Den ordkløktige og countryfolk-rockande dama frå Ottawa viser for tredje gong at ho er verdt å opne døra for.
7
Det som i første rekke skil Kathleen Edwards frå det store fleirtalet av sine samtidige (her hadde eg tenkt å skrive «kvinnelige», men så kom eg i hug Susanne Sundfør sine formanande ord) låtskrivarar er hennes rikhaldige forråd av sitatfreistande tekstlinjer. Frå ho på debuten ganske så kjekt slengte på bordet ein song med tittelen One More Song the Radio Won’t Like, til ho her på sitt tredje album kjem opp med langt fleire minneverdige tekstlinjer enn kva ein stakkar skribent finn plass til å kunne krydre omtalen sin med. Utan at eg på noko som helst vis kan klandre henne for det (det er vel helst slikt som Arne Scheie ville kalle eit luksusproblem).
Så sjølv om tonefylgjet ho gjer desse linjene sine er langt unna å kunne gjere krav på karakteristikkar som originalt eller spektakulært, står ho definitivt fram som noko av det aller fremste 2000-talet har fått tilført i det folkerike Joni Mitchell møter Lucinda Williams segmentet. Med Asking For Flowers gjer ho det kanskje endå litt meir overtydande enn på sine to førre framstøyt.
Asking For Flowers er hennes mest varierte album til no. Her går spennet frå det varlege og smertelige i Alicia Ross til det beint fram fornøyelige i den drivande I Make the Dough, You Get the Glory. Utan at det verkar forstyrrande for opplevinga, snarare styrkande. Nokon vil kanskje stå opp og hevde at litt av friskleiken frå Failer og Back to Me er blitt borte. Mogeleg det, men den er i tilfelle blitt erstatta av eit meir modent og ettertenksamt uttrykk, som absolutt ikkje treng definerast med eit minusteikn framfor seg.
Som medprodusent på Asking For Flowers har Edwards fått med seg Jim Scott. Ein mann ho hevdar å hatt lyst å arbeide med sidan ho såg namnet hans på coveret til Whiskeytown sin Stranger’s Almanac. Dei to har, saman med eit skarpt lag av medmusikantar (Greg Leisz, Benmont Tench, Don Heffington, Bob Glaub og ektemann Colin Cripps, med fleire) kreert eit luftig og innbydande lydbilde, der det subtile og underspelte stort sett vinn over det komplekse og utfoldande. Heldigvis, spør du meg.
Etter det litt fargelause opningssporet Buffalo, sender Edwards albumet inn på vinnarsporet med det catchy nummeret Cheapest Key. Der ho ved hjelp av det velbrukte alfabettrikset gjer eit mannebein ein ikkje altfor vennlegsinna omtale («B is for bullshit and you fed me some»), og med eit glimt i auga understrekar kva hennar favorittbokstav er («F is my favorite letter as you know»). Eit eller fleire glimt i augo har ho også i den like så catchy I Make the Dough, You Get the Glory. Slik går refrenget her:
You’re cool and cred like Fogerty
I’m Elvis Presley in the 70’s
You’re Chateauneuf, I’m Yellow Label
You’re the buffet, I’m just the table
I’m a Ford Temple, You’re a Maserati
You’re The Great One, I’m Marty McSorley
You’re the Concord, I’m economy
I make the dough, but you get the glory.
(For dei som ikkje har same kjennskap til canadisk ishockey som det Kathleen Edwards tydeligvis innehar; Marty McSorley var mannen som gjekk i krigen og tok mang ein støyt for Wayne Gretzky.)
Kathleen Edwards tar seg også den fridomen å titulere ei låt Oh Canada (den canadiske nasjonalhymna heiter som kjent O Canada), og så gje den eit innhald som slett ikkje plasserer hennar fedreland i eit fordelaktig lys. Med elektriske gitarar som eit drønnande bakteppe behandlar ho både drap, rasisme, dop og klimaproblematikken, før ho snerrar fram eit «It’s not the lack of sense, it’s called ambivalence». Den andre låta her med eit politisk tilsnitt er Oil Man’s War, der ho fortel om eit ungt par som reiser frå storebrorstaten i sør og over til Canada fordi mannen «won’t fight in an oil man’s war». Det er vel ikkje første gong nett det temaet blir brakt på banen i ein song, men Kathleen gjer det utan å nytte seg av overtydeleg no-skal-eg-ta-deg-USA retorikk. Det blir meir ei fin lita kvardagsforteljing, der det politiske ligg mellom linjene.
Frå eit personleg perspektiv syng ho, berre akkompagnert av sin akustiske gitar, den varlege hymna Sure As Shit til sin kjære; «oh the denim king, I sure as shit do love you, and I cuss because I mean it». Elska ein mann har også kvinna i tittelkuttet gjort, men ho er no komme dit hen at ho undrar seg på om det heile var forgjeves; «all that’s left of me now is a cigarette burning bright, and a fading memory of all the things I tried to get right». Og gitarane ulmar i bakgrunnen, og visa er berre vakker.
Sterkast inntrykk gjer nok likevel den stillferdige visa om Alicia Ross. Her tar Edwards utgangspunkt i ei verkeleg hending. Om ei ung kvinne som vart drept av naboen. Edwards syng songen frå den avlidne sitt perspektiv. Det er trist, det er verdig, det er fengslande, og historia er ramma inn av dei to minneverdige linjene «I am a girl with a forgettable face» og «now I’m a girl whose face they’ll never forget».
Ho er ikkje så lett å gløyme denne tredje plata til Kathleen Edwards heller.
Først publisert på Groove.no (i 2008)