Enkle, melodifokuserte og haustfarga norske depresjonar. Ein Number Seven Deli søker countrymarker.
Ein ung norsk mann med eit knippe vemodige songar i grenselandet mellom country, pop og rock. Sannsynlegvis ikkje ein setning som får musikkinteresserte til å gispe av spenning. For dei er mange, dei syng på engelsk og dei opererer innan eit ikkje altfor vidstrakt melodisk landskap. Men er det nå eingong slik fatt at ein likar å ferdast i desse landskapa, kan ein definitivt gjere verre ting enn å oppsøke Johnny Hide.
Nå har nok ein del av dykk møtt på Johnny tidlegare (og då tenkjer eg ikkje på området rundt bardisken på Mono). Dette er nemlig den same hr. Hide som syng i det vitale poporkesteret Number Seven Deli. Sidan gitarist og medkomponist Rune Berg den siste tida har vore oppteken med sitt andre band The Margarets, har Hide nytta høvet til å samla saman eindel musikkvener for å spele inn sin solodebut. På denne har han altså flytta uttrykket eit stykkje bort frå dei Beatleske sfærene Number Seven Deli svang seg rundt i på Falkner Street, og stig i staden inn i det same landskap som William Hut, Sgt. Petter, Christer Knutsen, Vidar Vang og mange andre frå vårt langstrakte land har vitja dei seinare åra. Enkle, melodifokuserte og haustfarga norske depresjonar, eller sidan det går på engelsk; Norwegian Depression.
Mannen utfordrar på ingen måte dei norske skrankane for countryinfisert framferd, men med ei ledug og til tider utsøkt melodikjensle som sitt fremste våpen siktar Hide seg like fullt inn på dei innerste sirklane i hjarteregionen. Han treff også, fleire gonger. Heilt innerst allereie i åpningssporet Please Tell Him I’ve Tried, ein fabelaktig toneflott og elegant countrypopsak, pynta med vene steelgitar-bølgjer. Like nær det blødande sentrum finn vi også den noko meir saktegåande To Make It Through the Night (hallo Kristoffersen), for øvrig ein duett med Claudia Scott. Ho er ikkje den einaste frå det norske countryfikserte miljøet som er innom og hjelper til, dei før nemnte tvillingsjelene Christer Knutsen og Vidar Vang yter til eksempel også sin skjerv. Og på det fele- og mandolin-spenstige folkrocknummeret Have You Seen Him Lately er stemma til driftige Martin Hagfors langt framme i miksen. Men først og fremst er det stemma til Hide som regjerer, og den er meir enn god nok den. Noko han mellom anna får vist på Bruckner/Drake-injiserte One Draught More, og det friske tredje tilfellet med fokus mot hankjønnet He Doesn’t Know.
Nest siste akt heiter Some Facts of Life (We Could Easily Have Done Without), og her spankulerer Johnny Hide i litt andre retningar enn på resten av plata. Versa har ei resiterande form, medan refrenget og avslutninga smyg over mot eit meir uregjerlig og fele-psykedelisert terreng. Han avsluttar heile seansen med tittelsporet, og er tilbake på velkjente tonetomter, lengtande og vemodsvakkert, sydd i eit velfungerande mønster. Temaet er også av det velkjente slaget; sviket, angeren og kvinna.
Linger Songs er ute på den vesle tomannsbedrifta Honeymilk, ein label som etterkvart har fleire fine utgjevingar bak seg (frå mellom andre Cinnamoon, Sister Sonny og Wunderkammer). I Johnny Hide har dei gjeve plass i stallen til ein låtskrivar og sangar som i alle fall fortjener langt meir merksemd enn det neste «idolet» til BMG (selskapet som gav ut Number Seven Deli debuten, men som ikkje kjem til å gje ut oppfølgjaren).
6/10
Først publisert på Groove.no (i 2005)

Kva kunne vel ein fyr på godt over tretti år, som inntil då berre hadde levd eit musikalsk bakgrunnstilvære, ha å by på som låtskrivar og songar? Eg vil tru eg ikkje var den einaste som trekte likegyldig på skuldrene og bladde forbi Richard Hawley då han i 2000 debuterte under eige namn, med eit minialbum. To full-lengdarar fylgde dei nærmaste åra, utan at så veldig mange møtte opp til gildet. I desse dagar prøver han seg igjen, og denne gongen inviterer han oss ned til Coles Corner.
Kva kan vi vente oss av ein fyr som proklamerer at han kan finne fascinasjon i lyden bakom trykkjeknappen i bøker tiltenkt eitt år gamle barn? Sannsynlegvis alt frå trøyttande autistiske repeteringar til naivistiske men sprelske påfunn. John Ringhofer, mannen bak signaturen Half-Handed Cloud, endar heldigvis oftast opp i sistnemnde kategori.
For to år sidan segla irske The Thrills inn i livet til fleire av oss med den friske låta Big Sur samt eit «California anno 1968»-merka debutalbum. Frå same land og med eit debutalbum med ganske så identisk merkelapp (kanskje årstalet kan endrast til 1967?) dukkar i desse dagar kvartetten Hal opp. I front av denne hendinga har sannsynlegvis dei vakne blant oss (samt nokon til) fått med seg singelen Worry About the Wind. Ei låt parhestane Dave Allen og Stephen O’Brien tileigna den avdøyde bassisten og songaren Rick Danko frå The Band. Ei låt rik på vene tonar – harmonifull og souleggande, håpefull og vemodig. Ei låt som bar bod om enda eit band med tidsmaskina innstilt på dei rette sekstitalstonane.
Tidleg i 2004 tok Gordie Johnson og kameraten Ben Richardson turen frå Toronto og ned til Austin, Texas. Der hadde dei ein avtale om å møte texanaren Chris Layton, ein fyr som i si tid hadde vore ein del av Stevie Ray Vaughan sitt Double Trouble, og som Gordie hadde treft og funne tonen saman med då dei delte scene året før. Layton då som trommis i Arc Angels, og Johnson som frontfigur i det eklektiske blues/reggae-bandet Big Sugar.
I motsetning til kva som er tilfelle hos ein viss redaktør så stansar min kjennskap til finsk musikk ganske så momentant etter Jean Sibelius, Leningrad Cowboys og 22 Pistepirkko. I mai i år vart dette noko motvillig utvida med ei akt til, idet nokre heller patetiske monster brumma fram eit Hard Rock Hallelujah på så «sjarmerande» vis at dei fekk telefonlinjene til å gløda over store deler av Europa. Når eg så nokre veker seinare oppdaga eit finsk band med det velklingande namnet Goodnight Monsters på tilbodslista til den nemnte redaktøren, ja då tenkte eg at her ligg det kanskje ein aldri så liten skøyarstrek på lur. Heilt slik var det nok ikkje.
I min omtale av Mouthfuls (2003), Fruit Bats si førre plate, avslutta eg med eit fromt ynskje om litt meir breidde og spenst i smaksinntrykket. Å etterlyse meir breidde var kanskje litt urettvist. Bandet hadde trass alt meir enn ein innfallsport til stoffet sitt. Men det med spenst står eg fast ved. Deira avlevering av for så vidt vene tonar vart til tider litt kraftlaus. På Spelled In Bones, bandet sitt tredje album, er dette retta skikkelig på. Ja, eg er faktisk blitt bønnhøyrd i andre potens, og har fått eit virilt lite sommareventyr inn i huset.
I forkant av desse innspelingane snakka Frank Black om å gjere ei plate inspirert av Dylan sin klassiske Blonde On Blonde. Med tanke på at han hadde gjort unna ein skilsmisse like før songane vart festa til tape var det kanskje meir nærliggande å førestille seg Blood On the Tracks som preferanse. I grunnen er det ingen av samanlikningane som held. Honeycomb er nemlig eit godt stykka unna det sprelske kvikksølv-soundet som Blonde On Blonde var utstyrt med. Frank Black går heller ikkje så krast (Idiot Wind) eller smertefullt (If You See Her, Say Hello) til verks som det Dylan gjer på Blood On the Tracks. Nei, skal vi halde på Dylan-allegorien så får vi heller finne fram Nashville Skyline. Og det seier eg ikkje berre fordi plata er spelt inn i Nashville, her er nemlig eit visst slektskap å spore til låtar som Lay Lady Lay og Tonight I’ll Be Staying Here With You.
Han var den markante stemma i Midnight Choir. Mannen som med ynde og styrke bar fram bandet sine toneturar i nattlege terreng. Han var røysta som fekk den tornfulle og umilde rosebusken til å blomstre. Essensielt for at dette kunne skje var næringsgrunnlaget og rotfestet som låg i bandkompis Al DeLoner sine komposisjonar og evner som lydutviklar. Denne støtta har han ikkje lenger nå når han er ute på eigen hand, så derfor lyt han søke andre stader for å finne den. Eg trur neppe karane (Ben Lorentzen og Christian Nystrøm) han har lagt store deler av låtskrivaroppgåva i hendene på her er løysinga. Dei har nemlig nokre tonemil av både eigenart og vinnande melodilinjer å gå før dei finn fram til kjelda for dei gode låtane.