Rotfesta amerikansk rock med innslag av både frodige og meir ordinære tonar. Der dama er best.
Eg veit ingenting om amerikansk baseball. Men har eg forstått det vesle utdraget av ein Scott McCaughey (Young Fresh Fellows, Minus 5, REM) epistel på omslaget av Fortune rett, så stammar begrepet Mendoza Line frå ein hardtkjempande baseball spelar med namn Mario Mendoza. Det har noko med å passere ei viss grense (døypt Mendoza Line) før ein kan seie seg tilfreds. Bandet The Mendoza Line er eit av desse uttallige som har levd sitt liv blant eit glissent publikum og labert platesal, og såleis kanskje ikkje heilt føler å ha passert grensa for sitt potensiale. Ei skjebne dei deler med mange, både flinke og mindre flinke, musiserande individ ute i den store verda.
Utifrå kva underteikna har fått med seg av The Mendoza Line sine tidlegare framstøt, samt denne femte og nye Fortune, høyrer dei nok til like i underkant av grensa for å fange min fulle interesse også. Fortune inneheld ein del saker det er verdt å bruke nokre av livet sine timar på, men skiltar og med slikt som er meir freistande å lagre bakerst på roteloftet.
I frå å vere ein trio, i sin spede startfase (på midten av 90-talet), har bandet etterkvart vokse seg til ein sekstett. Dei har i denne vekstfasen også flytta hovudkvarteret sitt frå Athens, Georgia til Brooklyn, New York. Sitt viktigaste tilskot fekk Mendoza Line då Shannon McArdle arriverte på plate nummer tre (We’re All In This Alone, 2000). Denne dama gjev bandet sin loslitne og tradisjonsstøtta attityde eit friskt pust av noko meir fargerikt. Der Shannon dukkar opp er vi nærare spenstig popmelodikk enn kva som er tilfelle der dei to andre låtskrivarane Timothy Bracy og Peter Hoffman leiar an. På fem av Fortune sine tretten spor er det Shannon som er i førarsetet.
Nå skal eg ikkje ta ifrå den mannlige 5/6 av The Mendoza Line einkvar ære. Slett ikkje, for som grunnmur under den vene møy er dei ei viktig støtte. Passe grumsete og usminka, passe drivande og heftige. På det innleiande stykket Fellow Travelers, som Bracy er ansvarleg for, viser det seg også at mannen sitt komponerande arbeid gjev utslag i fruktbare saker. Skakk pianodreven og usentimental «slackercountry» om immigrantar og USA sin noko tvilsame tilstand. For øvrig ikkje det einaste sporet der meir politisk tona tilhøve verdt via merksemd. Det er likevel eit element av surrealisme i dei fleste framstillingane her, slik at tekstane gjev temmelig vide tolkingsutvegar. Humor nyttar dei også, sjølv om svartsyn og pessimisme er ein meir vanleg tilstand. Dei hardare rockande tilfella blir med unntak av dynamisk tilpassa Before I Hit the Wall i traurigaste laget. Vel, kanskje vi og lyt gjere eit unntak for den ustabile Lynyrd Skynyrd-infiserte An Architect’s Eye, mest fordi Shannon triv mikrofonen og får den til å sprudle, sånn cirka midtvegs. Mannfolka sine meir balladeprega framstøt er heller ikkje av det overvettes storarta og meloditiltalande slaget, med eit lite unntak av fine folkprega Let’s Not Talk About It.
Då står vi altså tilbake med dama sine fem. Faithful Brother (Scourge of the Land) er heftige hooks i New Pornographers terreng. Noko av det same kan og seiast om It’s a Long Line (But It Moves Quickly), men det er noko slakkare i draget enn førstnemnte, og Shannon sitt einaste litt svake spor. They Never Bat an Eye er country-injisert og pedal steel-forsynt. Ein del country er det også over Flat Feet and Western Style, men kanskje ikkje like mykje som tittelen skulle tilseie. Den er ordrik, fyldig, og varierer mellom lett pes og seig gange. I den avsluttande balladen Throw It in the Fire blir twangen blanda med litt Pretenders-slekta fargar.
Ei ferd blant både ynde og grums. Der lykka dei søkjer kanskje ligg i retning av å la dama blant dei få dominere bildet endå litt meir.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2005)
Det begynner å bli nokre år sidan 1995 no. Året då Mark Olson tok farvel med The Jayhawks, Minneapolis-bandet som i si tid blei rekna som ein del av den namngjetne No Depression-bølgja. Tredje albumet deires, Hollywood Town Hall, er ein stadig like kjekk affære å vende attende til. Og oppfølgjaren Tomorrow The Green Grass, som var den siste Olson deltok på, inneheld også mykje fint stoff. The Jayhawks har vel aldri heilt klart å tangere desse to albuma etter Olson sin exit. Men når sant skal seiast har vel ikkje Olson heilt klart det med sine post-Jayhawks utgjevingar heller.
Sånn cirka 58 millionar amerikanske statsborgarar har funne det fornuftig å gjenvelge George W. Bush til sin president (og resten av verden sin sjølvutnemnte politimeister og plageånd). Dessverre var det eit par-tre millionar meir enn dei som ikkje såg noko fornuft i ei slik handling. Mark Olson, Victoria Williams og deires venner i The Creekdippers gjer det på si siste plate klinkande klart at dei ser ingen som helst fornuft i å gje Bush og hans menn kontrollen.
Norsk felebasert tradisjonsmusikk har liksom vore noko ein har tatt innover seg i mindre porsjonar. Ja, dette er faktisk første gongen eg høyrer ei plate med norsk felemusikk frå start til mål. Og no har eg høyrt den fleire gonger attpåtil. Men det har ikkje plaga meg. Ikkje det minste. Faktisk har det gleda meg. Ganske så mykje også. For det er noko usannsynleg friskt og freidig over spelestilen til denne sekstetten. Det er det. Samstundes som dei heller ikkje er det minste redde for å lure inn vemodsfulle tonar av lyrisk karakter.
Folk med stramme grenser for kor mykje tungsinn dei kan fordøye, skal være litt forsiktig med denne. The Gutter and The Garden er nemlig ganske så tettpakka med nedstemte framstillingar. Der den store majoriteten tar føre seg forhold gått i oppløysing, eller forhold det aldri vart noko av. Frå det totalt hjerteskjærande til det svakt trøystande. Alt fortald i første person. Men for den mentale helsa til Lovers sin låtskrivar og sangar Carolyn Hart Berk si skyld får ein håpe at ikkje alt er sjølvopplevd.
Grey De Lisle er ikkje namnet på ei fransk-annektert øy i stillehavet, heller ikkje namnet på ein travhest eller for den saks skyld eit rockeband. Grey De Lisle er namnet på ei 30 årig flott dame frå San Diego. Ei dame som i desse dagar er plateaktuell med ein dose fortryllande countrymusikk.
Etter ein strevsam oppvekst i fattige kår og på stadig flyttefot såg Ray LaMontagne, ifølge seg sjølv, lyset ein tidleg morgon i ein alder av 20 år. Klokkeradioen slo seg på, og ut i rommet tona Tree Top Flyer med Stephen Stills. Ray gjekk ikkje for å jobbe på skofabrikken den dagen, han oppsøkte istaden den lokale platesjappa. Han gjekk aldri meir på skofabrikken, han byrja istaden å lytte til musikk. Ray Charles, Bob Dylan, Van Morrison, Otis Redding, Neil Young. Etterkvart byrja han spele, synge og laga låtar sjølv. Via spelejobbar, demoinnspelingar og framveksten av ein ørliten fanskare har han no fått platekontrakt. Til å produsere er velrennomerte Ethan Johns leigd inn.
Kor mange retningsskift kan ei låt tåle? Kor mange stilartar kan ein putte inn? Ja, kor eklektisk kan ein egentlig være, før ein går over grensa?
Rykta vil ha det til at det var ein marsdag i 2001 at den lunefulle musikkånda Jake Ziah tok bustad i sinnet til nokre unge menn i eit bukollektiv i Akersgata. Med seg hadde den gamle ånda strofer og skrøner frå eit langt liv blant grøderike tonar i Amerika. Han var der den gongen Dylan gjekk elektrisk, då Parsons fekk idéen om «the cosmic american music», då Springsteen følgte Mary ned til elva, og då Tom Waits fant sin sverdfisktrombone. Han har dansa i mangt eit midnattskor, og han har segla i mang ein storm. Han fører sine utpeikte inn der skyggane har overtaket og håpet berre er ein draum.