Desperate draumar, tidenes sommarlåt, og ei legendarisk plateside.

  Tidenes sommarlåt? Det er verken Summertime Blues, Summer In the City eller for den saks skyld Neste Sommer. Tidenes største sommarlåt er John Coltrane Stereo Blues. Sommaren 1984 var det først og fremst ei plate som gjaldt, og den heftigaste låten var denne dampande erotiske og svette affæren. Bandets rytmeseksjon held den på skinnene, mens gitarist Karl Precoda og sangar Steve Wynn køyrer eit skeivt og vilt løp der det mot slutten tar fullstendig av i tredje potens når Steve Wynn syng:

I got some fine wine in the freezer mama
I know what you like
I got some John Coltrane on the stereo baby
make it feel all right
I said that a man works hard all day
he can do what he wants to at night
come on, come on…

Den strekker seg mot ni minuttar, og er som alle sikkert skjønar ingen lettfordøyelig trudelutt, men når kvikksølvet passerer 25 grader er den komplett uimotståelig. Vel, den er faktisk uimotståelig uansett temperatur. Eg trur neppe det finst nokon låt eg har spelt fleire gonger.

1981-82 kan vel karakteriserast som dei slappaste årene i rockens historie, i kjølvannet av punken var det lettvektarane som rådde grunnen. Det skulle imidlertid begynne å livne til igjen, for i USA dukka det brått opp ein mengde særdeles oppegående rockeband. R.E.M. blei etterkvart mest kjent av disse, men her fann vi og suverene band som Meat Puppets, Green On Red, Violent Femmes, The Replacements og mange fleire. Eit av disse banda var så definitivt The Dream Syndicate. Bandets første LP bar tittelen The Days of Wine And Roses, ei plate i beste Velvet Underground-tradisjon, utgitt i 1982 på det vesle selskapet Slash (som saman med bl.a. I.R.S. var utgjevar av mange godbitar på denne tida). Plata vart godt motteken av kritikarane, og blei omfavna av det amerikanske collegepublikumet.

Bandet fekk i neste omgang platekontrakt med A&M, og hyrde inn Sandy Pearlman som produsent, ein kar som tidligare hadde hatt samme rolla for Blue Oyster Cult, samt på den noko skuffande andreplata til The Clash.

Våren 1984 var Medicine Show ute i butikkane. Den blei øyeblikkelig møtt med skepsis av mange kritikarar, og av store deler av fanskaren, dei meinte det var snakk om sell-out. Meir på trynet er det knapt mulig å omtale Medicine Show. Verket er derimot ei sjelden fascinerende og intens reise igjennom sjela sine mørke avkrokar. Her er det ei fortetta stemning der tekstane kretsar rundt temaer som kunne funne sin plass i paranoide og lyssky kriminalfortellingar.

Yeah, it’s been written in stone: You’re gone and you’re not coming home

Sitatet er første linja i åpningssporet Still Holding On To You, her er alt håp så definitivt ute, meir slagkraftig kan det vel neppe beskrivast. Det er ein steintøff rett fram rockelåt, meir i slekt med Crazy Horse enn med Velvet Underground, noko som vel kan seiast om albumet som heilhet også. Og som (saman med kunnskapen om kven som var produsent) var hovedgrunnen til den lunkne mottakelsen som blei albumet til del.
Det neste høgdepunktet er Burn, ein melodiøs men likevel uhyggelig sang om ildspåsetting og hevntankar.

Side 2, er ein av dei sterkaste LP sidene i rockens historie. Her er det 3 songar, med samla speletid på drøyt 22 minuttar, og det er ikkje eit kjedelig øyeblikk. Det opnar med tittelkuttet, og hadde side 1 ei oppsiktsvekkande opningslinje, ja så er denne minst like verknadsfull;

I’ve got a page one story buried in my yard, I’ve got a troubled mind,
I’m going down to the medicine show

Ein laust slentrande men likevel veldig dynamisk begivenhet, der Steve Wynn i det eine øyeblikk syng forsiktig for så i neste å rive til skikkelig, og der gitaren til Karl Precoda ytterligare underbygger den anspente stemningen.
John Coltrane Stereo Blues har eg nevnt. Avslutningen er den episke Merrittville, ein briljant melodi, som dreg ein inn i ein suggererande historie om ein stakkar som opplever særdeles ubehagelige ting i Merrittville. Det avsindig vakre refrenget lyder som følger:

There’s a game they play in the summertime
There’s a game they play when it’s hot outside
And I wonder why they left me here in Merrittville

Mens eg lurer på korleis det er mulig at denne plata ikkje har fått den oppmerksomhet som den faktisk fortjener, me har nemlig å gjere med ein av dei beste rockeplater som nokon gong er blitt spelt inn. På CD-utgava utgjer liveplata This Is Not The New Dream Syndicate Album ekstrasporene (fem i talet), det er eit Dream Syndicate på sitt aller, aller mest ubehandla. Gnistrande og rått.

10/10

Først publisert på Groove.no (i 2003)