Category Archives: 2010

Teenage Fanclub – Shadows

Standard

I skyggen av nittitalet. Eller: Det har blitt atskillig mindre power i popen til Teenage Fanclub med tida. Men fin kan den framleis vere.

5

cover

Det var nittitalet som var Teenage Fanclub sitt tiår. Frå Bandwagonesque til Songs From Northern Britain foredla og formidla dei poptonar som sjeldan var noko mindre enn uimotståelige. Dei gjorde det med jangle, power og harmonisong. Med Big Star og The Byrds som rollemodellar, og seg sjølve som freidige og livskraftige arvtakarar.

Dei tre låtskrivarane og hovudarkitektane, Norman Blake, Gerard Love og Raymond McGinley, nytta ikkje overgangen til det nye årtusenet til å revolusjonere poptonen sin. Men fullt så livskraftig som den hadde vore kjentes den ikkje lenger. Med Shadows er dei komme fram til sitt fjerde album sidan nittitalet tok slutt. Fem år etter sitt førre, det John McEntire produserte Man-Made. Det som var av kantar då er filt bort nå.

Det er eit ganske så sedat poplandskap dei har komme inn i, der Big Star vel neppe kan seiast å ha den store rolla lenger. Men arven etter The Byrds kan framleis sporast. Spesielt i eit par av Norman Blake sine bidrag. I den vennlegsinna og sorglause When I Still Have Thee, der mannen namnedroppar både Rolling Stones, Go-Betweens og The Red Army, og minnast «a minor song in a major key». Ein Roger McGuinn-vind bles også tvers igjennom veldreidde Back Of My Mind, der det handlar om eit kjært minne som ikkje lenger har plassen i dei sentrale tankefelt. Begge songane fortener ein plass i kategorien «Pop som gjer godt».

Det same gjer Gerard Love sin Sometimes I Don’t Need To Believe In Anything. Ein popsong med eit kontant driv, fløyteinnslag, og små psykedeliske flekkar. Ein song der songaren helst vil rette synet mot «the glowing sunset on an august night», men der «the sadness in her eyes» tek frå han lysta til å vere særlig sterk i trua på ei glødande framtid.

Men Shadows er ikkje eit album der melankolien har eit overtak. Neidå. Lyset, og slikt som høyrer lyset til vinn over mørkret albumet igjennom. Sjølv når det er haust. «The leaves on the trees shield my eyes from the sun, but the leaves that I see they won’t be there for long» syng Raymond McGinley i den lakoniske folkpopaffæren The Fall. Ja endåtil der dei stormfulle bølgjene har overtaket er det eit håp bak horisonten. «Sweet, sweet days are waiting there for you» syng Gerard Love i den særdeles mjukt forma Sweet Days Waiting.

Til tider er Teenage Fanclub nå så mjuke i formene at det dei driv med vel snarare bør få karakteristikken softrock framfor powerpop. Utan at nett det skal haldast imot dei, for i dei tilfella der poptonen treff har den framleis noko uimotståelig over seg. Så får det heller vere at treffprosenten har blitt noko labrare med åra.

Først publisert på Groove.no (i 2010)

 

Trembling Bells – Abandoned Love

Standard

Eit folkrockband med ei mangfaldig sonisk åtferd, og den britiske historia solid planta i ryggmargen.

7

cover

Først og fremst tenker eg nok på skotske Trembling Bells som etterkommarar av Fairport Convention. Men den tanken aleine yte dei på ingen måte full rettferd. For det er nå så mang slags tonar å høyre, her på deira andre plate.

Debutalbumet deira frå i fjor, Carbeth, var av det ganske så tungt fordøyelige slaget. På eit sonisk og melodisk dunkelt og kronglete vis omfamna dei der eit britisk tildsbilde som ikkje akkurat var blitt til veka før. Det var eit bilde av britisk kultur, historie og myter som strakk seg over hundrevis av år. Frå Richard Løvehjerte til Richard Thompson. Frå Sherwood Forest til Det Skotske Høgland. Frå imperialismens seglskuter til skrålande hamnekneiper. Der var dei, Alex Neilson, og hans kvinne, og hans menn. Carbeth vaks seg bra den.

Alex Neilson er eigentlig ikkje skotsk. Han vaks opp i Leeds, og har spelt i eit uttal band og samanhengar før han stifta Trembling Bells for eit par år sidan. Han har spelt med Richard Youngs, Jandek og Will Oldham, og han har vore med å miksa folk og frijazz i eit par-tre Glasgow-lokaliserte band. Alex Neilson er trommeslagar og perkusjonist. I Trembling Bells er han også låtskrivaren, og så syng han litt. Langt meir syng Lavinia Blackwall. Med si skolerte sopranrøyst har ho ei avgjerande rolle i bandet. Ho kan treffe dei høge tonar, og gjer det, stadig vekk. Ho er med å gje bandet særpreget, like så mykje som Neilson og hans driftige rytmearbeid.

Bandet er i det same bildet på Abandoned Love som på debuten. Men bildet er noko enklare å entre denne gongen. Enklare fordi det soniske har eit strammare fokus og eit meir groovy vesen. Enklare fordi melodiane blomstrar i klarare fargar. Ikkje enklare fordi dei har spissa og snevra inn uttrykket sitt. Det er stadig mangt og mykje som skal få plass når Trembling Bells lagar plate.

Ein countrytone og to til dømes. På utlån frå Kris Kristoffersen i Love Made An Outlaw Of My Heart. Eit nummer som også omfattar bluestonar og Everly Brothers-pop. Ein collage som funkar. Det finst fleire songar her ein kan seie slikt om. Ramma inn i middelaldertonar og flytande på ein disig folkpsykedelisk melodi vert det ein stad påpeika at September Is the Month of Death. Og med ein melodisk natur som skodar mot både Dylan og Thompson, samt skarpsindige temposkifter og ein elektrisk gitar det dryp syre frå, tar Ravenna seg inn på arenaen, og blir til eit definitivt høgdepunkt.

Mannen med den elektriske gitaren slepp meir til i år enn i fjor. Slepp til med soloar, ikkje så lange, men så avgjort slike med noko innabords. Som når gjengen omfamnar Jefferson Airplane, Dylan og meir til i Neilson/Blackwall-duetten Baby, Lay Your Burden Down.

Dei to deler også på det vokale i balladen Adieu, England. Ei vemodsfarga opningsstund om ein sjøsjuk seglar ute av kurs, i drukkent farvatn. Meir over i party og «hei-og-hå-og-ei-kasse-med-rom»-stemningar er dei når albumet tonar og turar ut med den festlige drikkevisa You Are On the Bottom (And the Bottle’s On My Mind).

Eit band mitt i den hevdvunne tradisjonen, rikt på mot, vilje, og ei frimodig blandingsinnstilling. Slikt har eg lett for å ynskje velkommen.

Først publisert på Groove.no (i 2010)

 

Villagers – Becoming A Jackal

Standard

Ein ung ambisiøs ire med blikk for det melodiske, sans for det komplekse, og ein og annan suspekt idé han ikkje finn grunn til å undertrykke.

5

cover

Conor O’Brien er hans namn. På sitt mest inderlige har han eit og anna fellestrekk med sin namnebror frå Omaha, men han har ein god del andre trekk også. Han kjem frå Dublin, han kan framstå yndefull og skjør, han kan framstå lumsk og nådelaus, han kan ta ein enkel veg, han kan ta ein episk veg, han kan gå med lette steg, han kan gå med komplekse steg. Men den melodiske poptonen har han som oftast med seg i sekken.

Den unge mannen er ikkje yngre enn at han allereie har nokre år i eit rockeband bak seg. The Immediate heitte det bandet, og var etter seiande ein kantete og energisk kvartett med slektskap mot både Franz Ferdinand og eit ungt U2. Nokre ep’ar og eit album rakk dei å gje ut også, før dei fant det best å gå kvar sin veg.

O’Brien gjekk vegen vidare med namnet Villagers som skjold og signatur. Og det utan at så mykje av lyden etter The Immediate vart med. På scena har han med seg medspelarar. På sitt debutalbum gjer han det aller meste sjølv. Spelar på sin akustiske gitar, men fyller meir enn gjerne bildet med både den elektriske seksstrengaren, pianoet, orgelet, bass og rytmikk.

I lag med ein strykargjeng i det tonalt vennlegsinna men tekstlig nokså forstyrra opningssporet I Saw the Dead. «Have you got just a minute?» spør han ei kvinne, «are you easily mad? Let me show you the backroom, where I saw the dead» held han fram. Og ein treng kanskje ikkje fundere alvorlig lenge over korleis det stemnemøte ber i veg. I eit tittelspor med progressive popmomentum fortel han om si tid som «a dreamer», då han tilbrakte dagane stirande ut vindauget, eller i suspekt dans med sjakalar. Nå tilbyr han sine redsler på billigsal. «For a long long time, I’ve been in pieces» lyde mantraet i soulvalsen Pieces. Ein vals som endar med at O’Brien uler som ein ulv frå den mørkaste sida av midnatt.

Men dette er ikkje ei plate eg først og fremst tenker er eit dystert popopus frå ein tungsindig ung mann. Den har for mykje lettbeint ynde i seg til det. For mykje rom og for mange oppløftande tonar. Og for mykje vilje til å vere kontrastfull og tvetydig.

Plata kan heller ikkje seiast å vere ein seiersrunde frå første til siste tone. Den er nok meir ein av desse platene som har sine gode songar, men og sine høgst middelmåtige (av typen vel pretensjonstyngde, eller slike som reint melodisk gjer heller lite utav seg). Aller best er plata der den trør lettast, og mest popelegant. I det lett fordøyelige popnummeret The Pact, med sitt konsise og vinnande refreng; «You’d be my master and I’ll be your fever». Og i den pianodrivne og oppbrotsstemte saken Set The Tigers Free.

Teften er der, og ambisjonane om å få til både store og eigne ting også. Full blomstring finn ikkje stad her på debuten, men noko seier meg at den vil komme.

Først publisert på Groove.no (i 2010)

 

The Walkmen – Lisbon

Standard

Ei heiltent røyst, eit opent og tydelig lydbilde, og gode songar. Det held det.

8

cover

Plutselig var The Walkmen der med You & Me. Eller, plutselig og plutselig. Sanninga er vel heller den at eg tok imot plata med heller skortande forventningar. Såpass skortande at 2008 blei til 2009 før eg fant tid til den. Ei noko merkelig innstilling kanskje med tanke på at dette tross alt var bandet som med ein morderisk sylskarp gitarlyd og pasjonert vokalinnsats fire-fem år tidlegare skaka blodomløpet med låtar som The Rat og Little House Of Savages. Dei var å høyre på Bows + Arrows, deira andrealbum frå 2004. Det eg høyrde av bandet etter det, og fram til You & Me, hadde meir preg av eit band som flata litt ut, vart litt mattare i kantane, og slike ting.

Så er det altså at You & Me viser seg å vere lyden av eit band som reiser seg att. Reiser seg med ei plate i eit gjennomgåande meir moderert sonisk modus enn Bows + Arrows. Men gitaren er her, like gjennomsiktig, like glasklar, like skarpslipt, og her er blåsarar, her er ein ny kompleksitet, her er stemning, og det er midnatt. Det er ei plate med mykje uttrykt sakn, dunkle funderingar og ei sviktande tru på morgondagen. Formidla av ein songar som ikkje held att, som er midt i det, med kraft, med desperasjon, med blod som brusar. Ei plate der den eine høgtidsstunda avløyser den andre. In the New Year, Red Moon, The Blue Route, og så vidare, og så vidare.

Nå er dei klar med si neste plate. Nå er Lisbon her. Heitande så fordi kvintetten frå New York City har fått slikt eit godt forhold til den portugisiske hovudstaden. Dei har eit godt forhold til You & Me også. Lisbon har ein del av You & Me i seg. Men Lisbon er ikkje You & Me om igjen. Lisbon er lysare stemt. Desperasjonen har avtatt. Me har eit meir avklart forhold til You. Avklart og betre. Tonen er lettare.

Lisbon er eit album der det melodiske og raffinerte har gode kår. Lisbon er eit mindre komplekst album enn You & Me. Eit album reinska for overflødig lyd. Der gitaren, vokalen og trommene på kvart sitt vis trer klart fram, i eit reint bilde, og blir tydelige. Men einsretta og gnitent på kontrastar er albumet ikkje. Her er lys og skygge, her er tilfredsheit og misnøye, her er kvile og kløe, her er vellyd og motlyd. Lisbon er tynnkledd og reinskoren, men like fullt kraftfull og frodig. Ja, det går an.

Matt Barrick med stikkene, slår hardt i frå seg. Songaren Hamilton Leithauser har eit par raspande og malmfulle stemmeband. Så han høyrest, han ruvar, også fordi han er dytta endå litt lengre fram i lydbildet enn på You & Me. Gitaristen Paul Maroon har alltid hatt ei sentral rolle i koloreringa. Oftast med denne glasklare og ilskne tonen sin. Den tar slike former på Lisbon også, men slett ikkje berre.

Med Postpunk, Pixies og Dylan i ryggmargen entra dei grytidleg på 2000-talet New York-scena omlag samstundes med soniske slektningar som The Strokes og Interpol. Gjennom åra som har gått sidan den gong har ryggmargsbråket vore i endring, og slektskapet til dei nemnte banda har blitt noko vagare. Til liks med dei fleste av oss har The Walkmen vore gjennom ei utvikling. Både tematisk og sonisk står dei fram som eit modnare band i dag enn for ti år sidan. Og eldre. Dei flyktar ikkje frå realitetane altså. Og, sjølv om lyset oftare streifar songane deira denne gongen, dei flyktar ikkje frå vemodet og mismotet heller.

Oh, hazy lazy days.
I could dream of you forever.
Under the shade of a juniper tree.
I sing a sad song of you & me.

Blue As Your Blood heiter den songen. Gitaren og kompet er som henta utav eit møte mellom The Tennessee Three og Dick Dale. Songaren går og dagdrøymer i eit ikkje hundre prosent velstelt nabolag til Tin Pan Alley. Og himmelen er blå, hevdar han. Men det er vel helst utanpå. Den grasiøse doo-wop harmoneringa i siste del av Torch Song kan på si side vere eit forsøk på å skape ein kontrast til ei klart uttalt smerte. «I don’t know the tune, it’s a burden on my sorry soul» kjem det i skånsellause former frå ein noko fortvila songar. Han skulle så gjerne ha funne fram til nokre trøystande tonar synst han, men maktar det ikkje.

Den sonisk mest krakilske sida av Lisbon viser seg fram i form av Victory. Gitaren er ein uslipt diamant mot ei uvaska glasrute. Songaren går til verket med intensitet i både blikk og strupe. Og sigeren, vel den er ikkje utan bismak (eller blodsmak). På den lydkraftige sida høyrer også Angela Surf City til. Eit kroneksempel på korleis ei avventande innleiing kan bli avløyst av eit gnistrande elektriske åtak, og ende opp som rein skjær utklassing.

Og snart er det jul. Og songen heiter Stranded. Sonisk: Ein slags krysning av Silent Night og Fairytale Of New York, med høgtidsstemte trompetar og hengslelaus hymneklang. Tematisk: Kanskje ikkje heilt jul. Kanskje handlar den meir om det å ein dag oppdage seg sjølv ståande midt i ein haug av «broken glass», fordi «I laid my plans so carelessly».

Og snart kjem snøen. Og songen heiter While I Shovel The Snow. Ein vennlegsinna og spartansk lydfrisert ballade, der songaren er crooner, og Broadway ikkje så veldig langt unna.

Og eg, eg er ikkje så veldig langt unna å tenke at dette jammen meg er ein av dei flottaste platene eg har høyrt i år.

Først publisert på Groove.no (i 2010)

Paul Weller – Wake Up the Nation

Standard

Ein eklektrisk vår har råka den grånande Weller midt i skaparevna.

7

cover

«The public wants what the public gets, but I don’t get what this society wants, I’m going underground», song Paul Weller for tretti år sidan. Det er vel ikkje heilt sikkert at han kjenner seg fullt så framandgjort i 2010, men nøgd med tilstandande i England er han på ingen måte. Om vi skal tru tittelen, og ein del utsegn, på hans siste plate. Og det skal vi nok.

I løpet av dei 33 åra som er gått sidan han kom inn frå Woking, og gjorde seg sterkt gjeldande med The Jam, har Weller fått ein nesten uangripelig posisjon på musikkscena i heimlandet. Men å hevde at Paul Weller av den grunn aldri har vore skikkelig dårlig blir feil. For det har han vore. The Jam kom med sitt middelmåtige sistealbum i 1982, og resten av 80-talet brukte Weller til å ta ein forsert musikalsk avstand til bandet gjennom det retningslause og gråe Style Council prosjektet sitt. I 1992 kom han så med ei elegant soulplate som bar hans eige namn, og viste seg verd å lytte på att. Denne blei fylgt opp av den meir rufsete soulrock plata Wild Wood, og mannen var for alvor tilbake. Sidan har han vel stort sett vore det. Sjølv om underteikna nok synst at denne soulpop/rocken hans ganske fort fekk for mange slappe og fargelause drag over seg.

Så rundar mannen 50, og håret har blitt grått. Men, skal det vise seg, hans musikalske instinkt opnar seg opp og tar til seg fleire fargar og tonar enn nokon gong. 22 Dreams heiter plate, og er ein eklektisk og fabelaktig venstresving inn på eit territorium Weller tidlegare berre så vidt har hinta interesse for. Det er folk, det er pop, det er Bowie, det er østen og vesten og psykedelisk og fritt og grønt, og det beste han har gjort sidan Sound Affects.

Det var i 2008. Simon Dine (Noonday Underground) var sterkt medansvarlig. Det er han i år også. På ei plate der innhaldet er om lag like omfangsrikt som på 22 Dreams. Men det er langt meir elektrisk. Bråkete, vilt, urbant, hektisk og elektrisk.

Det går unna på dei fleste vis. Den gjennomsnittlege låtlengda er vel sånn cirka 2 ½ minutt, men det er likevel ikkje til hinder for at dei fleste låtane må tåle diverse typar av soniske påfunn, temposkift eller retningsendringar. Så førsteinntrykket er avgjort noko kaotisk. Men etter kvart ramlar det eine etter det andre på plass, og låt etter låt viser seg å ha ei attraktiv melodisk ryggrad. Rock’n roll drivande Moonshine, det energiske og fengande tittelsporet, funkpsykedeliske og frittdansande Aim High, soulswingande Grasp and Still Connect, og det allsongfyldige statementet Find the Torch, Burn the Plans.

Weller og Dine har hand om mykje av lydutøvinga sjølve, men har også med seg eit lag av musikantar. Mest oppsiktsvekkande er det kanskje at den gamle Jam-bassisten Bruce Foxton spelar i lag med Weller igjen (for første gong sidan The Jam vart lagt ned). Frå ein noko anna kant kjem Kevin Shields og gjer sitt for at 7 & 3 Is the Strikers Name blir albumets sterkast psykedeliske og skeivtflytande tilfelle. Medan Weller gjer sitt for å understreke si misnøye; «Curse my master and his slave, and his soldiers too, curse those fuckers in the castle, they’re all bastards too».

På sitt aller mest ambisiøse er Weller i Trees. Ein suite der mellomkrigspop møter punk møter psykedelia møter soul, og tar samstundes på seg å seie noko om menneskets utvikling frå ungdom til alderdom. På sitt aller beste er han i No Tears To Cry. Ein Spectorsk orkestrert poptriumf, med fraseringar i Willy DeVilles ånd.

Det beste post-Jam albumet heiter framleis 22 Dreams, men det nest beste heiter no Wake Up the Nation.

Først publisert på Groove.no (i 2010)