Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar.
Grey De Lisle er ikkje namnet på ei fransk-annektert øy i stillehavet, heller ikkje namnet på ein travhest eller for den saks skyld eit rockeband. Grey De Lisle er namnet på ei 30 årig flott dame frå San Diego. Ei dame som i desse dagar er plateaktuell med ein dose fortryllande countrymusikk.
Akkurat som den praktfulle Jolie Holland vender Grey De Lisle seg mot svunne tider i sitt musikalske søk etter livgjevande frukter. Men der Jolie plukkar opp idéar frå både blues, folk, country og jazz nøyer Grey seg for det meste med å pleie omgang med countrytonar. Noko ho til gjengjeld gjer på eit svært så utsøkt vis.
I lag med tre kumpanar installerte dama seg i si eiga stove med det for sikte å mane fram ein stemning av tida før elektrisiteten og eksosen for alvor begynt å infiltrere kvardagen vår. Dei tre er bassisten Sheldon Gomberg (Grant Lee Phillips, Ryan Adams, Warren Zevon), strengekunstnaren og produsenten Marvin Etzioni (som saman med Maria McKee var hjernen bak Lone Justice si debutplate, samt har ein håndfull soloplater bak seg), og det er gitaristen Murry Hammond (frå bandet Old 97’s, og Grey De Lisle sin ektemann). Saman har denne kvartetten spelt inn eit knippe låtar (alle så nær som ein komponert av De Lisle) som både styrer tankane attende til ei tid ingen av oss har kjent og følt på, samstundes som dei maktar å skine i tidlaus prakt. Akustisk, sparsomt, dynamisk, ærlig og melodisterkt, det får være stikkorda for seansen. Ein seanse der dei fleste låtane blei innvilga plass hos det grasiøse spøkelset allereie etter første forsøk, og der dei små feila som dukkar opp representerer livet slik det er; -vi lyt leve med mistaka våre.
Egentlig vart eg fascinert av denne plata før eg hadde høyrt ein einaste tone. Innpakningen, eller coveret om ein vil, er nemlig av den særdeles smakfulle sorten. Framsida med Grey i duse svarte og brune fargar, og med augene skjult av to roser, peikar mot død og mørke stemningar. Baksida er forma som ein gammal teaterplakat, og resten av heftet med sangtekstar, bilder og opplysningar er i samme elegante og duse årgangsvin-tone. Og innpakninga lyg ikkje, The Graceful Ghost er ei reise i tid, der sakn, tilbeding, svik og død står sentralt. Men med lindrande og styrkjande effekt snarare enn deprimerande. Dermed kan vel, om enn under ein smule tvil, den nesten uleselige meldinga på baksida, «The Program is Morally Good», få mi støtte.
Det musikalske programmet Grey har sydd i hop treff direkte. Noko som sjølvsagt kan få ein til å sette spørsmålsteikn med soliditeten, for store ting skal jo liksom ha litt motstand i seg. Vel, etter X antall lyttingar må eg melde at det fortsatt ikkje har dukka fram mangelsjukdomar og utprega slappe melodiar. Åpningssporet The Jewel of Abilene kunne vore Dolly Parton i sin aller beste 70-tals form. Countrygospelen i Sweet Savior’s Arms hentar nok sin inspirasjon frå Grey sin oppvekst, med ei mor som tok steget frå alkoholmisbruk til djup religiøsitet. Sharecroppin» Man er ein nydelig kjærleikshistorie i eit musikalsk snitt mang ein Johnny Cash-låt har funne seg til rette i. For øvrig ikkje det einaste kuttet som ber i seg arven etter den mannen, spesielt hvis vi og tenkjer på hans tilknytning mot The Carter Family. Derfor er det vel ganske passande at albumet er tileigna minnet etter den avdøde heidersmann og hans June. Sørgmodige Turtle Dove, som er ein av tre låtar der ektemannen Murray er med å syng på, har i tillegg ei helsing til A.P. (Carter Family-patriarken sjølv, reknar eg med).
Død og tungsinn så det held blir vi utsett for i klagande countryfolk affærer som Walking In a Line og Katy Allen. For ikkje å snakke om den ultimate fortvilelse som blir nøsta opp i den klassiske soldat-som-er-rapportert-død men–likevel-lever visa The Maple Tree. Einaste coverlåta her er den gamle skilsmisse-songen til Kitty Wells, This White Circle On My Finger. Der Grey De Lisle nesten overgår seg sjølv i å kunne levendegjera ting med enkel men effektfull sangteknikk (ein øvelse i korleis få fram nyansar med nesten kviskrande sang). Ei litt anna side av stemma får Grey brukt i Sawyer, ein blues om fattige arbeidsfolk der dama trør skikkelig til; «timber, timber, Devil in the pines, My savior awaits a little further down the line».
De Lisle har frå før bak seg to sjølvutgitte album, som verken underteikna eller særlig mange andre har høyrt eller sett noko særlig til. The Graceful Ghost er nemlig den første utgjevinga frå Grey sine hender som blir distribuert til våre trakter. Men er kvaliteten på denne representativ for kva ho har gjort tidlegare, bør nokon sørge for å få dei to andre albuma til landet også, og det litt fort. For i kategorien pur reinskåren countrymusikk er Grey De Lisle kanskje det aller beste som har funne vegen til mi stove, på denne sida av tusenårs skiftet.
I tillegg til CDen sine musikkspor får vi forresten også ein nesten 10 minuttar lang dokumentar frå innspelingane, til avspeling på datamaskina.
8/10
Først publisert på Groove.no (i 2004)
Etter ein strevsam oppvekst i fattige kår og på stadig flyttefot såg Ray LaMontagne, ifølge seg sjølv, lyset ein tidleg morgon i ein alder av 20 år. Klokkeradioen slo seg på, og ut i rommet tona Tree Top Flyer med Stephen Stills. Ray gjekk ikkje for å jobbe på skofabrikken den dagen, han oppsøkte istaden den lokale platesjappa. Han gjekk aldri meir på skofabrikken, han byrja istaden å lytte til musikk. Ray Charles, Bob Dylan, Van Morrison, Otis Redding, Neil Young. Etterkvart byrja han spele, synge og laga låtar sjølv. Via spelejobbar, demoinnspelingar og framveksten av ein ørliten fanskare har han no fått platekontrakt. Til å produsere er velrennomerte Ethan Johns leigd inn.
Kor mange retningsskift kan ei låt tåle? Kor mange stilartar kan ein putte inn? Ja, kor eklektisk kan ein egentlig være, før ein går over grensa?
Rykta vil ha det til at det var ein marsdag i 2001 at den lunefulle musikkånda Jake Ziah tok bustad i sinnet til nokre unge menn i eit bukollektiv i Akersgata. Med seg hadde den gamle ånda strofer og skrøner frå eit langt liv blant grøderike tonar i Amerika. Han var der den gongen Dylan gjekk elektrisk, då Parsons fekk idéen om «the cosmic american music», då Springsteen følgte Mary ned til elva, og då Tom Waits fant sin sverdfisktrombone. Han har dansa i mangt eit midnattskor, og han har segla i mang ein storm. Han fører sine utpeikte inn der skyggane har overtaket og håpet berre er ein draum.
La oss trekkje ei linje. I den eine enden finn vi band med eklektiske innfallsvinklar, og som uttrykkjer seg over eit breidt register. I den andre enden finn vi… vel, Interpol. New York-kvartetten som gjer tinga sine innafor eit ganske avgrensa felt. Det gjorde dei på sin glitrande debut Turn On the Bright Lights (2002), og det gjer dei i kanskje endå sterkare grad på oppfølgaren Antics. Alle dei ti låtane på albumet trer fram som nære slektningar, og det tek nokre rundar før ein begynner å finne kvar enkelt sine særtrekk. Men når ein først finn desse trekka, vil ein oppdage at det slett ikkje er håplause tonar dei er tufta på.
Då motorpsychoane eit par-tre vakante dagar i 1994 fekk med seg nokre venner i ein trivelig liten seanse og spelte inn det som skulle bli The Tussler – Original Motion Picture Soundtrack, skapte dei samstundes ein aldri så liten legende. Kun trykt opp i eit par tusen eksemplar, og med eit ekspanderande rykte om kanskje å være den beste norske countryplata gjennom tidene, vart albumet snart eit ettertrakta samleobjekt. Underteikna høyrer med til dei som ikkje fekk kloa i albumet før det blei gjenutgitt, med ein generøs dose ekstraspor, i 2003. Ei sjarmerande og fin plate er det, men om det er den aller beste countryplata gjeve ut her til lands er eg ikkje heilt sikker på, den har nå i alle fall eit par konkurrentar. Men eg er sikker på at albumet som har okkupert stereoanlegget mitt dei siste dagane er betre enn alle norske countryalbum eg har fått med meg. Det er berre det at eg er ikkje så overtydd om at The International Tussler Society skal bli plassert i countrybåsen denne gongen.
Det er åpningslinja som har meisla seg kraftigast fast ifrå Ill Lit sitt andre album I Need You. I eit countryfisert leie syng Daniel Ahearn friskt og herlig vemodig; «I’m hoping you get better, dear, cause even east L.A. is west of here». Med tanke på at låta ber tittelen Mid-City er kanskje det ein litt merkelig påstand. Men sidan utsagnet kjem frå ein bitter fyr som også erkjenner at han er «almost out of space», kan nok dei fleste proporsjonar virke litt forvrengte. Låta er enkel og fullstendig uoriginal, men medrivande og flott. Country-pop med svikt i knea og groove i magen. Bore fram av ein svakt brennande el-gitar som etterkvart for selskap av meir lyd. Synth-lyd. Programmert lyd. Og det er her Ill Lit har funne seg ei lita mark dei førebels ikkje deler med altfor mange summande og musiserande individ. Ei mark der country- og folk-liknande tonar ofte blir fargelagd med elektroniske lydar. Etter det eg kan forstå ligg nok ikkje marka så veldig langt unna Magnetic Fields, og både Beck og Wilco har tidlegare vore innom og lagt igjen spor etter seg. Ved nokre høve gjer så Ill Lit forsøk på å løfte blikket i retning spacepop-sfærer, og då ser eg ikkje bort ifrå at det kan være Grandaddy dei ser aller klarast føre seg.
Det er nokre år sidan no. Meir nøyaktig var det vel nokre månader før det sagnomsuste årtusenskifte. Med ei overbevisande kraft presenterte Madrugada seg på den norske rockescenen. Deires Industrial Silence vil alltid stå der som ein av dei verkelig store opptrinna i norsk rockehistorie. Oppfølgaren var ikkje heilt av samme kaliber, men så, med 2002 sin mørke og balstyrige Grit var bandet nær ved å tangere debuten. Og nå er dei sannelig, fullt fortjent, i ferd med å skaffe seg eit navn i England. Ei nyutgjeving av Grit har fått fleire fine omtalar, og bandet blei for nokre månader sidan endåtil tildelt ei heilside i magasinet Mojo, i spalta «mojo-rising».
Så langt eg har fått gjort meg kjent med musikken deires, virka Poor Rich Ones å være eit heilt ålreit poprock-band. På ingen måte grensesprengande, men som ein sympatisk aspirant frå R.E.M.- og Radiohead-skulen. Var det nokon som ymta frampå med Travis og Coldplay også? Tja, nei, dei var nå betre enn som så.