Brodsky har komme utav hola, og byr på ordinær popmusikk med psykedeliske innslag.
Innimellom, og no kanskje etter, slaga med Cave In har Stephen Brodsky nytta tida til å musisere i litt andre retningar enn den tungt rockande. Det er vel ikkje å ta hardt i å seie at tonen då dreg meir i popretning. Slik er det også her på hans tredje framstøyt under eige namn, vel og merke med ein solid dose psykedelia som tilleggsingrediens.
Den psykedeliske faktoren er sterkast til stades i opningskuttet Voice Electric. Drivande rytmar, ein pulserande bass og gitarelektriske kaskadar og piruettar slynger seg om kvarandre og plasserer låta ganske så midt i 1967. Eg anar ånda frå Love og Quicksilver Messenger Service, og eg kjenner smaken av ei lykkepille. Kaleidoskopia! For ein strålande start.
Eg klarar ikkje å få ratt det same gode forholdet til dei ni låtane som fylgjer etter.
Desse er i større eller mindre eller ulik grad skodd over ein meir ordinær poprock-lest. Nokre med eit komp i hovudsak tufta på lyden av ein temperamentsfull akustisk gitar. Andre har den elektriske fetteren som sin fremste lydgjevar. Alle gitarstrengene er det Brodsky sjølv som spelar på. Til å hjelpe seg har han fått med seg Johnny Parker Northrup (frå Thee Electric Bastards) til å ta seg av bass-groovet. Same mann fyller også på med litt synth-lyd, og bidrar med vokalstøtte i rimelig harmonerande former. Medan ein Kevin Shirtleff dunkar trommeskinnet. Fleire er dei ikkje. Om ikkje coveret si krediteringsliste er mangelfull då.
Så var det dei ni låtane då. Dei som kjem etter opningsfenomenet. Det er ingenting fenomenalt ved dei. Dei er vel eigentlig ganske så ordinære. Kanskje med eit lite unntak for tre av dei. Sentimental Case er stram kraftpop i eit krysningspunkt mellom Elvis Costello og XTC. Den same Costello kan godt ha stått modell for Kid Defender også, kanskje saman med eit par Elephant 6 band. Medan Swingin» in the Sky skyflar seg framover i meir primitive former, ikkje heilt fjernt frå måten Dan Sartain gjer det på.
Det var dei tre. Dei seks andre har eg lite å fortelje om. Dei er litt Spoon og dei er litt Rogue Wave, men mest er dei melodisk og formativt anonyme, og allereie gløymt.
Men eg gløymer ikkje Stephen Brodsky der han kjem dansande imot meg omkransa av virvlande tonar og rytmikk, syngande med lys røyst sitt flotte mantra «I’m the voice electric». Neste gong er det å håpe at han har plata full av det kaliberet.
Då vil i alle fall underteikna gå ned i kneståande, og på eit eller anna vis gje uttrykk for ei viss takksemd.
4/10
Først publisert på Groove.no (i 2007)
Eg kan veldig godt sjå for meg Blood Meridian på ein skikkelig Lost Weekend saman med Danny & Dusty på 80-talet ein gong. Eller eg kan sjå dei for meg i «pleasant company» med Rolling Stones ein sein nattetime på slutten av 60-talet, der dei stemmer i på eit illusjonslaust «you can bleed all over me». Men spør ein medlemmene i banden så ser dei seg kanskje aller helst som aktørar i ei bok av Cormac McCarthy. Det er i alle fall ei slik ei dei har tatt namnet sitt frå.
Etter å ha vore Wilco sin nestkommanderande i seks år, vart Jay Bennett pressa ut av bandet idet innspelingane av meisterverket Yankee Hotel Foxtrot gjekk inn i siste fase. Den same aprildagen i 2002 som Yankee Hotel Foxtrot endelig kom ut, var så Bennett der med sitt første post-Wilco album. Eit samarbeidsprosjekt med vennen Edward Burch som bar tittelen The Palace At 4 A.M. Albumet var milevis unna å få den same merksemda som plata til gamlebandet hans vart til del. Det fortente den nok ikkje heller: Ei sympatisk men ikkje særlig spennande plate med countryfolksy poprock.
Tittelen seier sitt. Vokalist Olof Gidlöf og hans tre medsamansvorne i Amandine seier resten. Livet er ikkje eit livslangt medlemskap i eit jubelkor. Livet er ikkje ei flomopplyst løype der ein sjeldan går feil. Livet har knapt nok ein håpefull godvêrsdans kvar fullmåne å by på. For livet, det er noko ein lever aleine det, i tussmørke medan ein ventar på at lyset skal spore ein opp.
Eit bilde: Bortover ein støvete landeveg går ein mann med ein gitar slengt over skuldra og eit mystisk smil kring munnen. Tilbake i vegkrysset står ein svart og illeluktande skikkelse med ei sjel i handa. I skuggen av ein busk like ved står det eit uflidd kor og syng med råbarka stemmer ein song dei har lært av Son House. Den heiter Preaching Blues;
Eg har ingen problem med å tru på AdamCain sin frontfigur Arnstein Hammershaug når han proklamerer seg som ein syndar med eit godt hjarta. For gjennom tolv melodisk vennlegsinna låtar høyrer vi han her i rolla som den omtenksame og humanistiske formidlar. Han har ei varm stemme som heile tida held seg i eit avmålt lende. Han skaper tonar som aldri smyg seg utanfor ei poprock/rootsrock ramme. Og han skriv tekstar som enten dveler ved dei nære og litt vemodsfulle ting, eller som tar føre seg meir globale problemstillingar på ein politisk korrekt måte.
Det ligg utvilsamt eit stort potensiale og ein gylden mogleik i den første setninga. Ein mogleik til å manifestere seg på skarpsindig vis, eller til å servere ein snedig formulert indikasjon på kva vi kan ha i vente. Litteraturhistoria har sine klassikarar, og rockehistoria sine. Patti Smith sin «Jesus died for somebody’s sins, but not mine» og Bob Dylan sin «Once upon a time, you dressed so fine, threw the bums a dime, in your prime, didn’t you?» er to. Om den første linja på debutalbumet til London-bandet Absentee kjem seg inn i klassikar-rekka skal eg vere varsam med å forfekte, men den har i alle fall ikkje passert forbi meg unotert: