Meir mørk og lumsk primal blues, kubist funk, grøftekant-balladar og intoksikert jazz frå Waits, men…
Det store spranget gjorde Tom Waits i 1983. Etter ti år som låtskrivar og crooner av den noko uortodokse sorten skapte han seg eit heilt nytt forum. Swordfishtrombones, som var først ute, og Rain Dogs, som fylgde to år seinare, utgjer klassikarduoen i dette skrangleforumet av grøftekant-balladar, nede i kjellaren-blues, skrothaug-symfoniar, intoksikert jazz, og ein del andre krumsprang litt utanom det vanlege. Seinare har det med ujamne mellomrom dukka opp nye innspelingar frå det same hjørnet. Tonen har nok variert litt frå gong til gong, men aldri pensa inn på heilt nye spor. Det har vore sterke album som Bone Machine og Mule Variations, men og mindre heldige affærer som Black Rider. No, to år etter simultanutgjevinga av Alice og Blood Money er Waits klar med nye tonar frå dei skrå breidder.
Og på Real Gone balanserer han lenger ute på tippen enn nokon gong før. Ja han er så langt ute at hans kjære piano (som har vore med heilt sidan han entra podiet tidleg på 70-talet) har tippa utføre og blitt borte. Tilbake står han så med sitt mest strippa og usminka lydbilde til dags dato. Det er mørkt, det er kaldt, og det er skarpe lydar. Rytmane enten dei gjer seg til kjenne som nådelaus tromming, skitne og skranglete percussion lydar, eller er røysta til Waits på ein rytmeboks (boom-chicka-boom) ligg langt framme i lydbildet.
Blant skuggane, bakom barske hjørner eller på slitne motel lever, elskar, hatar, syndar, strevar, svindlar og dør desse skikkelsane Waits stadig finn plass til i sine songar: Skinny Bones Jones, Piggy Knowles, Sing Sing Tommy Shay, Joel Tornabene, Knocky Parker, Bowlegged Sal, Everett Lee, Saginaw Calinda, Horse Face Ethel, One Eyed Myra, Funeral Wells. Og innimellom dukkar også ånda av skikkelsar som opprinnelig gav seg til kjenne i eldre skrifter opp; Abel og Kain, Djevelen, Gud og Jesus of Nazareth.
Eksistensielle saker blir tatt opp frå eit perspektiv der balansenerva er litt meir i utakt enn godt er. Feberen rår, svetten dryp, rottene luskar, spøkelsa kviskrar og det er meir enn berre røyken som stenger for sola. Langt nærare det ultimate mareritt enn rosenraude dagdraumar, altså, og ved sida av Bone Machine Waits sitt mørkaste verk. Men albumet klarar ikkje å fange meg like solid som Bone Machine gjorde. Primalbluesen blir ofte for einstonig til at den klarer å finne vegen frå skrothaugen sine lumske gangar og inn i interesse-sfæren til ein som står litt på sidelinja. Slik som på det tonlause, kavande og beint fram kjedelige åpningssporet Top of the Hill. Eller på Shake It som slett ikkje gjer kva tittelen antydar. Og den over ti minuttar lange Sins of the Father er ein godt fortald historie, men plassert i eit heller uinteressant melodiselskap.
På den andre side har vi Metropolitan Glide, ein djevelsk skarp, original og herlig støyande bluesaffære der Waits spyttar, spyr, stammar og manar fram bilder frå ein vilter happening. Fristande å vandre saman med er mannen også når han, med god hjelp av tiltalande tonar frå Marc Ribot sin gitar, hinkar over i ein buldrande sjømannsvise-verden og innbitt gauler Hoist That Rag. Solid inne på lista over slikt vi likar finn vi og den slepande, jazzige tragedien Dead and Lovely, og den djupt smertefulle balladen Make It Rain.
Heilt til slutt kjem så den varlege og vakre Day After Tomorrow, og her har Waits bevega seg bort frå skrothaugen og midt inn i den politiske kvardag. Lagt i munnen på ein ung amerikansk soldat blir det fortalt, utan banalitet og føleri, om (Irak)krigen sine absurditeter, løgner og redsler. Ein personlig betraktning, men med klar adresse til stupide krigshissarar både på Waits sin heimebane og andre stader i verden.
Neidå, Waits er slett ikkje utgått, det er berre det at skoa blir litt vel trange ved enkelte høve denne gongen.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2004)
Ein gjer det kanskje ikkje så veldig enkelt for seg sjølv når ein velger å kalle bandet sitt Volcano, I’m Still Excited!!. Når ein i tillegg plasserer eit billig Casio-keyboard sentralt i lydbildet, og satsar på å klare seg utan bass, er ein vel i grunn litt ute til venstre for eit gjennomsnittleg poprock-orkester. Og i utgangspunktet er jo det slett ingen dum plass å være. Nå er det likevel slik at denne New York-baserte trioen ikkje heilt lukkast her på si debutplate. Dei streifar rett som det er innom fine poptonar, men det er noko i arrangeringa av det heile som blir litt mangelfull. Litt tynt, -kanskje burde dei tenkt bassgitar likevel. Litt klumsete, av og til definitivt sjarmerande, men litt for ofte irriterande. Litt stereotypt, det kunne nok gjort seg med litt meir breidde i låtutvalget. Tilsaman gjev alt dette eit inntrykk av eit noko uferdig band.
Erik Fossen skriv om musikk i Bergens Tidende. Han skriv bra, og har god musikksmak. Han likar veldig godt Wilco, Neil Young, Beatles, Lambchop og Bob Dylan. Sgt. Petter som i 2003 gav ut den fine countryrock plata It’s a Record er ein god venn av Fossen. Så når Fossen kler seg i musikkutøvar-drakt og kallar seg Unknown Joe er sersjanten fremste medhjelpar. Slikt blir det poprock med country- og visetonar av.
Sist gong Sally Timms gav ut plate i eige namn var tittelen Cowboy Sally’s Twilight Laments For Lost Buckaroos (1999). Og på mange vis var det vel nett det det var. Varlegt gyngande små, triste, men også koselige sangar for skumringstimen. Country-assosiasjonane tittelen gjev, var og så avgjort tilstades, sjølv om tonane også tok diverse andre retningar. Andre retningar tek dei også på Sally sitt ferske framstøt In the World of Him, definitivt.
Det finst ei rekkje band der ute som ikkje har stort meir enn eit tempo og ein melodi. Noko dei kan leve ei stund på, så lenge energien er livaktig og melodien er flott. Det mest klassiske eksempelet er vel The Ramones. Portland, Oregon-trioen The Thermals er ute på noko av det samme kjøret, utan å ha ein like sterk låt som Ramones i botn. Likevel klarar dei seg betre enn mange andre i samme situasjon.
Det første inntrykket ein får av ei plate får ein frå coveret. Og desse covera kan jo vere så mangt – gode, dårlige, informative, uforståelige, skumle eller latterlige. Uansett, eit eller anna inntrykk gjer dei alltid. På coveret til Stars si siste plate er det bilete av ei dame med naken overkropp, fiolett finlandshette og ein molotovcocktail i handa. Ho ser ned, prøver å dekke seg til. Over magen står platetittelen, Set Yourself On Fire. Dette må vere eit opprørsk band som har ynskje om å utfordre og vekkje merksemd, er den første tanken. Vidare flyg tankane raskt i retning: terrorist, sjølvmord, muslim, utilslørt. Provokative trekk i forskjellige retningar, skulle ein tru. [Interessant nok er USA-coveret helt annerledes og langt mindre kontroversielt. Red.] Men før eg får tenkt særlig meir gjennom det er plata på plass i spelaren, og ei mannsrøyst rett frå siste Hamlet-framsyning treff meg med følgjande korte og skånsellause melding:
«Our terrain stretches from the american heartland to the streets of baghdad. Our boots are well worn and the sack we toss over our shoulder is filled with tears and grain. We unbutton our coats, for spring is upon us and the air is thick with promise. Let us shake the gold upon the fields for it is spring, a good time for trampin».» (pattismith.net)
Drøyt to år etter den mangslungne og stappfulle Bandit Lab er Sister Sonny klar med sitt femte album. Og i forhold til forgjengaren og det eg har høyrt av bandet sine tidlegare musikalske krumspring kan det virke som om dei denne gangen har gått inn for å komprimere uttrykket og tetta igjen ein del gluggar. Det er lengre mellom dei brokete lydreisene som var ein del av bildet på Bandit Lab, dei 38 minuttane Lucky Doggies ber om merksemda er nok av det meir einsretta slaget. Utan at dette meir tilgjengelige sporet gjer Sister Sonny til eit mindre medrivande band av den grunn. Det er nemlig meir enn nok av godsaker å finne i denne pakka også.
Tilsynelatande utan å lee det minste på sitt meterbreie vengespenn glir lirefuglen lavt over dei skumfylte bølgjene ute på det store havet. Rolig, elegant og utan å gjere altfor mykje utav seg.
Han prøvde seg i det små sidan tidleg på 80-talet, med sjølvfinansierte kassettinnspelingar, og som medlem i eit band med det, i Sexsmith-samanheng, svært så passande namnet The Uncool. Så entra han vår verden i 1995 med ein vakkert lydande CD som kun bar hans eige namn, og fylgde denne opp med den endå sterkare Other Songs to år seinare. Som ein beskjeden canadisk skogsblom syng han sine varlege poplåtar. Låtar som trass i sin enkle framtoning både ber i seg uforutsette vendingar og mangfoldige toneinnslag. Og viser ei unik evne til å hente mykje fin musikalitet berre utav enkle små ord. Det er derfor lett å skjøne at ein kar som Elvis Costello åpenlyst har proklamert sin kjærleik til Sexsmith sin tonekunst. Lett også fordi ein i Ron sin melodioppbygging, og då særlig på dei tidlegaste platene, høyrer mykje Costello. Rett nok turnerer Ron rundt i ein mjukare og langt meir danna sfære enn den den godaste Elvis har pleidd å gjere seg gjeldande i. Men slektskapet er der.