Sidan ho CD debuterte i 1989 har Ani Di Franco vore ein ubøyelig leverandør av stridslysten musikk.

Capitalism is the devil’s wet dream
so just give me my judy garland drugs
and let me get back to work
’cause the Empire State Building
is the tallest building in New York

Disse linjene er eit lite utdrag frå den over 10 minuttar lange Serpentine, eit episk politisk dikt, og eit viltveksande akustisk nummer, som buktar seg av stad mens Ani snakkar/syng/maner fram eit mylder av kommentarar til situasjonen her på kloden. Sitatet, og sangen i sin heilhet, viser oss at vi har å gjere med ei både modig og fandenivoldsk dame, som ikkje kvir seg det minste for å seie ifrå der ho synest slikt er nødvendig.

Sidan ho CD debuterte i 1989 har Ani DiFranco vore ein ubøyelig leverandør av stridslysten musikk. Varemerket hennes har vore eit fyrverkeri av ein akustisk gitar, og soleklare meldingar både på det personlige og det politiske plan. Som ein frenetisk kvinnelig utgave av Woody Guthrie har ho levert sin funky punk-folk. Heile tida har ho gitt ut musikken sin på eige plateselskap (Righteous Babe), og dermed hatt full kontroll over karrieren sin. Dette har ho for øvrig gjort i eit tempo og i ei mengd som er ganske så uvanlig i dagens musikkverden, hvis eg har rekna rett så er Evolve hennes 15. plate. Denne produktiviteten er imponerande, men viser seg vel og samstundes å være ein av hennes svakheter. Platene hennes har ein tendens til å være litt ujevne, dei er aldri heilt fri for ein del spor av mindre interesse. Eit mindre intensivt utgivelsestempo, fulgt opp av ei strammare redigering, kunne nok ha endra noko på den situasjonen.

Dei siste årene har ho innført eit nytt element i musikken sin, nemlig eit meir eller mindre fast band, der spesielt innslaget av blåsarar har vore med å utvikle stilen hennes i ein meir jazz-infisert retning. Ho har imidlertid annonsert at Evolve blir svanesangen for denne delen av hennes musikalske prosjekt, og at ho nå velger å gå vidare aleine med sin gitar. Så får tida vise om det blir tilbake til fortida, eller om årene med bandet har vore med på å utvikla uttrykket. Ho foretar for øvrig ein liten tjuvstart på løpet vidare her, for i tillegg til nevnte Serpentine framfører ho også tittelkuttet aleine kun akkompagnert av sin funky gitar, og begge disse ber i alle fall bud om at framtida kan vise seg å stå i utviklinga sitt teikn.

Evolve er blitt eit verdig punktum for samarbeidet. Frå åpningsballaden Promised Land sine blå jazztonar til den dynamisk og sjelfylte avslutningen Welcome To: Bandet framstår som ein leikande einhet og bidrar til ei foredling av melodiane enten det er jazz-fornemmelser, funky soul-saker eller latin-inspirert. Det er på mange måtar ei meir moden Ani DiFranco vi får oppleve på denne plata, så får det være opp til den einskilde lyttar om dette er å betrakte som ei positiv utvikling.

6/10

Først publisert på Groove.no (i 2003)