Legg beina på bordet, for her kjem dei upretensiøse, leikande og tilbakelendte Central Falls med musikk du kan late deg litt i selskap med.

  Central Falls er berre eit av prosjektene til denne gjengen frå Chicago, der brødrene Adam og Ben Vida fyller dei mest sentrale rollene. Men der dei andre banda stort sett oppheld seg på den meir eksperimentelle og støyande delen av rock-skalaen, er Central Falls eit langt meir beherska og tilbakelent foretak. Ja dette kan rett og slett karakteriserast som skikkelig sløv popmusikk, der ein lett kan forestille seg dei involverte behagelig plassert i kvar sin fluktstol, mens dei lar sine makelige tonar sveve av gårde på gjennomsiktige skyer fylte av flyktige psykedeliserte draumar. Draumar som i neste omgang tar bolig hos lyttarar med dårlig immunforsvar mot slike hypnotiserande miksturar.

Laidbacke opplevelsar som det Love and Easy Living representerer kan ofte ha ein tendens til å påkalle likegyldighet, om ikkje frå start til mål, så dukkar det i alle fall ofte opp spor og faser der dette er tilfellet. Med sin totalt upretensiøse haldning og leikande tilnærmingsmåte klarer Central Falls stort sett å styre unna slike problem. OK, så får eg av og til lyst å sparke beinet under ein fluktstol, liksom berre for å gje beskjed om at eg kunne ynskje litt meir temperatur. Men det er som om bandet også skjønar det, og skaper litt meir eldfullhet i samme sekund, kanskje ved å spele ein litt skrudd tone, eller ved å hente inn litt fyldigare lyd frå blåsarar og orgel, eller kanskje rett og slett ved å foreta eit uventa taktskifte som bringer det heile ut av balanse for nokre sekundar. Adam Vida si røyst (ofte i harmoni med broder Ben), ikkje ulik stemmene til folk som Neil Young og Lars Lillo-Stenberg, gjer også sitt til at dette blir ein organisk og frisk opplevelse i all sin slentrande daffhet. Det nokon sikkert vil karakterisere som begrensa sangressursar, vil eg hevde berre er med på å understreke ytterligare den uanstrengte innstillingen dette prosjektet er tufta på.

Det går også an å problematisere at låtane på albumet blir for like. Noko eg slett ikkje skal hevde er heilt usant, sjølv om alle spora skaffer seg meir og meir personlegdom for kvar runde dei gjer. Uansett, dette oppfattar eg først og fremst som ein drøyt 40 minuttar lang «beina på bordet»-symfoni om kjærleiken og det enkle livet, der dei ni enkeltståande sangane blir satsane i denne symfonien. Frå den jazzinfluerte vårdraumen Springtime til den nakne, men samstundes orgelmektige klagesangen Wrapped Up In Gold er Love and Easy Living ein studie i mild, litt rar og veldig tålmodig popmusikk. Der det skarpaste øyeblikket er når dei i den brass-påførte akustiske visa Weekenders kjem med følgande vesle kraftsalve «Weekenders fuck off, I am here forever». Tekstane er for øvrig, i den grad eg oppfattar dei, meir fragmenterte observasjonar enn historiar, og meir flyktig melankoli enn djupfølt fortvilelse.
Og støttar såleis fint oppunder seansen sin milde grunntone.

6/10

Først publisert på Groove (i 2003)