det er heller ikkje psykoterapi som står på programmet, men menneskesinnet er likevel ofte i fokus i tekstane. Så då var kanskje ikkje assosiasjonen heilt i det blå?
Eit år etter den store norske softrock-debatten kjem den San Francisco-baserte labelen Badman med ein dokumentasjon på at interessa for den slags musikk stadig lever. Dei har fått fjorten artistar med hovudtyngda av produksjonen sin på denne sida av 1990 til å spele inn kvar sin låt henta frå repertoaret til Los Angeles-kvartetten Bread.
Sommaren 1953 entrar ein ung lastebilsjåfør Memphis Recording Service (seinare kjent som Sun Studios) for å spele inn eit par låtar som bursdagsgåve til mor si. Han imponerer ikkje veldig, men dukkar likevel opp på nytt att eit par gonger til i løpet av det nærmaste året. Eigaren av platestudioet Sam Phillips byrjar etterkvart å fatte interesse for stemma til ungguten, og presenterer han for litt smørballade-materiale som han meiner kanskje kunne passe. Det funkar ikkje. 5. juli 1954 i ein pause av nokre ikkje altfor vellykka innspelingar byrjar den unge kvite mannen og bandet å leike med ein åtte år gamal blueslåt av Arthur Cudrup. Låta heiter That’s All Right Mama. Resten er musikkhistorie. Den svarte bluesen trer inn i den kvite verda ved hjelp av stemma, hårsveisen, overleppa og hoftene til Elvis Presley.