Ein velregissert time før daggry. Eller: Var nå den Drakoulias-ideen så god? Vel, balladane er i alle fall flotte.
Alvorleg tala folkens, lat oss vere litt edruelege. The Deep End er ikkje Madrugada si beste plate.
Den heiter framleis Industrial Silence. Det var der bandet frå Vesterålen fanga blåfargen, og planta den i mangt eit rock’n’roll-bankande hjarta her til lands. Underteikna sitt inkludert (sterkt inkludert). Eit album som stadig står fram som ein av dei aller sterkaste debutane i rockeriket Norge. Fokusert dynamikk, levande melankoli, dvel og tempo, lys og skygge, kraft og varleik. Electric, Salt, Shine, Sirens, Higher, Strange Colour Blue og sju til.
The Deep End er heller ikkje Madrugada si nest beste plate.
Den heiter Grit og er eit skamlaust stykke uvaska rock’n’roll. I front for seansen ein suggerande groovy Bloodshot Adult Commitment, og litt over halvvegs kjem den nødvendige kvilestunda, majestetiske vakre Majesty. Innimellom finst mykje blod, tvil, gørr og prøvelsar. Ein stiletthæl i skrittet. Aushjsmmmgrliiii.
The Deep End er muligens Madrugada sitt tredje beste album.
Men i tilfelle kun marginalt betre enn The Nightly Disease. Bandet si andre plate, som er ei ujamn affære. Jodå, den har høgdepunkter. Den har Hands Up – I Love You, og det blir beordra Step Inside This Room and Dance With Me til innbydande tonar. Men den har også ei handfull anonyme tilfeller.
The Deep End er ikkje ei dårleg plate. Det er berre det at den sjeldan dreg meg mot ukjente avgrunnar, eller gjer meg spenning i mageregionen. Den er ein time med musikk som til tider byr på veldreid melodikk, og som til andre tider byr på anonyme ritt.
Dei har vaska seg grundig sidan Berlin-dagane då Grit såg dagens mørke. Dei har teke turen over til Amerika. Dei har kampert med velrennomerte lydtriksarar. George Drakoulias har produsert plater før. Mange. I kategorien «steike gode» finn vi Hollywood Town Hall med Jayhawks og Dust med Screaming Trees. Han har ikkje hatt ei like heldig hand i sitt arbeid med Madrugada. Han har tappa dei for glød. Lyden på The Deep End blir til tider rett og slett for velregissert. Litt sånn U2, REM og Iggy Pop etter at stormen har lagt seg, og orden har blitt ein livsstil.
Identitetslaust? Mangel på skarpsindig særpreg? Tja. Like fullt, slett ikkje heilt utan interesse. Ikkje heilt utan glød heller. Heldigvis.
The Deep End kan for eksempel by på tre balladar av solid karakter. På Hold On to You deltar Angelo Badalamenti. Han som komponerte Twin Peaks-tonane, ja (og mykje anna filmmusikk for David Lynch). Lynch sin Wild At Heart var i si tid med å puffa Chris Isaaks Wicked Game opp på hitlistene. Vel, det eg vil fram til er vel berre det at Hold On to You har ein del sånne Isaakske stemningar i seg.
I hjarta av albumet skin The Lost Gospel, ei bøn, ei vart countrytona og melodisk vakker stadfesting av kor skjørt hjarta er; «one should never fall in love with things that last, last only for a day, and they’ll stay with you for another day».
Sail Away rundar av seansen, nennsomt, elegant og blått. Tre spor eg kjem til å oppsøkje i framtida. Det kan eg ikkje seie om så veldig mange av dei resterande affærene. I tilfelle må det vere Slow Builder, som er akkurat det, ein gradvis kraftigare og fartsaukande sak som endar i Nick Cave-fikserte gospeltonar. Elektro Vakuum har og noko tiltalande med seg, skånsomt psykedeliserte 60-tals tonar gjort på Madrugada-vis. Også singelen då, The Kids Are On High Street, eit røsleg lån frå REM si toneverd, og eit noko meir nøysomt eit frå Echo & The Bunnymen si. Men det er to lån som gjer avkastning i form av ei låt det er vanskeleg å mislike.
Resten her har eg litt problem med. Dei festar seg ikkje. Dei søker ikkje inn i den blå mystikken, mot dei brennande tonane og dei kvilelause driftene. Dei korkje blør eller klør. Dei ravar blodfattig rundt i noko som mest virkar å vere ein plastikk rockande misforståing. Det er anonymisering, eller kanskje det er marknadstilpasning. I alle fall, eg likar det ikkje, og eg trur ikkje det er smart heller.
Det verste er at eg har ei kjensle av at hadde nokon andre skrudd på knottane, nokon med skit på fingrane og blå dynamikk i tankane så kunne alle desse låtane vore redda. Eller kanskje ikkje det er det verste, kanskje det viser at Madrugada stadig kan. Dei fekk det berre ikkje heilt til saman med George Drakoulias og David Bianco. Ikkje slik eg hadde håpa i alle fall.
5/10
Først publisert på Groove.no (i 2005)

Under årets South by South West festival i Austin fekk Haugesund/København-kvartetten The Low Frequency In Stereo kjærkommen åtgaum frå den profilerte Rolling Stone-skribenten David Fricke. I ein artikkel i nemnte magasin trakk han fram bandet som «the cool rulers». Og ja, deira smidige og suggerande rytmeåtferd, og fabulerande og energiske gitar- og tangentytringar, slik det kjem til uttrykk i mykje av stoffet på det sjølvtitulerte debutalbumet (2002) og oppfølgjaren Travelling Ants Who Got Beaten By Moskus (2004), kan så avgjort fortene slike karakteristikkar.
Bandet som var med å definere slowcore scena på 90-talet er klar med sitt ellevte album. Sidan debuten i 1994 har Low utvikla seg sakte, frå å være eit varleg og langsomt lydande orkester til å bli eit litt meir fuzza men stadig langsomt orkester. Med The Great Destroyer gjer dei nå eit forsøk på å øydelegge dette ryktet. Ikkje like voldsomt som platetittelen skulle tilseie, men Duluth, Minnesota trioen lyde definitivt litt annleis denne gongen.
Coverbiletet viser fire alvorstynga unge menn samla i antikverte omgjevnader. Musikken som strøymer frå dingsen vi finn inni coveret har eit særdeles sterkt slektskap med tonar skapt for sånn cirka førti sidan. Så omgjevnadane er kanskje på sin plass. Men kvifor så alvorlege? Det er nemlig lite dystert over tonane her, snarare sprudlande vil no eg hevde.
På nittitalet var Mary Lorson sentral i poprock-bandet Madder Rose (vokalist og låtskrivar). Eit meir enn habilt orkester med mange fine låtar på samvitet. Debut-albumet deira, Bring It Down, er ein aldri så liten godtepose av melodisk velstand. Vel så viktig for Madder Rose sitt uttrykk som Mary Lorson, var gitarist og låtskrivar Billy Coté. Etter at bandet la inn årene, har både Lorson og Coté helde fram med musikk-karrieren på andre frontar. Men som regel dukkar dei opp på kvarandre sine prosjekt. Såleis er Coté ein viktig del av backingbandet Saint Low (gitarist og produsent) også på Mary Lorson sitt tredje album under eige namn.
Retrofikserte og minst ein Heavy Atmosphere unna det siste nye på musikkfronten svir denne ferske trioen frå Medway-deltaet aust for London av femten låtar på ein halvtime. Noko dei gjer med såpass sprelsk autoritet at det er vanskeleg å ikkje la seg rive med.
Tre observasjonar før eg plasserer dingsen i stereoen: Han ser ut som han har ramla ut av Faces (eller er det Black Crowes), han blir vakta av ein sjenert engel, og på t-skjorta står det Gram Parsons and the Fallen Angels.
Med sigaretten i venstre hand, whiskyglaset i høgre og eit livstrøtt uttrykk under ein mørk hårmanke har den dekadent kledde unge mannen vendt dama ryggen. I lufta mellom dei heng den store kommunikasjonsgåta og dirrar.
Med låtar som Heart Like a Wheel, Talk to Me of Mendocino og Complainte Pour Ste-Catherine har dei Canadiske McGarrigle søstrene for alltid skrive og sunge seg inn i musikkhistoria. I alle fall i folk- og country-delen av den. Alle dei tre nemnte låtane pluss ei handfull til med melankolsk velklang er å finne på deira sjølvtitulerte debutalbum frå 1975. På den plata er deira yndige harmonisong i si blomstrande og mest medrivande fase. Det skal dukke opp fleire album opp igjennom åra, men utan at nokon av dei heilt når tonerikdomen frå debuten. Deira niande (og første i dette årtusenet) Le Vache Qui Pleure føyer seg såleis heilt greitt inn i rekkja. Slett ikkje dårleg, men heller ikkje av suveren bygning.