Monthly Archives: desember 2013

Josh Rouse – Subtitulo

Standard

Tilbakelente tonar frå ein kvitmalt og solfylt veranda.

cover  I ein grenseoppgang mellom det sofistikerte og det livgjevande har Josh Rouse dei siste 7-8 åra kledd opp mang ein levedyktig poplåt. Frå å ha eit hovudfokus på det modererte i startfasen til at eit meir fyldig lydbilde omkransa tonane hans på seinare utgjevingar. Der den sjelfulle soft-rocken på 2003 utgjevinga 1972, og den popvitale og rikt sjatterte Nashville (2005) representerer førebelse høgdepunkt.

I år sit han på ein kvitmalt veranda i den vesle spanske havnelandsbyen Puerto de Santa Maria og berre nyt livet. Ny dame, sola varmar, Sangeriaen smakar friskt og roen rår. Det sorglause opningssporet Quiet Town luntar døsig av garde og prisar det late og stille livet i høvelige akustiske og vagt latinofarga former. Ja, det kan dukka opp Summertime-minner av mindre. Josh han «remember cigarettes, tube socks, sun burns and long blonde hair, watermelon, fingerbangin», Purple Rain and bein» cool». I det minna glir ut til venstre, dukkar dorske bossanova rytmar opp frå nabolaget. Det er sommar.

Subtitulo er ikkje Josh Rouse sitt beste album. Til det blir det vel litt for flyktig og skyfritt. På den andre sida, det er sommar. Og når det er sommar kan eg godt like å høyre ei låt som Jersey Clowns. Ei strykar og orgel drapert varleg vise om den hardtarbeidande fyren som kjem heim til den svikefulle dama si. Når eg tenkjer meg om trur eg faktisk eg kan synast om å høyre denne songen vinterstid også. It Looks Like Love derimot har ein meir sommaravgrensa tekstur. Ein sånn ein som høver til varme veranda-dagar i selskap med ein Shangriloe, men som står i fare for å komme litt til kort i andre samanhengar. Stramme rytmar, popfrisk og falsettyndig, og med eit stjerne-refreng: «There goes that melancholy feelin» again, it looks like love is gonna find a way».

Så sig ein kanskje vel godt på plass i fluktstolen etterkvart, og døser litt av. Men hei, der dukka det jammen meg opp ei damestemme. Paz Suay heiter ho visst. Saman med Josh syng ho om The Man Who Doesn’t Know How to Smile. Ein hardt prøva stakkar, men i det sommaren blir til haust får mannen faktisk noko å glede seg over. Fint. Eit endå litt skarpare drag av haust kjem duvande sånn heilt til slutt, i tilbakelente El Otro Lado. Vagt countryfarga tonar med lindrande evner.

Det er kanskje ikkje så mykje evigvarande substansiell profitt å hente utav Subtitulo, men akkurat no, no er det sommar.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Carrie Rodriguez – Seven Angels On a Bicycle

Standard

Med sin tidlegare partner in crime, Chip Taylor, luskande i bakgrunnen, solo-debuterer Carrie Rodriguez med countrytonar det er verdt å lytte til.

cover  Etter å ha stått ved sida av Chip Taylor gjennom tre album sidan 2002, har Carrie Rodriguez no funne tida moden til å gje ut si første plate under eige namn. Med god hjelp frå folk som Bill Frisell (den sjangervandrande gitaristen), Greg Leisz (som har spelt gitar, dobro og ikkje minst steelgitar med alt frå Bad Religion og Brian Wilson til Wilco og Lucinda Williams), Victor Krauss (den litt uortodokse kontrabassistbroderen til Alison) og ikkje minst Chip Taylor, presenterer ho seg i absolutt probate former.

Neidå, Chip Taylor er ikkje så langt unna denne gongen heller. Han står oppført som opphavsmann til dei aller fleste låtane her. Nokre skrivne saman med Carrie, men fleire aleine. Og han har sett sin velsigna leduge, modeste og organiske produsentsignatur på sakene (saman med Carrie).

På platene ho gjorde med Chip var Carrie vel så mykje felespelar som duettpartnar. Her er ho mykje meir songar enn felespelar. Litt dumt, kanskje, for hennar forfriskande omgang med felestrengene har nok meir karakter og særpreg enn det stemma hennar har. Utan at albumet flatar ut og forsvinn inn i anonymiteten sitt grå rike av den grunn. Slett ikkje.

Dette er countrymusikk som er blitt til langt unna Nashville sitt velsmurte maskineri. Det er countrymusikk som trør nærare der Lucinda Williams og Nanci Griffith har vandra enn der Shania Twain og hennar oljeglatte søstrer svevar rundt. Det er countrymusikk som kanskje ikkje alltid berre er countrymusikk, men også litt folksy, litt jazzy og litt funky.

Tittelkuttet kjem først, og kan vel seiast å vere albumet sitt høgdepunkt. Det er lengsel, men også lidenskap i røysta til Carrie når ho her heidrar minnet etter ein venn som omkom i ei trafikkulykke førre året; «Brooklyn Bridge on a bicycle, don’t he look good?»

Instrumenta snakkar med kvarandre, gjer plass for kvarandre, og skaper ei sindig og næringsrik samværsform. Ei form som også gjer opningar for at ein av dei kan stikke hovudet litt fram innimellom og vere i fokus. Som når Carrie sin ektemann Javier Vercher malar det siste minuttet av tittellåta med varme blåtonar frå saksofonen sin.

Med eit lite unnatak for den ertande og bluegrass-influerte Never Gonna Be Your Bride og den småsveitte og eggande ’50s French Movies held Carrie det stort sett gåande i eit makelig tempo. Seigt bakoverlent i bluesy I Don’t Want to Play House Anymore, eller med varleg strengetouching i melankolivakre He’s Already Gone.

Nokre av låtane har ein attråverdig og gruggen miks av religion, synd, lengsel og forakt. I den varleg dampande He Ain’t Jesus hevdar Carrie at elskaren er ingen frelsar og ho er ingen jomfru Maria, og at alle orda for kjærleik har ho pugga i ordboka berre for å tilfredsstille han. Medan ho i den ikkje heilt syndefrie St. Peter’s fortel at ho «went down to St. Peter’s last night, and throw myself on the knees in the dark».

Når ho avslutningsvis, i eit uannonsert ekstraspor, lar fela spele ei like viktig rolle som stemma, kjenner eg på meg at eg nok kunne tenkt meg litt meir av den sorten. Kanskje neste gong. Til dess kan det godt vere at eg slenger meg på baksetet og blir med Carrie og englane nokre turar til.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2007)

 

Robinella – Solace For the Lonely

Standard

Ei frisk dame med ein kosmisk amerikansk mikstur på programmet.

cover  Då Gram Parsons i si tid kom opp med sitt vidgjetne Cosmic American Music-omgrep, så var det vel mellom anna saker som dette han hadde i tankane. Ikkje det at Robinella og hennes menn matchar magien til Parsons, men måten dei miksar forskjelligarta deler av den amerikanske musikkarven inn i uttrykket sitt har så absolutt noko for seg.

Robinella, med etternamnet Contreras, er ein songar og låtskrivar frå Maryville, nær Knoxville, Tennessee. Det avgjerande startskotet gjekk av då ho i 1997 vart kjent med multi-instrumentalisten Cruz Contreras. Ho frå ein country-bakgrunn, han med jazz-studiar i emning. Dei to byrja spele bluegrass i hop, og så gifta dei seg. Under etiketten Robinella and the CCstringband kom det dei neste åra tre album. Der det siste (eit sjølvtitulert frå 2003) vart utgitt på storbedrifta Columbia Records, utan at det nådde øyregangane verken til underteikna eller så altfor mange andre av den grunn.

I dette fjerde forsøket er det den sympatiske Nashville-labelen Dualtone som er utgjevar. CCstringband er borte, men Robinella er slett ikkje aleine av den grunn. Her er flust med flittige strengetraktørar (og andre aktørar). Husbond Cruz gjer sitt på både gitar og mandolin (samt tangentar). Medan broder Billy Contreras sin fiolin, Bruce Boutoll sine pedal-steel innspel og ikkje minst produsent Doug Lancio sitt rikhaldige arsenal av lydtilførsel spelar viktige roller. I tillegg er her groove-kyndige bassistar og vitale stikke-svingarar. Ja til saman 14 namn står gravert med raude bokstavar på krediteringslista.

Tretten låtar med eit kosmisk stilspenn frå fjellfrisk country til orgeltung funk, med diverse nyansar av rock, jazz og soul innimellom. Forvirrande? Nei, trur ikkje det. Viss ein berre gjer Solace For the Lonely ein sjanse til å etablere seg vil det skiftande bilete virke interesseskapande langt meir enn springande og forsert. Waiting til dømes, ei låt Robinella har skrive saman med mannen sin, tar opp i seg både jazzblå, souldyppa og countryfarga element på heilt naturlig vis. Medan oppstemte og artige I Fall in Love as Much as I Can overtydar meg om at ei samansmelting av bluegrass og ragtime absolutt kan vere ein dugande idé.

Andre kutt lever i eit noko meir sjanger-stringent bilete. Der lever dei stort sett godt. Forførande, som ei Dolly Parton med rusk på stemmebåndet, i dei likeframme appalachian-visene Down the Mountain og Come Back My Way. Sårt og vakkert i balladen Teardrops. Og beint fram gripande i Whippin Wind, ei smertelig skildring om menneskelig undergang og død. Døden er også tema i soulpop-balladen Press On, men her er det sin eigen mortalitet Robinella skuar inn i: «See me someday sleeping softly, flowers draped across my knees».

Frå ein annan kant og i skarp kontrast til vare balladar og countryviser grev All I’ve Given seg fram som eit dampande jazz-groovande vesen. Så får det vere at dama innimellom, som når ho tar føre seg Melanie sin Brand New Key, sitt eige jazztrippande tittelspor eller det Wonder-influerte villsporet Little Boy, kanskje blir litt i grunnaste laget. Meir på feil side av Norah Jones enn på rett side av Billie Holiday for å seie det slik. Men det er ikkje der hovudinntrykket har festna seg. Slett ikkje. Det ligg nok heller og duvar der småfrekke Oh So Sexy sin felespreke countryfunk og Break It Down Baby sin jazzflørtande countrysoul gjer seg til kjenne; «hold me, squeeze me, swing and sway». Yepp.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

Fionn Regan – The End of History

Standard

Med Drake, Dylan og stor låtskrivarkunst sentralt plassert i ryggmargen, kjem Regan inn frå venstre med eit av årets sterkaste debutalbum under armen.

The End of History  Eigenskapar som er viktige for at du skal kunne leve evig som singer/songwriter:

1. Du må skrive gode låtar. Med melodilinjer som snik seg på plass i hjernebark, hjertekammer, mageregion eller andre vitale kroppslege kjensleorgan. Ikkje berre skal dei på plass, dei skal bli der også. Lengre enn til neste haust, eller til neste tabloide trubadur kjem ruslande inn døra. Låtane skal også ha noko å melde på det tekstlige plan. Om livet, kjærleiken, saknet, krigen, eller kva fanden som helst. Men så skarpskodd formulert at dei utfordrar og grip tak i lyttaren kvar gong han møter dei. I ei ekte og ikkje påtatt språkdrakt, krydra med smart metaforbruk og med eit minimum av klisjear.

2. Du må kunne spele akustisk gitar. Poetisk, jagande, plukkande og hamrande, ja, men framfor alt livfullt. Skape ein strengelyd som er på parti med låta, men som også yppar til litt strid. Friskt og fokusert og ikkje daft og likegyldig. Du må forresten gjerne spele andre instrument også.

3. Du må kunne synge. Ikkje berre det, du må ha ei røyst som er din, som har særpreg og karakter. Den skal ikkje nødvendigvis vere absolutt rein og tonalt perfekt. Den må ikkje nødvendigvis vere kraftfull og ha autoritet, den kan gjerne vere spak og kjenslevar. Men den skal ha i seg ei tvillaus lyst til å seie det du har å seie, fordi det er viktig for deg å seie det.

Har du ingenting av dette kan du kanskje likevel klare å lure folk ei lita stund. Men det kjem nok ikkje til å gå så bra i lengda, James Blunt. Har du sånn cirka halvparten av dette på plass kan du kanskje vere populær enda nokre år, men du blir definitivt ingen legende, Damien Rice. Har du alt, ja då heiter du sannsynlegvis Bob Dylan, Neil Young, Nick Drake eller Fionn Regan.

Jada, eg veit at eg har utelete eit par sneis med namn i den siste setninga der, men det får vere grenser for namnedropping. Jada, eg veit eg tek kraftig i når eg plasserar ein debuterande jypling ved sida av slike legender. Men det har seg no ein gong slik at eg er blitt fryktelig glad i songane til Fionn Regan, og då er det vel lov å miste gangsynet eit lite augeblikk? Særlig mykje meir enn eit par millimeter unna sanninga er det nå uansett ikkje.

Fionn Regan er 25 år. Han er frå Dublin, men har det siste året visstnok budd i det sørlige England, nærare bestemt Brighton. Spankulerande mellom det litt desillusjonerte og det ganske så vemodsfulle står han fram som ein åndfull og moden låtskrivar. Sannsynlegvis den mest interessante nye stemma eg har høyrt sidan Elliott Smith kom listande fram frå sitt lysskye hjørne på midten av 90-talet.

Så veldig mykje meir enn Regan og hans gitar er det ikkje å høyre på albumet. Det trengst ikkje heller. Han plukkar og jagar rundt på gitarstrengene i beste Nick Drake-ånd, og han syng med ei myndig og varm røyst. Litegrann hjelp får han rett nok. På nokre av spora er det trommer og bass, på nokre litt nennsam støy og sus langt bak, og på nokre ein fiolin, ein bratsj og ein cello. Han nyttar derimot, på eit unntak nær, berre si eige stemme som harmonipartnar. Han har produsert sjølv, og han har sjølvsagt skrive kvar einaste låt sjølv.

Og for nokon låtar. Ein kan sikkert komme drassande med dei fleste namna eg allereie har nemnt, pluss eit dusin til, i eit forsøk på å kartlegge korleis dette låte. Det kan jo for så vidt vere eit poeng det, men det viktigaste er likevel at Fionn Regan skaper sitt vesle personlige rom der berre han bur, og der han instinktivt smeltar saman tonekombinasjonar av stor nåde. I skrivande stund meinar eg å finne dei aller venaste i Put a Penny in the Slot. Den har vel også kanskje den aller spenstigaste teksten. Ein omfangsrik tekst, rik på snodige påfunn, metaforar og såre minner. Slik går dei første linjene:

I apologise I seem to have arrived home with items in my bag from your house,
there’s cutlery, a table cloth, some Hennessy, and a book on presidents deceased,
I’ll have them fed-exed to you,
it was a strange thing to do, I hope we can still be friends.

Det ser kanskje ikkje altfor songbart ut der det står, men de skal vite at Regan på sindig vis klistrar nokre strålande tonar til desse orda, og dei som fylgjer, der han mellom anna finn det høveleg å nemne at han ikkje er heilt ukjent med forfatterskapa til Paul Auster og Saul Bellow. Den luringen. Midtvegs får han harmonihjelp over ei vakker bru av ei Laura Murphy.

I den grasiøse og blå The Underwood Typewriter vender han blikket innover og konstaterar rimelig overtydande at;

…my mind is so confused, I climb back on top of you,
I’m changing the ribbon in this old underwood,
step out of your dress and I’ll wear you like a hood,
for a hood is a home,
for someone who lives alone

I harmonifine Black Water Child inviterar han lyttaren på ei lita utflukt «down here underneath the microscope». I uimotståelige Hey Rabbit uttrykker han kjensler av både klandrande, audmjuk og lengtande karakter. Spartanske og nådelause The Cowshed startar med eit romantisk barndomsbilde og endar i eit makabert funn. Barndomsminner er også utgangspunktet for vakre Snowy Atlas Mountains. Men dei er nokre år unna, og no har ting byrja å brenne under beina på hovudpersonen, i den evige kampen mellom kjærleik og svik; «…if you pull a hatchet, I’ll pull something to match it, how about your wife?»

Fionn Regan kallar altså debutalbumet sitt The End of History, men eg er sikker på at han berre køddar med oss. For denne fyren har ikkje sunge sin siste song, denne fyren må berre ha meir på hjerta, mykje meir.

8/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Popgun – A Day and a Half in Half a Day

Standard

Det enkle kan vere veldig bra det, men det kan vere litt trøyttande også.

cover  Med kjente smell og velutprøvd ammunisjon fyrer trioen Popgun av 11 skot mot ein blink merka kraftpop. To av dei treff ikkje så langt unna senter av blinken. Opningssporet Mr. Unconcerned stormar gitarskarp og melodisk velforma framover. Er lett pynta med små synth-fintar, og kjem til å leve rimelig lenge på refrenget; «I say winter, you say summertime». Som ein drygt 2 minuttar liten virvelvind med falsett-sang og uimotståelig popkraft skeinar A Brilliant Fake inn tett ved sida av Mr. Unconcerned. Dei resterande spora slår inn lengre vekke frå dei inste sirklar, utan at nokon er direkte bomskot av den grunn.

A Day and a Half in Half a Day er Romerike-bandet Popgun sitt debutalbum. Eit par av karane i bandet har imidlertid vore frampå både her og der ved tidlegare høve. Vokalist og bassist Egil Stemkens har tidlegare mellom anna spelt i band som Tolv Volt og Radionettes. Palle Krüger er kanskje mest kjent som fast trommis i det legendariske cover-bandet Young Neils, men han har og dunka skinnet i ein del mindre kjente føretak. Tredjemann er den for meg heilt ukjente Knut Erik Paulsen, men han trakterer til gjengjeld gitaren på rimelig overtydande vis.

Dei tre har ikkje funne opp noko som helst nytt, men med ein solid monn entusiasme og speleglede karrar dei til seg ei viss merksemd. Med blikket rett fram køyrer dei sitt energiske løp i eit enkelt spor. Dei sparar lyttaren for overraskingar, og slår aldri kollbøtte inn i spenstige tekstlige bilde. Vokal-innsatsen er vel ikkje den mest imponerande eg har høyrt, verken i høve til engelsk-uttale eller når det kjem til særpreg. På den andre side ramlar den jo for så vidt formålstenlig inn ved sida av det primitive i uttrykket elles.

Eg nemnte dei to høgdepunkta, mellom disse dukkar det også opp eit og anna av dugande karakter. Little Boy fangar levedyktige tonar i stort tempo. On a Sunny Day strekker seg etter Beatlesk pepperpsykedelia, og får tak i eit gram eller to. Medan Sunset in Reverse tar føre seg kaotiske sinnstemningar i kraftfulle former.

I plata sin siste halvdel blir den melodiske kvaliteten spinklare. Kombinert med at det einspora løpet også blir vel monomant etterkvart gjer dette at interessa dunstar bort, og ein tek til å slite med det velkjente «kvifor nøydde dei seg ikkje med ein EP»-gjespet. Men det var kjekt ei stund, det er då noko.

4/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

Pink Mountaintops – Axis of Evol

Standard

Ein fryktlaus fjellvandrar med grumsete godtonar i sekken ser djevelskapen i kvitauga.

cover

No I’m not headed down the highway to hell,
There’s peace in the valley, the blood has been shelved

Slik opnar Black Mountain sin frontfigur Stephen McBean si andre plate under signaturen Pink Mountaintops. To kjente låttitlar, og eit signal om at han har tatt steget over på andre jaktmarker enn der han var i sitt første Pink Mountaintops utspel. På den sjølvtitulerte debuten (frå 2004) handla det mykje om sex. Direkte og utilslørte sexfikserte proklamasjonar over eit tonemønster som mest av alt minna om eit Stones som vart dratt gjennom Velvetske gater og ført vidare nedover langs Mississippi. Eit skamlaust og absolutt dugande føretak, sjølv om nokre av melodiane hadde eit litt fargelaust vesen, og det tekstlige vel kanskje var meir spenstig enn verkelig substansielt. Eg sensar ein meir levedyktig karakter over stoffet han serverer denne gongen.

Med Bibelen i venstre hand, rock’n roll historia i høgre, og eit frilynt og absurd sinn vandrar han med fryktlause steg langs den smale og svingete stien mellom avgrunn og frelse. Han skimtar ikkje svaret, lyset eller nåden, men stiller sine spørsmål og kjem med sine utfall. Han snur kjærleiken bak fram, og ser rosene blomstra der døden har blitt gammal. Han lar det gnistre og slå om seg med sølete lyd, men kler også lydbileta heilt nakne.

Tittelen Axis of Evol kan ein kanskje sjå på både som ein kommentar til eit velkjent utsegn frå den amerikanske presidenten, og som ei helsing til Sonic Youth. I alle fall kjem McBean med sine framstøyt mot krig og kald kriminell djevelskap, samstundes som eit par av spora har klare soniske linjer til Thurston Moore og kompani. Med si dirrande erklæring om at «the devil got us in his plans», si vandring i «the valley of the dead» og sitt gitargrafsande og støyande vesen oppfattar eg Cold Criminals som låta som femnar begge desse poenga. Medan den korte New Drug Queens handlar om ungdom og lausriving, og gjer det med skurrande gitar- og maskindrivne punkrock-tonar det dunstar New York-asfalt av.

Innramminga av albumet høyrer til på den andre enden av lydskalaen. Dei før nemnte opningslinjene kjem til uttrykk i den gitarplukkande visa Comas. Når McBean i denne vidare syng om å ha slost mot «a dead angry deer, and she is still with me after all of these years» kjem det smygande visse Will Oldhamske referansar. Bakerst og strippa for både soniske forstyrringar og unødige ord sleper How We Can Get Free seg framover. Stemninga er dyster, knoklane klirrar og eit klaustrofobisk og fridomstelande helvete truar. Kven er det som kan vere redninga no tru? «Jesus, do you believe? Sweet Jesus, is this hell that you see? Jesus, we’re in a holy rage, won’t you tell us how we can get free?»

Axis of Evol er ikkje ei lang plate. Sju låtar, 34 minuttar. Slaves legg beslag på ein fjerdepart av albumet. Eit langsamt inntrengande folkblues-psykedelisk tilfelle. Einsretta og monotont, men også sleskt og suggerande (Velvet Underground konfronterer Grateful Dead, eller noko slikt). Medan det slide-gitar garnerte og satiriske tilfellet Plastic Man, You’re the Devil trykker på både blues og psych-rock knappar, samstundes som det kjem med nådelause spark mot Bush-administrasjonen.

Det er litt blues å spore i min personlige favoritt på albumet også, men langt meir enn det er Lord, Let Us Shine eit psykedelisert, droneforfylgt og groovy gospelbeist. Ein ekspanderande kollisjon mellom Polyphonic Spree, Spiritualized og Primal Scream. Ei bøn, eit krav, eit lysande døme på kor bra det kan bli når ein lar alle aversjonar legge seg flate og ser verken på himmel eller helvete som euoverkommelige barrierar. «I’ve been singing with Jesus in the House of Love, I’ve been sending dead flowers to the devils son».

Eg trur Stephen McBean skal vere ein kar å fylgje med på dei komande åra, både når han hamrar i det svarte fjellet og når han kryp eller hoppar langs dei rosa toppane. Eller når han skulle finne på noko heilt anna.

7/10

Først publisert på Groove.no (i 2006)

 

Sandro Perri – Plays Polmo Polpo

Standard

Makelige og vemodige viser gror fram i dugande selskap med meir uroskapande påfunn.

cover  Ei innrømming; eg har aldri høyrt om Polmo Polpo. Ikkje før Sandro Perri, som eg sjølvsagt heller aldri har visst om, med denne fem-spors EPen har introdusert meg for nokre spor frå repertoaret deira. Spor med eit vesen som gjer at eg er blitt aldri så lite nyfiken på kva fyren og hans mulige og umulige kollaboratørar kan ha hatt for seg ved tidlegare høve.

No var det vel litt feil av meg å omtale Polmo Polpo i fleirtalsform i førre avsnitt. Polmo Polpo er nemlig Sandro Perri og ikkje så veldig mykje meir. Skal eg feste lit til groove sin eigen omtale av albumet Like Hearts Swelling (og det skal eg vel?), så er Polmo Polpo eit prosjekt der lyden er elektronisk, ambient og rimelig stemningsfull i eit ikkje altfor stressande mønster.

Tre av spora frå nettopp Like Hearts Swelling dukkar opp når Sandro Perri her opnar munnen og tar fram gitaren, og slik syng og spelar seg sjølv i litt andre former. Då vert han ein folksy fyr svevande varleg av stad i eit draumeaktig og gåtefullt bilde. Vel og merke etter at opningssporet har gått til ro.

På det einaste instrumentalkuttet Romeo Heart (slight return) har han med seg åtte musikarar. Fløyte og klarinett dansar avantgardistiske steg i selskap med improviserande gitar- og pianotonar. Rytmikken er vibrerande, lufta er open og Eric Chenaux lurer nokre munnspel-tonar inn i bildet. Same Chenaux spelar ei viktig rolle i andre halvdel av det 8 minuttar lange Requiem for a Fox også. I første fase buktar denne seg fredfullt av garde opp på lettbeint rytmikk. Perri syng yndefullt med si lyse røyst, og ein elektrisk gitar stryk ein vakker strek langs ryggrada. Etterkvart må det harmoniske vike for lysta til å spreie rundt seg med atonal psykedelia i eit transperent mønster. Det er her Chenaux stiller opp med gitaren sin.

Dei tre siste spora held seg innafor konvensjonelle folk-rammer. Perri si røyst sig frå ord til ord på eit vis som ikkje gjer det altfor lett å oppfatte kva han syng. Hans akustiske gitar er fremste lydkjelde, men den er ikkje heilt aleine. Sky Histoire og Circles kjem med varsam brasslyd frå dei bakre rekker og ein tamburin gjer rytmen. Medan Dreaming svever i sakte ekspanderande og trommefaste former.

Han kler låtane i ei melodisk tiltalande drakt. Og gjer i det heile beskjed om at ein kanskje bør vere vaken og få med seg albumet han kjem med til våren.

5/10

Først publisert på Groove.no (i 2007)