Ei ung og tøff dame som ikkje har høyrt altfor mykje på foreldra sine.

6

Utav reiret som foreldra har laga av folksy tonar om Thomas the Rhymer og Rosebud in June kjem ei ung kvinne. Å hevde at ho er heilt flygeklar er kanskje å ta litt hardt i, men du verden som ho prøver. Dette er ikkje ungjenta som klimprar gitaren på høfleg vis, medan ho deler sine melankolske tankar med dei som vil høyre på henne. Nei dette er ei som har utstyrt gitaren sin med strengar av piggtråd og kopla den direkte i høgspenten. Medan stemma hennar vekselvis smyg og kastar seg mellom det skjøre og det desperate.

21 år gamle Rose Kemp er dotter av Maddy Prior og Rick Kemp frå det britiske folkrockbandet Steeleye Span. Hennar soniske vesen kan tyde på at ho respektlaust nok har høyrt meir på Big Black og P.J. Harvey enn sine foreldre.

Ho har med seg ei handfull instrumentalistar, men har definitivt hovudansvaret sjølv. På fem av spora er ho til og med heilt åleine. Og nei, ho tar faktisk ikkje for kraftig i når ho i tittelen snakkar om ei hand full av orkanar. For dette er åtak på åtak, og kvasse kantar og uraffinerte tonar. Samstundes som ho også gjer rom for modererte avsnitt, og dermed sørgjer for å gje stoffet eit dynamisk og variert lydbilde.

Etter dei første rundane kjentes albumet ut til å vere litt kaldt, sjellaust og melodisk einsformig og tilknept. Dette har endra seg. Varmen har komme sigande etterkvart som Kemp har røska laus den eine knappen etter den andre. Og låtane opnar seg, og viser sitt sårbare og dynamiske vesen. Det er kanskje vel opplagt å trekke linjene til P.J. Harvey sin Dry, men eg gjer det like fullt. I mitt hovud har A Hand Full of Hurricanes i tillegg også ein viss slektskap med Liz Phair sitt eigenrådige meisterverk Exile In Guyville.

Like rå og direkte som ho er i sitt soniske uttrykk er ho også i sitt tekstlige uttrykk. Det startar med rimelig håpefulle refleksjonar i Little One, men det tar ikkje lang tid før ho fører oss inn i langt meir angstridde og mørke rom.

Den brennande, kaskadeforfylgde og ganske så mangslungne Violence er på alle vis eit av høgdepunkta på albumet. Her snakkar vi om bakrus og sjelekvalar så det held. Ho har hatt det moro, ho har gjort noko dumt, ho er aleine, ho kjenner seg tom. Det er seks om ettermiddagen, og det er så vidt ho har mot til å komme seg ut av senga, for;

«Nothing is right in my head, nothing is clear in my heart,
I feel like my body is dead, the day doesn’t have to start here»

Etterdønningar av nattlege gjerningar kan vel også seiast å vere tematikken i den langt meir konvensjonelt oppbygde Morning Music. «I can’t wait to wake up next to you, ’cause I am cheap and you are weak» hevdar ho pasjonert midtvegs, for så til slutt å innsjå at dette opplegget kanskje er best å avslutte før morgon blir til dag. Slikt blir det «mourning music» av i staden.

På sitt mest nådelause framstår Kemp i Dark Corners. Gitaren snakkar med rasande røyst, ein cello og ein fiolin sender truande tonar inn frå venstre, og «the wallpaper hides the shame, while the truth is sliding down the wall». I Sheer Terror står ho heilt aleine med gitaren sin og lovprisar rock’n roll, fridom og eit fatalistisk livssyn. I Sister Sleep har ho ikkje med seg gitaren eingong. A capella syng ho ein song i ein folksy tone om Ole Lukkøye sitt kvinnelige motstykke.

Det er plater som dette eg lurer på om ein ikkje skulle ha plassert på pensumslista til majoriteten av kvinnelige artistar som har dukka opp her til lands dei siste åra.

Først publisert på Groove.no (i 2007)