Category Archives: 2016

Diiv – Is The Is Are

Standard

Ein poprytmisk odyssé om eit liv som hang i ein tynn tråd.                                                  

Bilderesultat for diiv is the is are  Eg høyrer det skimre av den klirrande gitartonen til Zachary Cole Smith. Eg høyrer den for meg i eit lett og driftig svev godt over bakkenivå. I låt etter låt høyrer eg tonen slik. Om den ikkje forsvinn inn i noko meir skingrande då. Blir mata med syre og oppfører seg litt meir uroleg. Men framleis i eit lett og driftig svev. Kanskje går det an å hevde at den har noko shoegaze-aktig med seg, men det er ikkje så viktig, det viktige er at den har tiltrekkande eigenskaper. I samvirke med eit drivande og suggererande krautslekta groove eggar den til lyst og liv. Utan at det på noko som helst vis går an å hevde at det er det som er den heile og fulle sanninga om Diiv sitt andre album. For det er det jo ikkje. Dette er slett ikkje eit album av berre lyst og liv. Går ein songtekstane inn på klingen, noko ein vel strengt tatt bør gjere, sansar eg død vel så mykje som liv, og armod meir enn lyst. Det er altså ikkje eit eintydig album. Og det er jo slikt eg kan like med eit album.

Snart fire år er det gått sidan Cole Smith og hans medsamansvorne i Brooklyn-bandet Diiv albumdebuterte med Oshin. Ei plate dyppa i romklang og dunkel lyssetting. Ein og annan interessant tone kunne skimtast, men eit hovuduttrykk var at det blei for likt det heile. Det stiller seg noko annleis denne gongen. Romklangen er ikkje like dominerande, poptonen kjem lenger fram i dagen, og variasjonen er betydelig. Det meste blir klarare, og det blir veldig klart at alt slettes ikkje har vore lystig og godt for bandets frontfigur desse åra. Dop er overskrifta. Cole hamna djupt inn i heroinavhengigheita. Hausten 2013 vart han og kjærasten (den ikkje heilt ukjente artisten Sky Ferreira) stansa av politiet køyrande ein stolen bil, utan førarkort men med fleire dosar heroin på seg. Det blei ein snarvisitt på ei fengselscelle, deretter bar det på rehabilitering. Songane på Is The Is Are er blitt skrivne både når Cole har vore som lengst nede, og etter at han har friskna til etter rehab-opphaldet.

Den første låta bandet gjorde tilgjengelig frå albumet heiter Dopamine, og  teiknar eit nådelaust bilde av rusavhengigheita. Frå første strofe («Shots ringing out, I’m soaking eardrums shaking, years start weighin» me down») via ei tilståing overfor kjærasten («You’re the sun and I’m your cloud) og til spørsmålet om det er verdt det, om det er verdt å korte ned på livet for «a glimpse of heaven, now and here?». Det heile framført i ei pågåande form, til eit drivande groove. Den neste låta som dukka opp heiter Bent (Roi’s song). Sonisk sett er den noko meir flytande enn Dopamine, noko meir psykedelisk, nesten litt Kurt Vile-slekta. Den startar med ei linje lånt frå ein Cat Power song (Nude as the News), «I saw you with a very loose grip on your tight ship». Songaren ser ein venn kjempe ein kamp med/mot dopet. Ser han gje etter, for berre ein gong til, berre ein siste gong, Den siste gongen. Songaren slår fast at «once it feels right then you just lost the fight».

Is The Is Are forfektar verken eit moraliserande eller romantiserande dopsyn, den går berre rett inn i røyndomen. Rått og brutalt inn i røyndomen slik Cole har opplevd den, og opplever den. «The only way to be quiet is to be quick» lyde den første linja i Dust (endå ei lånt linje, denne gongen frå eit Frank O’Hara dikt), ei linje som fører inn i ei skildring av ein overdose med nestendødelig utgang – «Drowning in air, light, floating up in flight, Then it gets too bright, and your body’s a brick … You fall». Og gitaren går på syre, og groovet har hastverk, medan Cole snakkar meir enn han syng. Snakkar gjer han ikkje i tittelkuttet, albumets sånn reint melodisk sett mest fengande kutt. Ja ein aldri så liten poptriumf i grunn, om død og liv. Om førre gongen hovudpersonen gjekk nedover gata og berre «wanted to die, Die», kontra no når han kjempar for å leve, har ei lyst på å leve – «fighting for my life, Life».

Eg høyrer lysten på livet spele ei rolle i fleire songar på plata. Sterkast rolle i den pop-psykedeliske, Spiritualized-slekta, Under the Sun, der kjærleiken blir helde fram som redningsplanken. Healthy Moon på si side fortel om både ein «dead moon» og ein «fucked up moon» inne i skallen på hovudpersonen, men blir fortalt frå ein langt meir sunn og frisk ståstad. Blue Boredom er ein straum av korte setningar, med noko desperat men samstundes livskraftig over seg. Snakkesunge av Sky Ferreira, i beste Kim Gordon stil, og bandet har vel litt Sonic Youth over seg også.

Sytten låtar og over ein times speletid er kva Is The Is Are byr på. Full på ambisjonar, som både lukkast og snublar. Og står vel slik i stil med livet den søker å skildre, høvelig nok.

TIDAL: Diiv – Is The Is Are

Savages – Adore Life

Standard

Livet er elektrisk og groovet gløder.                                                                                                   7

Bilderesultat for savages adore life  Platecoveret. I desse streamingtider spelar kanskje ikkje coveret lenger den same rolla som det gjorde den gongen då eit album vart utgjeve i vinylformat, og berre det. Men eg legg no merke til platecoveret på den nye plata til Savages like fullt eg. Ei knyta hand. For så vidt ein klisjé det, om kamp, motstand og styrke. I små bokstavar ved sida av står bandnamnet, og platetittelen. Adore Life. Ikkje med utropsteikn, ikkje som ei formaning, ikkje som ein manifestasjon slik bandet ganske så pompøst nytta coveret til på debutalbumet sitt Silence Yourself. Heller litt tilbakehalde står dei to vesentlige orda der, ved sida av den kraftfulle armen. Litt i stil med Jehnny Beth sitt varlige spørsmål «Is it human to adore life?». Som ho stiller i den dempa balladen som berre ber tittelen Adore. Ein vakker song der Jehnny Beth og Savages omfamnar livet.

Og i sentrum av livet finst kjærleiken. Det er den, og først og fremst den, Savages behandlar her på sitt andre album. «If you don’t love me, you don’t love anybody» proklamerar Beth innleiingsvis. Ho gjer det i front av ein elektrisk lydvegg, eit massivt groove. Ho konstaterer også at «love is The Answer» under desse soniske tilhøva. Ho talar om død og galskap, men høgast om sjansane for ei strålande framtid. Og gitaren, og bassgitaren og trommene er ei rå kraft. Slik dei også er det når Beth presenterer ein Sad Person. Ein elskar, men også seg sjølv, og slår fast (slik bortimot ein samla menneskeheit har gjort før henne) at «love is a disease, the strongest addiction I know».

Då Londonkvartetten Savages albumdebuterte i 2013 var det så avgjort i åtaksorienterte former. Gitaren var kvass, groovet merkbart, og Beth song om kjærleik og lidenskap i balansegangen mellom smerte og forløysing. I ordelag som fekk fram førestillingar om eit truande mørke, og få lysstrimer. Er det ikkje litt annleis denne gongen spør eg meg. For all del, gitaren er like kvass, Gemma Thompson sin gitar. Og groovet, ja groovet, rytmikken gestalta av Fay Milton med trommestikkene, og ikkje minst av bassgitaren til Ayse Hassan, som er langt forbi merkbar, som tar bustad i meg, det er minst slik det var sist. Men det er noko med tonen i orda til Jehnny Beth. Renn det ikkje meir lys over dei? Tenderar dei ikkje mot å vere smått livsbejaende? Jo, og med platetittelen i mente hadde det vel vore reint lureri om det ikkje hadde vore slik.

Men lureri er det ikkje, for Savages driv ikkje med lureri. Dei veit kva dei driv med, dei veit kvar dei vil og kvar dei skal. Tilfeldigheiter har eg inntrykk av at det er minimalt av her. Improvisasjon og tåkete tilhøve likeså. Dette er kraftfull og konsis rock’n roll med eit punkhjerta, for ikkje å seie postpunkhjerta, som livgjevande utgangspunkt. Men altså utan at dei kastar alle hemningar over bord og lar det stå til. Det er noko definitivt gjennomtenkt over støyen dei lagar. Som døme på kva dei kan få seg til å gjere for at songane skal sitte, bør det vel nemnast at bandet i forkant av plateinnspelinga gjorde ni konsertar i New York. Der dei berre spelte nytt materiale, for å teste det ut, kjenne på reaksjonar, og så flikke og ordne det til frå det utgangspunktet. For dei ynskjer å treffe sitt publikum. Med kalkulert presisjon, spør du kanskje? Eller var det eg som spurde? Eit forsøksvis svar blir i alle fall noko slikt som at «det kan godt hende, og det kan også godt hende at dei er i overkant pretensiøse, og at dei smiler for lite, men at det gjer meg svært lite, så lenge dei treff, og her finst det låtar som treff, ikkje samfulle ti, men i alle fall ein god halvpart».

Er det ei endring i dei soniske forholda sidan debuten så må det vere at det låte litt lausare og ledugare denne gongen. I alle fall på nokre spor. Adore er nemnt, og er ein av desse. Slowing Down the World ein annan, med sitt elegante gyng og sitt knurrande begjær. Eg kunne føye til den temposkiftande punklettvektaren TIWYG («this is what you get when you mess with love») også, eller den noko rotete Surrender, men då er eg vel over på låtar som eg ikkje finn den heilt store hugnaden for. Slike songar, slike eg ikkje finn hugnad for altså, er det kanskje litt fleire av på Adore Life enn på Silence Yourself. Noko som nok fører til at albumet, sjølv om det på mange vis virkar meir tiltalande på meg enn debuten, ikkje sprakar like kontinuerlig intenst i mellomgolvet. Men sprakar gjer det.

David Bowie – Blackstar

Standard

Bowie si siste forvandling.                                                                                                                             7

David Bowie: ★ Review  I går kveld skreiv eg ein liten tekst om den nye plata til David Bowie. I dag då eg hadde ete frukosten min leste eg at han var død. I helga som gjekk har eg høyrt atskillege gonger på Blackstar. Eg har funne tre songar som fengslar meg sterkt der.
Eg publiserte ikkje teksten i går kveld (på den tida då Bowie trakk sitt siste sukk). Det er eg glad for, for det var noko med setning nummer to som ikkje hadde tatt seg så bra ut i dag. Resten lar eg stå slik det stod klokka 23.48 i går, sjølv om eg i dag les ein god del anna inn i tekstane på plata:

Legenda vil ha det til at Lazarus etter fire dagar som død stod opp att og levde vidare. David Bowie kjem ikkje til å stå opp, det er ikkje slik det fungerer, men han har fleire gonger tidlegare entra scena som ein ny mann, ein annan figur enn det han var rundt førre sving. Her, på Blackstar, i sitt seksti-niande år, gjer han det for så vidt igjen. Fylgjer opp det sonisk tilbakeskodande albumet The Next Day med eit album som nok skodar meir i den andre retninga. Framover, der mellom anna døden ligg og lurer, som ei uomtvistelig kjensgjerning.

Blant dei sju songane på albumet heiter ein nettopp Lazarus. «Look up here, I’m in heaven, I’ve got scars that can’t be seen» høyrer eg Bowie croone innleiingsvis. Men hovudpersonen er ingen Kristus, han er nok heller ein som har levd høgt, falle djupt, og no står tilbake med ein fridom han ikkje heilt veit kva han skal få ut av. Det er i eit staselig melodisk bilde at dette blir gjort til kjenne. Eit eg vil kalle om lag like deler oppreist som melankolsk. Ført til torgs med eit smidig bassgroove i ryggen, ein el-gitar som skingrar vakent innimellom, og saksofonen som serverer tonar av det slaget som kan vandre ved sida av eit gravfylgje. Det skulle vere unødvendig å legge til at songen gjer inntrykk.

Lazarus er ikkje heilt åleine om å gjere inntrykk. Ja eg lurer faktisk på om eg skal gå så langt som til å hevde at Blackstar som album gjer litt inntrykk. For bak det enkle og dulgte coveret (det første i Bowie sin karriere der han sjølv ikkje på eit eller anna vis er avbilda) trer det fram nokre spor til som eg finn fengslande. To til, for å vere nøyaktig. Tre av sju tilsaman altså (eller for å rekne det om i tid: 21 av 41 minuttar). Slik har eg ikkje opplevd det med Bowie på lenge. Ikkje sidan Scary Monsters for sånn cirka trettifem år sidan for å vere meir presis. Utan at eg på nokon måte vil forfekte at Blackstar er like bra, for det er den jo ikkje. Og ikkje er den like bra som dei ni beste platene til Bowie ifrå syttitalet heller. Men samanlikna med alt han har gjort sidan, både med skrap som Tonight og overvurderte plater som Heathen har Blackstar noko å gje.

Lazarus er ikkje ein eksepsjonelt annleis song. Den har fleire slektningar i Bowie-katalogen. Men når det kjem til tittelsporet, det ti minuttar lange tittelsporet som innleiar heile seansen, då snakkar vi annleis. For alvor annleis. Eg er i alle fall ikkje kar om å finne noko hos Bowie som i særlig grad minner meg om denne. Om eg kjem dragande med merkelappar som gåtefull, mangslungen (jazz møter rock og noko anna oppstår), skjelvande og teatralsk føler eg ikkje at eg gjer noko feil, men samstundes er det langt i frå dekkande. Og like mykje som det er ein song så er det ein film, ein kortfilm. Det har seg nemlig slik at det draumande, marerittaktige, ja dystopiske bildet som Bowie teiknar opp i denne songen («In the villa of Ormen, in the villa of Ormen, stands a solitary candle, ah-ah, ah-ah») også er blitt til det vi meir prosaisk kallar ein musikkvideo. Ein som faktisk yte songen full rettferd. Med Bowie i hovudrolla. Tidvis maskert, tidvis svingande med ei gamal bok (med ei svart stjerne på framsida). Det er dystert så det held. Er det desperat religionskritikk?

Mellom tittelsporet og Lazarus lever låta ‘Tis a Pity She Was a Whore. Ein jazzkåt, saksofonjaga, funky og forstyrra rakkar, med ein djevelsk popmelodi i seg, som skildrar ein heftig seanse mellom ein soldat og ei prostituert. Eg kan lett kalle den vilt bra. Det kan eg nok ikkje gjere om dei fire siste spora på plata. Eg trur ikkje eg kan kalle dei spesielt bra heller. Ikkje ein gong Girl Loves Me, med sitt språk frå A Clockwork Orange. Men det skal eg la vere å dvele med. Tre nye besettande gode Bowielåtar er meir enn eg både har bedd om og håpa på. Så eg held fast i den biten eg, det er det eg gjer…

TIDAL: BLACKSTAR