I kategorien legendariske livealbum høyrer Johnny Cash si Folsom-innspeling så definitivt med til dei aller mest legendariske.
Det skjedde i dei dagar då Vietnamkrigen var på sitt heitaste. Siste års «summer of love» var så avgjort over. Ei fargerik og forførande psykedelisk tåke låg som eit roterande slør over popverda. Og countrymusikk var det mest reaksjonære ein kunne finne på å stemme opp gitaren til.
Ja nett i dei dagar. Nærare bestemt den 13. januar 1968, spaserte Johnny Cash og hans vesle følgje inn porten til California-fengselet Folsom Prison. For å spele ein konsert som skulle vise seg å sette minst like kraftige spor etter seg i musikkhistoria som både den psykedeliske tåka og mantra om at «All You Need Is Love».
Det var ikkje første gong Cash var i fengsel. For å spele. Men det var første gong han gjorde det med plateselskapet sitt, Colombia Records, sitt innspelingsutstyr på plass. Det hende medan Bob Johnston, ein fyr som hadde hatt alle fingrane sine borte i Dylan-klassikarar som Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde, var ein av dei mest tiltrudde produsentane i selskapet. Han fall for ideen til Cash om at eit livealbum frå eit fengsel sannsynlegvis kunne fange ei atmosfære ingen livealbum før hadde gjort. Så saman overtydde dei to ei særdeles sterkt tvilande leiargruppe i selskapet. Dei skulle ikkje bli straffa for det.
For som Johnny Cash sjølv sa det då han satt der med den ferdige innspelinga i fanget: «Here’s the proof. Listen closely to this album and you hear in the background the clanging of the doors, the shrill of the whistle, the shout of the men – even the laughter from men who had forgotten how to laugh. But mostly you’ll feel the electricity and hear the single pulsation of two thousand heartbeats in men who have had their hearts torn out, as well as their minds, their nervous systems, and their souls». Ikkje småtteri altså. Men eg går ikkje rundt med planar om å spikre mannen til ein stolpe og hardnakka hevde at han ikkje har dekning for sine ord. Ikkje etter å ha høyrt plata. Sånn cirka trettitre gonger.
«How’s that grab you Bob?» spør ein ertande Cash etter å ha fortalt sitt lydhøyre publikum at konserten vil bli gitt ut på plate av Colombia Records, så «you can’t say hell or shit or anything like that». Ein uttale som, saman med nokre andre utsegn av same slag, vart sensurert med nokre ukledelige bip gjennom mange års utgåver. Ja heilt til ei reutgjeving såg dagens lys på nittitalet ein gong. Ei reutgjeving som også hadde med eit par-tre spor som ikkje hadde fått plass på den originale utgjevinga. I årets Legacy Edition utgåve har endå meir fått plass. Eller for å seie det som det er; alt har fått plass. Utan at nett det nødvendigvis gjer dette til ei endå større oppleving.
Johnny Cash gjorde to konsertar i fengselet denne januarføremiddagen. Det aller meste som har vore med på tidlegare utgåver er henta frå den første konserten. Denne gongen er også heile konsert to med. Eg har ikkje vanskar med å skjøne kvifor Johnston valte å plukke flittigast frå nummer ein. For det er utan tvil her nerven er sterkast og formen til Cash er på sitt mest vitale. Nummer to har nok litt meir lyden av eit pliktløp over seg. Og pliktløp går det som kjent an å klare seg utan. Så CD-2 kan nok dei fleste derfor trygt lavere å putte i spelaren, utan å gå glipp av dei heilt essensielle opplevingane. Særlig sidan den på to spor nær, I Got Stripes og Give My Love To Rose, ikkje har nokon låtar som ikkje CD-1 også har.
I tillegg til Cash sitt hovudshow er det på begge CD’ane gitt plass til oppvarmingsjobbane til Carl «Blue Suede Shoes» Perkins og The Statler Brothers. Ikkje saker som kan få karakteristikken essensiell lytting. Men sikkert av interesse for musikkarkeologar. Dei sistnemnde, og underteikna, og sannsynlegvis ein del andre vil imidlertid finne mykje hugnad i den tredje vesle dingsen som følgjer med denne utgjevinga. Ein dokumentarisk DVD om innspelinga. Bakgrunnen for den, og kva den gjorde for Cash, og minst to av dei som opplevde konserten frå salen. Den eine av dei heiter Millard Dedmon. Han fortel at for han og dei andre fangane var dette ei særdeles minneverdig oppleving. Og så fortel han at det har gått han vel i livet etter at han vart lauslaten nokre år etter konserten. Så vel gjekk det ikkje med den andre fangen som får mykje plass i denne dokumentaren. Meir om han nokre avsnitt lengre nede.
Johnny Cash spelte sin aller første fengselskonsert i Huntsville i 1957, og han hadde også vore og spelt i Folsom tidlegare. Gjennom desse åra innafor murane hadde han arbeidd fram eit repertoar som i stor grad bestod av andre ting enn hans mest kjente låtar. Så ingen I Walk the Line, Big River eller Ring Of Fire. I staden presenterer han ei rekke med songar omhandlande forbrytelse og straff, anger og lengsel, desperasjon og galgenhumor. Noko har han laga sjølv, men dei fleste har han henta hos andre.
Opningsnummeret gav seg sjølvsagt sjølv. Folsom Prison Blues. Ein av mannens aller første komposisjonar. Ein togrytmisk klassikar om lengselen mot utsida og dens langt meir handlingsrike kvardag, frå mannen som «shot a man in Reno, just to watch him die». Då den strofa kjem over Cash sine lepper stig jubelen i Folsom Prison. Eller gjorde den eigentlig det? Casharkeolog Michael Streissguth fann ut for nokre år sidan då han gjekk gjennom innspelinga at akkurat den jubelen nok er noko produsent Johnston har lagt på i ettertid. Eg innrømmer at albumet fekk seg ei aldri så lita ripe i lakken då eg høyrde det. Og kanskje burde dei ansvarlege ha nytta høvet til å viske vekk den ripa denne gongen? Det har dei ikkje gjort.
Vel, vel. Det som går føre seg på albumet gjer ikkje pusterom for å dvele lenge ved denne vesle innseiinga. For dette er stoff som nektar å passere i anonyme former. Dette er upolert, rått og saliggjerande underprodusert. Her er ei nerve kombinert med ein djupfølt respekt mellom hovudaktør og tilhøyrarar ein sjeldan klarer å fornemme på ei live-innspeling. Og Cash slepp seg laus på eit vis ein vel aldri verken før eller seinare har opplevd mannen i svart gjere.
Han syng Dark as a Dungeon med alvorstyngd røyst, men må flire litt då nokre fangar klappar på ein litt uventa plass. Han flirer omtrent heile vegen til galgen i låta som må vere sjølve inkarnasjonen på galgenhumor, 25 Minutes to Go. Han gjer ein særdeles uflidd og djevelsk sterk versjon av Cocaine Blues. Og han legg seg fryktlaust i sentimentalitetens famn i triste Send A Picture of Mother.
Han har ein sekvens der han set seg lengst framme på scenekanten og syng berre akkompagnert av sin eigen akustiske gitar. Om eit skjebnesvangert rømmingsforsøk (The Wall), om menneskets beste venn (Dirty Old Egg-sucking Dog), og om korleis ein ganske så brutalt kan bli sagt opp på kjærleiksfronten (Flushed From the Bathroom of Your Heart).
Elles er backingbandet Tennessee Three ein viktig del av lyden. Med sin velkjende boom-chicka rytme, og salige Luther Perkins sin enkle men særdeles karakteristiske omgang med den elektriske gitaren. Og så dukkar jammen meg June Carter opp mot slutten også. Ho resiterer eit fjollete dikt, og ho hyv seg uti Jackson saman med sin kommande ektemann; «We got married in a fever, hotter than a pepper sprout».
Til slutt blir seansen avslutta i andektige og harmonifulle former med songen om Greystone Chapel. Den vesle grå kyrkja midt inne i Folsom Prison. Ei låt komponert av Glen Sherley, som på den tida var ein av dei innsette ved Folsom Prison. Cash øvde inn songen dagen før, og seier lett nervøst før han set igang, «we hope we do your song justice, Glen». Det var i følgje komponisten sjølv den største opplevinga i livet hans. Større enn at han blei lauslaten nokre år seinare, og større enn at han fekk fleire jobbar som oppvarmar for Johnny Cash. Sherley takla ikkje livet på utsida av dei tjukke murane. Han ende sine dagar som ein einsam, fattig og alkoholisert mann, og tok livet sitt i mai 1978. Sherley er den andre fangen som får mykje merksemd på den før nemnte DVD’en.
Johnny Cash At Folsom Prison er kalla eit viktig album. Viktig for Johnny Cash. Viktig for fangane ved Folsom Prison, og for fangar i andre amerikanske fengsel. At det var viktig for Cash kan ein vel vanskelig underslå. Albumet vart ein suksess, og brakte han fram att i eit rampelys han på den tida var i ferd med å skli bort i frå. Kor viktig det var for fangane, sånn utover at det var ei minneverdig og høgelektrisk stund i ein sal i Folsom Prison, bør ein nok vere meir varsam med å hevde i altfor sterke ordelag..
Johnny Cash hadde opprørske idear. Johnny Cash var The Man In Black som talte dei svake og dei utstøytte si sak. Johnny Cash trudde på sin Gud. Men Johnny Cash var ingen frelsar. Så Johnny Cash evna nok ikkje å gjere den store forskjellen. Men kven evnar no eigentlig det? Om ein ikkje er den fødde frelsar då. Visst det då i det heile finst nokon som med rette kan kalle seg noko slikt?
Nei, til sjuande og sist har ein kanskje gjort noko langt viktigare om ein går inn på scena, og på ektefølt og audmjukt vis spelar tjue ukompliserte låtar, og lar det vere med det. Enn om ein i staden (eller i tillegg) forleiar nokon til å tru at ein har frelsande evner gjennom omfangsrike anthem, vidløftige ord og storarta gjerningar.
Ja, slik trur eg vi seier det.
10/10
Først publisert på Groove.no (i 2008)