Tag Archives: War On Drugs

The War On Drugs – A Deeper Understanding

Standard

Eit (litt for?) mektig måltid

Bilderesultat for the war on drugs a deeper understanding  Dette var ikkje gjort over natta. Denne plata har Adam brukt tid på. Han er for så vidt kjent for det.

Coverbildet viser Adam Granduciel knipsa midt i prosessen. I eit platestudio. Ved pianoet, omringa av instrumenter og utstyr. Der har han brukt timar, dagar, månader. Perioden 2015-2017. Forresten ikkje berre i eitt studio. Meir korrekt er vel å seie eit titals. Der har perfeksjonisten Adam Granduciel, frontmannen i The War On Drugs, flikka og sveitta og bygd og spelt inn A Deeper Understanding.

Det førre The War On Drugs-albumet, Lost In The Dream, blei eit gjennombrot. Kommersielt og blant musikkskribentar. Fortent nok. Det var, og er, eit album der The War On Drugs tar sin heartlandrock inn i eit widescreenformat som høgg bra tak. Der ein varm synthvind straumar gjennom mykje av stoffet, medan gitarane både vandrar med og kvess litt til. Der det finst flust av melodisk gnist og varme. Og der det kongruente har eit rimeleg variert vesen.

Sonisk fylgjer A Deeper Understanding i spora til Lost In The Dream. Med den forskjellen at alt er større her, alt er det meir av, alt er likare, og alt er endå meir perfeksjonert. Der Granduciel på førre album sånn i snitt spelte rundt fem ulike instrument pr. låt, nærmar han seg denne gongen ti (i tillegg kjem sjølvsagt resten av bandmedlemene sine bidrag). Ei lita utfordring blir då at det subtile, detaljane, kan bli vanskelegare å finne inn til. Det eine smeltar i hop med det andre, og blir til ein mektig masse. Eller kanskje det ikkje blir det i ein slik grad eg innbiller meg, kanskje er det trommene. Kanskje er det den bastante og dominante trommelyden eg finn litt problematisk. Det at den ikkje har spensten og schwungen til å groove sakene vidare. Det at den blir litt giddalaus monoton og samstundes stel for mykje av bildet. Ja kanskje er det der midt vesle problem med denne plata ligg? I alle fall, dei sekstiseks minuttane plata brukar frå første til siste tone blir nok.

Men eg kan ikkje få nok av Thinking Of A Place. Den elleve minuttar lange låta som var det første livsteiknet frå plata. Den er ei inspirert og lett vemodig reise i eit ope landskap, gjennom natta, under ein skinande måne, inn i lyset. Den handlar om kjærleik, og er ikkje utan hypnotiske evner. Der den glir av garde på behagelege soniske bylgjer, og kan skilte med ein skimrande gitarsolo i sin midte. Ja eg kan like fleire av dei andre låtane på plata også. Eg kan det. Eg likar Pain, og det melodisk og melankolsk tiltalande med den. Eg likar den Don Henley-aktige opningslåta Up All Night også. For den har eit groove som funkar, den har det. Og ein gitarsolo som skjær igjennom. Avslutningssongen, den Dylanske balladen You Don’t Have To Go likar eg også, med sin vesle lyriske gitarsolo og sitt gode melodiske lune.

Kva er så denne djupare forståinga som albumtittelen varslar om? Ja sei det du. «Never meant to bring my pain into the frame», syng Granduciel. Eg tar meg i å lure på om det ikkje er nett det han gjer. Vi er jo ikkje komme lenger enn til spor nummer to før vi møter på ein song som kort og godt heiter Pain. Eit ord som rimar på Rain. For regnar gjer det også til tider. Og vegen går rett som det er «into the darkness», inni «the night». Men hei, «night» rimar på «light» det er noko også Granduciel veit. Så her er ikkje bekmørkt, her er også måneskin og dagslys, og angsten kan flyte bort, og kjærleiken flyte inn. Stundom.

Og stundom er kanskje ordet. For stundom, altså nokre gonger når eg har høyrt på plata, har den gjort sterkare inntrykk enn andre gonger. Nokre gonger grip heartlandhymnene på albumet tak i meg, andre gonger visnar interessa mi bort og eg tar meg i å drive med heilt andre ting enn å gå inn i A Deeper Understanding. Kanskje er det ei betre plate enn eg har fått fram i denne teksten? Ja eg trur det, det gjer eg. Men like bra som Lost In The Dream er den ikkje, absolutt ikkje.

7/10

TIDAL: THE WAR ON DRUGS – A DEEPER UNDERSTANDING

The War On Drugs – Lost In The Dream

Standard

The War On Drugs vandrar sporenstreks inn i ein melodisk sigerstemning, og blir der ein time. 

Lost in the Dream  Det hender ein gong iblant at det dukkar opp songar som grip meg noko inderlig. Det kan vere ulike kvalitetar som forårsakar slikt. Som oftast klarer eg ikkje komme opp med ei eksakt forklaring, det er berre noko som skjer. Eyes To The Wind, sentralt plassert på det tredje albumet til The War On Drugs, er ein slik song. Det er ingen innovativ eller ekstraordinær song. Like fullt er den ….. vel, ekstraordinær. På sitt ukompliserte vis. Frå den melder sitt kome i form av ein kort dialog mellom ein akustisk gitar og ein steelgitar til den andar ut (seks minutt seinare) med ein varm saksofontone har songen ei saliggjerande effekt.

Eg trur det går an å seie at Eyes To The Wind har noko storslagent med seg, men at den samstundes er motpolen til pompøs. Det er mange instrument i arbeid undervegs. Men du verden så naturlig og lett dei arbeidar saman. Sym inn, driv ut, gjer gode ting i hop. Skapar eit luftig lag. I velkjente sfærar. Den amerikanske vestkysten tenkte eg dei første gongene. Jackson Browne og Don Henley tenkte eg. Eller kva med mannen som samla seg så storveges rundt slike tonar førre året, Jonathan Wilson? Tenkte eg. Etter fire-fem gonger i selskap med songen slutta eg å tenke slik. Etter det har eg berre tenkt at dette, det er The War On Drugs. Dette er frontfigur Adam Granduciel som syng om å komme seglande «down here on the wind», men som berre ei lita linje seinare ser seg sjølv som eit «train in reverse down a dark road». Det bles ein melankolsk bris tvers gjennom songen. Hovudpersonen kjenner seg «a bit run down here at the moment», men det er ikkje slik fatt med han at han på noko vis har gitt opp. Han set sin lit til vinden. Ja eg meiner beint fram å høyre ein jubel i røysta til songaren idet han bringer låta inn i sin avsluttande instrumentale fase, med desse orda: «Yeah, I’m all alone here, living in darkness, all right».

Det hender ein gong iblant at det dukkar opp plater eg kjenner meg sterkt knytt til. Det kan vere ulike årsaker til det. Det kan stundom til og med vere vanskelig å forstå, eller å forsvare for den saks skuld, men det skjer. Det tredje albumet til The War On Drugs er ei slik plate. Ei eksepsjonelt original plate er det ikkje. Men ….vel, eksepsjonell er den. På sin måte. Frå den melder sin kome med forstyrra hypertikkande perkussivitet til den glir bort i ein mild synthbris 60 minutt seinare har den vist seg som ein romslig draum, elegisk og håpefull, og djupt inspirert.

Det minst originale ein kan gjere når ein skal omtale The War On Drugs er sannsynlegvis å komme drassande med Bruce Springsteen. Eg avgjer her og no at eg ikkje går inn for å være original og kjem derfor drassande med Bruce Springsteen. Eg høyrer visse avtrykk av den mannen på plata, og eg høyrer veldig vel at Burning dansar rundt der Dancing In the Dark vart til. Ein song som avgjort ikkje høyrer med til Springsteen sine beste. «You’re not the demon in the dark» syng Granduciel og får sin song til å danse med meir oppriktig spenst og luftig eleganse enn kva Springsteen fekk til.

Det er ikkje særlig meir originalt å komme drassande med Bob Dylan. Granduciel brekar ikkje like fabelaktig som den gamle trubaduren (absolutt ikkje) men det er likevel noko med fraseringa hans, på meir enn eit par av songane; den har ein dylansk snert i seg. Idet opningssporet breiar seg ut og opningslinja – «Well the comedown here was easy» – blir levert, så er den der, snerten. I ein song som handlar om eit forhold i ferd med å rakne. Om ein fyr som er i ferd med å miste grepet, «just trying not to crack under the pressure».

Tida etter at Adam Granduciel hadde turnert sitt førre album Slave Ambient skulle vise seg å bli problematisk. Han og dama slo opp, han dreiv inn på eit spor der han byrja mista grepet om tilværet, psyken vakla. I denne tilstanden, heime på kammerset, byrja han så innspelinga av det som til slutt skulle bli Lost In The Dream. Han har ikkje gjort heile plata åleine. Han har hatt eit band rundt seg, men mykje har han gjort sjølv. Han står oppført med ansvaret for seks-sju instrument på kvart spor. Ein multiinstrumentalist altså. Og eg kan sjå han føre meg, der heime på kammerset og i platestudioet, på kvilelaus jakt etter den perfekte soniske drakta for song, etter song, etter song. Med ein aldri forsvinnande uro for at det sikkert finst betre løysingar. Så derfor; -flikkar vi litt her, stryk litt der, opnar opp litt her, puttar på nokre tonar der. Eller kanskje ikkje? 16 månadar tok det Granduciel å gjere plata ferdig. Det har som de skjønar ikkje blitt eit overprodusert og perfeksjonert galmannsverk. Det har blitt ei plate med ein heilt naturlig flyt i seg.

I desse låt-tider utfordrar nok ei plate på 60 minutt tålmodet til folk. Og kva med låtar som varer i 6, 7, 8, og 9 minutt? The War On Drugs ignorerer ganske så elegant problemstillinga, og driv inn i musikken, tar seg tid der, dveler, og kolorerer både ein, to og tre gonger til. Tonane blir tilført eit meditativt aspekt. Glir inn i soniske landskap som er i slekt med grubleri og dagdrøyming.

Låt etter låt med vennlegsinna synthlinjer straumande gjennom seg, det er Lost In The Dream det. Låtar som blir oppvakt gitarbehandla, lindrande pianotøtsja, eller kanskje får ein blåleg saksofonvisitt. Der det rytmiske spenner frå det bedagelige til det meir oppdrivne. Låt etter låt som behandlar sinnstemningar der mørket og mismotet rår, men der ein stigande aksept av tingas tilstand, og ei evne til å handtere forholda, også blir formidla. Låt etter låt som har ting til felles, som er tru mot platas filmatisk drøymande vesen, men som like fullt presenterer seg med personlegdom og eigenart.

Den kjapt flytande Red Eyes, med sitt subtile «whoo!», treffsikre ekspansjon, og knurrande saksofontonar. Den sakte svivande Suffering, med sin «I can be bigger then the tones» påstand, og sine grasiøse overgangar frå piano, til gitar, til saksofon. Tittelkuttet, som er ein enkel og vakker song om draum og minner, vonde minner og gode minner, og ei påminning om at «love’s the key to the things that we see». Medan avslutningssporet, In Reverse, har ein ambient og varleg gnislande vind i seg, eit tiltakande vesen, og ei smått dylansk opningslinje som set agendaen; «meet me out in the street, talk about the war with me».

Big music, stor musikk, klassisk rock, i ein skapnad som når alt kjem til alt og strekar og slikt skal settast under svaret er og blir The War On Drugs, og lite anna.

9/10

Kurt Vile – Wakin» On A Pretty Daze

Standard

69 minuttar med Vile sin mikstur av meditativ folk, cool slacker rock og luftig psykedelia gjer full effekt.

8

cover

Eg var såpass gira på ei ny Kurt Vile-plate no at eg sveipa innom kurtvile.com to-tre veker før plata skulle vere her. Der låg det forsyne meg ein video. Ein smått sjarmerande ein til og med. Scena er slik: Langhåra musikar, vinyljunkie og familefar Kurt Vile sitt på ein stol, ved sida av platehylla si, inst i eit hjørne av stova. Han hevdar at budsjettet ikkje strakk til å lage ein ordentlig video til singelen Never Run Away, så derfor må det gjerast på denne måten: Han legg plata på platetallerken, tel til to, og ein popsong er i gang. Ein ukomfortabel Vile kikkar på coveret. Men det kan han jo ikkje drive på med, så han kastar det brydd frå seg. Angrar sannsynlegvis umiddelbart, for kor skal han no gjere av henda sine. Då er det at ein liten reddande engel kjem dansande inn i bildet. Vile si treårige dotter. Ho dansar imidlertid raskt ut att, og overlet faren med det fårete smilet til seg sjølv. Før ho er tilbake og reddar han på nytt. Slik går dansen. Inn og ut av bildet. Og faren sitt der og håpar ho blir lenger, og at songen snart er over. Ein song boren fram av trommer, ein resonatorgitar, og Vile si særeigne røyst: «I know you’ll never run away». Ein sympatisk tributt til kona vil eg tru, som han har vore gift med i ti år.

Ti år der han har sysla med musikk, og gradvis og veldig sakte vunne seg ein viss status.

Eg skal på ingen måte skryte på meg å ha ei lang fartstid blant tonane hans. Strengt tatt er det ikkje stort lenger enn eit år sidan at Kurt Vile for alvor byrja å oppta meg. Eg hadde hatt hans 2011-utgjeving Smoke Ring From My Halo i hylla ei tid. Prøvd å finne tonen med den. Sleit litt med det. Synst den var litt einstonig. Men av ein eller annan grunn gav eg den ikkje opp. Det skulle det vise seg å vere fleire gode grunnar til å ikkje gjere. For sakte om senn byrja røykringane å danse, og pådra seg fargar, gylne fargar, og dei blei til noko eg måtte ha meir av.

Platene til Kurt Vile har den spesielt gode eigenskapen at dei blir betre for kvar gong eg høyrer på dei. Utav noko som i førstninga kan virke i drygaste laget dorskt og monotont byrjar det litt etter litt å gro fram kaleidoskopiske melodiar med skummelt kraftfulle fangarmar. Så no har eg hamna i den omvendte situasjonen. Eg slepp ikkje laus. Childish Prodigy (2009) held meg fast, Smoke Ring From My Halo (2011) held meg fastare, og Wakin On A Pretty Daze har, om mogeleg, fanga meg endå sterkare.

«Sofarock» sa eg til meg sjølv då eg første gongen høyrte på Smoke Ring From My Halo. Eg såg på coveret, Vile satt der i sofaen. Eg høyrte på songane, dei kom frå djupt der nede i sofaen ein stad. Sofarock. Det var ikkje meint spesielt positivt. Det burde det sjølvsagt ha vore. For det er jo, når eg berre får tenkt meg om i to og eit halvt sekund, få plasser som er betre å vere enn i sofaen. Så no kallar eg det sofarock, og tenker at det er gromme greier det.

Sometimes when I get in my zone
You’d think I was stoned
But I never, as they say,
touch the stuff
I might be adrift,
but I’m still alert,
concentrate my hurt into a goldtone

Kurt Vile kjenner sitt rykte. Han er meir enn ein gong blitt nagla til Slacker-begrepet. Det plagar han sannsynlegvis ikkje, men han vil no berre nemne at alt treng ikkje nødvendigvis vere presis slik det synes (eller høyres) å vere. Kanskje er det slik at han drive litt hengslete av garde, ja kanskje er det slik, men det betyr ikkje at han ikkje kan vere årvaken og treffsikker også, der han sitt i sofaen og vrir og samlar smerta si inn i skinande tonar.

Han komponerte største parten av songane på plata medan han var ute på turné. I sofaer på ulike hotellrom, milevis unna familien i Philadelphia. Det er vel ikkje til å undrast over at her er ein både underliggande og framtredande melankoli å spore. Noko det vel for så vidt alltid har vore hos Vile. Men det er ikkje berre slik. Han passar på å foreine det med slike ting som eit glimt i auga, sjølvironi, eller eit stridig snerr.

I songane fører Vile ein slags dialog med seg sjølv. Om eg då ikkje skal kalle det for monologar til ein person som ikkje er til stades. Eller refleksjonar over livet, musikken, kjærleiken, lengselen, og det å vere mann og far.

«There comes a time in every man’s life when he’s gotta take hold of the hand that ain’t his, but it is» ytrar Vile, audmjukt vil eg seie, i Too Hard. Ein song om å ville det beste, men kanskje ikkje alltid klare å leve opp til den standarden. Om å love å ikkje feste «too hard», og i neste omgang sjå eit lite barn i augo og love å gjere sitt aller beste, «and that won’t be too hard». Og gitaren ligg i fanget, den akustiske, og fingrane hans plukkar på strengene som om dei tilhøyrte eit barn av John Fahey. I bakgrunnen gnislar det i frå elektriske strenger. I åtte minuttar.

Dei drar seg ut i respektable lengder fleire av spora på plata. Såpass at dette endar opp som eit godt gammaldags dobbeltalbum (på blå vinyl om ein går for deluxe-utgåva). Der gitaren, og då spesielt den akustiske varianten, har ei viktig rolle. Gitaristen Kurt Vile har aldri vore noko å kimse av. Men denne gongen gjer han seg sjølv større arbeidsrom, og skapar meir meditativ godlyd, enn nokon gong.

Opningssporet er berre eit lite ordspel unna å kunne kalle seg for tittelspor. Utan at det blir laga noko problem utav det. Songen har tida som sin venn. Minst ni minuttar av den i alle fall. Ein mildtona akustisk gitar har ei berande rolle, ein elektrisk stikk innom og ytrar seg med lyriske tonar. Det er intimt og nært, eg føler nesten at eg sitt her med heile songen i fanget. Samstundes som alle gluggar står på vidt gap, og slepp igjennom ein varm psykedelisk bris. Ei laidback morgonkjensle løftar blikket, og møter eit stikk eller to. «Wakin, the dawn of day ….. phone ringin» off the shelf, I guess it wanted to kill himself».

Og plata går sin gang, og det meste som dukkar opp gjer inntrykk. På ulikt vis. Pure Pain er ei todelt affære. Ein intrikat og temposkiftande song om saknet der ute på vegen. To vers hakkar og sprett, to vers smyg seg fram med jamrande lengt. «It’s the purest of pure pain». Was All Talk opnar med ei offensiv synthlinje, får raskt selskap av eit drivande beat, og den buktande akustiske gitartonen. Vile syng om at ein gong var det slik at folk trudde han berre var prat. Sånn er det vel ikkje lenger? Så då går det an, i det låta driv inn i si avsluttande fase, å erklære dette: «Makin» music is easy: watch me».

Dei røffaste tonane gjer seg til kjenne i KV Crimes og Shame Chamber. Her sitt gitarriffa laust, arven etter ein kar som Tom Petty kan anast, og det er snerr i diksjonen. «Livin» life to the lowest power, feelin bad, in the best way a man can».

Til slutt kjem Goldtone. Då er vi inne i dei definitive mjuke tonelag. Songaren er på sitt mest slepne. Han er midt i musikken, og fortel om si søking etter den gode tonen, og den vektige songen. I fortid og framtid, dag som natt. «I stay awake, searchin» the deep dark dephts of my soul tone». Ei kvinnerøyst sørgjer for litt konkret soulnerve. Ingen har hastverk. Det drar seg forbi ti minuttar. Det er behag av første grad.

Det er eit dobbeltalbum eg ikkje kjem meg utav.

Først publisert på Groove.no (i 2013)

War On Drugs – Slave Ambient

Standard

Ei reiseskildring som smeltar i hop det rurale og det urbane, heartlandrock og ambiente lydbølgjer.

cover Langt meir enn kva som er vanlig no til dags så er Slave Ambient eit album. Eit album samla i ein klangrik flytande tone, der låtar kjem og låtar fer. Underlaget, eller vegen om du vil, er lagt i eit ambient lydmønster. Men i hjerta av det heile er The War On Drugs eigentlig eit gitarrock-band med solide melodiforankra folksongar i skjeppa si.

Det byrja då Adam Granduciel kom til Philadelphia for nokre år sidan og møtte Kurt Vile. Dei fant tonen. I lag kreerte dei The War On Drugs sitt debutalbum Wagonwheel Blues. Det var i 2008. Før året var omme søkte Kurt Vile avskjed og vandra sine eigne vegar som soloartist. Granduciel har imidlertid brakt prosjektet vidare. Mykje på eige hand, men også med god hjelp frå andre musiserande individ. På sitt album nummer to kombinerer The War On Drugs americana og heartlandrock med buktande syrevaska gitartonar, elektroniske droner og straumar, og eit suggererande groove. Og får det til å funke.

Det er tolv låtar på Slave Ambient. Fire av desse er instrumentale stykke med ei samanføyande rolle. Slave Ambient heng ihop. Ikkje på ein slik måte at eg vil kalle det eit konseptalbum. Det er ikkje eit tydelig tema her. Eg er meir freista å kalle Slave Ambient ein symfoni, men det blir for pretensiøst høyrer eg. Så eg trur heller eg kallar det ei reise.

Ei reise i geografisk forstand. Gjennom høgland og lågland, «past the farms and debris», under neonlys og ned til hamna. Men like mykje ei tankereise, ei flukt. Ei reise mellom medvit og draum. Ei reise utan eit utpeikt mål. Ei reise der reisa sjølv er målet.

Det startar i nattlige omgjevnadar, i selskap med draumar. Det sluttar, tre kvarter seinare, ganske så uavklart i ein oppgjerets time. Undervegs handlar det om kjærleiken og hungeren etter den, om tru og mistru, om å kjenne på rastløysa men ikkje rotløysa. Om å vere «ramblin», driftin», movin'» i sirkulære former, der ruta heimatt er eit like aktuelt alternativ som vegen bort.

Songane, dei åtte med tekst, kunne heilt klart blitt gjort på ein annan måte. Dei kunne blitt gjort som dynamiske folkrocksongar med sonisk sting og markant ramme. Dei blir gjort som luftige hendingar med sonisk gjennomtrekk og glidande overgangar. Dei første gongene eg møter på dei opplever eg dei som heller anonyme. Dei fer forbi og ut av minnet som småbyar og tettstader ein passerer på ei ferd mot eit eksplisitt mål. Det varar ikkje ved. Det skjer ei endring etter nokre gonger. Eit eller anna, med tonen, med klangen, med oksygentilstanden, byrjar dra meg mot dei. Songane avdekker ein energi som ligg og ulmar i deira sentrale deler. Songane avdekker eigenart og nyansar.

Songane viser seg fram som Best Night, med luskande gitartonar brakt inn frå nedre Manhattan, og eit lakonisk fengande melodiuttrykk. Rock’n roll gallopperande Baby Missiles, med den innleiande erklæringa «I’m on the back of a new belief». Organisk groande Black Water Falls med si stemning av oppgjer og oppbrot. Varmblodige Brothers, der Granduciel drar fram si Dylanske fraseringsside. Det gjer han i fleire songar. Noko som nok fører han nærare den ærverdige brekemannen enn han vel strengt tatt skal.

Albumets tyngdepunkt, for ikkje å seie høgdepunkt, opplever eg å finne i triangelet Your Love Is Calling My Name, The Animator og Come To The City. Den midterste er eit to minuttars stilleståande mellomspel. Eit pusterom mellom to episk disponerte og suggererande nummer. To djupt tiltrekkande og romslig arrangerte rockelåtar, som susar motorisk langs freewayen (Your Love Is Calling My Name), og rullar breitt gjennom opne belter med neonlysets lokkande fargar i sikte (Come To the City).

Plata gjer seg sjølvsagt godt i bilen. Ikkje er den trafikkfarlig heller. Den har eit klart nærare slektskap mot det bedagelige enn mot det hastige. Og til tross for at den miksar ihop ein bra dose soniske komponentar opplever eg den aldri vanskelig eller forsert. Den har i grunn eit ganske så naturlig og upretensiøst sinnelag.

7/10

Først publisert på Groove.no (i 2011)